Inspirert av IS

Det er i grunnen uinteressant om Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel var IS-medlem i utgangspunktet. Han var på tuppa psykisk, småkriminell, drikkfeldig og voldelig, men skal ha endret livsstil de aller siste ukene, latt skjegget gro og sluttet å drikke. Et tegn på rask radikalisering. Uansett var terrorangrepet bestialsk, ondskapsfullt, utført av et monster i menneskeskikkelse, av en mann med mangelfullt utviklede sjelsevner.

Det viser seg at drapene på nær 90 drepte var godt planlagt uker i forveien med bestilling av lastebil og «prøvekjøring» på strandpromenaden. Drapsmaskinen Lahouaiej-Bouhlel visste hva han gjorde.

Ulikt IS, Al Qaeda, Taliban...

Enkelte kommentatorer har gjort et nummer av at bildrapene var så ulikt IS og andre beslektede terrorgrupper. Lang i fra. Over store deler av Midt-Østen har kjøretøyer – med eller uten bomber – lenge vært brukt for å ramme så mange sivile som mulig. Det siste året har palestinere kjørt biler inn i folkemengder i Israel 46 ganger for å drepe så mange jøder som mulig. Eller knivstikke dem.

Noen hver er begynt å bli møkka lei av de ettertenksomme og vidløftige «forklaringene» på terroren i Europa: At man liksom er dømt eller forutbestemt til å bli terrorist om man kan kalle seg fattig, marginalisert B-borger. Storsamfunnet har skylda. Det har ikke vært gjort nok for å integrere sine nye landsmenn, ikke gitt dem arbeid, skolegang eller verdighet. Ikke gitt dem NAV-penger nok. Forskjellene mellom sosiale og økonomiske grupper fører til terror.

En fornærmelse

Selvsagt er ikke dette hele forklaringen. I virkeligheten er den en fornærmelse mot alle de «marginaliserte» i Belgia, Frankrike eller Skaninavia (eks. Danmark) som ikke er blitt IS-tilhengere og terrorister av enhver art. Mennesker føler og tenker, og i alle religioner og kulturer er det å ta uskyldige menneskers liv en dødssynd.

Det er inspirasjonskildene, propaganda-apparatene, fundamentalistiske imamer med dobbeltansikt og fanatiske «intellektuelle» i den arabiske og islamske verden som må konfronteres og nøytralieres. Nettverkene må rulles opp, finansieringskildene strupes, landområder gjenerobres. Men dette er ingen quick fix. Det må store ressurser til, militær styrke, bedre etterretning, større grad av kontroll og overvåkning. Provokatører som sniker seg inn i terrorcellene og blåser dem til himmels.

Må stanses

Vi snakker om mennesker her som ikke er normale sosiale vesener, men om skakkjørte individer som må stanses, fengsles, dømmes og holdes innenfor murene, antagelig livet ut. Omskolering ved tvang? Muligens. Uansett har våre myndigheter et hovedansvar for det store vi, samfunnet, for tryggheten, friheten. For alle dem som lever et fredelig, lovlydig liv – om de er aldri så «marginaliserte». Fra Frankrike skal det være kommet 1.800 fremmedkrigere til Midt-Østen og Kalifatet. Det er mindre enn promiller av en muslimsk befolkning på 7,5 prosent av den franske befolkningen. Vi snakker om systematisk hjernevask, ikke størrelsen på sosialbudsjettet.

En utopi

I det hele tatt: Vi må slutte med å gi sjele- og samfunnsingeniørene, sosiologene, sosialøkonomene, planøkonomene og godhetsposørene våre medhold i at alt lar seg løse bare «samfunnet» endrer seg, at det blir satt inn «tiltak», at «levekårene» raskt blir forbedret for den og den gruppen. Alle grupper i samfunnet kan ikke være absolutt like- og sidestilte. Det er en marxistisk inspirert utopi som ikke finner noe empirisk bevis i historien. Alle som bor i vestlige samfunn med menneskerettigheter, en rettsstat, likhet for loven og som i utgangspunktet – på tilbudssiden – har like muligheter for skolegang og jobb har satset stort på utdannelse – for alle. Men det er ikke alle som forsyner seg, som benytter friheten og mulighetene. Mange vil ikke la seg integrere, av ulike årsaker. De kan mislike eller endog hate det landet som har tatt imot dem på generøst vis, men de foretrekker likevel å nyte den relative friheten. Mange kjenner dessuten ingen annen tilværelse, de er jo født i landet, er kanskje annen eller tredje generasjon.

Velge mellom det gode og det onde

Alle «friheter» er knyttet til individet: Muligheten til å velge det gode fremfor det onde, drepe og skade eller la være, gjøre maksimalt ut av skolegang, søke utdannelse, få jobb. Selvsagt har flere europeiske land store problemer med arbeidsløshet akkurat nå. Men 99,99 prosent blir ikke terrorister av den grunn. Det er kravet til individet som teller, yte før man nyter. Tilpasse seg landets og storsamfunnets verdier.

Dette er ikke enkelt, men det er mulig.

Nå er det for sent å bekymre seg

Aftenposten har endelig innsett at «det skjer noe» der ute på siden av avisens egne kommentar- og debattspalter. En lang rekke samfunnsinteresserte av flere politiske avskygninger har gitt opp å komme til orde i de kvalmende politisk korrekte avisene, der spalteplassen er fylt til trengsel av den påståtte eller selvoppnevnte eliten blant intellektuelle og akademia. Det gjelder politikk, økonomi, kultur. Alle generalsekretærene, professorene (særlig av typen «emeritus»), talspersonene for de store organisasjonene, for forskningsmiljøer der skribentene er blitt rikssynsere på eget ideologisk grunnlag, fagforbundene og gjengangere blant særlig sentrums- og sosialdemokratiske politikere.

   Det har lenge murret blant alle dem som ser at de ikke kommer til orde, at debattspalter er styrt av venstreorienterte redaksjonelle ledere eller miljø- og klimajournalister som ikke tør la for eksempel klimarealister slippe til i spaltene med motforestillinger.

Fullfører jobben

«Facebook gjør den jobben norske medier ikke har gjort», konstaterer Aftenposten på kultursidene i dag. Det dukker opp lister over de bloggerne som blir stadig mer lest. En synser får seg til å skrive: «Vi har et problem når samfunnsdebatten blir flyttet inn i halvåpne fora, samtidig som avisene legger ned kommentarfeltene sine». Ja, vel? Er ikke dette bare et resultat av at svært, svært mange samfunnsdebattanter – eller vanlige, samfunnsinteresserte borgere - rett og slett er blitt stengt ute fra de arenaene der de tidligere hadde en viss adgang?

   En redaktør har frihet til å redigere sin avis. Og det betyr også til en viss grad sensur. Man må velge blant flommen av innsendte innlegg. Det er trykkefrihet i dette landet, men ikke trykkeplikt. Samtidig er det mitt inntrykk at det er helt spesielle kretser som får spalteplassen, og at andre blir holdt ute. Ikke på grunn av kvaliteten på innleggene, men etter en «vurdering» av innholdet og konklusjonene som debattredaktøren av en eller annen grunn ikke liker. Kanskje dreier det seg også om en «redaksjonell linje» utgått fra ansvarlig redaktør. Vi er alle mennesker og har våre prioriteringer og holdninger, og noen er flinke til å følge signaler som gis.

Topp 10-liste

Mimir Kristjansson, Hilde Sandvik, Ivar Staurseth og Kjetil Rolness er blant de mange som fremheves og som får stadig nye «følgere» eller lesere. Svært mange stoler mer på disse enn de riksdekkende avisene, NRKs debattspalter m.fl.

   Bloggerne kan snart bli ikke bare et «supplement» til den påståtte og oppskrytte offentlige debatten, men den største og viktigste arenaen for meningsytringer og påvirkning. Gode bloggere både utvider og erstatter avisenes trange meningsspalter. Også foran et valg. Avisene er i ferd med å miste kontrollen, noe jeg har advart mot ved flere anledninger.

   Det som skjer er at trykk-kokerne ikke klarer å holde lokket på lenger. Og det er spesielt på ett område kritikken og et kokende sinne har sendt lokket til værs: Flyktningdebatten, islam, parallellsamfunn, den undertrykte kriminalitetsstatistikken. Det er ingen tvil om at de offisielle mediene forsøkte å legge et visst lokk på for eksempel de massive overgrepene i Köln nyttårsaften, eller hva som har skjedd og skjer under svenske musikkfestivaler. Motstrebende har offentlige instanser, politi, politikere og sosialvesen innrømmet de faktiske forholdene, men først etter at sannheten er spredt på Facebook og andre sosiale medier.

Demokratisering

Debatten i disse mediene både nyanserer og demokratiserer samfunnsdebatten generelt. Flere deltar. Mange som er blitt utestengt fra medienes offisielle og strengt styrte spalter, får nå ytre seg.

«Politikere og journalister må i større grad enn tidligere forholdee seg til alle typer mennesker», uttaler redaktør Ivar Staurseth i Minerva.

   Det er en konstatering som kommer på overtid. For Aftenposten og andre er det allerede for sent. De har mistet grepet over opinionen. Og godt er det.

NATO balanserer Russland i øst

Ord betyr noe. De kan være et presist instrument for å beskrive en virkelig situasjon, en personlig mening, eller dekkende uttrykk for følelser. Men de kan også være bevisst upresise, villedende og desinformerende.

Slik er situasjonen foran NATOs toppmøte i Warszawa i dag og i morgen: Forsvarsalliansens 28 medlemsland samt ledere fra Ukraina, Georgia, Afghanistan – og partnerlandene Sverige og Finland – skal enes om kursen fremover under trykket fra et ekspanderende, opprustet og truende Russland.

Mange ord er de siste dagene blitt brukt om NATOs planer for å styrke forsvaret av enkelte utsatte øst-europeiske land: Opprustning, opptrapping, sabelrasling. Det er feil. NATO ruster ikke mot øst, medlemslandene balanserer en russisk opprustning som allerede har funnet sted. Ordene i norsk presse lyver.

Et svar, ikke noe initiativ

Den beskjedne styrkingen av forsvaret i Polen, Litauen, Latvia og Estland er et svar på tiltagende russisk styrkeoppvisning og militærøvelser tett opptil disse landenes landegrenser, luftrom og sjøterritorier. Med et antall soldater, stridsvogner, fly og krigsskip som utgjør en elefant sammenlignet med en mygg.

Setter Putin-Russland ved en given anledning og med et «godt» påskudd inn sine store stående styrker mot de baltiske landene, vil de bli overrent i løpet av timer og dager. De øver på nettopp dette scenariet. Putins militære styrker er ikke innrettet for forsvar av Moder Russland, de er satt opp for angrepskrig vestover. Det ser alle militære eksperter som følger øvelsesmønster, styrkeoppsetning og taktikk.

NATOs forsiktige markering, eller milde advarsel, dreier seg om fattige fire bataljoner fordelt på fire land. En styrke på 4.000 personer. De vil utgjøre kun en «snubletråd», som det heter – en markering av at enkelte NATO-land er i krig med Russland. Deretter må man vente på forsterkninger som per dagens situasjon vil komme alt for sent.

Ruster opp enda mer

Dette har skjedd i det siste på russisk side: I januar i år annonserte forsvarsminister Sergei Shoigu at 1. Gardestridsvogn-armé igjen skulle settes opp – et markant løft i rustningsspiralen. Det betyr hele tre nye stridsvogn-divisjoner i militærdistriktene som grenser opp mot de baltiske landene. Mot disse tre divisjonene (hver med 2-300 stridsvogner og 10.000 mann) pluss de styrkene som alt er oppsatt i området, skal altså forsvaret i Litauen, Latvia og Estland bli forsterket med en bataljon hver -1.000 soldater. Er det noe merkelig i at man kun snakker om en «snubletråd» fra vestlig side?

Militært er altså forsvaret av de baltiske landene nokså puslete. Og det er uhyre vanskelig å få inn ytterligere forsterkninger vestfra. De må stort sett komme fra Polen i vest og da trenge gjennom «Suwalki-korridoren» som er et smalt landområde (65 km) mellom Hvite-Russland (alliert med Putin) og den russiske enklaven Kaliningrad. Sistnevnte er det tidligere tyske landområdet Øst-Preussen med Königsberg som Stalin okkuperte i 1944-45 og som Sovjet og Russland har beholdt siden. Korridoren kan med letthet blokkeres. Da er det iallfall nødvendig at det befinner seg et minimum av forsvarsstyrker inne i de baltiske landene i utgangspunktet. Og at forhåndslagre for unnsetningsstyrker allerede befinner seg der.

Desinformasjon østfra

Putin-Russland er dyktig på propaganda, desinformasjon og hjernevask. Landets hersker har full kontroll over medier, også de sosiale. De hamrer så godt som alle inn budskapet daglig: Moderlandet er truet, de vestlige NATO-landene vil krige mot oss, «ta» oss. Bare se på historien. Vi er omringet, presset og kan bli invadert hver time som helst. På den måten samler Putin støtte i et dårlig informert folk.

Putins lydige fotsoldater, både militære og sivile, struper bare ikke fri informasjonsspredning og statsuavhengig debatt hjemme, de opererer i vestlige land med tilsynelatende «uavhengige» radio- og TV-selskaper. Hele fabrikker av nettroll er organisert for å spre løgner og halvsannheter i sosiale medier i vest. Løgner blir «plantet» i vestlige medier. Det er nøyaktig som i sovjettiden.

Kunne ha angrepet

På 90-tallet, etter Sovjet-Unionens fall og etter at kommunismen var råtnet på rot, lå landet med brukket rygg, økonomisk, militært, sosialt. Dersom landene i NATO hadde ønsket det, kunne de konvensjonelt ha erobret ihvertfall de vestlige delene av landet på kort tid. Men de gjorde det ikke. Fordi det aldri har vært meningen med forsvarsalliansen NATO. Så hvorfor skulle de gjøre det, enn si tenke slik, i dagens situasjon – stilt overfor Putins kraftig opprustede forsvar? Logikken i løgnene henger ikke på greip.

Det er under slike omstendigheter at man undres over ordbruken i norske aviser. I dag er Dagsavisen verst, det halvt sosialdemokratiske Aftenposten lunter etter i noenlunde samme stil på reportasjeplass, mens man pliktskyldigst og moderat støtter en viss forsterkning av Balkan-landenes forsvar på lederplass.

Gal sammenligning

Så stiller norske medier opp grafikk og sammenlignende statistikker som skal vise at Vesten er så mye sterkere enn Russland, i befolkning, antall fly, stridsvogner, stående styrker m.m. Som om samtlige av disse styrkene er ment å skulle kraftsamles i et angrep i Øst-Europa. Sannheten er at det meste av for eksempel USAs militære styrker har helt andre oppgaver og er posisjonert for sikkerhetsoppdrag i Stillehavsbassenget og andre steder i verden. Det samme gjelder andre NATO-land. NATOs styrker er spredt over store deler av kloden. De kan ikke på kort tid samles på et begrenset geografisk område. Og tid er det man har minst av når eller hvis det smeller.

"Ingen flere krav"

Hva skjer, for eksempel, om Putin uten forvarsel skaffer seg kontroll over de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen (for eksempel ved skulle å «beskytte» etniske russeres interesser) fordi han feilberegner NATO-landenes besluttsomhet og vilje til Artikkel 5-svar? Hva om han utnytter indre uenighet blant europeiske medlemsland til å skape et fullbyrdet faktum, og si som Hitler: «Vi har ingen flere territorielle krav langs våre grenser, i vår interessesfære»? Øst-Europa-eksperten Edward Lucas, er blitt mye sitert i det siste: «Putins største fortrinn er ikke hans militære styrke, men vår politiske svakhet».

Ord betyr noe. Men med ord må følge handling. I form av klare signaler om at Putin-Russland ikke må ta for gitt at noen Artikkel 5-respons ikke vil komme. Putin-pudlene i vest vil helt sikkert protestere mot den vesle balanseringen av NATO-bataljoner i Polen og Baltikum. La dem det. Vi har hørt dem før.

Et parti ute av tia?

Kristelig Folkeparti synes ikke bare å være et politisk parti «ute av ti`a» - tia er i ferd med å renne ut for partiet. Dagen etter at partileder Knut Arild Hareide deltok i homoparaden i Oslo, fikk Kristelig Folkeparti 4,4 prosent oppslutning på Vårt Lands meningsmåling. Det var en bratt og sjokkartet nedgang: Til og med et parti med et så solid grunnfjell hadde for første gang blikkontakt med sperregrensen. Et 80-talls partimedlemmer har til nå meldt seg ut, også ledere på høyt nivå. Når medlemmer av et parti trekker seg i protest, kan vi regne med at det står mange velgere bak hver utmeldelse.

Hareides begrunnelse for å delta i paraden var prinsipiell og sympatisk: Når hatkriminalitet og vold rammer en minoritet, angår det oss alle. Hans deltagelse i paraden var en markering av å stå opp for noen verdier som handler om menneskeverd. Partilederen hadde selv vært i Orlando en tid før massedrapene.

Et verdiparti

Kristelig Folkeparti har alltid hatt fremgang når sentrale verdispørsmål har stått i sentrum for den offentlige debatten, sist under arbeidet med Bondeviks verdikommisjon. Men denne gang førte verdistandpunktet til det motsatte resultat. Fundamentalistiske kristne utgjør fortsatt en del av velgergrunnlaget for partiet. Det er først og fremst de som er «ute av ti`a».

KrF vil sikkert løfte seg igjen på meningsmålingene. Men igjen står det store spørsmålet: Hvilken regjering skal partiet støtte etter valget i 2017? Messingen rundt begrepet «sentrumspartiene» er kun en taktisk pliktøvelse, urealistisk og forgjeves, det vet nok både Venstre, Senterpartiet og KrF innerst inne.

De romantisk-reaksjonære

Invitten til Miljøpartiet De Grønne er en fåfengt finte: MDG har for lengst markert seg som et rødgrønt parti, og kommer (slik jeg ser det) til å miste oppslutning i forhold til kommunevalget nettopp fordi det har valgt venstresiden og presset Arbeiderpartiet og SV til helt håpløse, upopulære standpunkter i flere kommuner, først og fremst i Oslo. Partiet har ikke «framtia» for seg i Norge (om man sammenligner med kontinentale søsterpartier) – det er for trangt i norsk miljøsentrum. Venstre og SV ligger milelangt foran i sin markering av det grønne. MDG er å betrakte som romantisk-reaksjonære svermere uten rot i virkelighetens Norge, selv om de er idealister og til dels «sympatiske» i sin virkelighetsflukt.

Har gått for langt

Kristelig Folkeparti har til nå stått fram som så Frp-kritisk at mange er begynt å reagere. Partiet har til dels drevet en så stigmatiserende og demoniserende propaganda at det nærmer seg det hatske. Det er noe avvisende, fordømmende og fundamentalistisk over mye av kritikken.

Den har vært forfeilet. Fremskrittspartiet har ikke hatt nedgang på meningsmålingene, tvert imot. Godhetstyranniet og godhetsposituren har prellet av på velgerne. Og det viktigste av alt: Resultatene fra de åtte Frp-statsrådenes departementer begynner å bli mer og mer synlige, og de er populære. Se bare på hva samferdselsministeren har oppnådd av synlige forbedringer. Fremskrittspartiet har lært av å sitte i regjering. Statsrådene har moderert seg (gjennom samarbeidet med Høyre), tilpasset seg det felles samarbeidsprosjektet en regjering er og følger lojalt opp politikken som er nedfelt i regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen.

Forlikenes betydning

Så er det andre ting som har hendt i vinter og denne våren som kan føre til en ny situasjon: Flyktningforliket, integreringsforliket og skatteforliket. De praktiske utslagene av disse forlikene har fastlagt norsk politikk i lang tid fremover – uansett regjeringskonstellasjoner og -alternativer. Sannsynligvis vil også forsvarsdiskusjonen ende opp i en form for forlik. Selv den vesle symbolsaken om gårdssalg av alkoholholdig drikke er avgjort med overdøvende flertall (ikke forlik) bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, regjeringspartiene og Venstre. Ingen sentrumsdrømmer har noen mulighet til å rokke ved de lange linjene i norsk politikk.

Sentrum - et draumkvede

Alle som følger med litt over gjennomsnittet, skjønner at tankespinnet rundt sentrumalternativer – med eller uten Høyre – bare er spill og taktikkeri, «lissom-politikk». Det blir snakk om to hovedalternativer for de små: En regjering utgått av Arbeiderpartiet, eller en regjering utgått av Høyre/Frp. Spørsmålet er bare hvilken side «sentrum» lander på. Hvem de henviser Kongen til som statsministerkandidat. Det er slett ikke umulig at vi kan få 1990-tallets mindretallsregjeringer igjen. Men er det et godt alternativ?

For KrF er valget omtrent som å velge mellom pest og kolera, kan det virke som. Men tiden er i ferd med å renne ut for Norges kristeligdemokratiske parti. Partiet har ikke vært i regjering siden 2005. Holder det seg utenom formell regjeringsdeltagelse i ytterligere fire år, vil rekrutteringen av talentfulle ungdomspolitikere opplagt lide skade og innflytelsen minske. De unge politikerne vil velge andre partier, eller søke andre arenaer for jobb og livsutfoldelse. Husk at med regjeringsdeltagelse følger sentrale attraktive posisjoner og stillinger i form av statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere og deltagelse i offentlige råd, utvalg og utredninger. Med det følger reell innflytelse, mulighet for å sette dagsorden, og utsikter til markeringer i mediene med utgangspunkt i departementer partiene administrerer.

I regjering med Frp?

Sitte i regjering med Fremskrittspartiet? Den sitter langt inne. Men husk igjen: De store sakene er allerede avgjort gjennom forlik. Også Frp er bundet av dem og av hele regjeringens politikk. Med et stødig, trygt og samarbeidsorientert Høyre i spissen. Dersom KrF (og Venstre) går inn i en Høyre-ledet regjering, vil hele regjeringskabalen måtte endres totalt, statsrådspostene fordeles på en helt annen måte. Dermed kan KrF og Venstre bidra til å svekke Fremskrittspartiets innflytelse (hvis det er deres viktigste prosjekt). Det er så opplagt at det flaut å si det. Av 19 regjeringsmedlemmer tipper jeg at KrF minst vil få tre, Venstre noe tilsvarende. Gjennom gode prosesser med Høyre, kan innflytelsen bli enda sterkere enn matematikken.

Har møtt forståelse

Det er mye som står på spill, og svarene er ikke opplagte. Men KrF-leder Hareide vet at han har møtt mye forståelse av Solberg-regjeringen i saker som er viktige for partiet. Han sier det også offentlig. Jeg tror Kristelig Folkeparti har mer å hente innenfor enn utenfor regjering. Samarbeids- og støttepartirollen har også gitt resultater, men bare etter opprivende strid, åpne konflikter og offentlig uenighet i Stortinget - som mediene har boltret seg i. På regjeringskonferansene vil det også være uenighet, men der kan man tross alt si sin mening uten å bli sitert, tenke høyt og forhandle alternativt uten sensasjonelle lekkasjer som låser standpunktene.

Langslets erfaringer

Apropos: Da jeg som styremedlem i Sandefjord Kirkeakademi for et par år siden bidro til et møtetema rundt Kristelig Folkepartis rolle og fremtid, var styret på jakt etter to «motpoler» som kunne diskutere emnet. Jeg kontaktet nå avdøde Lars Roar Langslet. Han avslo med denne begrunnelsen: «Som kulturminister og medlem av regjeringen Willoch på 1980-tallet opplevde jeg KrF som en sympatisk og lojal samarbeidspartner med mange fine personligheter. Jeg ønsker ikke nå å bidra til å sette spørsmålstegn ved partiets fremtid eller eksistensberettigelse.»

Møtets tema var «Trenger vi et Kristelig Folkeparti?» Så ble det Jan Arild Snoen i stedet.

Frekkhetens nådegave

Arbeiderpartiets fremste tåkefyrste og Vingle-Petter, Jonas Gahr Støre, har i en kronikk på NRK (hvor ellers?) hevdet at «Brexit skyldes mislykket høyrepolitikk». Han mener den britiske «høyresiden» har gitt feil svar på grunnleggende spørsmål om eksempelvis arbeidsløshet, dårlig råd og uro over høy innvandring. Videre får han seg til å skrive at Margareth Thatcher «gikk til angrep på» fagforeningene for å svekke dem og redusere fellesskapets ansvar gjennom privatisering. «Det lyktes hun og høyresiden med. Prisen betaler britene – hele Storbritannia – nå.»

Har ikke fått med seg historien

På 1980-tallet var Jonas Gahr Støre i 20-årene (født i 1960), og det er mye han ikke har fått med seg, både den gang og senere. Som NRK-reporter reiste jeg med norske LO-ledere til Storbritannia like før Thatcher moderniserte landet, og jeg refererte fra den britiske fagbevegelsens (TUCs) landsmøter. Jeg kan forsikre at topplederne i norsk LO stilte seg hoderystende til det britiske systemet med oppsplittet fagbevegelse, ville streiker og anarkistisk og syndikalistisk aktivisme over alt. Den engelske nasjonen var «syk», umoderne og regjert av tafatte konservative Labour-politikerne i lomma på Trades Union Council. Det er den usminkede sannhet, og jeg kunne gjerne sitere Tor Aspengren og resten av «LO-sekretariatet» som det het den gang, på dette temaet.

New Labour

Da Tony Blair overtok i Labour og ble statsminister i tiåret 1997-2007, skapte han New Labour, og reverserte ingen av Margareth Thatchers reformer! Han aksepterte endringene i arbeidslivet, privatiseringen, utvidelse av markedsøkonomien, og var på den måten med på å redde Storbritannia fra den totale kollaps. I utdanningspolitikken gjennomførte han og Labour endringer som senere ble en blåkopi av Høyres og senere den rødgrønne regjeringens kunnskapsministre. Det er helt ubegripelig at Arbeiderpartiets leder tør åpenbare så mye mangel på historisk og politisk kunnskap.

«Aksepterer ledighet»

Så får Støre seg til å skrive at Solberg-regjeringen «aksepterer» økende arbeidsledighet og mangel på nye arbeidsplasser, står for usosiale skattekutt, driver en passiv politikk mot sosial dumping og en sentralisering som setter by og land opp mot hverandre. Arbeidsmiljøloven er svekket. Han hevder også at Erna Solberg står for «konfrontasjoner i innvandringspolitikken» og legger mindre vekt på en integreringspolitikk som virker. Dette tøvet kommer selv etter at Støres Arbeiderparti gjennom skatteforlik, flyktningeforlik og integreringsforlik har sluttet seg til den samme politikken. For øvrig var det han selv som igangsatte tsunamien av asylsøkere ved å åpne for 10.000 flere flyktninger til landet.

Virkeligheten en annen

Faktum er at Solberg-regjeringen har satset på kunnskap, innovasjon, forskning og utvikling i en helt annen skala enn i de åtte lange rødgrønne årene. Erna Solberg har sørget for å sette fart i omstillingen i norsk næringsliv, har senket skatt på arbeidende kapital og selskapsbeskatning (som Ap denne våren satte sin signatur under). Den nåværende regjeringen har satt inn kraftfulle og målrettede tiltak mot arbeidsledigheten spesielt på sørvestlandet. Den har satt fart i det grønne skiftet, forsterket velferdsstatens sikkerhetsnett, ført en helsepolitikk som har gitt 56.000 færre pasienter i kø. Den har økt innsatsen på rus- og psykiatrifeltet i forhold til de rødgrønne årene, den har styrket skolehelsetjenesten. Den har satset på tidenes samferdselsløft, ikke minst kollektivtransport. Og dette bare i løpet av to og et halvt år!

Økende press mot Støre?

Hva kan bakgrunnen være for Støres fortegning av historien og virkeligheten? Dårlige meningsmålinger? Det faktum at flere foretrekker Erna enn han som statsminister? Økende press internt for å komme på offensiven, kanskje som følge av gryende tvil om at valget av ham som Arbeiderpartiets leder var klokt og riktig?

Øker forskjellene mellom lag av folket som konsekvens av høyrepolitikk? Nei, både forskjeller og fattigdom i Norge økte mellom 2005 og 2013. Men Solberg-regjeringen har satt i gang reformer som på en målrettet måte skal redusere dem – gjennom skole- og utdanningspolitikk, opprustning av barnehagene med gratis kjernetid for familier med dårlig økonomi, og fremfor alt: jobbskaping. I arbeidslivet får nå flere midlertidig jobb som ender opp i fast ansettelse, fremfor å gå passivt på trygd og dagpenger. Store deler av landet har mangel på arbeidskraft.

Støre må gjerne fortsette å fortegne og fordreie, servere historiske usannheter og drive svartmaling. Som Erna Solberg kommenterte tørt: «Mannen er desperat».

Forsvaret, "det brukne gevær" og distriktspolitikk

Med enkelte forbehold har regjeringen lagt frem en langtidsplan for Forsvaret som i grove trekk følger de fagmilitære rådene fra «de som har greie på det». Over 20 år skal forsvarsrammene øke med 165 milliarder kroner. I 2020 vil budsjettnivået være 7,2 milliarder kroner høyere enn ved inngangen til denne perioden. Forsvarssjefen får ikke fullt ut de ressursene han mener er et minimum for tilstrekkelig kampkraft, men så nær opptil at han offentlig kan si seg fornøyd. Han er til og med blitt karakterisert som «NATO`s gladeste forsvarssjef». Litt tabloid formulert, men forholdsvis treffsikkert.

   Reaksjonene spriker, som vanlig. Senterpartiet og Venstre er, helt forutsigbart, mer opptatt av distriktspolitikk enn landets forsvar. Her er man bekymret for at Hæren forlater bygd og grend noen steder. Helst ville nok Senterpartiet hatt minst en «mo» i hver landsel og i alle fylker, slik at Forsvarets tilstedeværelse kan tilføre noen slanter til kommunebudsjettene ved siden av arbeidsplasser lokalt. Med andre ord: Helt ute av fokus for de virkelig viktige spørsmålene rundt våre væpnede styrkers forsvarsevne.

Skit i forsvaret, leve Toten

Jeg smiler litt når jeg leser kommentarene til de to lærerne Trine Skei Grande (V) og Liv Signe Navarsete (Sp). Begge varsler «omkamp» om kutt i baser og avdelinger. Venstrelederen synes «det er for mye prioritering på tall, fly og annet materiell – og for lite fokus på folk inne i Forsvaret». Selvsagt: «Folk i Forsvaret» er velgere. Senterpartiets talskvinne synes landforsvaret er styrket for lite, og at det forsvaret som stiger frem alt for mye er «et forsvar for NATO, ikke et forsvar av Norges territorier.» Denne tøvete spissformuleringen viser bare hvor lite oppdatert hun er på den sikkerhetspolitiske utviklingen og dagens utfordringer. «Vi vil ha en mo på Toten, skit i Norge».

   Noe av den samme tankegangen finner vi i «Vårt Lands» lederkommentar, som slår fast at Regjeringen har gått bort fra et balansert forsvar og over til det som kalles et «offensivt forsvar der flyvåpen og marine spiller hovedrollen». Vårt Land står som kjent Kristelig Folkeparti nær, veldig nær. Alle de tre småpartiene vil redusere investeringene til flykjøp og offensive marinestyrker, og «veksle inn» denne reduksjonen til moer og baser for Hæren. Hele veien ligger det under et ønske om å vektlegge distriktspolitikk, hensyn til lokalsamfunnene som mister, eller har et sterkt ønske om, en «mo».

Ikke grepet ut av luften

Tallet 52 jagerbombefly av typen F-35 er ikke tatt ut av luften. De er i seg selv en sterk reduksjon av tallet på de opprinnelige F-16-flyene som fortsatt er operative, og som er det eneste russerne (for det er Putin-Russland vi snakker om) vil ha respekt for. Selvsagt har F-35 en defensiv rolle for å forsvare norsk territoriell integritet og hærstyrker på bakken. Men de er også egnet til å bombe baser, kommunikasjonssentra og andre viktige militære strukturer – på russisk jord, der et angrep mest sannsynlig vil komme fra. Derfor er 52 fly av typen F-35 en avskrekkende styrke. De representerer en risiko, et usikkerhetsmoment som enhver russisk krigsledelse må tenke på og ta hensyn til.

   F-35 er et svært viktig element i det innledende forsvaret av sjø- og landterritorier. De vil bidra til å sikre flyplasser og havneanlegg ved mottak av allierte, særlig amerikanske, styrker. Til det trengs et minimum av alternative flybaser. Derfor er nedleggelsen av Andøya og overføring av ressurser til Evenes betenkelig. I motsetning til svenskene og finnene har ikke Norge et system med lange, rette riksveistrekninger som reserveflyplasser for spredning av flyvåpnet (med tilhørende lagre av drivstoff og våpenforsyninger). Uten et effektivt missilforsvar av flyplassene vil F-35 også måtte inneha denne rollen. Ørlandet skulle forøvrig aldri ha vært valgt som hovedbase. Den ligger for langt unna de mest sannsynlige krigsscenariene lenger nord. Men her ble beslutninger tatt i ånden fra «beroligelse» og «ikke-provoserende» norsk sikkerhetspolitikk.

Fra normaltilstand til opptrapping

Problemet er at når en krise er under utvikling og parter i en konflikt vokter mistenksomt på hverandre, vil enhver overføring av styrker fra Sør- og Midt-Norge til baser lenger nord bli oppfattet som en provokasjon og opptrapping. Dersom fly-, marine- og landstyrker er der i nord som en normaltilstand, vil en økning i beredskapen være mindre merkbar og urovekkende – for den annen part. At grensevakten styrkes er bra, men den er kun ment som en «NATO`s snubletråd», en konstatering av at Norge og forsvarsalliansen er i krig.

Den alvorligste og mest urovekkende reaksjonen på Regjeringens forsvarsplan kommer fra Arbeiderpartiet og dets hofforgan «Dagsavisen». På lederplass merker man den dårlige lukten fra 30-årenes «brukne gevær»: «Vi har alltid ment at nedrustning er viktigere enn opprustning. 165 milliarder mer til Forsvaret de neste 20 årene, er svimlende mye penger som burde ha blitt brukt på langt bedre formål enn å ruste opp.» Pasifismen og det idealiserte virkelighetsfravær reiser nok en gang hodet. Man skulle tro at noen der i gården hadde tatt «Aldri mer 9. april» mer på alvor. Det var et slagord som i mange tiår omfattet alle partier (bortsett fra NKP og til dels SV), og Arbeiderpartiet har til denne dag tatt konsekvensene av Nygårdsvoldregjeringens ansvar for nedrustningen og det tyske overfallet.

Må bære et hovedansvar

Samtidig er det Arbeiderpartiets forsvarsministre på 1990-tallet som må bære hovedansvaret for nedrustningen, mange vil si avviklingen, av et tilstrekkelig sterkt nasjonalt forsvar. Det begynte med Johan Jørgen Holst (2. gang) og fortsatte med Jørgen Kosmo, Bjørn Tore Godal, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, Grete Faremo og Espen Barth Eide. De etterlot seg – samtlige – et svakere forsvar enn det de tok over. (For ordens skyld: i perioden var det også svake borgerlige forsvarsministre).

   Argumentasjonen i Dagsavisen er falsk: De reduserte forsvarsbudsjettene (i forhold til veksten i statsbudsjett og brutto nasjonalprodukt) gjennom hele 90-tallet til 2013 er nettopp gått til å øke velstanden og styrking av alle andre samfunnssektorer. Norge sov mens den russiske bjørnen var i ferd med å våkne. Først ved innledningen til Putins andre presidentperiode kom de synlige illevarslende tegnene på en ny aggressiv, selvhevdende og imperiebyggende politikk opp til overflaten. En strategi som foreløpig har kulminert med okkupasjonen av Krim og de facto Øst-Ukraina.

   Arbeiderpartiet står i et dilemma: Partiet kan i teorien vinne valget neste år og dermed måtte overta ansvaret for forsvaret av landet. I vide kretser, men slett ikke over alt, er man nok innstilt på i grove trekk å følge opp den fremlagte forsvarsplanen, men er falt for fristelsen til Støre-taktikkeri: Den påtenkte nye forsvarsministeren Anniken Huitfeldt forlanger at en større del av utgiftene tas på 2017-budsjettet, til tross for at landforsvarets struktur og betydning skal utredes nærmere før siste ord er sagt.

Lage trøbbel for Regjeringen

Men jeg forstår tankegangen: Ved dette utspillet vil man lage trøbbel for Solberg-regjeringen og «si seg delvis enig med» samarbeidspartiene Venstre og KrF. For dersom regjeringen inngår et forlik før statsbudsjettet legges frem (det er saksgangen etter sommeren) og deretter legger frem et forsvarsbudsjett til høsten hvor også landforsvaret får økte ressurser, vil det ikke være marginer nok til å «gi noe» til de to partiene i interne forhandlinger på andre sektorer, altså til «hjertesakene» og «kjepphestene» til Venstre og KrF. Bruken av oljepenger har en smertegrense.

   Dagsavisen gjør seg skyldig i de samme ukvalifiserte vurderingene som andre i debatten: Også der i gården blir det «for mye avansert teknisk utstyr fremfor soldater og befal» (Arbeiderpartiet har solid fotfeste blant befalsorganisasjonene, altså velgere). Og så får lederskribenten seg til å skrive, og det må skyldes enten manglende kunnskap eller bevisst desinformasjon: «F-35 er ikke bygd for dette formålet (forsvaret av nordområdene og vår lange kyst). De amerikanske flyene er spesialkonstruert for krig i Midt-Østen og andre steder i ve4rden». Man må bare himle med øynene.

Gammel svada

Så avslutter man med den gamle svadaen: «Norge har intet utestående med Kreml. Regjeringen lar en ubegrunnet frykt for Putin bestemme vår forsvarspolitikk.» Og i tillegg går man imot et forlik slik Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt (leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget) har tatt til orde for. «Partiet bør heller jobbe for å få flertallet med på å redusere pengebruken og vri perspektivet i en annen retning.»

   Dette lover ikke godt for atmosfæren, debatten og behandlingen av en livsviktig sak for Norge. Dersom Anniken Huitfeldt stiller seg bak innholdet i denne lederkommentaren (og bak henne står Jonas Gahr Støre), er det virkelig grunn til å frykte for utfallet.

   Og for bare å ha sagt det: Rør ikke Forsvarets musikk! Den tilhører de umistelige kulturverdiene Forsvaret er ment å forsvare. Regjeringen bør en gang for alle legge den ballen død og sørge for at forsvarsmaktens musikere får sove trygt om natten og ikke leve i konstant uvisshet om yrke og jobb. Dette skal jeg komme tilbake til, vær sikker.

Innstramningen som smuldret bort

De viktigste og mest effektive innstramningstiltakene i asylpolitikken som Solberg-regjeringen foreslo for Stortinget, ble ikke vedtatt. Det skyldtes først og fremst at Arbeiderpartiet sviktet da det kom til stykket. Partiet er uenig med seg selv og har en indre opposisjon som ønsker langt flere flyktninger til Norge. Dessuten ble det for fristende å påføre regjeringen tap i Stortinget. Fremfor å drive en konstruktiv opposisjonspolitikk på grunnlag av eget partiprogram, har man valgt «sabotasjelinjen»: Solberg-regjeringen skal påføres et maksimalt antall politiske nederlag med sikte på stortingsvalget neste år. Taktikkeri-Støre vant fram.

   Norge får store problemer med å hevde at landet har en så restriktiv asylpolitikk at det ikke er noen vits i å søke asyl her. Det vil raskt bli kjent (mobilbeskjeder gis i løpet av sekunder) blant menneskesmuglere og håpefulle økonomiske migranter i hele Midt-Østen, Afghanistan og Afrika at Norge fortsatt er et svært attraktivt land å flytte til.

Ikke i samsvar med situasjonen

Politikken er strammet litt inn i forhold til det regelverket vi hadde, men ikke i forhold til utfordringene vi står overfor. Reglene for asyl er nå slett ikke prohibitivt strenge, men ganske romslige også sammenlignet med andre land i Vest-Europa. Vi kan håpe på at grensekontrollen ved grensene mot Danmark, Sverige, Finland og Russland vil demme opp, men det er bare et tidsbegrenset vern. EU vil for sin del ikke se på at Schengen-samarbeidet blir gjennomhullet og satt ut av kraft i det uendelige.

   Punkt for punkt påførte Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet den blå-blå regjeringen voteringstap i nasjonalforsamlingen. Det meste blir som før: Det blir ikke midlertidig opphold for enslige, mindreårige asylsøkere frem til de er 18 år. Dette vil virke som en enorm oppmuntring for barnerike familier i Midt-Østen og andre land til å finansiere og sende ut enda flere  mindreårige til Norge som kan skaffe dem familiegjenforening og norsk oppholdstillatelse – på sikt også statsborgerskap. Forsøker norske myndigheter å avslå asyl på myndighetsdagen, vil «snørr-og-tåre-lobbyen» bli mobilisert gjennom mediene, og en yrkesklubb av asyladvokater vil gjøre alt de kan for å «humanisere» politikken.

Ingen krav til arbeid

Det blir ikke gjort gjeldende krav om tre års arbeid eller utdanning for familiegjenforening. Samtlige andre partier ville ikke en gang være med på kompromisset (fra fire til tre år). Regelverket blir som i dag: Det blir overhodet ikke stilt som forutsetning at man har arbeidet eller gått på skole for å få familiene til Norge. De første kravene om gjenforening er nok like om hjørnet.

   Det blir ikke strengere krav til inntekt for å få familiegjenforening. Regjeringen ønsket å heve kravet fra en årsinntekt på 252.000 kroner til 305.200 kroner. Alle skjønner at en inntekt på 252.000 kroner er for lite til å brødfø en familie med langt flere medlemmer enn en norsk gjennomsnittshusstand. Ansvaret for det økonomiske grunnlaget blir skjøvet over på kommunene (i de første fem årene), deretter NAV. Velferdsordningene våre kommer under press fordi den norske velferdsstaten er basert på høy grad av sysselsetting og tilfredsstillende løpende arbeidsinntekt. Både inntekten og graden av sysselsetting er langt lavere i innvandrerfamilier. Det norske samfunnet skal spandere resten. På sikt er dette ikke bærekraftig.

Brøt samarbeidsavtalen

I tillegg brøt Venstre og KrF avtalen de fire samarbeidspartiene inngikk i 2013: De ville heller ikke gå med på at permanent oppholdstillatelse i Norge skulle heves fra tre til fem år. Nå gjelder de korte tre årene. Rettighetene i folketrygden blir ikke strammet inn slik regjeringen ønsket. Det «utvidede flyktningbegrepet» fortsetter, der man er inne i en gråsone av reelle flyktninger og mennesker som kan få «subsidiær beskyttelse».

   Hvorfor er reduksjonen i kravet fra fem år til tre års opphold så viktig når det gjelder oppholdstillatelse? Fordi – om man ser for seg utviklingen i Syria og Midt-Østenkonflikten om fem år – vil høyst sannsynlig forholdene i området være helt annerledes enn i dag. Det er liten grunn til å tro at krigen fortsatt vil rase med samme intensitet fem år fra nå. Gjenoppbyggingen vil etter all sannsynlighet ha startet, forholdene tilnærmet «normalisert» (dvs man er ikke i konstant fare for å bli skutt på eller bombet).     Forholdene vil da kunne ligge til rette for at krigsflyktningene kan returneres – noe de selv sier de ønsker. Men dersom de etter bare tre år få tilbud om permanent opphold i Norge, hva da? Vil de oppgi en lysende fremtid i den norske velferdsstaten fremfor å gå igjennom en strevsom gjenoppbyggings-, gjenforenings- og tilpasningsperiode?

Vi skal ta imot flyktninger

La dette være klart: Undertegnede er for at syriske krigsflyktninger og andre med individuelle beskyttelsesbehov skal få komme til Norge i en begrenset periode. Gjerne i et større antall enn vi har vært vant til. Vi har humanitære tradisjoner og økonomisk bæreevne til det – inntil et visst punkt. Alt dreier seg til syvende og sist om hva som er fornuftig flyktning- og bistandspolitikk – hjelp der eller her eller en kombinasjon i akutte situasjoner. 

   Norske politikere har ansvar for både dagens norske samfunn og fremtidige generasjoner. De har ansvar for å legge til rette for langt flere eldre etter 2020. De har ansvar for at finansieringen av velferdssamfunnet er robust og bærekraftig. Det skylder vi dem som har gått foran oss. De har ansvar for å unngå parallellsamfunn og press på menneskerettigheter (ikke minst for de nyankomne) og norske verdier.

I denne situasjonen har Arbeiderpartiet sviktet, og sviktet grovt.

Ingen ny avtale

Hva skjer etter valget i 2017? Jeg ser for meg kun to alternativer: En mindretallsregjering av Arbeiderpartiet (her følger jeg kommentator Arne Strands tankegang i Dagsavisen 11. juni), eller en mindretallsregjering av Høyre og Frp. Mindretallsregjeringer lever et farlig liv, men perioden vi hadde på 80- og 90-tallet og delvis tidlig etter årtusenskiftet viser at det går an å få gjort mye gagns arbeid også i mindretall. Det forutsetter at en avtale mellom Høyre og Frp er klar før valget og senest når regjeringsalternativer skal presenteres for Kongen.

Noen ny samarbeidsavtale med Venstre og KrF er ikke å anbefale.

De varme somrene før i tiden

En kommentator i Dagsavisen finner det merkelig at «Klimabarometeret», som måler nordmenns holdninger til klimapolitikk og -endringer, melder at klimasaken faller på nordmenns rangering over temaer som er viktigst for oss. Faktisk har TNS Gallup funnet ut at klimaet har gått fra annenplass til fjerdeplass på listen over de viktigste sakene. Bare hver fjerde nordmann mener nå at klima er en av de tre viktigste temaene.

Dagsavisen trøster seg med at stadig flere «bekymrer seg» over klimaendringene. Omtrent halvparten av de spurte mener «politikerne gjør for lite». Dette kan vel ikke stemme? FN har da slått fast at klimaendringer (oppvarming av kloden) er menneskeskapte, og vi må da tro på FN? Vi som ga organisasjonen dens første generalsekretær. Det er vel FN som er verdens håp, ikke sant? Vi kan da ikke mene noe annet enn FN?

Svarer det som er politisk korrekt

Samtidig vet nordmenn inderlig godt at det politisk korrekte er å si at man er bekymret for klimaet. Når meningsmålerne spør, svarer sikkert mange på autopilot at jo, da, selvsagt er klimaendringene farlig for jorda vår.

Det rare er at det er så mange rundt oss i Norge som rapporterer at de ikke merker noe til klimaendringene. Jo, vi har hørt at pol-isen smelter, at det settes varmerekorder og at vi kan forvente en dramatisk heving av havnivået i tiårene fremover. Øyer og byer vil forsvinne i havet. For det regner så mye mer – og dessuten mer intenst – og stormene er villere enn før. Vi ser reportasjer av flom og oversvømmelse, inniblant intens tørke, både her og der i Europa og andre steder. Det går mot undergangen. Her må politikerne vise ansvar og gjøre noe! De må vise handlekraft, bruke sterkere virkemidler, heve klimaavgiftene, få fart i det grønne skiftet, legge ned olje- og gassektoren fortere enn svint!

Kontrære synspunkter

Om og om igjen forsøker kontrære, uavhengige vitenskapsmenn å påpeke at «dette har vi sett før», altså klimaendringer, og det lenge før lufta var stinn av CO2. Der finnes faktisk vitenskapelige institusjoner og miljøer rundt om i hele verden som går i rette med FNs Klimapanel og dets vidløftige utregningsmodeller og fremskrevne scenarier. Det er blitt et kappløp om «sannhet», omdømme og det jeg vil kalle miljøaktivistiske «drittpakker» som skal lukke kjeften på dem som ikke tror på FN. Klimafornektere! Dere som tror at jorda fortsatt er flat som en pannekake: Vekk og bort med dere! Dere bør ikke slippe til i den offentlige debatten, dere ødelegger vårt verdensbilde, vårt klimareligiøse budskap! Vi må ikke tvile! Kirkens eksperter på klima er mobilisert – med «klimamesse» på Svalbard. Du verden for noen eksperter.

Dette har skjedd før

Det viser seg at for mellom 60 og 95 år siden forelå nøyaktig de samme beskrivelsene av høyere temperaturer, is som smelter, isbreer som trekker seg tilbake, arter som «forsvinner» eller trekker mot andre områder – helt der oppe i nord.

En beskrivelse, av flere, er observasjonene som kaptein Martin Ingebrigtsen gjorde i årene før og rundt 1922 (det året frøs ikke farvannene rundt Svalbard ifølge US Weather Bureau). Ingebrigtsen hadde da i 54 år seilt i de østlige arktiske farvann. Han rapporterte at han første gang merket oppvarmingen i sesongen 1918. Etter den tid var det blitt stadig varmere. Områder på land var rett og slett ikke gjenkjennelige sammenlignet med perioden 1868-1917: Mange tidligere landemerker var borte. Der hvor det tidligere var store ismasser, var det fra 1918 og årene fremover morener, ansamlinger av jord og stein. På flere steder hvor det tidligere hadde vært isbreer som strakte seg helt ut i havet, var de nå helt forsvunnet. Den erfarne kapteinen hadde også observert at endringen i temperaturer hadde ført til forandringer i flora og fauna i Arktis. De store hvitfisk-stimene var borte fra fiskegrunnene han tidligere hadde benyttet seg av (Hvitfisk er arter som torsk, hyse, blåkveite, lange, brosme, uer og steinbitt).

Sterk temperaturstigning

Han hadde notert seg at dette året, 1922, bød på store temperaturendringer ved Svalbard: En jevn sommertemperatur på 3 grader Celsius, som var det normale, var endret til 15 grader Celsius. Selv på nordkysten av Svalbard frøs ikke havet denne vinteren. I stedet for hvitfisk og sel dominerte andre fiskeslag: Store sildestimer var kommet i stedet.

Observasjonene ble funnet så oppsiktsvekkende at den amerikanske konsulen i Bergen sendte rapport om forholdene ved Svalbard til utenriksdepartementet i Washington.

Det er et kjent faktum at 20- og 30-årene var en svært varm periode i klimasammenheng – uavhengig av fossil oppvarming av kloden. Det er derfor ikke så merkelig at klimarealister, med vitenskapelig støtte, peker på store, naturlige svingninger i klimaet som hovedårsak til oppvarming. For noen få uker siden ble tørke i deler av Afrika, som antagelig vil bli erstattet av sterk nedbør, forklart med effekten av havstrømmer.

Kampanjejournalistikk

Kampanjejournalistikken på vegne av FN`s klimapanel og grønne partier i store deler av norske og internasjonale medier møter nå motbør gjennom rapporter og observasjoner i andre kanaler. Kanhende er alternativ informasjon, Internet, sosiale medier og deres muligheter for motinformasjon, en av årsakene til Klimabarometerets registrering av endrede holdninger. Det bør ingen gråte over.

Om å stå opp for vårt eget

Gjentatte ganger er jeg blitt spurt av muslimske venner: Hvorfor står ikke dere kristne nordmenn opp for det dere tror på? Hvorfor holder dere ikke fast ved tradisjonene og skikkene som viser kulturopphavet? Hvorfor kneler dere for alle oss innvandrere som kommer med en annen religion og en annen kultur?

Spørsmålene i mitt indre dukker opp ved et nylig eksempel fra Arendal, der man i et kapell skal dekke til korset under gravferder når en familie ber om det. Et annet eksempel huskes fra Kirkenes og Storskog under invasjonen av asylsøkere ifjor høst: UDI ville at kristne symboler skulle fjernes fra lokaler der flyktningene skulle få midlertidig opphold. Det siste ble det heldigvis ikke noe av.

Kirken synes det er greit

Det forunderlige i Arendal-tilfellet er at kommunepolitikerne har blandet seg inn, og at kirkens egne representanter i et dertil nedsatt utvalg syntes det var «greit» at korset ble dekket til av et vakkert tekstilteppe. Av praktiske hensyn måtte det likevel være enkelt å ta ned og opp. Er man redd for å miste gravferdsoppdrag og -honorarer?

Jeg spør: Dersom en familie ikke ønsker en kirkelig begravelse eller bisettelse, hvorfor tyr man da til et vigslet rom tilhørende kirken? Hvorfor er ikke et vanlig selskapslokale godt nok? Human-etisk forbund lokalt har selvsagt ivret for denne «løsningen», ivrig som de intolerante medlemmene der er til å rive ned alt kirkelig og kristent.

Det mest overraskende er at en representant for Agder og Telemark bispedømme synes det er helt ok å dekke til korset.

Allbruk av kapeller

Et kristent kapell skal visstnok kunne brukes av mennesker med andre religioner. Noen har «bestemt» det. I åpenhetens og toleransens misbrukte navn. Har noen forsøkt å gjennomføre en kristen begravelse i en moské noen gang – med krav om at alle Allahs og Profetens symboler og sitater skal dekkes til? Selvsagt kan ikke-troende låne et kapell. Men det må da være en grunn til at man nettopp ønsker et kapell? Bygningen, innredningen og utsmykningen er der for alle. Men å sette krav til ominnredning? Der går faktisk grensen for min egen toleransesirkel. Take it – or leave it.

Nøytrale seremoni- eller bønnerom må gjerne bygges og innredes i hvert bidige sogn i dette landet, om noen vil prioritere slike tiltak økonomisk. Enkelte steder, som på universiteter eller flyplasser, finnes visstnok slike. På sykehus også.

Imidlertid er det grunn til å reagere når eksisterende og etablerte kristne kapeller blir nøytralisert så til de grader som i dette og lignende tilfelle.

Trykket uten- og innenfra

Det er under trykket av fremmede kulturer og religioner (som jeg ikke vil løfte en finger for å forhindre utbredelsen av dersom de holder seg innenfor norsk lov) vi nordmenn burde se klarere hva vi står for og hva som er vårt. Vi har like stor rett til å beholde og verne om egne tradisjoner og skikker som muslimer, buddhister og hinduer har det. Humanetikken er for meg en likegyldig parentes, bare for å ha sagt det.

All ære til de åtte bystyrerepresentantene i Arendal (to fra Høyre, fem fra Frp og en fra Pensjonistpartiet) som stemte imot tildekking av korset i kapellet. De viste iallfall at de hadde ryggrad i stedet for gummistrikk.

Det store selvbedraget på venstresiden

Venstreorienterte aviser og andre medier er blitt inderlig lei av å bli beskyldt for å være «politisk korrekte» i stedet for realistiske når det kommer til flyktning- og innvandrerspørsmål, vel vitende om at beskyldningen treffer blink: Venstresiden har berøringsangst i forhold til temaet. Ikke fordi man ikke ser problemene og utfordringene for det norske samfunnet, men fordi man for all del ikke vil gi Fremskrittspartiet og delvis Høyre rett i noe av kritikken fra det hold. Med andre ord: Man synes det er viktigere å ikke gi innrømmelser til høyresiden enn å føre en politikk som er bra for Norge. Så små kan politikere, rikssynsere og radikale mediefolk være.

Nyorientering?

Men der er tegn til nyorientering og et forsiktig linjeskifte. De fleste tegnene kommer fra Sverige, der journalister og redaktører, ja, til og med regjeringen, åpent uttaler at man har vært for naive i innvandrerspørsmål, at strømmen av flyktninger og asylsøkere har vært for høy, at man ikke har tatt de oppståtte parallellsamfunnene, innvandrerghettoene, alvorlig nok.

Og nå er det for sent. Samtlige nødetater, ikke bare politiet, opplever å bli steinet og motarbeidet med vold og ukvemsord så fort de går inn i bestemte kvartaler eller bydeler – over hele Sverige. Innbyggerne regner seg ikke som del av det svenske samfunnet, de følger sine egne lover og regler og anerkjenner ikke storsamfunnet Sverige som noen legitim størrelse som angår dem. De utrygge områdene kan telles i dusiner, og de blir flere og større etter som tiden går og intet blir gjort.

La lokk på virkeligheten

Sveriges ledende aviser og TV-kanaler har lagt lokk på all kritikk mot denne utviklingen. Politiet på grunnplanet har fått munnkurv om de forteller hvordan virkeligheten er. For åpen kritikk kunne styrke Sverigedemokratene. Det er viktigere enn å ta selvkritikk, ta innvendinger og motforestillinger til etterretning – og gjøre noe med det. Først de siste månedene er både svensker og andre gjort uttrykkelig oppmerksom på realitetene. Flere utenlandske TV-team som har begitt seg inn på «farlig område» i svenske byer, er blitt steinet og kjeppjaget.

En uredd stemme

Samfunnsdebattanten og journalisten Kadra Yusuf har en tankevekkende kommentar i Dagsavisen 27. mai. Hun skriver blant annet: «Det var i mange år slik at venstresiden ikke ville ta tak i problematiske sider ved innvandring og integrering. Det har jeg selv erfart en rekke ganger. Ett eksempel er da jeg for noen år siden holdt et foredrag om trygdesvindel blant gifte somaliske mødre. Etter foredraget kom en høytstående SV-politiker bort til meg. Hun sa hun var enig med meg i en del ting og i dette tilfellet hadde jeg rett, men det var bare synd at de ikke kunne støtte slike som meg offentlig. Da ville nemlig Frp klatre videre på meningsmålingene».

Kommentar overflødig.

Innvandrerrealisme

Så kommer den opprinnelige kosovoalbaneren Sylo Taraku (42) ut med boken «Innvandrerrealisme». Han er utdannet statsviter, har jobbet i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), vært underdirektør i Utlendingsdirektoratet og generalsekretær i integreringsorganisasjonen LIM. Han jobber nå for Arbeiderpartiets tenketank Agenda. Taraku gir følgende råd om hvordan Norge og andre europeiske land bør håndtere flyktning- og asylsøkerspørsmålet: Flyktningene må hjelpes der de er. Vi må tilnærme oss problemene smartere og med mer hensiktsmessige grep. Norge og EU bør øke innsatsen for å hjelpe flyktningene i nærområdene, og lage et system for å sile asylsøkerne som skal til Norge der – og øke antall kvoteflyktninger. I denne kvoten vil han inkludere krigsflyktninger. «Vi må sikre dem en tryggere reise til Europa og spare tusenvis av menneskeliv. Vi bruker for store ressurser på å behandle søknader fra asylsøkere som likevel ikke får bli.»

Sier en mann som selv flyktet til Norge fra Balkan i 1991 der han som 18-åring nektet å la seg innrullere i den jugoslaviske (serbiske) hæren.

Hjelpe i nærområdene

Under årets 1. mai-demonstrasjoner var det flere fra Norsk Folkehjelp som holdt appeller rundt om i landet. Organisasjonen, som mest presist kan kalles «arbeiderbevegelsens Røde Kors», har lang erfaring med humanitært arbeid i utviklingsland og i krigsområder (minerydding). I deres appeller gikk det igjen: Det viktigste er å hjelpe i nærområdene. Kanskje et tegn til forsiktig nyorientering?

Men venstresiden ellers stritter imot: Norge skal ta imot flest mulig flyktninger og asylsøkere, så mange som overhodet mulig. De skal få permanent opphold nærmest fra dag én. Alle motforestillinger og alternativer blir stemplet som rasistisk og menneskefiendtlig. Gir vi etter for realismen og fornuften – da kan jo Frp gå frem på meningsmålingene... Det må være en skjebne verre enn døden. Så ideologisk forstokket går det altså an å bli.

Håp i sosiale medier

Jeg ser håp om en gryende dypere virkelighetsforståelse på andre felter også: De elitepregede mediehusene og TV-kanalene mister stadig større innflytelse, og raser i omdømme. Folk tror ikke lenger på dem. De sosiale mediene overtar for meningsdannelsen. Den venstreorienterte akademiske eliten mister grepet. Vi har den samme situasjonen som under EF-kampen i 1972 og EU-kampen i 1994: 90 prosent av de ledende mediene hamret dengang løs på velgerfolket om EUs velsignelser og utenforskapets forbannelser. Folket sa likevel nei ved begge anledninger.

Det er bra at opinionsdannelsen nå skjer uavhengig av de etablerte akademiske sirklene, de politisk korrekte meningene, de venstreorienterte mediene. Uansett hat-retorikk, nettrollutgydelser (som går begge veier) er de sosiale mediene kommet for å bli. Utenfor kontroll av sjeleingeniørene.

Gode dager for olje-Norge

Utdelingen av konsesjoner for leting etter olje og gass i Norskehavet og Barentshavet er en god nyhet for oljeselskaper og deres ansatte, for visse geografiske områder og deres befolkning – og for alle som bor og lever i Norge både nå og i tiårene fremover.

   Med til dels ondsinnet propaganda og irrasjonelle argumenter («vi må redde kloden før dommedag kommer, legge ned oljeproduksjonen så fort som råd er») er olje- og gassindustrien i en rekke år blitt motarbeidet, stigmatisert og gitt skylden for såvel global oppvarming, forurensning og klodens undergang.

   Går man bak slagordene, de følelsesladede utbruddene og den nesten kvasireligiøse ideologien til miljøbevegelsen, ser vi politikere og aksjonister som ønsker makt og innflytelse i samfunnet, som vil endre livsstilen og væremåten vår med tvang. Det er blitt noe uhyggelig ensporet, enøyet og grenseløst usaklig og svermerisk over påstander og «argumenter». Journalister som har gjort karriere i miljø- og klimaspørsmål nekter å diskutere motargumenter og motforestillinger fra annet vitenskapelig hold enn konklusjonene til det gudbenådede klimapanelet. Dyktige og anerkjente klimaforskere som finner andre årsaker til klimaendringer enn de menneskeskapte, blir tiet ihjel. Bare dette er nok et tegn på egen usikkerhet og tvil innerst inne: Man tør ikke åpent debattere de andre teoriene og årsakssammenhengene.

Kvalmende politisk korrekt

Det er blitt noe kvalmende politisk korrekt over reportasjene, intervjuene og kampanjejournalistikken. Vi forvalter sannheten, vi er de eneste som har vitenskapelig grunnlag for det vi hevder, alle andre som reiser motspørsmål er fortsatt tilhengere av at jorden er flat. «Vitenskapen har sagt sitt, diskusjonen er over, nå må vi handle!»

   De store, ansvarlige partiene som tenker helhet og bruker fornuft, ser nok mer de lange linjene i økonomien, sysselsettingen, verdiskapningen og velferdsstatens bærekraft. De står riktignok med ett ben i de politiske realitetenes verden og presses av vippepartier som sitter med nøkkelen til et styringsdyktig parlamentarisk flertall, men samtidig med det andre benet – og hodet - i virkelighetens verden. En virkelighet der Norge er et lite land, et bitte lite land i den store sammenhengen. Følger man tankegangen rundt fossile utslipp som årsak til alle klimaendringer og «en stigende oppvarming av jorda» (en oppvarming som har stått stille de siste 18 årene), utgjør de norske «klimautslippene» én prosent av de globale. Vår påvirkning er minimal.

Fattigdomsbekjempelse

Men Norge har overskudd på fornybar energi for eget bruk og er samtidig stor eksportør av olje og gass, som er langt mer «klimavennlig» (mindre forurensende) enn primitiv fossil avbrenning og kullfyrte energiverk. For verden trenger energi, mye mer energi. Særlig er tilstrekkelig energi nøkkelen til bestrebelsene på å få milliarder av mennesker ut av fattigdom. De kan ikke basere seg på sol og vindkraft alene, spesielt når vi ser på vareproduksjon, transport og kommunikasjonssystemer. Olje og gass vil i lang tid fremover være helt nødvendig i utvikling av velstand og velferd på verdensbasis. Sånn er det bare.

   I 2013, under Stoltenbergregjeringen, vedtok Stortinget å utlyse nye letekonsesjoner med vekt på Barentshavet. Her er det flere interessante strukturer som kan inneholde store mengder olje og gass. Det som skjedde 18. mai var bare en oppfølging av hva Stortinget alt hadde bestemt – selve utdelingen av letetillatelser til oljeselskaper som hadde søkt. I mellomtiden har oljeprisen falt kraftig, men den kommer til å stige igjen – og en pris på 50 dollar gir tilstrekkelig bærekraft for investeringer i enkelte leteområder allerede nå. Den vurderingen kan vi forøvrig trygt overlate til næringen selv, ikke politikere. Fra funn til produksjon kan det gå ti år – derfor haster det med å gi klarsignal for leting etter drivverdige forekomster. Det beste er at virksomheten er jevn – og at ny produksjon på nye felt erstatter felt som er på retur i produksjonsmengde. Det er også bra for oljefondet og avkastningen, som igjen kommer hele det norske samfunnet til gode.

Et nytt kapittel

Det er over 20 år siden nye leteområder er fordelt for utforsking, så egentlig snakker vi om et nytt kapittel i norsk petroleumsvirksomhet. Spesielt er det gledelig at vår nordligste landsdel endelig får en håndsrekning fra sentrale myndigheter. Leting og utforsking utenfor Finnmark legger grunnlaget for lønnsomme arbeidsplasser og vil bidra til vekst og verdiskaping. Det gjelder også Nord-Norge generelt og leverandørindustrien på Vestlandet, som sliter tungt om dagen.

   Den hissige debatten om «iskanten» har selvsagt til en viss grad overdøvet det positive i konsesjonsutdelingene. Polariserende og konfliktsøkende medier boltrer seg i kraftuttrykk og skaper harde fronter – som vanlig. Selv er jeg overbevist om at befolkningen i Nord-Norge og Finnmark vil støtte regjeringen og ser mulighetene for næringsutvikling og verdiskaping.

Møter seg selv i døra

Ja, iskanten: Det snodige er at miljøbevegelsen og noen partier som baserer seg på dens budskap, egentlig har møtt seg selv i døra: De har jo påpekt gang på gang det faretruende i at isen i Arktis har smeltet så mye at iskanten har trukket seg tilbake, lenger mot nord (bekreftet av forskerne). Det er et faktum. Men med en iskant lenger nord har det selvsagt, reelt og logisk, åpnet seg nye isfrie områder der oljeleting og -produksjon kan finne sted lenger sør, der iskanten gikk tidligere.

   Konsesjonsblokkene som nå er delt ut, har tilstrekkelig avstand til den reelle iskanten til at oljevirksomhet kan foregå på forsvarlig vis, innbefattet miljø, helse og sikkerhet. Her vil hverken regjering eller fagorganer vike. Det er forøvrig en myte at forholdene for oljevirksomhet blir tøffere og barskere desto lenger nord man kommer. Alle som har opplevd de verste Nordsjøstormene kan bekrefte det.

Et frigjort Arbeiderparti

Det er en lykke for landet at Arbeiderpartiet har frigjort seg fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og nå følger en mer selvstendig kurs i spørsmål som har med oljeutvinning å gjøre (dvs. de to småpartiene har mer eller mindre sagt farvel på eget initiativ, noe rødgrønt alternativ eksisterer ikke foran stortingsvalget neste år. I stedet forsøker Arbeiderpartiet å bevege seg mot «sentrum» i et forsøk på å trekke KrF inn i sin maktsfære.).

   Det er grunn til å gratulere befolkningen i Nord-Norge med oljekonsesjonene utenfor sin kyst. Fiskerier og offentlig tildelte arbeidsplasser er ikke tilstrekkelig til å opprettholde sysselsetting og velferd. Det er det bare verdiskaping i ny privat virksomhet som kan.

Barnehager i lek og læring

I mangel av en valgstrategi som virker (dårlige meningsmålinger), tyr Arbeiderpartiets og dets støttespillere til kortsiktig taktikkeri, der profesjonskamp er ett av virkemidlene for å fremme egne (først og fremst de LO-organisertes) interesser. Det bekrefter et oppslag i Dagsavisen 9. mai og dagene etter. Barnehagebarns språklige ferdigheter er tema.

Det er ikke måte på krigersk og unyansert ordbruk avisen velger å bruke på vegne av partiet som står den nærmest. Hør bare på disse påstandene:

   Regjeringen og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) «raserer barnas barndom», «kritikken hagler» mot kunnskapsministeren (på bakgrunn av noen få innhentede uttalelser). En forsker hevder at «Tida til barns frodige, kreative, selvinitierte lek skrumper inn». Og som dette ikke er nok, skriver avisen at «Pedagoger og fagfolk slår barnehagealarm» og «Pedagoger og fagfolk raser». Man skulle nesten tro at dette er det verste som kan hende i fedrelandet, nest etter en tredje verdenskrig.

Tidlig innsats for språk

Hva det egentlig dreier seg om? Rett og slett et initiativ fra Solberg-regjeringen om tidlig innsats for å styrke språkferdighetene til barn som – etter barnehagetiden – skal begynne i vanlig norsk offentlig skole. Både forskere, eksperter og pedagoger har ropt varsku om hvor viktig barns evne til å beherske språk er ved skolestart, og har gang på gang etterlyst tidlig innsats og mer oppmerksomhet rettet mot barnehagene og dets rolle for barns lek - og læring. Hensikten er å sørge for at barn senere skal klare seg bedre gjennom skoleløpet og få ned frafallet i den videregående skolen i den andre enden.

   Utgangspunktet er noe så prosaisk som en stortingsmelding for kvalitet i barnehagen. Den heter «Tid for lek og læring». Her varsles det at barnehagene skal få ny rammeplan, noe tilsvarende, men likevel annerledes enn skolens læreplaner. Ikke noe merkelig i det. Også i dag må norske barnehager som mottar statstilskudd innordne seg et lovverk, ha en formålsparagraf i tråd med loven, og følge planer og forskrifter.

Kan benytte en norm

Men så har altså kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i stortingsmeldingen skrevet at det vil bli foreslått tilbud om en norm for hvor mye språk en femåring bør kunne – året før han eller hun begynner i første klasse. Hva er det som er så forferdelig med et slikt initiativ når «alle» krever tidlig innsats i tilfelle problemer på et senere alderstrinn?

   Normen for hva en bør kunne forvente av språklige ferdigheter hos en femåring er ment å være et verktøy som barnehager eller barnehageeiere kan bruke hvis de ønsker det. Mange barn, ikke minst innvandrere, sliter i dag med store språkproblemer som blir fanget opp alt for sent, noe blant annet Dysleksi-Norge har vært opptatt av. Når slike problemer oppdages i en barnehage, hva er da galt med å gjøre noe med det? Om ikke annet, så kan det vel være klokt at den barneskolen hvor eleven skal begynne året etter som seksåring blir gjort oppmerksom på hva de barnehageansatte har merket seg hos enkelte barn?

Ikke noe læringsmål

Kunnskapsministeren presiserer overfor Dagsavisen at den nye planen for norske barnehager ikke innfører læringsmål. Det skal ikke stilles krav om at at barna skal kunne bestemte ting. Barnehagene skal ikke sjekke hva barna har lært når de går ut av barnehagen. Alle barn skal ikke språktestes eller gjennomgå en obligatorisk kartlegging. Barnehageansatte skal ikke pålegges å dokumentere alt hva barn gjør, hvordan de kler på seg, spiser eller leker. Barnehagene skal ikke pålegges å fylle ut nye skjemaer eller benytte bestemte kartleggingsverktøy.

   Det er derfor ganske drøyt å påstå, slik «forskere, eksperter og pedagoger» gjør med sine krigerske kraftuttrykk overfor Dagsavisen, at innholdet i stortingsmeldingen nærmest avskaffer leken i barnehagene.

   Røe Isaksen understreker selv: Leken har en egenverdi. Det meste av barnehagedagen vil fortsatt bestå av lek. Samtidig er han opptatt av at barn også kan lære gjennom lek og mener voksne kan legge til rette for dette. Nøyaktig det samme som foreldre og foresatte er opptatt av.

Kampanjejournalistikk

Hele oppsettet på oppslagene i Dagsavisen (saken blir fulgt opp dagene etter) oser av politisk kampanjejournalistikk der formålet ikke er å opplyse hva saken dreier seg om, men om hvor mange kritiske uttrykk det går an å hoste opp mot kunnskapsministeren og regjeringen. I den prosessen går man til de faste kildene man kjenner ståstedet til i slike saker. Ingen nyanser, ingen motkilder. Anerkjente pedagoger og forskere som mener noe annet, blir ikke spurt.

   Når man så har hisset opp lesere, politikere og de forutsigbare medsammensvorne i Utdanningsforbundet, blir saken hevet opp til stortingsnivå. Meldingen skal behandles i slutten av denne måneden.

   Tenk, etter det Dagsavisen vet å fortelle, vil kunnskapsministeren lide et «sviende nederlag». KrF blir mobilisert uten at partiets talsperson synes å ha finlest stortingsmeldingen. Vedkommende tror at lovendringen «åpner for utstrakt kartlegging av hvert enkelt barn».

Katten ut av sekken

Så kommer det som synes å være den egentlige hensikten med Dagsavisens oppslag: Barna trenger flere barnehagelærere rundt seg. Flere ansatte! Som et ekko av «flere lærere i skolen». En nasjonal bemanningsnorm! M.a.o. en profesjonskamp på vegne av Utdanningsforbundet – som er en faaagforening, først og sist. Stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet og SV sprer edder og galle. Man snakker som om «den norske barnehagemodellen» står i fare. Igjen kommer påstandene om at man legger opp til omfattende kartlegging, måling, vurderinger og rapporter, som da vil ta fokus bort fra de barna «som virkelig trenger hjelp». Og så blir selvfølgelig Datatilsynet mobilisert. For tenk, merknader knyttet til en femårings språklige nivå, kan hefte ved personen i hele dets levetid. Det er stygt, det!

   Krigsretorikken er rett og slett fordummende. Påstander blir ikke dokumentert. Deler av det pedagogiske fagfeltet blir ikke spurt, bare de som støtter kritikken mot regjeringen. De som har skrevet stortingsmeldingen, får ikke anledning til å utdype og forklare.

Dette er ikke objektiv journalistikk, men ideologisk og partipolitisk valgkamp.

Hva skjer i Russland?

2. mai hadde kommentator Frank Rossavik i Aftenposten en interessant vurdering i sin spalte: «Engstelig stormakt» handlet om russernes frykt for at Sverige skal føle seg så truet av et ekspanderende Putin-regime at landet melder seg inn i NATO. Utenriksminister Sergej Lavrov advarer: Russland vil i så fall gjøre «nødvendige tiltak». Kortversjonen av disse «tiltakene» er mer aggressiv aktivitet i luften og til havs. I Østersjøen oppfører russiske sjøstridskrefter seg allerede som de gjorde midt under den kalde krigens kjøligste periode. Samtidig viser Lavrovs uttalelser at den mektige nasjonen han tjener, er engstelig og i virkeligheten opplever en svak periode.

Selvsagt stiller Lavrov virkeligheten fullstendig på hodet: Annekteringen av Krim og Russlands rolle i Øst-Ukraina var det alvorligste bruddet på internasjonal rett siden annen verdenskrig og et eklatant brudd på Helsingforsavtalen. Som en reaksjon på dette kom sanksjonene.

En usann påstand

Påstanden om at NATO utvider sitt område for å «ta» Russland er, heller ikke sann: Landene i Øst-Europa, spesielt de baltiske, ønsket større tryghet og bønnfalt nærmest NATO om medlemskap. De hadde levd under sovjetdiktaturets skygge i 60 år (Estland, Latvia og Litauen ble slettet av kartet og innlemmet i Sovjet som sovjetrepublikker) og så en historisk sjanse til å sikre seg nasjonal uavhengighet. En analyse av hvilke militære ressurser disse landene har til disposisjon viser klart og tydelig at de ikke utgjør noen trussel. Det dreier seg nærmest om grensevakt. Både de baltiske landene og resten av Øst-Europa (med unntak av Polen) kan erobres i løpet av timer eller dager dersom Putins armeer får angrepsordre. NATO-paktens forpliktelse om «en for alle, alle for en» er det eneste dagens Russland frykter, eller må ta hensyn til. Resten er oppspinn, løgnpropaganda og en paranoid tankegang som man tyr til på hjemmebane for å sikre oppslutningen om lederskapet. Russland trenger ingen geografiski «bufferesone» for å føle seg trygg.

Økende interne problemer

Jo, dagens Russland er engstelig for fremtiden, men ikke på grunn av fare for angrep utenfra. Fallet i oljeprisene har rammet landet hardt. Ifjor måtte Putin redusere budsjettene sine med over ti prosent, og ti nye prosent i år. Det betyr et voldsomt fall i levestandard og kraftig stigning i arbeidsløshet. I 2015 måtte 110.000 ansatte i bare sikkerhets- og politimyndighetene gå fra jobbene sine. I industrien er arbeidstiden redusert og lønnsutbetalingene tilsvarende. Rubelens verdi er halvert, og inflasjonen er høy. Jevnt over har vanlige russere opplevd det største fallet i levestandard siden 90-tallet. Bare matvareprisene har steget med 40 prosent. Investeringene i oljeindustrien er fallende. Renten på 17 prosent virker lammende, og før eller siden vil selve oljeproduksjonen bli redusert. Nylig reduserte Russland sin militære kapasitet i Syria: det ble for dyrt.

Bra for verden

Det er bra for verden at oljeprisen er lav ennå en stund. USA er på overskudd når det gjelder oljebehov og -produksjon takket være skiferoljen, og OPECs andel av verdensproduksjonen synker slik at kartellets innflytelse faller. Iran øker sin oljeutvinning, og ingen andre land er interessert i å redusere sin. Alle vil holde på sine markedsandeler.

Lav oljepris er også bra for u-land og alle som er avhengig av olje og gass som energibærere i levestandardsutvikling. Det er bra for land som prøver å hente store befolkningsgrupper ut av fattigdom. Egentlig er det også bra for norsk eksportrettet næringsliv: Når handelspartnere i utlandet får lavere produksjonsutgifter og bedre transportøkonomi takket være lav oljepris, er det bedre utsikter for norsk eksport. Norge må selge minst halvparten av alt som produseres til andre land. Oljefondet er stort nok som buffer og reserve i mange år fremover, inntil prisen igjen stiger.

Prisen vil stige

For før eller siden vil oljeprisen igjen stige, og det skal ikke så mange og store begivenheter til før den påvirkes: Brannene i Canada har ført til at landets oljeproduksjon har falt. Det har gitt en prisstigning på noen dollar fatet de siste dagene.

I mellomtiden blør Russland. Putin kan holde på en stund til. Han har et solid grep på medier og meningsdannelse og bruker propagandaapparatet til å fortelle russerne at «de andre har skylda» og at folket må stå sammen med ham mot aggressive naboer. Typisk for svake ledere når det røyner på i innenrikspolitikken.

Vil Putin skape en ny utenrikspolitisk krise for å få økt oppslutning hjemme? Det er det klassiske scenariet i diktaturer. Sikkert er det iallfall at Russlands enehersker ikke lenger kan gi landet både smør og flere kanoner. Han må snart velge.

Norges bidrag i kampen mot IS

Fem av åtte partier på Stortinget, med i alt 151 av 169 representanter i ryggen, har gitt sitt samtykke til at Norge sender spesialstyrker på rundt 60 personer til Jordan for der å trene styrker som er villig til å bekjempe IS inne i Syria. Norge har gjort det samme i Afghanistan i en årrekke og utfører samme oppdrag i Irak. Også der med begrunnelsen at det gjelder å sette arabere og kurdere i stand til å stanse og nedkjempe noen av verdenshistoriens verste terrorister uten selv å gå inn i kampen på bakken.

   Norske spesialsoldater er anerkjent i det internasjonale fagmilitære miljet og sterkt ønsket i kampen mot terrorfaren.

Bred ryggdekning

Mens Høyre, Frp, Arbeiderpartiet, Venstre og KrF har gitt sin tilslutning i Stortingets utvidede forsvarskomite, er medie-Norge sterkt splittet. Noen medier, som Aftenposten, støtter engasjementet i Jordan og Syria, mens Dagsavisen og selvsagt Klassekampen og Dagbladet legger både reportasjer og kommentarer tett opptil et mer eller mindre kontant nei. NRKs medarbeidere liker nok heller ikke Norges ja til å gå aktivt inn i koalisjonen av 65 land og organisasjoner for å motarbeide IS. Det vises gjennom hvilke «eksperter» de haler inn til studio.

   Dagsavisen er et interessant eksempel fordi avisen står Arbeiderpartiet svært nær. Man er selvsagt ikke bundet av partiets standpunkter og opptrer ofte uavhengig – svært uavhengig. Bortsett fra når vi er inne i sluttfasen av en valgkamp, da er avisen en ren propagandasentral for venstresiden og LO. Men Dagsavisen distanserer seg altså kraftig fra Arbeiderpartiets støtte til regjeringen når det gjelder den aktuelle saken.

Gir «eget parti» liten støtte

Denne gang har avisen åpenbart valgt å si seg enig med SV, MDG og Senterpartiet. Hvordan kommer det frem? Ved anretningen på nyhetsoppslag og reportasjer. Noen innbiller seg kanskje at «forskere» eller «eksperter» er selvstendige sjeler bare på jakt etter sannheter og fakta. Det er en illusjon. De er like mye styrt av ideologi og personlig «synsing» som alle andre, men er flinkere til å finne belegg for sine standpunkter og «råd». Når en journalist i aviser, radio eller fjernsyn skal dekke en nyhet, vet han eller hun utmerket godt hva slags svar de får om de henvender seg til den eksperten i motsetning til den eksperten.

   Oppslagets karakter 4. mai - «Vet ikke hvem vi støtter» - og vignetten «Omstridt norsk rolle i Syria-krigen» viser at redaksjonen har tatt et standpunkt i retning av å være mot de norske spesialsoldatenes innsats, og innholdet er en gjenfortelling av hvor forskerne Ståle Ulriksen, Kristian Berg Harpviken og Kjetil Selvik selv står. De problematiserer maksimalt den norske innsatsen. For situasjonen er uoversiktlig, de ulike motstandsgruppene i Syria kan skifte side, og ingen grupper opptrer etter den norske definisjonen av å være «moderat». Alle har blod på hendene, de har drevet med overgrep, de er for all del ikke demokrater. Man blander inn et moralsk element.

Må bekjempes nå

Hva så? Hovedpoenget er at IS må bekjempes nå fordi terrororganisasjonen og kalifatet eksporterer sin terror, den setter inn sine terrorister i andre land enn i Midt-Østen - i Europa, og det ganske nær oss. Det er en himmelvid forskjell på innbyrdes stridende religiøse, etniske eller nasjonale hærer og militser i det dysfunksjonelle Midt-Østen, og de ekspansive terrorbandene. Hvordan gruppene opptrer internt i regionen, er én sak, en ganske annen er om de bruker eksplosivene sine tvers over Middelhavet helt opp til våre egne grenser. Ved å sette inn norske soldater for opptrening av anti-IS-kamp reduserer vi terrorfaren hjemme hos oss selv.

   De militsmedlemmene som vil få norsk eksersis før og under kamp, er alle motstandere av IS og er villig til å kjempe mot dem. Det er hovedsaken. Hva som skjer etterpå, er selvsagt ikke uten betydning, men her må man ta grep mot de største problemene, de som eksisterer nå. Det er ikke noe argument at Vesten, særlig USA, i en periode ga våpenhjelp til mujahedin i Afghanistan i en periode da Sovjet hadde okkupert landet. Det var i en periode da Sovjet-Unionen fortsatt var ekspansjonistisk og ville erobre stadig nye land fysisk og ideologisk.

Bildet kan endre seg

Da så Taliban tok over og gjorde Afghanistan til et fritt baseområde for Al Quaida, slik at terroristene kunne angripe USA og andre vestlige land, ble bildet endret. Slikt skjer i krig og alvorlige konflikter. Vestlige allierte måtte gå i kompaniskap med Stalin for å stoppe Hitler under annen verdenskrig, deretter oppsto de skillelinjene som førte til den kalde krigen (som var ganske varm i enkelte land og verdensdeler – krig ved stedfortreder).

   Som sagt, Arbeiderpartiet har gitt regjeringen klarsignal for å bekjempe terror på terrorens hjemmebane i Irak og nå Syria. Partiets medier og informasjonskanaler med tilliggende herligheter synes å være av en annen oppfatning og kjører sitt eget løp. Over tid vil nok det påvirke Ap-velgere og -politikere slik at støtten til regjeringen kan glippe. Det er alvorlig i seg selv, men ikke avgjørende – i første omgang. Likevel: Det er ganske viktig for norsk utenrikspolitikk at de store partiene og de fleste partier står samlet i forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk, ihvertfall langs de brede og lange linjene.

Flere motiver

Situasjonen i Midt-Østen er uoversiktlig og lite forutsigbar fordi flere motiver eksisterer parallelt i hodene på dem som kjemper mot IS. Kurdere kjemper mot IS fordi kalifatet har erobret store deler av det de anser som sine kjerneområder. Der ønsker de å opprette en egen etniske stat og bryte opp det mønsteret og de statsdannelsene som vestlige imperialistiske kolonimakter i sin tid opprettet. Denne kurdiske staten omfatter deler av dagens Tyrkia, Syria og Irak. Alle disse tre vil slåss hardt for å opprettholde nettopp disse kunstige grensene.

   Men på kort sikt er kurderne og andre religiøse og etniske grupper innstilt på å bekjempe IS. Det bør være nok for oss i denne omgang. Noen av dem ønsker å kaste Assad som ledd i den arabiske våren. Det får komme senere. I dag, i 2016, er det om å gjøre å knuse IS som «statsdannelse» og deres kilder og ressurser for terror. Slik at de ikke er istand til, eller får mindre anledning til, å eksportere terroren. Kampen mot IS er Vestens og Europas selvforsvar. Så kan det oppstå nye utfordringer. Men dem får vi møte når de oppstår. Verden er ikke statisk.