Lærerne taper opinionskampen

Streikeledelsen i lærerorganisasjonene har gjort to taktiske bommerter de siste dagene: For det første avviste man forslaget fra KS om at partene frivillig skulle la Rikslønnsnemnda løse lærerkonflikten. Dagen etter kom det frem at KS hadde trukket sitt krav om opptil 7,5 timers tilstedeværelse på arbeidsplassen. Lærerorganisasjonene sa nei med den begrunnelse at standpunktet til motparten bare var en omformulering av det samme.

   Dette virker uforsonlig, steilt og avvisende for opinionen. Man kan lett få det inntrykket at lærerne kun gir seg ved hundre prosent gjennomslag for egne krav. Man forlanger rett og slett at arbeidsgivermotparten skal kapitulere betingelsesløst, bli tvunget i kne.

Å gi og ta

Det er ikke slik vi løser arbeidskonflikter her i landet. Skal man finne en vei ut av uføret, kreves det at begge parter gir og tar, jenker seg. Men nå er særlig Utdanningsforbuindets ledelse under et enormt internt press, den tør ikke gi etter for tidlig. Hvis ikke flertallet av medlemmene blir fornøyd med et nytt anbefalt forslag, risikerer den nok et tap i ny uravstemning. Dagens ledelse i forbundet vil helt sikkert bli kastet på første landsmøte uansett. Det er en opprørsk og uforsonlig venstreside innen forbundet som styrer dette spillet – selv om avvisningen av mer bunden tid hadde bred oppslutning i utgangspunktet.    Enn så lenge. Særlig så lenge man ikke risikerer noe ved å innta tøffe posisjoner.

Trappes opp

Mandag trappes konflikten opp ved at nye tusener lærere tas ut i streik, og nå er det barneskolenes tur. I tillegg til en første opptrapping har streikeledelsen planer om ytterligere utvidelser. Det rammer titusener, etter hvert hundretusener, skolebarn og foreldre. Mange av dem må være hjemme fra arbeid, det er skadelig for nærings- og arbeidslivet. Mange lærere vet jeg vil få dårlig samvittighet, de er ansvarsfulle mennesker som føler omsorg for elevene sine.

   Og mange lærere, i likhet med et stort flertall av vanlige lønnsmottagere her i landet, har sikkert brukt store deler av innestående på brukskonto til gode og vel fortjente ferieformål i sommer. Eller tatt et økonomisk løft for ny bolig, oppussing, kanskje bytte av bil. Noen store reserver, oppspart kapital, finnes neppe. Man ser med lengsel fram mot neste lønningsdag.

Økonomisk tap

De streikende får bidrag fra en velfylt streikekasse, men satsene ligger langt under det som vanligvis blir utbetalt den 15. eller 20. hver måned. Jeg har opplevd det selv. Fort hver dag som går, føles streiken på kroppen, det økonomiske tapet vokser og vil ikke kunne tas igjen. Etter noen uker vil lærernes årslønn i 2014 synke i forhold til forrige skatteår.

   Statsministeren har sagt rett ut til partene at de ikke må spekulere i tvungen lønnsnevnd. Det er lenge til regjeringens og samfunnets smertegrense er nådd. Altså hviler det er stort ansvar på KS og lærerorganisasjonene. KS har foreslått frivillig voldgift og trukket det tallfestede 7,5-timerskravet. Hva gjør de streikende? Foreløpig ingenting. Det er slik de taper i opinionskampen.

   For i løpet av neste uke vil raseriet vokse blant foreldre som ikke har noen til å passe barn i skoletiden og må finne et påskudd til å være hjemme. Det blir uro og irritasjon blant foreldrenes arbeidsgivere som ser at ureglementert fravær oppstår. Og lærere i streik taper penger for hver dag som går. Siden dette er en konflikt om prinsipper, vil lærerne holde ut lenge. På prinsipper skal man ikke gi seg. Eller?

Lærerstreiken

Fem-seks tusen lærere streiker om dagen, og Utdanningsforbundet har planer om å trappe opp boikotten av sine arbeidsplasser med flere titusener. Det er en lovlig streik, helt i henhold til reglene i norsk arbeidsliv. Partene har hatt møte hos Riksmeglingsmannen og forsøker å finne en vei til løsning.

   En lærerstreik rammer en uskyldig tredjepart, ikke arbeidsgiveren. Og det er den som iverksetter streiken som har ansvaret for konsekvensene. Ellers i arbeidslivet blir det gjerne økonomisk tap for bedriften og kanskje en forverret konkurransesituasjon. I offentlig sektor er det annerledes. Publikum rammes, og i dette tilfellet den aller svakeste part, barna våre, de som fratas muligheten til å tilegne seg nødvendig og nyttig kunnskap.

Ingen hast

Lærernes motpart, kommune-Norge, har egentlig ingen hast med å komme kravene i møte. I hvertfall ikke de første ukene. Kommunene sparer penger på at lærerne ikke arbeider for lønna si, og fagforeningene tappes for streikemidler. Sparte midler kommer kanskje skolene til gode i neste omgang. Utdanningsforbundet har mye å gå på, og kan holde streiken i gang lenge.

   Selvfølgelig har vi fått høre mye om hvor skrekkelig situasjonen er, hvor urimelig arbeidsgiveren er, og det blir lagt press på KS for å «gi seg». Også fra rikspolitisk hold har partier både i regjering og opposisjon sterkt oppfordret Kommunenes Sentralforbund til å «gi noe» til de streikende lærerne. Det klarer KS sikkert på egen hånd.

Hva saken gjelder

Det er grunn til å minne om hva saken gjelder og hvordan streiken oppsto: Kommunene har godt belegg for å hevde at lærersamarbeidet om skoleelevene er en vesentlig faktor for å lykkes i kunnskaps- og holdningsformidling. Men for at samarbeid skal finne sted, må lærerne være samlet på skolen, ellers er det ingen vits. Opptil 7,5 timers arbeidstid på skolen er arbeidsgivernes, kommunenes, ønske, slik det er vanlig ellers på mange arbeidsplasser her i landet.

   Reaksjonene har vært sterke mot dette i og for seg fornuftige ønsket: - Vi er da ikke noen alminnelige kontorrotter, heller, vi er lærere, har vært sitert både på trykk og i de sosiale mediene. Jeg kan tenke meg at en del funksjonærer og kontormedarbeidere utenom skolen har merket seg akkurat det uttrykket.

Partene var enig

I den anbefalte løsningen som Riksmeglingsmannen la fram for partene, hadde KS gått fra noen posisjoner og blant annet satt som forutsetning at «kontordag» på skolen etter undervisningens slutt bare kunne iverksettes dersom skolen hadde gode nok arbeidsrom for sine ansatte. Det er et forbehold lærerne åpenbart ikke har fått med seg. På svært mange skoler har man ikke slike arbeidsplasser for undervisningspersonalet, dermed blir det heller ikke noe krav til 7,5 timers plikttjeneste på arbeidsplassen.

   Men hovedpoenget er følgende: Også Utdanningsforbundets ledere og forhandlere godtok Riksmeglingsmannens forslag til skisse. De skrev under og sa seg dermed enig i at arbeidsgiveren ved rektor i ytterste fall kunne utdele diverse oppgaver på skolen inntil 7,5 timer, undervisning inkludert.

   Men Utdanningsforbundets forhandlere hadde dårlig kontakt med grasrota og skjønte ikke hvordan vanlige medlemmer ville reagere. 73 prosent av dem stemte nei til Riksmeglingsmannens forslag i uravstemning. Dermed dreier dette seg først og fremst om en intern greie i forbundet. Det er strid innenfor egne rekker. 27 prosent av lærerne syntes altså at opptil 7,5 timer på skolen var i orden, og hele Oslo-skolen, som har egen tariffavtale, sa ja.

Mye rart har vært sagt

Det er alltid hissige uttalelser i en streikesituasjon. I dette tilfellet er det lærerrepresentantene som har stått for de mest rabiate ytringene. Det er ikke måte på hvor fæl arbeidsgiver de har, hvor elendige arbeidsforholdene er, hvor lav lønna er. KS har holdt seg avventende og bare i enkelte tilfelle forklart hva forhandlingene dreide seg om.    Dessuten gjør lærerne som de alltid gjør når det gjelder egne arbeidsvilkår: De skyver elevene foran seg og hevder at bare deres standpunkter er godt nok for norsk skole. De vil aldeles ikke være kontorrotter, de vil ha trivsel og tillit i klasserommet, full kontroll over egen arbeidssituasjon. Ingen forandringer, ingen innblanding fra arbeidsgivers stedfortreder – rektor, og resten av skoleledelsen.

   Det rareste argumentet jeg har hørt, er at streiken kan være skadelig for regjeringens skolepolitikk, Høyre som skoleparti vil miste oppslutning og tape i prestisje. Det er rent sprøyt, men det får være opptil dem som synes det er greit, å hevde det. Hensikten er å få Høyre i regjering til å påvirke KS slik at kommune-Norge «gir seg» og gjør som Utdanningsforbundet sier. Altså hva de sier nå, ikke da de sa ja til Riksmeglingsmannens løsning.

Fortsatt skolepartiet

En streik, om den ikke blir altfor langvarig, blir fort glemt. Det som står fast, er den blåblå regjeringens skolesatsing: Bedre utdanning, høyere lønn, mye bedre etterutdanning og et kraftig kompetanseløft. Det er en nødvendig «omvei» for å forbedre elevenes prestasjoner og resultater. En bedre skole går gjennom bedre lærere. Det står fast.

   For et «skoleparti» er det imidlertid ikke nok å heve læreryrkets status ved simpelthen å gi betydelig mer lønn ved tariffoppgjørene. Da kommer andre offentlige ansatte hylende og roper på rettferdighet og likestilling og høyere lønn for dem selv. Et argument i lønnsfastsettelsen er derfor at høyere utdanning, et lengre utdanningsløp, i dette tilfelle femårig høyskole med Mastergrad, må kunne føre til bedre lønn og arbeidsvilkår. Da vil det bli mer interessant å bli lærer i Norge, som i for eksempel Finland.

Sære påstander

Noen med hang til konspirasjonsteorier og de som ikke vet bedre, hevder at KS nå er dominert av politikere (ordførere, m.fl.) fra regjeringspartiene og deres samarbeidspartnere Venstre og KrF, og at dette er bakgrunnen for kravet om kontorrotte-status. Da kjenner de samme personer lite til hvordan KS fungerer som arbeidsgiverorganisasjon, og hvor bredt kravet fra kommune-Norge faktisk er om en mer strukturert, men samtidig fleksibel, arbeidsdag for ansatte. Det må være en fordel for alle – lærerne selv, foreldre og kolleger, at de som skal samarbeide om elevenes tarv, faktisk er til stede for å gjøre nettopp det.

De har uansett en lang (avspasert) sommerferie, høstferie, juleferie og påskeferie da de kan slappe av etter 7,5 timers kontorrottetilværelse.

   Som sagt, skolestreiken kan gjerne vare noen uker. Kanhende vil de 73 prosentene som sa nei, få et annet syn på saken etter hvert.

Kapitalen i det 21. Århundre 2

Innvendinger fra kompetent fagøkonomisk hold har for lengst vært reist mot Thomas Piketty og hans konklusjoner, mens han har fått begeistret støtte fra andre. Piketty selv er beskjeden, ja, nærmest ydmyk i sine sluttbemerkninger. Han plasserer økonomifaget ikke blant de eksakte naturvidenskaper, men sammen med samfunnsfag som historie, sosiologi, antropologi og statsvidenskap. Han avviser begrepet "økonomisk videnskap" og kaller sitt eget fag "politisk økonomi". I fortsettelsen av denne posisjonen oppfordrer han sine kolleger til å delta aktivt i den offentlige debatten, og ikke nøye seg med å diskutere livsfjerne teorier i interne fagkretser. De politiske økonomene skal bidra til å forandre ("redde") verden.
   Piketty har villet vise dynamikken i akkumulering og fordeling av kapital og formue. Men han minner om at selve kildene for datainnsamlingen langt fra er perfekte og fullstendige. Selv egne konklusjoner er mer å betrakte som arbeidshypoteser, og andre økonomer med andre standpunkter bør så absolutt sette spørsmålstegn ved og debattere innholdet i Kapitalen i det 21. århundre. "It is not the purpose of social science research to produce mathematical certainties that can substitute for open, democratic debate in which all shades of opinion are represented". Har Støre og Raymond Johansen fått med seg dette, tro?
  Allerede nå blir Pikettys teorier og modeller brukt som "videnskapelige bevis" av dem som vil beskatte "dom rike" mye hardere. Kommentatorer i mediene, som neppe på selvstendig grunnlag har studert de 700 sidene særlig nøye, skriver ut av hva andre mener at Piketty står for. Eller de baserer seg på skjønnsomt utvalgte godbiter egnet for politiske propaganda. Jeg ser at Arbeiderpartiets regionale sekretærer har fått marsjordre om å skrive om Piketty i avisene, dvs velge utdrag og gi bastante konklusjoner som passer inn i sosialdemokratisk tankegang og politiske standpunkter  (motstand mot lettelser i arveavgift og formueskatt, skatteskjerpelser generelt).
   Er opinionen og velgerne egentlig så opptatt av kapitalkonsentrasjon blant de rike så lenge arbeidsfolks lønninger i det store og hele øker jevnt? Jeg ser bort fra kortvarige tilbakeslag i økonomien a la finanskrisen. Både USA og Europa vil komme over det tilbakeslaget, noen land er igjen på full fart inn i økonomisk vekst, noe som gir nedgang i ledigheten allerede, og enkelte land har hatt økonomisk vekst tvers gjennom krisen.
   Jeg finner, som de fleste samfunnsdebattanter etter Marx, at motsetningen mellom arbeid og kapital er kunstig og irrelevant. For kapitalen arbeider - hele tiden. Den går til stadig nye investeringer, orientere seg mot de produkter , tjenester og markeder som gir størst avkastning. Den søker kunnskap og innovasjon. "De rike", hvem er nå det? Selvsagt finnes milliardærer og billionærer som blir rikere gjennom formue og arv. Hva så? Det viktigste for "the common good" er at verdens formuer er i arbeid, bygger fabrikker og selskaper av alle slag, ansetter folk på anstendige lønninger (noe som stort sett skjer i hele den vestlige, industrialiserte verden).
   Det er ingen tvil om at markedsøkonomien og et liberalt, borgerlig demokrati er mye av årsaken til den fabelaktige økonomiske veksten og velferdsordningene våre og det faktum at milliarder av mennesker har ristet av seg fattigdom, sult og nød. Politiske vedtak i nasjonalforsamlingene og fagbevegelsens makt har selvsagt medvirket til fordeling av godene. Men uten et økonomisk grunnlag ville vi ikke hatt råd til hverken velstand eller velferd.
   Er det bra at "rikdommen" konsentreres på færre hender? Ikke nødvendigvis. Mitt ideal er "det selveiende demokrat" som særlig tidligere statsminister Jan Syse og hans generasjon av konservative politikere sto for - kraftig motarbeidet av sosialister og sosialdemokrater. Noe av dette har overlevd i form aksjefond, pengemarkedsfond og relativt risikofrie verdipapirer. Norske småsparere har hatt og har stor glede av dette blandingsøkonomiske systemet. Indirekte blir man medeiere i næringsliv og akkumulering av formuer
   Det er videre vanskelig å plassere - i Pikettys formueunivers - de gigantiske pensjonsfondene og forsikringsspareordningene i vår del av verden. Eller hva med vårt eget Pensjonsfond Utland, Oljefondet?
   Jeg tror tenketanker som Civita ikke vil få store problemer med å håndtere "trusselen" fra Pikettys teorier, og Agenda vil kun få kortvarig glede i å formidle nøye utvalgte deler av Kapitalen i det 21. århundre. Noen hissige TV-debatter og en drøss masseproduserte innlegg i A-media-kanalene vil helt sikkert komme, og en Victor Normann vil bli utnyttet for alt hva han er verdt. Den blå-blå regjeringen kan fortsette med sine skattelettelser på formue. I 2017 gjelder det at folk flest har mye å tape på et regjeringsskifte. Det tapet blir stort dersom Støre følger Piketty slavisk og varsler skatteskjerpelser.
   For det vil han.

Kapitalen i det 21.århundre 1

En rolig og avskjermet hyttetilværelse noen dager i august har gjort det mulig å gi seg i kast med boken "Capital in the Twenty-First Century", forfattet av den genierklærte franske sosialøkonomen Thomas Piketty. Jeg ser at Jonas Gahr Støre også har bladd seg gjennom boken. Han har lest litt her og litt der (Støre skriver selv i en kronikk i Dagsavisen at det ikke er nødvendig å studere grundig alle de nær 700 sidene). Arbeiderpartiets leder har vært på febrilsk leting etter hardt tiltrengte politiske argumenter som redningsplanker i en puslete sosialdemokratisk ideverden. Og han har funnet noen tilsynelatende interessante problemstillinger som passer godt inn i for eksempel tenketankens Agendas oppstartfase, og som kan fungere brukbart i dagens kontinuerlige valgkamp. Bare man tror tilstrekkelig på teoriers sannhetsinnhold og spekulerer i at de som hører på ikke gidder å gå til kilden.

Ulik utvikling
Konklusjonen til Piketty er som kjent at siden kapitalen grovt sett over en lengre periode gir en avkastning på 4-5 prosent årlig, mens arbeidslønningene bare øker med en brøkdel av dette (1-1,5 prosent), er det oppstått faretruende strukturelle forskjeller som gir stadig større konsentrasjon av formue blant verdens rikeste, og det vil igjen føre til sosiale spenninger og kanskje "opprør" blant verdens fattigste.  Derfor må våre demokratiske institusjoner (der slike finnes) gripe inn og skattlegge arv og kapitalformuer hardere etter en progressiv skala slik at forskjellene og ulikhetene ikke får mulighet til å øke (Conclusion side 572).
   Det er alltid en fare ved å bruke historiske data for å skape "lover" og projisere tall inn i fremtiden. Økonomiske modeller kan være besnærende og intellektuelt tilfredsstillende. Men det er farlig å konkludere med at "slik vil det bli". Piketty selv viser til at de to verdenskrigene i forrige århundre gjorde store innhugg i kapitalistenes akkumulerte kapital, ja, laget et brudd med de fine tallkolonnene og kurvene han har stilt opp siden 17- og 1800-tallet.

Overnasjonale vedtak
Han innser at dette ikke lar seg gjøre innenfor nasjonalstatens grenser, siden den globale økonomien er kommet for å bli, men peker på at de store markedene som USA og EU kan innføre felles koordinerte skatteskjerpelser på kapitalen. Det er selvfølgelig ikke mulig å påvirke Putins Russland eller det kommunistiske China å etterkomme et slikt ønske (min kommentar). I disse landene er forskjellen mellom de rikeste og vanlige arbeidstagere enorm og enda støree enn i den kapitalistiske verden. Piketty konsentrerer seg i denne sammenhengen riktignok om 20 markedsorienterte land.
   Piketty er interessant å lese og legger frem utfordrende intellektuelle problemstillinger. Han er  i prinsippet en klar tilhenger av markedsøkonomien, men ønsker å justere kapitalistenes arbeidsbetingelser gjennom politiske vedtak i parlamentene.
   Han og hans universitetsteam har gjennom mange år samlet inn en imponerende mengde historiske data for problemstillingen. For noen land dreier det seg om statistikk over formue og lønninger i flere hundre år. Men Piketty er også preget av typisk fransk intellektualisme, der de store prinsippene og konklusjonene blir til grandiose ideer som krever handling.

Krigen i Ukraina rykker nærmere

Tidspunktet for direkte russisk intervensjon i Øst-Ukraina nærmer seg. Etter hvert som de ukrainske regjeringsstyrkene tar tilbake kontrollen over viktige byer i de østlige regionene (minus Donetsk og Luhansk), ser Putin med en viss uro på at de store opprørsbyene er i ferd med å bli omringet og at de ukrainske styrkene kan komme til å avskjære forsyningslinjene fra Russland. Derfor har han sendt en militær styrke på 20.000 soldater kloss opptil grensen, klare til innsats på et fingerknips fra den russiske presidenten.
   I forrige uke registrerte amerikanerne på sitt satelittovervåkningssystem at russisk artilleri sendte raketter mot ukrainske styrker som var i ferd med å få kontroll over viktige veier langs grensen. Putin blir djervere og djervere, og har åpenbart bestemt seg for å slå til mot Ukraina under påskudd av at han skal "redde" russere fra fascistene i Kiev. For å forberede egen befolkning i moderlandet, har han trappet opp propagandakrigen og lyver om antall flyktninger som drar over den russiske grensen.
   Det siste tallet russiske medier opererer med, er en flyktningestrøm østover på 730.000 ukrainske borgere som tilhører den etnisk russiske delen av ukrainere. Uten å sette spørsmålstegn ved tallet, videreformidlet naive FN-medarbeidere den russiske statistikken. Tallet blir skarpt tilbakevist av bl. a. forskningssjef  Pavel Baev ved Fredsforskningsinstituttet PRIO. Han er selv russere, har gode kilder og kaller de russiske tallene for ren propaganda. "Det er i Russlands interesse at det skapes et inntrykk av at Ukraina er i krise. Da kan det rettferdiggjøre at noen rykker inn og rydder opp", sier han til Aftenposten. Om noen dager vil antagelig Putin hevde at flyktningestrømmen nærmer seg en million, og da vil han gi klarsignalet for invasjon.
   Det er betegnende at de som flykter, gjør det fra separatistkontrollerte byer, ikke de områdene ukrainske regjeringsstyrker har befridd fra opprørerne. Det kommer også fram at den langt overveiende delen av befolkningen i øst har holdt seg i ro og ikke deltatt i eller tatt stilling til striden mellom Vest-Ukraina og russiskvennlige separatister. Folk flest har forsøkt å leve et normalt hverdagsliv - inntil rakettene og bombene har falt ubehagelig nær.
   Nå sier stadig flere flyktninger at de har reist for å unngå å bli tvangsrekruttert til "opprørshæren".
Det er åpenbart ikke så stas lenger å heie på Putin-tilhengerne. Oppførselen til separatistene vekker avsky. OSSE-observatører og etterforskerne ved flyvraket etter det malayiske passasjerflyet forteller om ravende fulle, vodkadunstende separatistsoldater. Oppførselen deres vitner om at her har vi med å gjøre en del av befolkningen som best kan beskrives som udisiplinert, halvkriminell berme.
   De russiske mottiltakene mot EUs sanksjoner, blant annet stans i import av fisk og landbruksvarer vestfra, avslører at Putin har tenkt å sette hardt mot hardt og gjennomføre nye erobringer i Ukraina. Suksessen fra Krim var en oppmuntring.
   Svaret fea vest må bli enda kraftigere sanksjoner, stans i teknologisk samarbeid i petroleumssektoren, militær støtte til Russlands randstater, fortgang i enkelte lands NATO- tilnærming, og en total boikott av Russland som areangør av fotball-VM om fire år. Hvorfor ikke la Brasil ta et VM til? Landet har jo alle de anleggene som trengs.

De tapte Gaza-krigen

Med "de" mener jeg Hamas-terroristene, og med "krigen" mener jeg propagandakrigen.
   Til tross for store og alvorlige sivile tap, der Israels resolutte krigføring må ta hovedansvaret, har konflikten denne gang avslørt Hamas' virkelige vesen og strategi for verdensopinionen: Sivile som menneskelige skjold, angrepskrig uten bruk av uniformer eller tydelige kjennetegn på stridende, et gigantisk ressurskrevende tunnelsystem med Gaza-innganger under moskeer, skoler og private hus. Alt for at Israel skal få skylden for det store antall drepte blant kvinner og barn.
   Dette kommer i tillegg til de folkerettsstridige rakettangrepene mot israelske sivilsamfunn, flyplassen i Tel Aviv og kjernekraftanlegget i Negevørkenen. Noe sånt som 3.000 raketter er sendt mot Israel. Selv om de fleste er skutt ned av det israelske forsvaret (IDF), er hensikten til Hamas soleklar: drepe flest mulig jøder. Rakettene blir forøvrig stadig mer sofistikerte, med større rekkevidde. De blir smuglet inn i mindre deler fra Iran og Syria og montert sammen i underjordiske fabrikker.
   De mellom 40 og 45 tunnelene som Hamas har bygget for miltære formål, har vært (de er heldigvis ødelagt nå) ganske avanserte gravet ut inntil 30 meter under bakkenivå. De er 2,5 kilometer lange med åpninger inne på israelsk område. Tunnelene har lagre av mat, forsyninger, motorsykler, våpen og håndgranater, maskingeværer og ammunisjon. Selvsagt har de elektrisitet - også når befolkningen ellers i Gaza mister strømmen ved israelske rakettangrep.
   I disse tunnelene, som har krevd minst 800 tonn sement, har Hamas hatt kommandosentre, og her har deres ledere vært trygge, mens de har latt sivile dø over bakken. Legger vi til at 40 prosent av Gazas budsjett har vært brukt til slike militære formål, forstår en lettere hvorfor Israel ikke kunne se passivt på disse krigsforberedelsene. Enhver stat har rett til å forsvare og sikre egen befolkning mot angrep utenfra. Enhver stat ville gjort noe av det samme som Israel har gjort - noen mer "humant", andre mer brutalt. Det er sjelden en krigførende nasjon gjør som Israel: gir telefonisk-, SMS- eller flyvebladbeskjed om at angrep er forestående. Spørsmålet er om Hamas har tillatt dem å komme seg i sikkerhet.
   Selvsagt har Hamas ikke bygd bomberom for sivilbefolkningen, den skal være kanonføde slik at opinionen utenfor landets grenser påvirkes til å avsky Israel.
   Etter at våpenhvilen er trådt i kraft, har enkelte korrespondenter gitt avslørende glimt av en litt annen virkelighet i Gaza. Aftenpostens reporter forlot sitt femstjerners hotell, besøkte et supermarked med overflod av varer, og opplevde følgende: Butikkeieren så journalistens kamera og skrek til ham - "hei, ingen bilder. Hvis du viser hva vi har her, er det ingen som tror at vi er under blokade!"
   Kommentar unødvendig. En stor del av Gazas befolkning er blitt ganske velstående takket være massiv hjelp fra FN og giverland. De korrupte Hamaslederne og dets medlemmer lever et priviligert liv. Og overlater 830.000 andre Gazabeboere til FN-rasjoner og humanitær hjelp.
   Hamas har mye på samvittigheten. De har ansvaret (sammen med Israel) for store sivile tap, mange sårede, mennesker med påførte store traumer, ødelagte hjem og store materielle skader. Jeg gjentar: Gaza må demilitariseres og befolkningen må kvitte seg med Hamas-styret.

Gaza må demilitariseres

Mens den dypt tragiske Gaza-krigen antagelig går mot slutten i denne omgang, er det tid for å finne en farbar vei ut av den mer enn 65-årige konflikten og legge grunnlaget for en varig våpenhvile, muligens også en fredsavtale, der partene får en mulighet til å leve side om side - om ikke i fordragelighet, så iallfall i ublodig sameksistens.
   Men først er det nødvendig å sette ting i sammenheng og rydde opp i begreper og myter. En av de mest seiglivede mytene, eller propagandaløgnene som jeg kaller det, er at årsaken til Hamas-angrepene mot Israel er at dette landet pluss Egypt har satt i verk blokade mot befolkningen i Gaza. Sannheten er det motsatte: Israel er blitt tvunget til å kontrollere hva som åpent eller i smug importeres av varer til kyststripen, rett og slett for å forhindre at Hamas bruker størstedelen av ressursene utenfra til å bygge opp militær kapasitet som i neste omgang skal brukes for å drepe jødene i nabolandet.
   Dagsavisens dyktige og balanserte Midtøsten-korrespondent Roger Hercz har i dag en kommentar i avisen der han opplyser at Hamas-islamistene bruker opptil 40 prosent av sitt budsjett på militær opprustning i stedet for å bedre levevilkårene for palestinere flest. Det har den andre palestinske lederen, president Mahmoud Abbas på Vestbredden, gjort. Befolkningen her har langt høyere levestandard, økonomien er i vekst og man samarbeider med Israel om sikkerhetssituasjonen. Sannsynligvis har befolkningen på Vestbredden fått så mye å tape på en krig at de forholder seg til den spente situasjonen på en helt annen måte.

En nøkkel til løsning
Dette er også nøkkelen til en løsning for Gaza. Men da må folk her kvitte seg med Hamas. Den islamistiske terrororganisasjonen, som har utslettelse av Israel som mål, har innført et politisk tyranni og undertrykkelsesregime mot sitt eget folk som ytterligere har forverret den humanitære krisen.
   Som man vil huske, trakk israelerne seg ut av kyststripen i 2005, kastet ut jødiske bosettere og la bosetningene i ruiner. To år senere tok Hamas kontroll over Gaza etter en kort, men blodig palestinsk borgerkrig. Drt var da Israel innførte blokaden. Man forsto hvilke hensikter Hamas hadde: Krig mot Israel. Samtidig er det klart at Israel håpet at en blokade skulle forverre også dagliglivet til sivilbefolkningen slik at den ville gjøre opprør mot Hamas. Det skjedde dessverre ikke. Hamas har siden satt inn sine sikkerhetsstyrker mot alle i opposisjon.

Demilitarisering
   Gaza må nå demilitariseres under internasjonal kontroll. Gaza-boerne må selv få avgjøre sin egen skjebne og ta et oppgjør med Hamas. Først da vil Israel våge å oppheve kontrollen med hva som sendes inn av varer og tjenester for fredelig gjenreisning. Skjer ikke det, får vi en ny runde krigersk konflikt om et par-tre år.

Krigsforbrytelser i Midt-Østen

De forente nasjoner har varslet en «gransking» av kamphandlingene i Gaza for å undersøke om der er begått mulige krigsforbrytelser under rakettangrep og bakkeinvasjon. Det er en gransking Israel bør hilse velkommen, og noe Midt-Østens eneste demokrati trygt kan imøtese.

   Enda klarere enn i de tidligere konfliktene er det denne gang stadfestet og bekreftet at Hamas-regimet har gjort seg skyldig i grove brudd på folkeretten og de konvensjonene krigførende land har forpliktet seg på. Jeg ser bort fra selvmordsdrap, kidnappinger og enkeltoverfall og vil påpeke følgende: De målløse, vilkårlige rakettangrepene inn mot israelske sivilsamfunn er et soleklart brudd på alle rettsregler i krig. Rakettene er ikke rettet mot militær infrastruktur, men er ene og alene ment å virke som terrorvåpen. Rakettene, sirenehylene og tilfeldige nedslag har til hensikt å gjøre hverdagen så vanskelig, stressende og traumatisk som mulig for alle i arbeids- og næringslivet, på skolene og i barnehavene, og for å skape generell frykt og usikkerhet. Israel har måttet utvikle et kostbart antirakettforsvar som skyter ned de fleste av Hamas-rakettene, men det unnskylder ikke den aggressive part som sender dem i vei på måfå. Hensikten er å drepe jøder.

Mot flyplasser og atomanlegg

Eller måfå? Denne gang har faktisk raketter vært sendt mot to utvalgte mål: Atomkraftverket Dimona i Negevørkenen, og Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv. Det siste er for om muligens å treffe sivile passasjerfly eller lamme flytrafikken. Det første er spesielt farlig. Dagens raketter gjør neppe stor skade på godt beskyttede kjernefysiske anlegg i dag, men hva når Hamas får enda mer avanserte missiler fra sine terroristbrødre i Midt-Østen? Bare tanken på at Hamas har slike mål for sin aggressivitet, er mer enn uhyggelig. Det vitner om en grenseløs fanatisme som går langt utenom «vanlige» opprørsformer og terrorhandlinger. Man ønsker tydeligvis å lage en atomkatastrofe med uoversiktlige virkninger.

   Det andre bruddet på folkeretten gjør Hamas seg skyldig i når deres ledere og krigere helt bevisst og systematisk benytter sivile som menneskelige skjold. Organisasjonen gjør ikke noe forsøk på å skjule taktikken engang, men skryter av den. Rakettlagre og tunnelinnganger anlegges under eller like i nærheten av skoler, moskeer, sykehus og tett befolkede boligområder. Man vet at Israel vil gå etter lagrene og den militære infrastrukturen og på den måten drepe sivile. Det er bevisst taktikk og politikk. Hamas håper at Israel vil bli så upopulær i det internasjonale samfunnet langt fra realitetene i Midt-Østen, at stormaktene føler seg nødt til å gripe inn.

Våpenhvile og avslag

Ved flere anledninger de siste dagene har Israel gjennom internasjonal megling foreslått og akseptert våpenhvile. Hamas har avslått. De har ikke tømt rakettlagrene sine riktig ennå og har enda noen tunneler igjen der de kan ta seg inn i Israel for å sette i verk bakholdsangrep. De sivile tapene i Gaza er urovekkende og tragiske. Israel forsøker å treffe sine mål presist og sender ut telefon- og sms-meldinger samt flyveblader til den palestinske befolkningen på forhånd. Knapt noen krigførende nasjon i historien har gjort så mye for å advare uskyldige sivile mot angrep som er i vente. Men kyniske Hamas-ledere ber folk bli der de er og lide martyrdøden for islamistisk jihad.

   Noen nyhetsreportere forsøker å vise til at «Gaza er jo så tett befolket at sivile har ikke noe sted å flykte». Det er tøv. Enhver Google Earth-app med zooming viser at det ikke er sant. Problemet er at Hamas er et tyrannisk regime som ikke gir palestinere i Gaza noe valg. De har for lengst utryddet all opposisjon, Fatah-medlemmer (som styrer på Vestbredden) er skutt, fengslet eller har flyktet forlengst.

Blokade og okkupasjon

Husk at Hamas` egentlige mål slett ikke er opphevelse av blokaden og okkupasjonen, men å knuse staten Israel og kaste jødene på sjøen. Det sier de selv svart på hvitt i sitt charter, i sine taler og med sine handlinger. Og det er ikke sant at Hamas har så stor oppslutning blant Gaza-boere. Det beviset ligger bare i frie valg og frie ytringer. Det tillater ikke Hamas.

   Blokaden har én hensikt, og det er å forebygge at Hamas får betong og armeringsjern, våpen og annet krigsutstyr som skal benyttes til neste krig mot Israel. Hamas bruker ikke byggematerialer til å gi befolkningen beskyttelse i form av bomberom, slik israelerne får, de går utelukkende til bygging av raketter, våpenlagre, rakettramper og underjordiske anlegg som forberedelse til krig – og til luksushjem for Hamas-ledere.

   Det finnes bare én god utgang på disse evinnelige konfliktene: Hamas må avvæpnes, og et internasjonalt observatørkorps i FN-regi må overvåke nye valg på folkevalgte forsamlinger og folkevalgte ledere i Gaza. Da vil de to delene i en selvstyrt palestinsk administrasjon kunne enes om full anerkjennelse av staten Israel som jødenes hjemland (PLO/Fatah på Vestbredden anerkjenner Israel slik nabolandene gjør). En tostatsløsning er fortsatt mulig.

Fra vondt til verre i Ukraina

Det kan virke som om situasjonen går fra vondt til verre i Ukraina: Den massive russiske støtten til de selvoppnevnte opprørerne i landets østlige deler skal sikre at Vladimir Putin vinner fram med sin separatist- og Krim-strategi – en destabilisering og helst full oppløsning av det vest- og EU-orienterte Ukraina. Samt territoriell ekspansjon for Moder Russland.

   Russiske spesialsoldater, tungt og avansert militært utstyr går i strie strømmer over den russisk-ukrainske grensen. En grense regjeringen i Kiev ennå ikke har kontroll over. Blant utstyret som stilles til disposisjon for de prorussiske «separatistene» er moderne stridsvogner, selvdrevet artilleri, granatkastere og siste utgave av russiske håndvåpen samt feltkommunikasjon. Og rakettbatterier av den typen som skjøt ned Malaysian Airlines MH17. Hvem som faktisk sørget for nedskytingen – prorussiske opprørere eller russiske «rådgivere» ved utløserknappen - er ikke avklart.

God oversikt

Ingen skal være i tvil om at dette bildet er korrekt. Amerikanerne og andre vestlige allierte har så gode satelittovervåkningssystemer at de kan telle hver stridsenhet, hvert kjøretøy og nøyaktig hvor store personellressurser som passerer grensen og deretter deltar i kampene mot de ukrainske regjeringsstyrkene. Oppløsningen på satelittovervåkningen er så høy at det ville overraske almenheten om den fikk ta en titt. Amerikanerne registrerte selvsagt oppskytningen av den raketten som traff det sivile passasjerflyet, og sammenholdt med den berømmelige kommunikasjonen mellom lavere og høyere ledd blant «prorusserne» kort tid etter, er det hevet over tvil hvor ansvaret ligger. Med forbindelseslinjer helt opp til Kreml og Putin personlig.

Råskap og brutalitet

Vi er vitne til en stigende råskap og brutalitet fra de prorussiske opprørerne mot alle som motsetter seg deres vilje. De bruker metoder som har vært sjelden vare siden urolighetene, massakrene og den etniske rensningen på Balkan på 1990-tallet. De opptrer som bøller og lovløs berme, som militære hooligans. De kidnapper, torturerer og dreper vestorienterte etniske ukrainere i de østlige provinsene, driver hundretusener på flukt og gjør hva de kan for å hindre innsikt og inspeksjon fra internasjonale organisasjoner som OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), som både Russland og Ukraina har forpliktet seg til å følge. De hindrer inspektørene i deres kontrollarbeid langs grensen mot Russland, de har forsøkt å fjerne bevis fra nedskytningen av det malayiske passasjerflyet (rakettrester m.m.), har plyndret lik og bagasje etter passasjerene og har tuklet med vrakrester.

   Nederlandske pårørende er blitt sjokkert når de ringer opp mobiltelefonene til de døde passasjerene, og i noen tilfelle blir besvart av «fremmede» (prorussiske likplyndrere).

De samme prorusserne hindrer granskningen som et enstemmig FN har vedtatt.

En passiv Putin

Alt dette sitter Vladimir Putin passivt og ser på. Han har selvsagt full kontroll over opprøret og opprørerne i Ukrainas østlige provinser, gjennom alle de forsyningene og våpnene han stiller til disposisjon, og alle de ordinære russiske offiserene han har satt inn i separatistenes ledelsesapparat.

   Hvordan stoppe den tragedien som utspiller seg? Det er bare ett språk Putin forstår, og det er makt som er større enn hans, og et alvorlig press i form av sanksjoner, boikott og nedfrysing av handel, import og eksport. Problemet er selvsagt at mottiltakene fra russisk side vil få økonomiske skadevirkninger også i Vest-Europa. Det er nok å se på handelsbalansen, land for land, for å måle graden av vilje til sanksjoner.

Spesielt haster det for Ukraina og Vest-Europa å gjøre seg energimessig uavhengig av russiske olje- og gassrørledninger. Stoppe alt teknisk samarbeid som gjelder leting, utvinning og transport fra reservoarene i Barentshavet.

   Det vil være helt meningsløst for vestlige land å delta i VM i fotball som Russland skal arrangere i 2018. Et signal om dette bør komme kjapt. En kompakt vestlig boikott her vil være et så ydmykende nederlag at Putin selv kan få alvorlige problemer på hjemmebane. Fortsatt finnes det noen anstendige russere som ikke vil finne seg i flere innskrenkninger i ytringsfrihet, politiske friheter og menneskerettigheter for evig tid.

Tradisjonelle russiske verdier

Den egentlige Putin viser seg i stadig nye former og på flere arenaer. Legg merke til hvordan han er i ferd med å bygge opp bildet av en ideell folkekarakter, et ideologisk fundament der de russiske «verdiene», kjennetegnene ved det å være russisk, den moralske, kristen-humanistiske tradisjonalismen, blir opphøyet i kontrast til vestlig dekadanse. Det siste som påstås er at vestlige land, blant dem Norge, godtar både prostitusjon, incest og pedofili i sin lovgivning. Fra før har Putin stigmatisert og nærmest forbudt homofili ved lov.

   Minner ikke dette om mellomkrigstiden og nasjonalsosialismens dyrkelse av det ariske overmenneske i motsetning til jødisk-kapitalistisk degenerasjon? Russerne, som nå ikke har full mulighet til å la seg informere av uavhengige aviser og TV-kanaler, er i ferd med å bli hjernevasket på grunnlag av løgnpropaganda gjennom statlige medier - som Putin og hans nærmeste krets har full kontroll over. En del reflekterte russere har nok allerede fått nok. For ikke å tape ansikt må Putin lykkes i Øst-Ukraina.

   Ikke rart vondt går til verre der.

Feighetens nådegave

Det er all mulig grunn til å ta dagens terrorvarsel alvorlig. Denne gang gjelder det ikke et uspesifisert rykte eller vagt «forlydende», men enten en lekkasje eller et overvåkningsbevis fra det islamistiske krigermiljøet i Syria. Blant dem er det som kjent en del «nordmenn». En islamistisk organisasjon har gitt ordre om at en terroraksjon skal gjennomføres i Norge, men ikke konkret hvor, eksakt når eller på hvilken måte.

   Politiets sikkerhetstjeneste, det ordinære politiet, Forsvaret, Regjeringen og justisministeren har funnet – helt korrekt – at situasjonen denne gang er såpass alvorlig at man har valgt å gå bredt ut med varsel om at noe kan skje. Ihvertfall er ondsinnet terror planlagt for å bli gjennomført.

Velvalgt og balansert

Justisministerens ordbruk er velvalgt og balansert; Det er viktig at man følger de råd politiet gir, at man er aktpågivende som borger – og ikke fordømmer eller reagerer mot grupper.

   Dagens politiske myndigheter har valgt en åpen linje mot publikum i den alvorlige situasjonen og har satt inn ekstra ressurser i form av synlig, væpnet politi og en del mindre synlige tiltak. Det er en korrekt fremgangsmåte og viser god vurderinhgsevne. PST-sjefen gjorde i kveld en glitrende figur overfor media og enkelte reportere som åpenbart ikke skjønte hva de skulle spørre om.

   Statsministeren utsatte sin ferie og var tydelig og klar i sine uttalelser. Regjeringen har satt stab for å håndtere situasjonen.

Holder hodet lavt

Hva gjorde det største opposisjonspartiet for å matche uttalelsene fra det offisielle Norge? De sendte lederen i justiskomiteen på Stortinget, den unge, genierklærte og svært selvsikre Hadia Tajik ut på banen for å kritisere måten Regjeringen har valgt å tackle terrortrusselen på. Hun var usikker på om det var riktig å gå så sterkt ut for å advare befolkningen.

Det var en uklok uttalelse. Men den viser samtidig hvor feigt Arbeiderpartiet opptrer i saker som dette: Her gjelder det å gå på gummisåler. De skulle selvsagt ha skjøvet partilederen eller nestlederen frem i lyset. Hvorfor holde en så lav profil? Er det fordi Arbeiderpartiet har så lav score i beredskapsspørsmål? Er det fordi Stoltenberg-regjeringen fikk juling så det holdt av Gjørv-kommisjonen? Er det fordi beredskapen var så elendig 22. juli 2011?

Ubeleilig for Ap

Én ting er sikkert: Terrorvarslet kom svært ubeleilig for partikontoret på Youngstorvet. Her har man den siste uken forberedt en medieoffensiv mot Breiviks «ideer og holdninger», det ekstreme høyremiljøet. Planen er åpenbart å sette søkelyset på disse svært isolerte og begrensede kretsene for å utnytte 22. juli-tragedien og definere «Breiviks ideer» så vidt og upresist at kampanjen kan ramme politiske meningsmotstandere, også de som holder seg anstendig innenfor grensene av demokrati og menneskerettigheter. Det er valg neste år.

   Derimot er dagens terrorvarsel helt i tråd med trusselvurderingen PST har lagt ut de siste årene: Den største trusselen kommer fra ekstreme islamistiske grupper. I Arbeiderpartiet liker man åpenbart ikke det. Faren kommer jo fra høyre, ikke sant?

Grumset der ute

På den svarte åremålsdagen 22. juli hadde kommentator Irene Halvorsen i Dagsavisen noen refleksjoner rundt den økende netthetsen, de skjendige Facebook-oppgulpene og alt det andre grumset som eksisterer der ute på de sosiale medieplattformene om dagen. Hun pekte på noen hovedtemaer og målskiver som visstnok skal gå igjen i tastaturgjørma: Hatet mot homofile, jøder og muslimer – og kvinner og sosialdemokrater (!), for bare å nevne noe. Dagsavisens medarbeider konkluderer med at «det er nok nå, mer enn nok» og krever holdning og handling. Bakteppet er Breiviks terroroperasjon for tre år siden mot regjeringskvartalet og på Utøya.

Lav terskel

Hun peker på et alvorlig, dagsaktuelt problem. Det er ingen tvil om at de puerile ytringene på Facebook og Twitter aldri ville vært akseptert av noen norsk avisredaktør i «de gode, gamle dager», det vil si gjennom hele etterkrigstiden. Helt til de siste tiårene har «grumset» vært henvist til buskagitasjon og hviskekampanjer under den offisielle, polerte medieoverflaten. I dag er det fritt fram i de nye mediene, og terskelen for å sende fra seg hatefulle ytringer er blitt uhyggelig lav.

   I mellomkrigstiden inneholdt riktignok de sosialistiske og kommunistiske talerørene i avis-Norge like hatefulle, nedsettende og stigmatiserende innlegg og kommentarer i forhold til politiske motstandere, som hatgruppene nå blir til del – og vel tilsvarende på motsatt fløy. Det er nok å vise til omtalen av kapitalister, overklasse og rikinger og utilslørte trusler om «dynamitt i borehullene». Men det er historie.

Etterlyser handling

Irene Halvorsen etterlyser handling og oppfordrer dagens regjering til å gjøre mer for å drive tilbake de ideene som en Breivik eller en islamsk konvertitt som Anders Dale (al-Qaida-trent, venstreorientert terrorist i Jemen) står for. Løsningen er blant annet opprettelsen av et forskningssenter (foreslått av Antirasistisk Senter), som selvfølgelig bør komme inn på statsbudsjettet til høsten (SV-forslag). Det er nemlig blitt forsket så lite på høyreekstremister i Norge, mener hun – på «slike» miljøer, ideologier, årsaker, utvikling og effektive mottiltak. Mon det? Vet vi ikke ganske mye allerede? Har ikke debatten rundt 22. juli ført til både økt kunnskap, bevisstgjøring og gode forslag til mottiltak?

   Vi kan vel aldri få nok kunnskap om emnet. Men det eksisterer faktisk en rekke forskningsmiljøer og -institutter allerede som undersøker både dette temaet og beslektede problemstillinger, og noen følger bedre med og overvåker nøyere enn andre, fra tenketanker til PST. Problemet er ikke hva vi vet, men hva vi gjør med det. I den daglige oppdragelsen, i klasserommet, i matpausen på arbeidsplassen, på pensjonistbenken. Irene Halvorden etterlyser «alle gode krefter» og deres innsats for å yte motstand mot ideer og holdninger som kan knyttes til en Breivik.

Utvide perspektivet

Jeg ville foretrekke å utvide perspektivet noe (som Dagsavisens kommentator sikkert ikke er uenig i) og ta med de mer dagsaktuelle utfordringene og farene også. Både juridisk og holdningsmessig har sikkert 95 prosent av det offisielle Norge og de som bor og oppholder seg her i landet, satt en absolutt grense for Breiviks holdninger og handlinger. En mer aktuell trussel nå er at visse politiske kretser, for å si det sånn, kan komme til å utnytte Utøyatragedien partipolitisk. Brennemerke og definere ideene til Breivik såpass vidt og upresist at de rammer dagens politiske motstandere. Ifølge Arbeiderpartiets sekretær har man der i gården ligget lavt i å bruke tragedien for å skaffe seg økt oppslutning, i frykt for at dette ville bli oppfattet negativt blant velgerne. Det har vært en klok linje. Og den var helt i tråd med Stoltenbergs praksis med å heve seg over smålåten krangel og vise glimt av statsmannsevner.

Statsmannsevner

Jeg er imidlertid ikke trygg på at den nye Ap-lederen har disse egenskapene. Støre har til nå ikke vist den romsligheten og stått tydelig fram på det felles verdifundamentet Norge tross alt besitter på en overbevisende måte. Han er ny partileder og har mye å bevise. Først av alt forventes det av ham å vinne valg. Hvilke metoder, hvilken argumentasjons- og debatteknikker er han troende til å ta i bruk for å oppfylle forventningene? Hvor langt vil han gå?

   Vil han sette i gang flere svertekampanjer mot de borgerlige slik vi opplevde partiet og LO under valgkampen i 2013? Vil han vri og vrenge på alle gode lovendringer og forslag den blå-blå regjeringen kommer med i et partitaktisk spill? Å sette søkelys på eventuelle svakheter ved borgerlig politikk og på saklig vis argumentere for eget syn, er helt legitimt og en selvsagt oppgave for opposisjonen. Men vil vi få enda mer agitasjon av typen «rasere velferdsstaten, rasere arbeidsmiljøloven, rasere skolen»?

Angrep mot oss alle

En viktig lærdom fra Utøya var at terroristens anslag ikke bare var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF, men hele det norske samfunnet, den norske væremåten, de felles verdiene. Hva ville skjedd dersom Solberg-regjeringen hadde hatt regjeringsansvaret 22. juli 2011? Høyst sannsynlig ville Breivik da øvd terror mot den sittende regjering og partiene bak dem. Et parti i opposisjon ville ikke vært et like interessant terrormål.

Ikke bra for Arbeiderpartiet

Allerede en måned etter lederskiftet i Arbeiderpartiet, kan vi se at Jonas Gahr Støre ikke var noe godt valg. Det vil vise seg det neste året, og i tiden frem mot neste stortingsvalg. Han får høy oppslutning på dagens meningsmålinger sammen med partiet, men det kan fort bli midlertidig.

   Støre er kort og godt en riking som har valgt partiet av karrierehensyn. Han var i sin tid nær ved å gå en annen politisk vei. Han er ikke vokst opp i og med arbeiderbevegelsen, men adoptert inn i den av mangel på bedre kandidater. Nestlederen ble veiet, men funnet for lett.

Nordmenns hverdag

Støre vil ha problemer med å forstå nordmenns hverdag. Han kan opptre så mye han orker i partilagene, fagforeningene eller på «gølvet» i bedriftene, og komme med velvalgte formuleringer laget av partiets taleskrivere ved siden av å opptre i fritidsklær eller oppbrettede skjorteermer. Han er bare ikke den delen av hverdags-Norge, hverken nå eller i barndom og ungdom. Vi ser det på dagens partiprogram, standpunktene hans og politikken som er for bastant, stivbent og ideologisk. Programmet peker ikke fremover mot et mer moderne Norge anno 2014 og videre.

Nærmere LO

Støre sier han vil ha et nærmere samarbeid med LO. Det må han for å få finansiert valgkamp og svertekampanjer mot de borgerlige. Men politisk er det å satse på LO det samme som å konservere, for ikke å si gå baklengs inn i fremtiden. Han får ikke til en modernisering av Norge i tospann med LO. Sistnevnte er dyktig til å fremme nåværende medlemmers interesser, og særlig de som alt er i arbeid, men bidrar med lite for å øke sysselsettingen og gi de arbeidsløse en sjanse i arbeidslivet. LO vil forsøke å stoppe enhver forandring i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser som åpner for at flere får midlertidig jobb, en fot innenfor, en utsikt til fast ansettelse. Så fastlåst er holdningene at fagorganiserte på flere arbeidsdplasser har meldt seg ut. Rigorøse betemmelser i arbeidstids- og turnusoprdningene skal fryses fast uansett hva arbeidstagerne mener. Det protesterer mange mot. Det ulmer.

Maskingevær og rikssynser

Støre er som sagt for ideologisk og programmatisk orientert, for mye opptatt av å hakke, fordreie og være et maskingevær av en rikssynser som tenker høyt og fort på inn- og utpust overfor mediene, men som sjelden gir fra seg kloke refleksjoner, for ikke å si ta selvkritikk.

   Han var dyktig og populær som utenriksminister, men har ikke vist seg som noen stor statsmann så langt. Faktisk er han på vei til å bryte den svært viktige tverrpolitiske enigheten rundt de store linjene i et lite lands forhold til omverdenen.

Urettferdig kritikk

Det siste nå er at han har gått løs på utenriksminister Børge Brendes og Solberg-regjeringens politikk og holdninger til Israel, Palestina og Midt-Østen. For et par dager siden beskyldte han regjeringen for at den «ville ha en ny Israelpolitikk fordi Frp var med i regjeringen». Utenriksminister Brende ble kritisert for å være «unnfallen». Og så mente (selvsagt) Støre at «okkupasjonen (til Israel) er kjernen i konflikten på Gaza-stripen». Hamas-terroren ble ikke nevnt.

   Det har fått Børge Brende til å konstatere at Støres utsagn er «uverdig». Hvilken det er med god margin. Brende sier rett ut at Arbeiderpartiets nye leder bedriver en form for partipolitisk taktikkeri som han ikke opplevde mens Jens Stoltenberg var Ap-leder. Støre gjør seg selv liten, sier dagens utenriksminister. Brende oppholder seg i FN i et forsøk på å finne en løsning på Midt-Østenkonflikten sammen med de store aktørene i verdenssamfunnet. Norsk utenrikspolitikk ligger fast, slår Brende fast, og ber om at vi i Norge, uansett partitilhørighet, står samlet om hovedlinjene, særlig i den konflikten Midt-Østen nå er oppe i.

Ikke lenger jobb nummer én

Jonas Gahr Støre har valgt ut tre hovedområder for Arbeiderpartiets valgkampstrategi, hvor klimaspørsmålet er satt aller høyest. Det er bra for den borgerlige regjeringen. Klimapolitikk er kanskje ingen direkte tapersak, men det er desidert ikke noen stor vinnersak overfor norske velgere. Det eneste Støre oppnår, er å komme i konflikt med LOs industriforbund, hvilket alt har skjedd.

   Det vakte oppsikt i Stortinget da Støre la frem de tre politiske hovedmålene. «Arbeid, jobb nummer én» var ikke blant de prioriterte sakene.

   Arbeiderpartiet under Støre kommer til å kreve markante skatteøkninger. Han vil nullstille alle lettelser Solberg-regjeringen har gitt og vil gi, og i tillegg øke formueskatten og det generelle skattenivået. Han vil være opptatt av «forskjells-Norge» med stigende avstand mellom rikfolk og vanlige folk – helt i Thomas Pikettys ånd. Piketty er omstridt blant fagøkonomer, men det vil ikke avstå Støre fra å legge den sosialistiske økonomens blåkopi ut over Norgeskartet. Etter et betydelig sosialdemokratisk fotavtrykk på Norge gjennom årtier – og spesielt i perioden 2005-2013, da ulikhetene økte mest.

Hamas er hovedproblemet

Vi opplever det igjen og igjen: Terrororganisasjonen og Gaza-myndigheten Hamas kjøper inn eller monterer raketter med stadig lengre rekkevidde, legger et økende volum eksplosiver inn i dem for deretter å skyte den dødbringende lasten på måfå i retning av israelske byer. Etter alle folkerettslige regler er dette forbudt. Først og fremst fordi rakettene ikke er målstyrt mot militære mål, men er ment å være terrorvåpen mot sivile lokalsamfunn.

   Det har vært flere runder med denne kriminelle virksomheten de siste åtte-ti årene, og mange tusen raketter har forlatt Gazastripen for å terrorisere vanlige israelere. Det er opplagt, og helt i tråd med internasjonale regler, at Israel svarer med forsvarstiltak av typen målrettet bombing av Hamas-reir eller invasjon på bakken. Hadde Hamas latt være å sende raketter, ville Israel hverken bombet eller invadert. Etter hver runde der Israel har knekket den militære ryggen til Hamas, har vi opplevd lange perioder, flere år, da det stort sett var ro. Palestinerne i Gaza fikk mulighet til å bygge opp hjemmene sine, sende barna på skole og bygge opp et normalt nærings- og arbeidsliv.

Stadig nye runder

Inntil Hamas følte seg sterke nok til å starte en ny runde rakett- og terrorvirksomhet (som å bortføre og drepe jødiske tenåringer). Ikke for å vinne over Israel, men for å «bestille» israelske motangrep som man visste omverdenen, den mye omtalte «verdensopinionen», lett lar seg påvirke av og protesterer mot.

   Hamas er ikke en «vanlig» myndighet. Organisasjonen, en utløper av Det muslimske brorskap, har full kontroll over menneskene som bor der. Gazaboerne fikk lov til å velge mellom flere kandidater ved siste parlaments- og presidentvalg, men alle visste at utfallet var gitt. Konkurransen med den andre store palestinske utfordreren, Fatah, var på forhånd dømt til å gå i Hamas` favør i Gaza.

   Det finnes palestinere i Norge som måtte flykte fra Gaza (blant annet gjennom tunneler til Egypt) og bort fra den politiske ensrettingen og undertrykkelsen av alle andre politiske krefter enn Hamas selv.

Land for fred?

Med munnen sier palestinerne (ikke Hamas) at dersom Israel oppgir sin okkupasjon av «palestinsk» land, da vil det bli fred. Israel forlot Gaza i 2005, rev ned de israelske bosetningene og tvang jødene der til å flytte innenfor staten Israels grenser. Men Israel fikk ikke fred. Hamas fortsatte å angripe Israel likevel. De løy om «land for fred».

   Hamas opptrer også som en «veldedighetsorganisasjon» som sørger for grunnleggende tjenester som nødhjelp, lokalt produsert energi, matforsyninger innen- og utenfra og medisinsk hjelp. De har kontroll med alle forsyninger av bygningsmaterialer, en økende mengde militært materiell og det som skal til for at et samfunn «skal gå rundt». Dermed har de kontroll over folks liv. Politisk opposisjon i vår mening av ordet eksisterer ikke, eller blir ikke tillatt å fungere.

   Da FN sendte hjelpeforsyninger til befolkningen sist Israel gikk inn med bakkestyrker, ble lastebilkolonnene med makt «overtatt» av Hamas, og den internasjonale hjelpen ble fordelt i Hamas` navn.

Et ensrettet samfunn

Som på Vestbredden er aviser og andre medier propagandaorganer for myndighetene der det ikke tillates noen form for grunnleggende politisk eller religiøs debatt. I barne-TV og alle fjernsynsprogrammer blir Israel og jødene demonisert. Historiebøkene er gjennomsyret av jødehat og krigsretorikk. Alle som dør for Hamas er martyrer og helter. Mødre blir direkte oppfordret til å «ofre» sine sønner for den store saken – å slette Israel fra kartet og kaste jødene på havet.

   Hamas i Gaza bygger våpenlagre under sykehus, sender raketter opp fra de tettest befolkede områdene og bruker sivile som skjold. De gjemmer seg i skjørtene og burkaene til sine kvinner. De vet at israelske styrker i mange tilfelle ikke vil ta hensyn til at der er sivile, blant dem barn, i nærheten av militære mål. Selv om israelerne varsler om rakettangrep telefonisk eller ved flyveblader før angrepene finner sted. Sivile får ikke anledning til å flykte, særlig dersom de bor tett opptil husene til ledende Hamas-medlemmer.

Fatah mer moderat (?)

Fatah-partiet på Vestbredden («PLO») har anerkjent statens Israel, som ble opprettet av FN i 1948. Under den krigerske overflaten foregår det mye uoffisielt samarbeid med Israel. Hamas driver ikke med slikt. Jødenes land i Midt-Østen skal utslettes. På Vestbredden har palestinerne hatt en viss suksess med samfunnsbygging og velstandsutvikling. Gradvis får innbyggerne her mer å tape hvis de går til intifada, krig og driver terror mot Israel. På Gazastripen har ikke innbyggerne den muligheten på grunn av det nådeløse styret til Hamas. Dets medlemmer eier riktignok femstjerners luksushoteller, supermarkeder og herskapshus vanlige palestinere bare kan drømme om. Mens fattigdommen preger vanlige palestineres liv ellers.

   Legg merke til at jeg i denne bloggen ikke har berørt folkerettslige spørsmål som Israels kontroll over okkupert eller omstridt land, heller ikke israelernes uproporsjonale maktbruk, lovlige/ulovlige bosetninger, muren som beskytter israelske bosetninger, undertrykkelse og diskriminerende lover og praksis, arroganse og brutalitet.

   Det er Hamas som er hovedproblemet.

Kose- eller jobbtilværelse?

”Foreldre ødelegger barnas jobbframtid”, hevder direktøren i hovedorganisasjonen Virke, Vibeke Hammer Madsen. Hun synes noen foreldre syr puter under armene på barna sine og tar dem med på hytta og lange utenlandsturer når de heller burde vært hjemme og jobbet. Ikke hele sommeren, men en del av den.

Selvsagt trenger ikke alle skoleelever eller studenter å jobbe i sommerferien. Familiene har stort sett god råd, de unge er ikke avhengig av jobbinntekter fra deltidsstillinger, vikariater og forefallende arbeid. Men Virkedirektøren har en annen innfallsvinkel som er vel verd å reflektere over. Hun sier:

”Det er viktig at dagens unge skaffer seg jobberfaring mens de går på skole eller studerer. Dette handler ikke bare om penger. Tidlig yrkeserfaring gir større sannsynlighet for å få den jobben du ønsker deg når du er ferdig utdannet. I tillegg er det en viktig læringseffekt i det å ha kjent på forpliktelser og tjent sine egne penger. Dessuten reduserer det praksissjokket. Ved å bli kjent med arbeidslivet i små doser, er du også mer robust når alvoret virkelig starter”, sier Madsen.

Selvsagt får hun så hatten passer av dem som nærmest av prinsipp vil forsvare de unge (eller som skal innynde seg): ”De får jo ikke jobb, de søker og søker, men det er for få sommerjobber”. Og så trenger de ferie, de som alle andre, blir det hevdet. Men gjelder det hele sommeren?

Kan det være en delforklaring at alt for mange norske ungdommer er blitt for bortskjemte og kun ønsker seg jobber de trives i, er passe belastende eller gir en viss prestisje? Hvorfor må vi importere polakker, litauere og andre til landbruket for bærplukking, luking og innhøsting? Hvorfor må 60-70.000 svenske ungdommer overta de jobbene norske jevnaldrende ikke vil ha?

Jobbene er der nok, men noen nordmenn er kanskje blitt litt for selektive, og ”tar ikke hva som helst”. Uansett er det både renhold og vedlikehold av hus og bolig som kan utføres hjemme i deler av sommertiden mot en viss betaling. Barnepass når barnehagene er feriestengt er en mulighet. Frivillig arbeid er en erfaring som er verdt å ta med seg. Bare fantasien setter grensen for hva som faktisk kan gjøres av gagns og ærlig arbeid. Bare noen vil. Eller gidder.