Anundsen må fortsette

Justisminister Anders Anundsen og Solberg-regjeringen parerte elegant og kontant det partipolitiske mistillitsforslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i Stortinget. En opposisjon gjør hva den kan for å svekke statsråder i en regjering den gjerne vil erstatte med sine egne. Alle visste forslaget ville falle med god margin: 92 mot 77 stemmer. Den kritikken flertallet landet på er til å leve med. Den skyldes «asylbarnsaken» som i starten fikk et annet forløp enn hva KrF og Venstre hadde lagt opp til. Men de hadde lest sin egen avtale om utlendingsfeltet feil og kunne ikke innrømme det.

Fulgte avtalen

Faktum er at Solberg-regjeringen og justisministeren fulgte avtalen til punkt og prikke: Daværende praksis innført av Stoltenberg som gikk ut på å sende ut asylsøkerfamilier (med og uten barn) som ikke hadde noe å gjøre i Norge, fortsatte etter eksisterende regelverk inntil et nytt var utarbeidet. Det var og er et stort flertall (inklusive Arbeiderpartiet) på Stortinget for å sende ut falske asylsøkere. Først når et nytt regelverk – i tråd med fireparti-avtalen – var på plass, ville utsendingspraksisen bli endret til det de fire partiene var blitt enige om. Barnas beste skal tillegges større vekt i asylsaker der familier søker om «nåde for rett». Et slikt engangsamnesti er greit nok. Det gjøres for å rydde opp etter de rødgrønne som ikke fikk det til. Deretter starter en ny innvandrings- og flyktningepolitikk, og den er mer restriktiv enn før. Selv om vi kan oppleve noen tidsbegrensede unntakstilfelle på grunn av flyktningesituasjonen ute i verden.

Lageret ble tømt

Justisministeren ble tilfeldigvis «hjulpet» i prosessen med utsendelser ifjor ved at noen land som til da ikke hadde tatt imot avviste asylsøkere i retur, nå begynte å gjøre det. Derav de høye tallene fra sommeren 2014 og et stykke utpå høsten. Mye av «lageret» ble tømt. Bra, det åpnet for reelle asylsøkere og deres familier.

   Etter min oppfatning har justisminister Anders Anundsen ingen grunn til å føle seg «svekket». Han har folk flest i ryggen for sin linje, i tråd med regjeringens. Jeg kommer selv til å protestere kraftig dersom Erna Solberg gir ham en annen statsrådspost etter valget. Da har de rødgrønne fått det som de ville, og hele regjeringen går tapende ut av den langvarige striden.

Kraft og mot

Anders Anundsen har vist kraft og mot og effektivitet som få siden toparti-regjeringen ble innsatt. Han har tatt tak i den katastrofalt manglende beredskapen som ble så grundig avslørt etter 22. juli. Han har satt i gang en nødvendig politireform. Han har sørget for å få soningskøene ned ved å gjøre avtale med nederlandske myndigheter om leie av fengselsplasser. Det er i 2015 flere politifolk i gatene enn noen gang. Det forebyggende arbeidet mot vold, kriminalitet og prostitusjon er trappet opp. Arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene har fått en ny giv, og der er flere beredskapsøvelser enn under Stoltenberg og Storberget.

Styrket terrorberedskap

Anundsen og regjeringen har styrket terrorberedskapen i tråd med det forverrede trusselbildet fra islamske terrorister. At politiet i en periode må være bevæpnet er ikke noe justisministeren ønsker seg, men situasjonen gjør det nødvendig. Politifolk selv ønsker det, blant annet av hensyn til egen sikkerhet og for raskt å parere væpnet kriminalitet. De «snille» og sarte motstanderne av å se væpnet politi får skrike opp og snufse så mye de vil. Noen protester har bakgrunn i partipolitisk opposisjonsstrev, andre holdninger må skyldes manglende evne til å se realitetene i øyene, innse at verden har forandret seg.

Arbeiderpartiet og deres hofforganer i mediene hoster opp «eksperter» som synser om Anundsens «svekkelse». Professor Frank Aarebrot er en av dem. Han er erklært Ap-velger og har gjennom en del ikke-faglige kommentarer svekket sin egen objektive rolle og posisjon.

   Det hele koker ned til politisk uenighet. Det kan Anundsen leve med, og han gjør det.

Backlash mot Støre

Jonas Gahr Støres krav om at Norge skal og må ta imot 10.000 syriske flyktninger har fått motreaksjoner han neppe hadde regnet med. Det hørtes så fint og humant ut, så generøst og Nansensk da han fikk trampeklapp på Arbeiderpartiets landsmøte for forslaget om å ta inn langt flere syrere enn det regjeringen foreløpig åpner for (1.500.)

   Så kom motforestillingene og reaksjonene fra kommune-Norge: Vi har ikke plass, ikke mottakskapasitet, ikke ressurser, ikke jobber, ikke hus, vi har mer enn nok med å integrere de 5.200 som skal ut fra mottakene allerede i dag var omkvedet.

Kortvarig glede

I noen uker kunne Støre imidlertid glede seg over at alle andre opposisjonspartier kastet seg om halsen på Ap-lederen og krevde det samme – som et slags bevis på at nettopp de var de varmeste og mest menneskevennlige av alle på denne jord.

   Gleden og tilfredsheten på forskudd ble litt mindre ovasjonspreget da det viste seg at kommuner med Ap-ordførere slett ikke har vært og er de mest villige til å si ja til IMDIs anmodninger. Plutselig viste det seg at nordmenn flest – velgerne – faktisk var enig med regjeringen i at det beste vi kan gjøre er å hjelpe krigsflyktninger i regionen, i nærområdene der de oppholder seg, i mange tilfelle bare noen mil fra hjemlandets grenser. De skal tross alt hjem en gang.

Norger yter mye

Allerede i statsbudsjettet for i år hadde regjeringen lagt inn 750 millioner kroner til flyktningehjelp i Tyrkia, Jordan, Libanon og internt i Syria. I revidert nasjonalbudsjett er det foreslått ytterligere 250 millioner. I tillegg kommer store beløp for å redde båtflyktninger i Middelhavet pluss et eget norsk skip til disposisjon for EU og de italienske myndighetene. Uansett hvordan man regner på det, gjør Norge en innsats langt over det man kan forvente av en liten nasjon i Europas utkant. FNs høykommissær for flyktninger skryter da også av Norges innsats.

   Likevel insisterer Støre på at 10.000 syriske flyktninger skal inn i Norge, uansett. Det skal visstnok være lakmustesten på humanisme. Nå har velgerne gitt ham en nesetyver som fortjent. Det er ingen tvil om at nedgangen på meningsmålingene for Arbeiderpartiet (og andre partier som krever det samme) har sammenheng med denne politiske posituren av høy moral og menneskevennlighet. Men som i virkeligheten dreier seg om partipolitikk og taktikkeri.

Ap står fast

I dag møtes de parlamentariske lederne for å drøfte hva som er mulig å ta imot av flyktninger fra Midt-Østen. Regjeringens støttepartier har gått høyt ut og sluttet seg til kravet (noen var vel aller først ute, men det spiller egentlig liten rolle hvem som har eierskapet).

   Det verste er at Arbeiderpartiet, selv med sitt 10.000-krav, slett ikke har tenkt å myke opp sin innvandringspolitikk og sitt standpunkt om mottak av flyktninger og asylsøkere. Til Dagsavisen slår Støre fast: - Vår asyl- og flyktningepolitikk ligger fast. Den er streng og rettferdig. Landsmøtet diskuterte denne politikken, og vi gjorde ikke noen endringer i hovedretningen.

   Faciten er at Venstre, KrF, Frp og Høyre akter å føre en mye mer liberal asylpolitikk enn Arbeiderpartiet er villig til. Det Sp og SV ikke fikk til på åtte år, klarte regjeringens støttepartier å oppnå under noen korte forhandlingsrunder med Erna Solberg: Det skal legges mer vekt på barnas beste når grunnløse asylsøkere ber om å få bli i landet.

Hovedsaken

Noe slikt eksisterte ikke i Arbeiderpartiets holdning i perioden 2005-2013. Diskusjonen om asylbarna og lagertømming det siste året var en kort, men intens episode. Glem aldri at de barna det dreier seg om, tilhører familier som har løyet og jukset om sin identitet, som ikke har behov for beskyttelse og som har fått avslag på opphold i Norge. For å gi plass til dem som har et reelt behov for beskyttelse.

   Vi kan hjelpe hundretusener av flyktninger i Midt-Østen for det beløpet som skal til for å ta imot 10.000 i Norge. Vi kan hjelpe flere og på en bedre måte. Men her er det gått prestisje i saken, og frontene er steile og prestisjebelastet.

   Det er fortsatt et visst håp om at Venstre og KrF tar til fornuft og nærmer seg regjeringens standpunkt. Velger de å ta et brudd og deretter omfavner Støre, er jeg helt sikker på at velgerne vil straffe dem i september.

Enda en seier for Solberg-regjeringen

At landbruksoppgjøret kom greit i havn etter forhandlinger og enighet et par dager før grunnlovsdagen, er nok et bevis på at denne regjeringen leverer. Den gjennomfører sitt program og sine løfter. Tabloid-medier har gjort det til sport og (u)vane å personifisere alt i politikk og samfunnsliv, og har fortsatt ikke fått med seg hvordan regjeringer i Norge arbeider og fungerer. Middelmådige journalister tror at nyheter blir riktigere, mer spennende og lettere tilgjengelig om de hekter mest mulig på en enkeltstatsråd som person uten å ta inn over seg at en statsråd fører en regjerings politikk.

Ikke klokere

Relativt kompliserte samfunnsspørsmål med store og alvorlige virkninger blir knyttet til det man tror er partienes ideologi og enkeltmenneskers «synsing». I tilfellet landbruket er motsetningene mellom Frp-statsråd Sylvi Listhaug og bondeorganisasjonenes ledere blitt hausset opp og overdrevet til det ugjenkjennelige. Slik blir ikke leserne, lytterne eller seerne noe klokere av.

   Regjeringen Erna Solberg fører Solberg-regjeringens politikk basert på partiprogrammer, Sundvolden- og regjeringserklæringer. Ikke alt i partiprogrammer blir omgjort til praktisk politikk, rett og slett fordi man kan ikke være enig om alt i en koalisjon med tilhørende støttepartier. Så forhandler man seg fram til kompromiss, eller i verste fall bestiller utredninger som gjør det mulig å belaste seg selv med kunnskap, og samtidig utsette en uenighet.

Kom i mål

Landbruksoppgjøret kom greit i mål. De forsiktige strukturendringene som ble introdusert ifjor, blir stående og videreført. Enkelte nye og mer omfattende endringer er satt på vent. Overføringene fra fellesskapet til landbruksnæringen er betydelige, men mindre omfangsrike enn tidligere. Matproduksjonen – et sentralt punkt hos bøndene - er allerede økt og vil fortsette å øke fordi produksjonstak er hevet eller fjernet. Bøndene får en solid inntektsutvikling ut over det vanlige lønnsmottagere får i år og neste år. Oppgjøret gir 13.000 flere kroner pr. årsverk, eller 3,75 prosent. Fra 2014 til 2016 vil økningen være på 12,75 prosent. Investeringene i landbruket øker, og tempoet i nedleggelse av bruk ser ut til å roe seg litt. Optimismen er forsiktig økende. Mye tyder på at yngre bønder tør satse. Bruddet og protestene fra Bonde- og småbrukarlagets koleriske ledelse er av mindre betydning. Det er flere småbrukere i Bondelaget enn i Småbrukarlaget. Sistnevnte opptrer som hissigpropper som aldri blir fornøyd, og som har brutt forhandlingene med staten fem av de siste seks gangene. Selvsagt også under de rødgrønne.

Regjeringen lykkes

Noe som er litt morsomt i denne sammenheng, er at det Senterpartiet ikke fikk til i regjering gjennom åtte rødgrønne år, det lykkes Solberg-regjeringen med. Vi husker protestmarsjer, møkkaspredning og sinte appeller foran Stortinget ved flere anledninger 2005-2013. De kom ifjor også, som en slags demonstrasjon og forsøk på demonisering av landbruksministeren, men nå er bøndene blitt overbevist om at denne regjeringen er ikke så ille som de trodde. Det vil de aldri innrømme offentlig, til det er kravet om disiplin i egne rekker for sterkt.

Oppgjøret landet på 400 millioner, godt over Regjeringens første tilbud, og langt under bøndenes utgangskrav. Men enighet ble det. Lars Petter Bertnes i Bondelaget syntes forhandlingene var konstruktive og at resultatet er akseptabelt. «Overføringene», som det heter på subsidiespråket, til små og mellomstore bruk økte med 45 millioner kroner. Det blir fortsatt gitt store beløp til innmarksbeite.

Alt i alt en etappeseier for landbruksminister Listhaug (Frp) og Solberg-regjeringen.

Organisasjonsgraden synker

Utviklingen går gal vei for fagbevegelsen i Norge, og noe av årsaken er selvforskyldt.

   Arbeiderpartiets eget hofforgan, Dagsavisen, er budbringer for den dårlige nyheten. På tre helsider fredag 15. mai publiserer avisen en fersk undersøkelse fra Fagbevegelsens Forskningsinstitutt Fafo og Institutt for samfunnsforskning. Den viser at organisasjonsgraden stuper i Norge (Dagsavisens egen overskrift). Mens 44 prosent i privat sektor var fagorganisert i 1995, var prosenten 37 prosent i 2013. I offentlig sektor holder organisasjonsprosenten seg på et høyt nivå, undersøkelsen viser bare en svak pil nedover.

Generelt problem

Forskerne har funnet at det er den generelle oppslutningen om fagforeningene som er blitt redusert, nedgangen skyldes ikke ungdom eller flere innvandrere, som tidligere var den forklaringen som ble gitt.

   Det er særlig i aldersgruppen 35-44 år at organisasjonsgrade synker, altså den gruppen som er aller mest arbeidsaktiv.

   Den markante nedgangen blir forklart med endringer i bedriftsstruktur og størrelse, færre industrijobber og flere servicejobber. I sektoren handel og service har organisasjonsgraden tradisjonelt vært lav, nå synker den videre. I vareproduksjon har andelen fagorganiserte falt kraftig fra 57 prosent i 1995 til 48 prosent i 2013.

Dyp bekymring

Det er ikke merkelig at man er dypt bekymret i Fellesforbundet. Hvis nedgangen fortsetter, frykter man at fagbevegelsen til slutt kan bli sittende igjen med for få medlemmer til å kunne representere enkelte tariffområder eller sektorer, noe som vil kunne rokke ved den norske modellen.

   I kommentarene blir det klaget med at det kan oppstå et «A- og B-lag i arbeidslivet»: Store, velorganiserte arbeidsplasser og offentlig sektor har tariffavtaler med de godene som følger med det, mens andre mer fragmenterte bransjer ikke vil kunne tilby de samme rettigheter.

Andre årsaker

Selv tror jeg noen andre tilleggsforklaringer spiller en rolle: For det første er det ikke store lønnsforskjeller, om noen, mellom de som har tariffavtale og de uten. Det er lik lønn for likt arbeid her i landet, og på en felles arbeidsplass vil neppe en arbeidsgiver gi nevneverdig høyere lønn til de organiserte. Det skaper vondt blod. Dessuten er bildet stort sett slik at bedriftene trenger kompetente og erfarne medarbeidere uansett. Det er kamp og konkurranse om lønnsmottakere – selv med en noe høyere ledighet (4,0-4,5 prosent). Om de er organiserte eller ikke, det spiller ingen rolle.

For høy kontingent

Så kommer fagforeningskontingentens størrelse. Selv med fordel i skattefradrag er kontingenten blitt temmelig stor og byrdefull. Den går til et svært sentralt byråkrati som bare eser og eser. Det er ingen tradisjon i LO for å stramme inn, kutte og nedbemanne (bortsett fra i den avisgruppen der LO er største eier). Ta en titt på det enorme mediemedarbeiderkorpset LO sentralt og fagforbundene flotter seg med. Journalister, informasjonsmedarbeidere, fagorgan-ansatte, rådgivere – det er en svær organisasjon. Som man tror betaler seg gjennom kontinuerlige politiske kampanjer og medieovervåkning.

Politisk splittelse

Endelig vil jeg peke på noe som er fortrengt og underkommunisert av LO og fagforbundene: Den krasse politiske agitasjonen mot andre politiske partier enn Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og de mange titalls millionene som bevilges til venstresidens valgkamp. Dette til tross for at stadig flere av LOs egne medlemmer stemmer på borgerlige partier, ikke minst Høyre og Fremskrittspartiet. Det ulmer blant medlemmer som stemmer på borgerlige partier og som opplever at de blir indirekte angrepet og mobbet på det groveste – og det til og med via deres egne kontingentinnbetalinger.

Vær organisert og solidarisk

Jeg har alltid oppfordret folk til å organisere seg, og gjør det også nå. Jeg var organisert i NRK-tiden min, og som journalist i 33 år senere. «Den norske modellen» består av trekantsamarbeidet mellom organiserte arbeidsgivere og arbeidstakere og staten – uansett regjering. Den har gitt gode resultater og bør i hovedsak bestå. Men da må fagbevegelsen selv være villig til å reformere sin egen praksis og holdning overfor «annerledestenkende» i egne rekker.

Bjørn Hoelseth

Et godt tilpasset revidert

Mange i opposisjonen, og blant den regner jeg KrF og Venstre, har ikke helt tatt inn over seg hva revidert nasjonalbudsjett er. Det dreier seg om en justering av det opprinnelige statsbudsjettet for 2015 som ble vedtatt så sent som i desember ifjor.

   Dette er ingen omkamp, ikke noe «statsbudsjett 2.0». Det innebærer en ny og mer oppdatert vurdering av den økonomiske utviklingen og de økonomiske utsiktene i stort. Og hva har skjedd siden ifjor høst? Veksten i Norge har vært noe lavere, og arbeidsledigheten litt høyere enn anslått. Ut fra det bildet har Solberg-regjeringen tatt noen grep som i dagens situasjon virker både fornuftige og godt tilpasset. Først og fremst legger man til rette for en fortsatt lav rente og en kronekurs som gir store fordeler for norsk konkurranseutsatt industri.

1.000 flere tiltaksplasser

1.000 nye tiltaksplasser er et av grepene, det demper ledighetstallene. Reglene for permitteringer på utsatte arbeidsplasser (sesong- eller konjunkturutsatte) er endret slik at staten tar en større del av utgiftene. Faktisk blir tidsrommet for når arbeidsgiverne må betale kostnadene, halvert. Det er et vesentlig håndslag til de bedriftene som ønsker å holde på kompetansen mens driften går for «halv maskin».

   KS har anslått at skattesvikten for kommunene i år kan komme opp i drøye milliarden, og også her har regjeringen svart ved å bevilge 1,1 milliarder kroner for å kompensere svikten. I tillegg varsler Erna Solberg i kommuneproposisjonen at kommunene kan regne med mellom seks og syv milliarder flere kroner i 2016. Det gir alle norske lokalsamfunn større handlingsrom og forutsigbarhet når det gjelder planlegging av gode tjenester for gode oppvekstvilkår for barna våre, et godt eldretilbud, et solid sikkerhetsnett for dem som faller utenfor, og en kunnskapsskole som setter elever og studenter i stand til å øke sin kompetanse, få bedre trivsel og mestring i fag og livskvalitet.

De fagorganiserte har bidratt

Fagorganisasjonene har tatt inn over seg at den økonomiske utviklingen ikke gir rom for de store lønnskravene, og har ved det gitt et solid bidrag til bedre konkurransekraft og høyere produktivitet. Regjeringen er også innstilt på å ta nye grep og bevilge mer til å holde sysselsettingen oppe dersom utviklingen krever det. Jeg har stor tillit til at den regjeringen vi har nå, vil kjenne sitt ansvar og dempe uheldige virkninger av lav oljepris, problemer i petroleums- og leverandørindustrien og de andre tjenesteytende næringene som er forbundet med den.

   Uavhengig av den mer akutte situasjonen ser vi hvordan denne regjeringen tar de store, langsiktige grepene som vil gi seg positive utslag på noe lengre sikt: Reformer som vil gjøre offentlig sektor mer effektiv (eksempel kommunereformen), sterkt økende bevilgninger innen samferdsel og andre infrastrukturtiltak, forskning, innovasjon og gründerarbeid. I revidert nå er det lagt inn 250 millioner flere kroner i investeringer og utbedringer av riksveier, blant annet 90 millioner kroner til OPS-prosjekter, 40 millioner til skredsikring og 108 millioner til raskere gjennomføring av flere veiprosjekter.

Mer til idrettsanlegg

Jeg ser at momskompensasjon ved bygging av idrettsanlegg er styrket med 25 millioner kroner, at det er lagt inn 106 milioner til fattigdomsbekjempelse, og dessuten er det bevilget 50 millioner kroner ekstra til utleieboliger i kommunene.

   Ja, sosialister og sosialdemokrater får ha meg unnskyldt, men lavere skatter og avgifter er faktisk nok et bidrag til både konkurransekraft og kjøpekraft for forbrukerne. Jeg ser for meg at forslaget til statsbudsjett for 2016 fortsetter den linjen Solberg-regjeringen har lagt seg på med lettelser i formuesbeskatningen – for alle inntektsgrupper.

Forbedringer i uførereformen

I 2011 la Stoltenberg-regjeringen fram uførereformen, som nåværende opposisjon har fjernet seg fra og nekter å ta ansvar for. Reformen skulle få flere uføretrygdede i arbeid. Ikke heltidsstillinger, selvsagt, men utnytte restarbeidsevnen som svært mange har. Noen av de utilsiktede negative virkningen i den rødgrønne reformen ble dempet noe i og med statsbudsjettet for 2015, nå har regjeringen ytterligere forbedret reformen i revidert, slik at langt færre mennesker får mer skatt enn før – med mindre beløp. I statsbudsjettet ble det lagt inn en seks års overgangstid for de relativt få som kom negativt ut – det var ikke med i Stoltenberg-regjeringens opplegg for reformen (vedtatt av et enstemmig storting).

Med justeringene i revidert nasjonalbudsjett vil omlag 10.000 flere uføretrygdede få skattefradrag, og 30.000 som allerede er omfattet av overgangsordningen, får ytterligere skattelettelser.

Forlater arbeidslinjen

Selvsagt har opposisjonen med Arbeiderpartiet i spissen, hausset opp de relativt milde negative konsekvensene, og i sin propaganda benyttet maksimal-utslagene, men «glemt» å nevne at det for de fleste er snakk om noen hundrelapper. Reformen hadde til hensikt å gi uføretrygdede med restarbeidsevne en forsiktig «dytt i ryggen» til å skaffe seg ekstra arbeidsinntekter. Dette er helt i tråd med «arbeidslinjen» som Stoltenberg-regjeringen mente var nødvendig ut fra prognosene i sin egen perspektivmelding.

   Men Arbeiderpartiet følger bare arbeidslinjen når den er i posisjon og har ansvar. Linjen forlates i opposisjon.

Storbritannia på riktig spor

De konservatives brakseier i parlamentsvalget var ikke bare en befriende oppmuntring for toriene i UK og Tory-partier ellers i Europa, den var bra for Storbritannia, for valgsystemet der og for toparti-ordningen vi gjerne forbinder med våre venner i vest.

I motsetning til andre kommentatorer, som durer i vei med samme budskap om påstått manglende demokrati i britenes valgsystem, er jeg ikke så opptatt av at Camerons parti bare fikk 37 prosent av stemmene men rent flertall i parlamentet. I en rekke valglover ellers i Europa og andree steder har de store partiene et robust styringstillegg for å sikre stabile regjeringer. Legger man til prosentene til de noe mindre høyre- eller sentrumspartiene som kunne være tenkbare koalisjonspartnere, kommer vi raskt opp i rundt 60 prosent av velgerne. Det vil vise seg i prinsipielle avstemninger i Underhuset i årene som kommer.

Ikke noe demokratisk underskudd

Noe vesentlig demokratisk underskudd kan jeg ikke se har oppstått. Da er det mer alvorlig at vippepartier i norsk politikk (KrF og Venstre) får utfolde seg med sin press- og truepolitikk overfor mye større og mer populære partier. De utnytter sin posisjon på en nær umoralsk måte i disse dager.

Tilbake til Storbritannia: Som flere har påpekt, så står David Cameron overfor et par større utfordringer – forholdet til Skottland, og en forestående EU-avstemning. Dypsindige kommentatorer mener det nærmest er hans og de konservatives eneansvar å forene en splittet nasjon. Mon det? Jeg vil snu på det, og si at nasjonalistpartiet i Skottland har et stort ansvar for ikke å rive de forente kongeriker i filler. Det sjåvinistiske hysteriet som har ridd skottene de siste årene må før eller siden roe seg. Realiteten er at det ikke er flertall i Skottland for å løsrive seg fra resten av Storbritannia, det ble slått ettertrykkelig fast ved folkeavstemningen. Den skotske varianten av «skit i Norge, leve Toten» er hverken sympatisk eller realistisk.

Vil vende tilbake

Jeg tipper at mange tidligere Labour-velgere i Skottland gradvis vil vende tilbake til sitt opprinnelige ståsted, særlig når de innser at særskotske SNP-krav ikke finner klangbunn i parlamentet i London. Da lønner det seg for skottene å forene seg med det nasjonale Labourpartiet, som under fornyet ledelse og med en fornuftig valgstrategi vil kunne vokse til gamle høyder.

   Når det gjelder Camerons andre utfordring – forholdet til EU – vil han faktisk få en alliert i SNP, som klart og tydelig har sagt atpartiet støtter fortsatt medlemskap. Det tror jeg Cameron innerst inne selv ønsker, han må bare finne en måte å parere den indre opposisjonen i egne rekker på. Og den mest taktiske fremgangsmåten er da å kreve noen synlige innrømmelser fra Brussel som han da kan utbasunere som en «seier» over EU-byråkratiet.

Ikke så avhengig av EU

Nå er Storbritannia det landet i unionen som handler minst med andre EU-land. Man er hverken helt avhengig av det åpne markedet og de fire prinsippene om frie bevegelser over landegrensene, eller euroen som felles valuta. I virkeligheten har britene råd til å leve i «splendid isolation» i stort monn, og de har andre oversjøiske markeder som balanserer EU-handelen. Men det er klart: et marked med 500 millioner forbrukere er ikke å kimse av, det heller.

   Til tross for tapet, er nok Labour også tilfreds med at topartisystemet er kommet til heder og verdighet igjen. Partiet vil måtte analysere sin egen politiske plattform grundig i tiden fremover og finne strategier og slagord som vinner gjenklang i brede velgergeupper.

Økonomien vokser

En viktig forklaring på Camerons suksess ligger i den økonomiske veksten som nå gradvis tar seg opp igjen (sammen med mindre ledighet), etter harde kutt og nedgangstider i arbeids- og næringslivet helt siden finanskrisen. Her står vi ved en av de avgjørende fordelene i britisk politikk: En regjering kan tidlig i en femårsperiode innføre nødvendige, men upopulære reformer – som så fører til synlige positive resultater mot slutten av valgperioden.

   Slik burde vi ha det i Norge også: Kommune- fylkestings- og stortingsvalg burde være avholdt på samme dato hvert fjerde år (slik svenskene har det). Det gir de folkevalgte arbeidsro på flere års sikt. De kan ta upopulære avgjørelser, og høste gevinsten etter tre-fire år. I dag lever de i helspenn omtrent hele tiden. Ikke før er et stortingsvalg over, så må de begynne å forberede seg på lokalvalg. Slikt fører til mye populisme og opprtunisme, skjeling til meningsmålinger og popularitetsindekser. I stedet for at de konsentrerer seg om å styre, lage politikk og gjennomføre den.

Sorg og sinne: "Migrapolis" legges ned

«NRK vil ikke lenger lage TV-magasinet som setter søkelyset på det flerkulturelle Norge». Slik lød den lakoniske meldingen i Dagsavisen mandag 11. mai. Når siste sesong er sendt denne høsten, forsvinner magasinet for godt.

   Jeg kjente sorgen og raseriet boble opp i meg på samme tid. Begrunnelsen fra programledelsen i statskringkastingen er typisk: Samfunnsutviklingen er gått fra det. Programmet er nedslitt av tidens tann. Det er viktig å utvikle formatene til NRK for å unngå tretthet blant publikum. Innholdet er for jovialt, for politisk korrekt, ja, det har vært for mye preget av solskinnshistorier. Noen har visst kritisert Migrapolis fordi det var for ufarlig og fordi det var blitt «innvandrer-Norge Rundt».

Intern debatt?

Her aner man en intern holdningsdebatt internt i NRK: Populære, snille, positive og konstruktive programposter er «fy». Her skal vi lage innslag som irriterer og provoserer, som er samfunnskritiske så det holder! Snille, beskrivende programmer kunne jo risikere å sementere samfunnet som det er, ikke slik «vi» i NRK mener det bør være!

   Jo mer jeg leser av oppslaget i avisen, desto mer hoderystende detaljer kommer fram: Magasinet tas ikke av plakaten fordi det mangler seere, tvert imot er det ganske populært. På det meste har Migrapolis hatt 400.000 seere, og det til tross for at programserien har vært satt opp langt unna beste sendetid.

Har beriket oss

Helt siden 1997 har magasinet vært på lufta. Det er lenger enn selveste genierklærte «Nytt på nytt» (som jeg for min del mener godt kan ta en pause). De flotte og sympatiske programlederne Hung Ba Mai, Vegard Thomas Olsen, Edin Babic, Rajan Chelliah, Namra Saleem og Lotten Christiansen har ledet etniske nordmenn inn i en verden av det flerkulturelle Norge som undertegnede mener har beriket oss, har bidratt til større forståelse og spilt en brobyggerrolle det bare er å ta hatten av for.

   Migrapolis er et reportasjeprogram om innvandreres liv og opplevelser i Norge. Siden de fleste redaksjonsmedlemmene selv har innvandrerbakgrunn, har de hatt innsikt og følelse for bakgrunn, tradisjon og kultur i de ulike miljøene. Jeg har virkelig lært mye av dette magasinet. Jeg har forstått mer og blitt mer tolerant og åpen for flerkulturelle impulser etter alle disse årene.

Ikke det samme

Migrapolis-redaksjonen skal visstnok i fortsettelsen lage enkeltstående programmer om lignende temaer, men det blir ikke det samme. De skal integreres (!) i den ordinære programproduksjonen både for radio og TV. Erstatningene som nevnes i Dagsavisen tenner ikke meg noe synderlig.

   Hvis det noen gang har vært behov for en egen folkelig Facebook-gruppe som krever at et program beholdes, så er det nå. Og jeg har en oppfordring til TV2, som er blitt ranet av NRK når noen av deres egne programmer er blitt for populære («Anno»): Lag et magasin a la Migrapolis der NRK svikter. Ta over ideen, konseptet og formatet, slik at vi fortsatt kan bygge en bro mellom «dem» og «oss» - helt til vi alle kan samle oss om Det store Vi.

Tåkeprat-nominerte Støre

Fra dag én har jeg hatt problemer med å forstå essensen og budskapet i flere uttalelser fra partileder Jonas Gahr Støre. Han snakker fykende fort og verbalintelligent, og alt virker så veltalende og formfullendt. Men så spør man seg: «Hva sa han egentlig? Hva var innholdet? Hva mener han egentlig?

På sett og vis er det merkelig at denne siden ved mannen ikke kom så klart frem mens han var utenriksminister. Der gjorde Støre en god innsats. Kanskje var det fordi han der var på en slags hjemmebane hvor han følte seg trygg. Dessuten tilgir man en utenriksminister noen diplomatiske vendinger og tvetydigheter. Det er jo viktig å ikke fornærme eller støte fra seg fremmede nasjoner.

Ante uråd

Men jeg ante uråd da Støre ble helseminister. På den ene side var det veldig viktig å bruke private helsetjenester i tillegg til de offentlige sykehusene når han ble angrepet for ikke å gjøre det. På den annen side viste han og Stoltenbergregjeringen i praksis at private aktører ideologisk sett skulle holdes på en armlengdes avstand.

Jeg husker godt innslaget i NRKs distriktssending i 2013 da helseministeren stakk innom veiledningskontoret til Helse Sørøst i Tønsberg. Der formante han nærmest de sykehusansatte om å anbefale pasienter å bruke offentlige sykehus for planlagte operasjoner og behandlinger – selv om ventelistene var lange. Noen snarvei til behandling skulle ikke skje via private sykehus.

Værhane-nominasjonen

Så til værhane-nominasjonen. Konsulentselskapet Geelmuyden Kiese er eksperter på effektiv kommunikasjon og har kunder blant landets største selskaper og offentlige institusjoner. Nå har GK`s Partnerskap pekt Støre ut til «Månedens tåkeprat» enda en gang. Han er blitt nominert seks ganger de to siste årene – og har vunnet nominasjonen fire ganger. Ved en anledning fikk han dobbeltpris.

Det var nå sist i april at Ap-lederen gikk rett til topps hva tåkeprat angår. Dagens Næringsliv spurte ham 14. april om han ville ha stått sterkere mot China enn den blå regjeringen, og møtt Dalai Lama under Norgesbesøket i 2014.

Støre svarer:

Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja, og svaret kan være nei.

Sier alt og ingenting

Geelmuyden Kiese kommenterer: «Svaret sier alt og ingenting på samme tid. Det er makt i halvkvedet vise. Man må spørre seg om Arbeiderpartiets leder tviler på sitt eget standpunkt eller om han bare vil ha ryggen fri for å se hvilken vei vinden blåser. Men prisen for politisk taktikkeri kan være høy. Politikere i Venstre og Kristelig Folkeparti spør om de kan stole på Støre. Velgerne kommer til å stille samme spørsmål i 2017. Derfor er det ikke sikkert Støre noen gang vil bli statsminister.»

   Støre har allerede ved minst én anledning «lurt» sentrumspartiene: Det var da han overtalte regjeringens støttepartier over til seg i forbindelse med elektrifiseringen av oljefeltene på Utsirahøyden. Arbeiderpartiet lurte Venstre og KrF til å gå inn for elektrifisering under «Startfasen av Johan Sverdrup-feltet». Det viste seg at Ap aldeles ikke sto for dette standpunktet i tid likevel, men en eller annen gang etter 2022 - betryggende langt inn i fremtiden. Høyst sannsynlig snakket Fellesforbundet alvor med Støre på bakrommet. 120 milliarder ville det koste Statoil å gi Johan Sverdup strøm fra land - lenge før inntektene kom. Det ville sette hele utbyggingen med tilhørende arbeidsplasser i fare. Støre og hans oljetalspersoner trakk seg tilbake i tåka.

Klart standpunkt ga velgerflukt

Én ting er populisme og ullent prat, en annen ting er klare standpunkter. Det var faktisk et klart standpunkt Støre fikk landsmøtet med på: 10.000 syriske flyktninger til Norge, en utgift på så mange milliarder at det langt overstiger lettelsene i formueskatten (Arbeiderpartiet bruker det samme beløpet fra lettelser til å «finansiere» alle mulige valgløfter om dagen. Det samme beløpet blir brukt opp flere ganger til ulike formål).

   Utspillet som skulle være et nytt forsøk på å lokke Venstre og KrF bort fra Solbergregjeringen, ga et kraftig fall på meningsmålinger. Som sikkert også skyldtes andre saker der Ap har opptrådt klossete – eller regjeringen har levert gode saker og forslag.

Ikke dekning

I tillegg til de 5.000 flyktningene med oppholdstillatelse som sitter på mottak og skal ut til kommunene, vil Støre ha 10.000 ekstra. For hver 1.000 krigsflyktning vil det koste én milliard kroner over en femårsperiode. Som Erna Solberg sa i stortingsdebatten: I stedet for å hjelpe én flyktning til Norge, vil man kunne hjelpe 14 flyktninger i leire eller 27 flyktninger utenfor leire i regionen for dette beløpet. Gang ut med ti, så ser man hvor galt dette bærer i vei. Støre har selvfølgelig ikke anvist dekning for kostnaden. Han snakker bare om hvor flott det vil være med en nasjonal dugnad. Moralposeringen og taktikkeriet er kvalmende.

Det lysner for landbruket

«Norsk landbruk vil bli rasert. Bøndene vil forlate yrket i hopetall. Distriktene blir lagt øde. Produksjonen av norsk mat vil falle.» Drar dere ikke kjensel på disse bombastiske påstandene? Landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) ble mobbeoffer og mål for hatefulle ytringer anført av de rødgrønne, da Solberg-regjeringen lanserte sine endringer for bondenæringen. Bøndene protesterte og demonstrerte. Regjeringspartiet Frp ble demonisert.

Et år senere viser det seg at pilene tvert imot viser oppover for næringen. Investeringene i landbruket er rekordstore, optimismen er vendt tilbake. Kjøtt- og melkeproduksjonen øker. Bare én gang tidligere etter år 2000 har så få bønder gått ut av næringen som i 2014. Melkekvotene ble revet bort. I løpet av fjoråret fikk landet 200 nye sauebønder.

8,7 prosent lønnsvekst

Lønnsveksten for bøndene var i 2014 8,7 prosent – himmelhøyt over alle andre. Vel skyldes noe av veksten at renten er blitt lavere og bøndenes lånegjeld mindre trykkende. Men det er ingen tvil om at hovedårsaken er de grepene landbruksdepartementet og regjeringen tok ved å tillate større produksjon av norsk mat. «Taket» ble hevet, bønder med større arealer og ressurser ble ikke holdt nede og tilbake lenger De fikk lov til å satse, investere og fikk større trygghet ved generasjonsskifte.

Reduserte krav

At tilfredsheten blant bønder og småbrukere øker, ser vi av årets krav i jordbruksoppgjøret: Ifjor krevde man 1.500 millioner kroner i økte subsidier, i år er kravet 950 millioner. Selvsagt blir det bråk og styr, og Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget vil ty til sine sedvanlige støysendinger og krisemaksimeringer. Men tonen er mer moderat, mer neddempet. Det kommer nok av at medlemmene er mer fornøyd enn ledelsen i organisasjonene tør å innrømme offentlig.

På lengre sikt lønner det seg å stå fast i stormen, ikke skifte kappe etter vinden, ikke «gi seg» for mediepress og hets fra motstandere. Sylvi Listhaug høster nå rike avlinger etter en god såtid. Godt jobba!

Dette henger ikke på greip

Det lønner seg å lese landsmøtedokumenter, også de med liten skrift og minimal mediedekning. Jo mer jeg leser om vedtakene og uttalelsene fra Arbeiderpartiets landsmøte, desto mindre imponert blir jeg over innhold, form og konsistens. Her er det fullt av selvmotsigelser, uoverensstemmelser og manglende logikk. Det er tydelig at redaksjonskomiteen og landsmøtet har mistet oversikten i sene nattetimer, og at man i stedet har sauset sammen flotte honnørord, bastante krav fra grasrota i et populistisk sammensurium for å tilfredsstille alle mulige interessegrupper og med ønske om god jul og godt nyttår i valgkampen.

Sterke kommuner?

Verst er uttalelsen om «Sterke kommuner». Her har man fjernet seg milevidt fra Jens Stoltenbergs opprinnelige prinsipielle støtte til Solberg-regjeringens reform-initiativ. Det heter riktignok at «Arbeiderpartiet mener det er fornuftig med endringer i kommunestrukturen». Men så kommer en viktig holdningsendring: «Sammenslåing av kommuner skal baseres på frivillighet». Ordet «skal» er viktig her. Arbeiderpartiet vil altså kun godta frivillige sammenslåinger. Det er er forsåvidt greit. Men da må partiet også akseptere at vi fortsatt skal dra med oss en drøss småkommuner med noen få hundre eller tusen innbyggere (sannsynligvis med Sp-ordfører) som synes at alt er bra som det er.    Som ikke ser noe som helst behov for endring og effektivisering i en tid da rammebetingelsene forandrer seg. Selv om store og små nabokommuner gjerne vil lage en sterkere og mer robust forenet kommune som er i stand til å tilby innbyggerne bedre tjenester. En bitte liten stein skal kunne velte høylasset.

Hovedprinsipp, men...

I Solberg-regjeringens opplegg baserer man seg også på frivillighet som et hovedprinsipp. Med oppmuntring og gulrot i form av solide engangsbevilgninger til sammenslutningsprosessen som virkemiddel skal saken fremmes (SAS-kommunene, som var førstemann ut, får hele 70 millioner ekstra). Dersom to eller tre kommuner er enig i sammenslåing, mens en eneste liten nabokommune ikke vil, kan i teorien Stortinget vedta overprøving ifølge kommunalminister Sanners opplegg. Dette er stort sett godtatt av interesseorganisasjonen KS.

   Men ikke av landets største parti. Her skal det kun være frivillighet. Samtidig som partiet mener dette, står det i uttalelsen: «Bevare prinsippet om at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene, for å sikre likeverdige tjenester, like demokratiske rettigheter, minst mulig byråkrati og en oversiktlig forvaltning. Vi ønsker ikke A- og B-kommuner».

A- og B-kommuner blir resultatet

Da er mitt spørsmål: Hvordan i all verden skal man sikre at det ikke blir A- og B-kommner når sammenslutning skal være frivillig? Er det mulig og tenkbart at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene, ha likeverdige tjenester og minst mulig byråkrati når man godtar at selvtilfredse småkommuner skal ha rett til å leve nøyaktig som før? Vil de virkelig kunne tilby samtlige kommunale tjenester med samme kvalitet? Enten kommunene har 60.000 innbyggere eller 1.000? Er det virkelig noen som tror at dette lar seg gjøre? Glem det.

Reformvegring

Støres arbeiderparti er noe helt annet enn det Stoltenberg forlot. I den rødgrønne regjeringens tid hadde man iallfall et minimum av realitetssans og ansvarlige holdninger, selv om ingenting skjedde i kommunesektoren. Reformvegring og konservatisme var et klart kjennetegn ved de åtte rødgrønne årene. Men med Støres tåke-blanding av populisme, opportunisme og ideologisk fastlåste standpunkter i opposisjon er mye blitt verre. Man vil så gjerne nå de lysende målene, men tør ikke ta nødvendige virkemidler i bruk. Igjen: Hvordan skal man unngå å lage A- og B-kommuner når samtlige kommuner i dette landet skal kunne stå fritt i forhold til sammenslåing?

Båtflyktninger dengang og nå

Alle reportasjene fra båtflyktningenes skjebne i Middelhavet bringer minner tilbake til den tragiske situasjonen som oppsto i Vietnam etter at det kommunistiske Nord-Vietnam midt på 70-tallet hadde erobret hele landet og startet forfølgelsene, fengslingene og drapene på vietnamesere som hadde støttet Syd-Vietnams regime mot Vietcong og diktatoren Ho Chi Minh.

   Situasjonen for båtflyktningene den gang var likevel ikke helt identisk med dagens virkelighet. De som flykter fra Nord-Afrika nå, blant dem noen syriske krigsflyktninger, har til en viss grad alternativer. Det er 56 stater på det afrikanske kontinent. De som ønsker en bedre tilværelse for seg selv og sin familie kan i prinsippet krysse grenser i flere retninger. Afrika har 1,1 milliarder mennesker, men har plass til flere. Det er sterk økonomisk vekst i mange av landene. Helse og utdannelse er sterkt forbedret, investeringene øker og arbeidsløsheten synker. Kontinentet kan komme til å oppleve et like stort økonomisk mirakel som det som har skjedd i Sørøst-Asia de siste 20 årene.

   Likevel foretrekker båtflyktningene Europa med sine humanistiske verdier, personlige frihet, sosiale sikkerhetsnett og høye velstand. Med utsikter til en bedre framtid for den oppvoksende slekt.

Hadde ikke noe valg

De forfulgte vietnamesiske båtflyktningene hadde på sin side ikke andre alternativer enn å sette til havs i knøttsmå, livsfarlige farkoster. De kunne ikke dra nordover mot det tilsvarende kommunistdiktaturet i China. De var uønsket i Laos og Thailand. De kunne ikke søke ly i Røde Khmers Kambodsja der Pol Pot som leder av Campucheas kommunistiske parti gjennomførte massedrap og folkemord, tortur, opprettet konsentrasjonsleire og var ansvarlig for at to millioner av Kambodsjas åtte millioner innbyggere endte sine liv på dødsmarkene.

   Norge og handelsflåten utførte redningsbragder av dimensjoner da norske handelsskip plukket opp tusener av vietnamesiske båtflyktninger på 70- og 80-tallet, noe som reddet dem fra den visse død. Svært mange båtflyktninger fikk etter hvert opphold i Norge der de etter kort tid ble integrert og har siden vært blant våre beste bidragsytere til velferd og fellesskap.

Har alternativer

Dagens syriske flyktningene har alternativer. De som ikke er fordrevet i eget land, har funnet relativ trygghet i nabolandene Tyrkia, Jordan og Libanon. Her bor de delvis i overfylte leire under uverdige og umenneskelige forhold, og flyktningestrømmen representerer en kolossal påkjenning for landenes økonomi. Den påkjenningen er det omverdenens og FNs plikt å avlaste. Ikke minst Norge med sine økonomiske ressurser har helt klart et ansvar her. Det er om å gjøre å skaffe folk bedre leveforhold i leirene, skaffe barna undervisning og de voksne en meningsfylt tilværelse inntil omstendighetene tillater dem å vende hjem. Det er da også noe dagens norske myndigheter har gjort. Neppe noen gang før i historien har Norge gitt så mye akutt nødhjelp som til dagens Midt-Østen. Bistanden er med regjeringens siste vedtak kommet opp i en milliard kroner.

Kvalmende

Skillet i debatten her hjemme går mellom dem som mener vi kan hjelpe flere der flyktningene oppholder seg, i regionen og nærområdet, og de som vil åpne slusene og ta imot titusener om nødvendg. Det er oppstått en kvalmende konkurranse om hvem som er mest «hjertevarm», mest human, mest menneskevennlig. Jo flere tusener Norge tar imot, desto større er visstnok hjertevarmen. Samtidig som noen roper etter enda flere flyktninger til Norge, sitter 5.000 personer med oppholdstillatelse på mottakene og er klare for bosetting i kommunene. Hvem skal komme først i køen – de som sitter i mottak, eller syrerne?

   Jeg har et forslag til "løsning": Hvis Arbeiderpartiet, SV, Venstre og KrF går sammen om å tvinge storting og regjering til å ta imot 10.000 flyktninger fra Syria, da bør disse partiene sørge for at de først og fremst blir sendt til de kommunene der Arbeiderpartiet har ordføreren, sannsynligvis i koalisjon med sentrumspartiene. Da vil disse lokalsamfunnene virkelig få anskueliggjort konsekvensene av egne landsmøtevedtak.

En stor utfordring

Selvsagt vil disse kommunene få full pott av flyktningemidler fra Staten etter dagens system. De varer i fem år, deretter er det opp til kommunene selv å betale regningen dersom de ikke har sørget for språkopplæring, boliger, kulturell tilpasning og har skaffet til veie inntektsbringende arbeid for flyktningene.

   Arbeiderpartiet må kjenne virkningene av egne vedtak, egne holdninger og ta konsekvensene av dem.

   Vi andre vet: Det er hevet over enhver tvil at norske kroner har mye større kjøpekraft og får mye større positiv effekt for flere om vi bruker pengene blant flyktninger som befinner seg i Tyrkia, Libanon og Jordan enn om vi sluser inn et stort antall syrere til allerede fulle mottak her i Norge.

De fleste bor ikke i leire

Ett eksempel: Av de 1,4 millioner syriske krigsflyktningene av totalt 3,3 millioner som oppholder seg i nabolandet Jordan, er de aller fleste innlosjert privat, ikke i gigantiske flyktningeleire. 85 prosent av flyktningene innlosjeres i private boliger i «vertssamfunn». Det skjer gjennom et incentivprogram i regi av Flyktningehjelpen: Den betaler huseiere i Jordan (og Libanon) 10-14.000 kroner for å utvide sin boligflate. Mange familier i de to landene har hus som enkelt kan påbygges en ekstra etasje eller utvides med flere rom på bakkenivå. De får en livsstandard som er på linje med det de er vant med i hjemlandet.

Jeg har sett reportasjer fra disse vertssamfunnene der barn går på skole, de voksne er sysselsatt med meningsfylte oppgaver – og hvor de befinner seg bare noen mil fra hjemmet i Syria (det er korte avstander og land med lite flateinnhold i denne del av Midt-Østen). Før eller siden vil konflikten i Syria stanse og forholdene normalisert.   Flyktningene kan reise hjem. Til hva? Til gjenoppbygging, forsoning og et nytt liv. Med verdenssamfunnets hjelp.

   Dette er veien å gå for norsk flyktningehjelp. For hver flyktning vi kan ta imot hjemme, kan 14 flyktninger hjelpes i Syrias naboland Jordan, 20 i Libanon. Det følger hjertevarme også ved å bruke fornuften.

Når kommer omkampen om taxfree?

Arbeiderpartiets helsepolitiske utvalg hadde i sitt opprinnelige forslag til landsmøtet gått inn for at hele taxfree-ordningen på norsk jord og i norske farvann skal forbys så fort det lar seg gjøre. Det er ingen som helst tvil om at dette standpunktet står sterkt i partiets ledelse og at Støre, Giske og Tadjik helst ser at noe rimeligere vin og brennevin får reisepass dit pepper`n gror. Da vil det bli lettere å lokke Kristelig Folkeparti over til sitt eget regjeringsprosjekt. Kanskje Venstre også.

   Slik gikk det ikke, i denne omgang. Det var interessant å følge landsmøtet, studere teksten til endringsforslagene og se det endelige vedtaket. Forbud mot et populært gode virket mektig irriterende på mange vanlige landsmøtedelegater som representerer det virkelige Norge, ikke partidynastiene i hovedstaden. I enkelte partilag var det rene opprørsstemningen. Og deres argumentasjon var god. Partitoppene på sin side tviholdt på alkoholforbudet til det siste og ble reddet av «kompromisset» om at Vinmonopolet skal overta all alkoholholdig omsetning på flyplasser og ferger – dersom Arbeiderpartiet kommer til makten.

Nei til formynderpartiet

Mest tydelig uttrykte Sauda Arbeiderparti det: «Dette vil forflytte innkjøpene til flyplasser i utlandet og på selve flyene. Fortjenesten vil gå til disse private aktørene og svekke Avinor, som igjen vil svekke og true mindre norske flyplasser.» Sauda Ap mente partiet «ikke måtte fremstå som et formynderparti». For her har man ikke folk med seg, og partilaget tror ikke forbud mot taxfreesalg har noen praktisk virkning for alkoholbruken.

   Nordland Arbeiderparti ville ta ut alt snakket om å forby taxfree og i tillegg til Sauda Aps argumentasjon viste man til de klimamessige ulempene ved å laste flyene tyngre enn nødvendig med alkohol. Kroken Ap-lag protesterte mot det helsepolitiske utvalget og ønsket at ordningen skal fortsette: «Ordningen har eksistert i lang tid og brukes av svært mange av landets innbyggere en eller flere ganger pr. år, både ved passering av grenseovergangene med fly, båt eller langs veiene. Det er en ordning som i stort praktiseres internasjonalt etter relativt lik praksis. Videre er det grunn til å tro at en regulert og begrenset adgang til innførsel av taxfree varer bidrar til å redusere omfanget av illegal innførsel av tilsvarende varer (smugling). Årsmøtet er er derfor av den oppfatning at ordningen med tax-free salg må videreføres.»

Vil redusere kvoten

Bergen Arbeiderparti gikk med begeistring inn for å skyve private aktører ut og overlate taxfreesalget til Vinmonopolet samtidig som kvoten på alkohol blir redusert og markedsføringen nedskalert. Nordland Arbeiderparti ville stryke kulepunktet om å oppheve taxfreeordningen, mens Risør Arbeiderparti valgte Vinmonopol-kompromisset. Vestfold Arbeiderparti: «Ap vil at Vinmonopolet tar over Taxfree drifta». Det kan virke som om partiet i fylket også ønsker å redusere kvoten.

Det sto altså strid om taxfree-ordningen skulle fortsette som nå, eller om Vinmonopolet skal overta (med lavere alkoholkvoter). Sikkert er det at Arbeiderpartiets ledende sirkler mener «ordningen på sikt bør avvikles», som det sto i den helsepolitiske utredningen, selv om formuleringen foreløpig er utelatt.

Vestfold Arbeiderparti og de lokale partilagene i fylket gjennomførte i dagene før landsmøtet en propagandaturné der de lovet å opprettholde taxfree-ordningen. Da det kom til stykket valgte de å følge et «kompromiss» som går ut på at det statlige monopolet skal skyve ut private aktører.

Inntil nytt vedtak er fattet

Et landsmøtevedtak er som kjent bare gyldig inntil nytt vedtak er gjort. Jeg tror for min del det bare er et spørsmål om tid før partiledelsen tar en omkamp om taxfree, og at den til syvende og sist blir forbudt, dersom Arbeiderpartiet ser et håp om regjeringsmakt. Kanskje på landsmøtet allerede i 2017. Da gjelder det å smiske for Kristelig Folkeparti for å få den støtten man trenger for et regjeringsprosjekt.

   Vinmonopol-"løsningen" er ingen god løsning. Den vil kreve store og kostbare ombygginger på samtlige flyplasser og ferger fordi alkoholsalget fysisk skal atskilles fra de andre varene. Mange som nå jobber i taxfree-butikkene vil miste jobbene sine fordi Vinmonopolet vil bruke sine egne medarbeidere med krav til grundig opplæring. Alkoholkvotene blir nok mindre.

Usikkerhet for lufthavnene

Verst er usikkerheten alt dette skaper for lufthavnene, blant dem Torp. De kan ikke være sikker på at inntektsgrunnlaget blir opprettholdt og må antagelig redusere driften og investeringene. Riktignok vedtok landsmøtet en luftig formulering om at «inntektene til lufthavnene må videreføres». Hvordan skal det skje? Statlig subsidiering? Høyere Avinor-avgifter? Sikkert er det at Arbeiderpartiet allerede nå med denne formuleringen forutser at taxfree-salget gjennom Vinmonopolet blir lavere enn i dag. Med tilsvarende lavere inntekter for bl.a. Sandefjord Lufthavn.

   Arbeiderpartiet er ikke noe godt valg for velgerne, hverken nasjonalt, i fylkene eller i kommunene..

Farlig forverring i Ukraina

Det siste døgnet melder OSSE-observatører og ukrainske myndigheter at russerne og de russiske separatistene i Øst-Ukraina er begynt å røre på seg igjen etter å ha omorganisert sine styrker under dekke av fornyet våpenhvile. Folk flykter fra nabobyen til Mariupol der sivilbefolkningen er kommet under kryssild. Mariupol er en viktig industri- og havneby i Donetsk og den siste av de store byene Putin har bestemt seg for å kontrollere i denne fasen av "opprøret" mot Kiev. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Mariupol faller. Det skyldes vestlig tilbakeholdenhet og uklare linje, og spesielt at man ikke vil forsyne ukrainske styrker med moderne våpen. De russiske separatistene har fått det ypperste av nyutviklede våpen fra Russland.
   Utviklingen i Ukraina er foruroligende og et kappløp med tiden for den russiske despoten Putin. Når dette året er omme, vil Ukrainas avtale med EU tre i kraft, og Russland må da se i øynene at den folkerike nasjonen i vest går "tapt" for Moskva. Store reformer er på gang under det nye folkevalgte, demokratiske og vestorienterte styret i Kiev. Landet gjennomgår den samme omstillingen som skjedde i land som Bulgaria, Romania og Ungarn etter Sovjet-Unionens kollaps på 90-tallet. I Ukraina er Europarådet svært aktiv for tiden under besluttsom ledelse av Thorbjørn Jagland, det samme er Verdensbanken, IMF og EUs organer.
   Det gjelder for Putin å trenere og forsinke, motarbeide og destabilisere mest mulig av Ukraina før EU-avtalen trer i kraft. Mens flere vestlige land, blant dem Finland og ikke minst Storbritannia, er opptatt med valgkamp og innenrikspolitikk, ser Putin sin sjanse til å rykke videre fram. Han tester også ut norske reaksjoner på sanksjoner mot sentrale personer ved å sende sin visestatsminister bakveien inn til Svalbard. Visestatsministeren står på listen over russere som er nektet adgang til europeiske land. Norge er et svakt ledd i kjeden av sanksjoner på grunn av lobbyvirksomheten til Barentssamarbeidet (som i praksis jobber for russiske interesser) og fordi Svalbard har en spesiell status internasjonalt.
   Putin trenger nye utenrikspolitiske triumfer for å opprettholde støtten og populariteten hjemme. Oljeprisfallet og sanksjonene begynner å virke. Økonomien er på retur, brutto nasjonalprodukt faller, og den russiske rubelen er en svak og upopulær valuta. Ansatte sies nå opp i offentlige virksomheter, inflasjonen går mot 15 prosent og matvareprisene skyter i været. Det er oppskriften på uro i befolkningen. Et sikkert tegn på at velstanden synker, er at bilsalget i Russland raser: en nedgang på bilsalget på 38 prosent i februar, 43 prosent i mars. Bilfabrikanten GM legger ned sin fabrikk i Russland og trekker Opel ut av markedet.
   Hva skjer videre? Putin gjorde det klart at han Kunne tenke seg å bruke atomvåpen under annekteringen av Krim. Det var stort sett ordkrig og dulgte trusler. For å vise en mer spektakulær maktbrynde og skremme opp vestlig opinion, skal vi ikke se bort fra at han vil "teste" sine militære ressurser gjennom en atombombeprøve i Arktis eller det østlige Sibir. Vi kan vente flere "beredskapsøvelser" langs grensene til vestlige NATO-land, nærgående flyprovokasjoner og mektige marineoppvisninger.
   Jeg tror heller ikke Putin er fornøyd med grenseavtalen med Norge i Barentshavet, spesielt ikke fiskeridelen. En stormakt som Russland er neppe tilfreds med at lille Norge stakk av med 70-80 prosent av fiskeressursene. Kritikken mot Medvedev er bastant i de nordøstlige regionene fordi han var for "ettergivende" mot lilleputtlandet Norge.
   Jeg forventer at det norske forsvarsbudsjettet fra og med 2016 blir tildelt to prosent av statsbudsjettet. Slik NATO ber medlemslandene om.

Dundrende seier for Anundsen

Den justerte «asylbarnavtalen» er blitt kommentert av lederskribenter og journalister ut fra sine avhengige, ideologiske og partipolitiske posisjoner. Mange av kommentarene fremkaller mest av alt gjesp hos undertegnede, som følger nyhetsbildet tett og som på forhånd kan si hva den og den skribenten i Dagsavisen, Aftenposten eller Vårt Land vil synse og mene. Overhodet ingen overraskelser denne gangen heller.

   KrF og Venstre hadde viklet seg inn i et garn av politisk uforstand, hisset seg opp som løver og ligger nå flatt på dørken som et tigerskinn a la Grevinnen og Hovmesteren. Begge partier hadde behov for noe de kunne kalle «seier» i egne rekker, og det var interessant særlig å betrakte den indremedisinen Knut Arild Hareide nylig serverte sin partiorganisasjon: At partier (KrF, Venstre og SV) som til sammen fikk kun 15 prosent oppslutning av velgerne i 2013 ikke kunne forvente å få gjennomslag foran muren av Høyres, Fremskrittspartiets, Arbeiderpartiets og Senterpartiets nær 80 prosent oppslutning.

Har ikke noe mandat

De to støttepartiene til regjeringen Solberg har rett og slett ikke noe mandat, ingen støtte i folket til å realisere sin «hold porten vid»-politikk for flyktninger, asylsøkere og innvandrere av alle slag. Det er blitt påpekt av flere, blant annet undertegnede, igjen og igjen. Og nå bruker altså KrF-lederen nøyaktig det argumentet han har avvist tidligere. Han trodde han skulle kunne presse regjeringen til å «gi seg» ved press og trusler i forhold til regjeringens fortsatte liv, men tapte stort.

   Ingen må la seg lure til å tro at det å vurdere 60 asylbarns sak på nytt er en «seier». For det første vil mange av dem, det vil si deres foreldre, ikke få oppholdstillatelse likevel selv om de søker på nytt. For det andre er foreldrene til hundrevis av asylbarn allerede blitt sendt ut dit de hører hjemme mellom juli 2014 og mars i år. De blir værende der de er. Familiene er avvist fordi de ikke har behov for beskyttelse. Det gir plass til det samme antall asylsøkere som har god grunn til å frykte for liv og helse.

Engangsløsning

Den justerte avtalen mellom de fire borgerlige partiene som nå foreligger er en engangsløsning, et «amnesti». Den virkelige, permanente asylpolitikken er betydelig strammet inn (med folkets støtte), og det er den som får effekt i årene fremover. Hvis utlendingsmyndigheten får tilstrekkelige ressurser fra nå av, vil ingen grunnløse asylsøkere klare å klore seg til opphold i Norge – til fortrengsel for andre. For det er jo dette som er poenget: Grunnløse asylsøkere (med eller uten barn) er de som har løyet, jukset og skjult sin identitet, og som etter avslag har nektet å samarbeide med norske myndigheter om retur. De er økonomiske eventyrere som har håpet å få en bedre materiell hverdag og bedre fremtidsutsikter for sine barn ved hjelp av generøse norske velferdsordninger og sosialhjelpsbudsjetter.

Dette er grunnlaget

La meg minne om selve grunnlaget og utgangspunktet for avtalen mellom regjerings- og støttepartiene fra 30. september 2013: «Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft. Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen». Sitatet er hentet fra innledningen til selve avtalen, undertegnet av Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik (alle Venstre), og Knut Arild Hareide, Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen (KrF).

   At det er helt nødvendig å holde igjen for mengden «folkeforflytninger» fikk vi en påminnelse om like før påske. Da offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå fjorårets statistikk for sosialhelp i kommunene. De politisk korrekte større avisene hadde relativt små notiser om saken, mens Kommunal Rapport, som representerer interessene til landets 428 kommuner, hadde et større oppslag:

Økende belastning

En økende andel sosialhjelpsmottagere er innvandrere. «Ordningene som skal få dem ut i arbeid er ikke gode nok» mener både KS og Arbeids- og velferdsdirektoratet. (Ikke rart at NAV-direktøren måtte gå). Statistikken viser:

* Ca 134.700 personer mottok økonomisk sosialhjelp i 2014, en økning på 5,6 prosent fra 2013.

* Disse mottok til sammen 5,6 milliarder kroner i lån og stønader, en økning på 10 prosent fra året før.

* Ca 47.500 personer mottok økonomisk sosialhjelp i mer enn 6 måneder, også det en økning på 5,6 prosent.

* Nær 64.000 hadde sosialhjelp som hovedinntektskilde, en økning på 8 prosent.

* Vel 30.000 sosialhjelpsmottagere var i alderen 18-24 år, en økning på nær 4 prosent.

* 36 prosent av sosialhjelpsmottagerne i 2013 var innvandrere født i utlandet. Til sammen har 37 prosent innvandrerbakgrunn, mot 31 prosent i 2010.

* 8 prosent av innvandrerbefolkningen mottok økonomisk sosialkhjelp i 2013.

   Det er denne utviklingen «avtalen om utlendingsfeltet» skal forsøke å bremse eller stanse, av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Vi kan ikke åpne slusene for alle som vil til Norge. Det er bedre å hjelpe flyktninger der de er, i sine hjemlands nærområder. Både fordi norske kroner er mye mer verdt i hjelpearbeidet lokalt, og fordi vi ikke har mulighet til å ta imot alle de millionene som er på flukt.

Så mange som mulig

Vi skal ønske et maksimalt antall krigsflyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere velkommen til Norge. Men under det rødgrønne regimet 2005-2013 kom situasjonen ut av kontroll, rett og slett fordi SV fikk for stor innflytelse over innvandringspolitikken og fordi den rødgrønne regjeringen ikke maktet å behandle asylsøknader raskt nok og effektivt nok slik at grunnløse asylsøkere med barn fikk oppholde seg i landet alt for lenge. Disse skaffet seg nettverk og sympatisører i lokalsamfunnene som støttet opp under en snillisme-politikk som på sikt ikke er bærekraftig.

   Statsråd Anders Anundsen har stått som en bauta i stormen og bør fortsette lenge i sin posisjon. Han utfører hele Solberg-regjeringens samlede asyl- og flyktningepolitikk, ikke en isolert Frp-linje.

Handlekraft

Regjeringen har vist både handlekraft og godt politisk håndverk. Resultatet er så absolutt til å leve med. Regjeringen vil nå kunne sende rene krigsflyktninger tilbake til hjemlandet når forholdene har bedret seg (som i tilfellet Balkan-landene på 1990-tallet), og man får bukt med svære familiegjenforeninger som resultat av flerkoneri. Flyktninger som drar på ferie og besøk til hjemlandet kan få tilbakekalt oppholdstillatelsen (og det bør skje, der er alt for mange eksempler på slike tilfelle).

   Så skal vi være rause mot folk som søker beskyttelse og et nytt liv. Men også vise dem respekt ved å sette krav til arbeid og egen inntekt. Det er der vi trenger et mye mer offensivt NAV.