Integrering tar tid

Munch-museet på Tøyen og Munchutstillingen i Nasjonalgalleriet (jeg foretrekker det innarbeidede navnet) en fredag for et par uker siden: Sammen med et sterkt interessert publikum er også skoleklasser på besøk. De ledes av egne lærere og undervises av kyndige museumsguider. En av klassene er åpenbart fra Oslo Øst, med et sterkt innslag av våre nye unge landsmenn. Pent kledd, rolige og disiplinerte. Jeg blir litt nysgjerrig og følger diskret etter. Hvordan møter for eksempel norskpakistanske barn en universal, men også urnorsk verdenskunstner? Er de interessert? Er de nysgjerrige? Stiller de spørsmål? Er de opptatt av «det norske»?

Førsteklasses pedagog

Barna, på ungdomsskoletrinnet, har fått møte en førsteklasses pedagog. Hun er blid, myndig, men uten å vise overdreven autoritet. Får barna til å sette seg ned på gulvet rundt utvalgte malerier. Spør om hva de ser, hva de opplever. Hva kan kunstneren ha ment? Hva vil han formidle, hva vil han vekke i oss? Hvordan er verket bygget opp, med farger, former, perspektiver og symbolikk?

   Jeg legger merke til at «minoritetselevene», la oss kalle dem det, er de som setter seg ned nærmest kunstpedagogen og lytter mest konsentrert til hva hun formidler. De rekker opp hånden oftest for å stille spørsmål. Den erfarne guiden fanger elevenes oppmerksomhet, og det blir en spennende dialog. Munchs liv og kunstneriske posisjon blir nøstet opp sammen med en porsjon kunstforståelse godt over gjennomsnittet. Situasjonen minner meg om egne kunsthistoriestudier mot slutten av 1990-tallet da vi voksne studenter besøkte Nasjonalgalleriet hver lørdag gjennom flere semestre – og selvfølgelig var innom Edvard Munch i passende dose.

Den kulturelle skolesekken

Jeg gjetter at besøket hadde sammenheng med Den kulturelle skolesekken, etablert først som et lokalt initiativ i Sandefjord, videreutviklet av Vestfold fylkeskommune og deretter gjort til et nasjonalt kulturtiltak for å åpne opp for og formidle våre felles kulturskatter til den oppvoksende slekt. Hensikt: Kunstinteresse, vekke nysgjerrighet, vise at kunst og kultur i mange ytringsformer betyr noe i menneskenes liv. Men også at besøk på for eksempler kunstgallerier og museer er en treningssak, der oppøvingen gjerne kan starte tidlig. «Man må lære å se». Kjennskap til kunst og kulturarv knytter folkegrupper sammen, geografisk og etnisk når mange blir utsatt for de samme påvirkningene over tid. Kunsten er bindemiddel, et lim i samfunnet.

Går det for sakte?

Men så blir også dette problematisert. For tenk: De etablerte kulturinstitusjonene når ikke ut til innvandrerne! For eksempel har bare 3 prosent av Nasjonalmuseets besøkere innvandrerbakgrunn. Dette er ille, for det var visstnok satt opp noen mål for fem år siden, og de målene er ikke oppnådd.

   Jeg har en viss forståelse for at noen synes det går for sakte. Men jeg har mindre sans for utålmodigheten og den feberaktige trangen til rask måloppnåelse på et så komplisert felt som kulturformidling. Som kulturministeren ganske riktig uttrykte det i Aftenposten 22. juni: «Publikumsutvikling er en langsiktig og sammensatt prosess. Samtidig ser man at deltagelse sammenfaller med blant annet inntekt. Slike skiller ser vi også i majoritetsbefolkningen», påpeker hun. Og vil overlate initiativet til institusjonene selv, de som kjenner sitt marked og sitt publikum.

   Hadia Tajik har selvfølgelig rett. Ting tar tid. En ønsket utvikling må ikke bli til krampaktig streben etter kulturutjamning i løpet av få år, selv om det er fint at vi gjør oss selv oppmerksom på problemstillingen.

Ungdommens Kulturmønstring

Denne uken fikk undertegnede anledning til å følge det store nasjonale arrangementet til Ungdommens Kulturmønstring i kulturhuset Bølgen i Larvik. Mønstringen viste en fabelaktig bredde, der ungdom fra hele landet kappedes i å fremføre sine innslag av sang, instrumentalmusikk, dans, diktlesning, bildende kunst, installasjoner og tablåer. Rock & pop, klassisk og musikkteater, kortfilm og animasjon ble fremført i en heksegryte av ungdommelig engasjement, humør og pågangsmot. Jeg noterte et sterkt innslag også her av våre nye, unge landsmenn.

   Integrering tar tid. Det er en erkjennelse vi bare må ta inn over oss. Å dele felles kulturarv og -goder vil kreve generasjoner, ikke hastige femårsplaner. Begynn med barna.

   Det var forresten også budskapet en studiegruppe fra Vestfold fikk høre under et besøk i Jorvik Viking Centre i York i vinter. Der ble det satset sterkt på skolebesøk og tilrettelegging for barn. Vi ble fortalt: Lykkes vi med å vekke den historiske interessen hos de yngste, tar de i neste omgang med seg eldre søsken, foreldre og besteforeldre til Jorvik. Hvilket også hadde skjedd i York.