Det som går ned, kommer opp

Stikk i strid med Newtons teori om tyngdekraften må land i Nord-Europa regne med å bli alvorlig konkurranseutsatt så snart EU`s middelhavsland har ristet av seg den verste eurokrisen. I økonomi og handel gjelder ikke gravitasjonsloven, her er det bølgediagram og konjunkturbevegelser som gjør seg gjeldende. Det som går ned, kommer opp.

   Bare upålitelige massemedier, som lever av dystre spådommer, dommedagsprofetier og krisemaksimering i overskriftene, forsøker å mane frem scenarier om årtiers massearbeidsløshet, tapte generasjoner og evigvarende fortvilelse. Økonomene vet bedre.

Konkurransefordeler

I en globalisert og konkurransestyrt verden vil de landene som nå etter hvert forbedrer sin produktivitet som følge av krisetiltak, oppnå store konkurransefordeler. Og takket være nettopp EU`indre marked, den felles myntenheten og fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft har land som Hellas, Italia, Spania og Portugal gode fremtidsutsikter. Andre land som har sovet i timen har det ikke.

   Eurokrisen skyldtes hverken EU, kapitalismen eller et bankvesen ute av kontroll. Krisen kom som følge av en vanhellig allianse av grådige fagforeninger og svake arbeidsgivere og politikere, uansvarlige statsledere som «løste» de akutte behovene ved å låne landet til fant, og parlamentsmedlemmers hang til å drive gjelden i været og tillate svære underskudd i sine budsjetter for å bli gjenvalgt. I bunn og grunn menneskelig uansvarlighet. Alle de som i en stakket stund hadde fordel av den oppblåste økonomien og den tilsynelatende evigvarende velstandsutviklingen – vanlige mennesker – heiet på sidelinjen.

Bedre produktivitet

Etter at middelhavslandene har kvittet seg med det meste av gjelden, fått orden på statsbudsjettene, senket priser og lønninger og trimmet velferdsordningene til et bærekraftig nivå – kort og godt forbedret sin produktivitet – vil de bli formidable konkurrenter for land som i stor grad har hevet sitt kostnadsnivå og levd på fiksjonen om at de er uberørt av forhold utenfor landets grenser. Som norsk fastlandsøkonomi.

   De landene som «tok grep» først, kommer også først ut av krisen. Tyskland så faresignalene tidlig og gjorde det som var nødvendig. EU`s sterke lokomotiv har vært unionens redningsplanke og har bidratt stort til å lede landene i sør på rett vei, riktignok med utskjelling og demonisering som som takk. USA er på vei ut av sin egen selvlagede krise, og tilstanden i Storbritannia vil sannsynligvis forbedres om ikke lenge.

Første tegn til lysning

I de siste dagene er det kommet noen lyssignaler om gresk rente, og Spania har muligens nådd bunnen. Derfra er det bare én vei – oppover. Det har kostet dyrt: Massearbeidsløshet, fattigdom, fortvilelse og frustrasjon. Boliger folk ikke har kunnet beholde, fornedrelse og sosiale nedturer. Sjokket over å oppleve at den oppblåste velstanden og velferdsstaten ikke var tuftet på fast grunn, vil traumatisere store deler av befolkningen i lang tid fremover.

   Poenget er at når de folkerike og egentlig ressurssterke middelhavslandene er på fote igjen, vil de kunne konkurrere med ikke bare Nord-Europa, men også andre land i regionen. Norge slipper heller ikke unna. SSB kunngjorde for noen dager siden at veksten i norsk økonomi har stoppet opp. Det investeres mindre i fastlandsindustrien.

Scorer lavt

At Norge nå opplever en kraftig reduksjon i konkurranseevnen i deler av næringslivet, skyldes at produktiviteten er gått ned. Vi har innført et kostnadsnivå som økonomien på sikt egentlig ikke tåler. Norge scorer lavt på innovasjonsevne og forskningsinnsats, og regjeringens løfte om at én prosent av nasjonalproduktet skal gå til forskning, er brutt. Oljeavkastningen («handlingsregelen») går ikke til de formålene som Stortinget i sin tid besluttet: Samferdsel, utdanning og forskning. Regjeringen smører oljemilliardene tynt ut over i og for seg gode formål, men motivet er å tekkes velgerne i et stortingsvalgår.

   Det blir en del å rydde opp i av en borgerlig regjering fra høsten av.