Dårlig start for Agenda

Den sosialdemokratiske, LO-styrte tenketanken Agenda har fått den verst tenkelige start. Da Marte Gerhardsen sa ja til jobben som daglig leder, viste det seg at hun var tilbudt en årslønn på 1,3 millioner kroner. Radikale krefter i LO, og det er de som er på fremmarsj nå, reagerte. Så fulgte beskyldninger om at stillingene i den nye tankesmien kun skulle forbeholdes medarbeidere fra den toppakademiske intellektuelle eliten.

   Det siste stusser jeg over. Hva er galt med høyt utdannede akademikere som nødvendigvis må jobbe med intellektet sitt? Hva er galt merd gode kunnskaper og høy kompetanse?

Vil irritere

Det kan jo hende at noen av de rapportene og anbefalingene som Agenda-ansatte skal utarbeide, vil ende i konklusjoner som dagens LO og «det arbeidende folk» ikke er interessert i. Gerhardsen har allerede varslet LO-toppene om at smidde Agenda-tanker kan komme til å irritere og provosere Landsorganisasjonen og dets medlemmer. Da balanserer hun på stram line farlig høyt over bakken. LO skal betale det meste av regninga for Agendas virksomhet, og LO-pampene ønsker selvsagt å bestille rapporter med et innhold som passer dem i lønnskampen og samfunnsdebatten. Da passer det dårlig at Agenda i tillegg skal forsøke å fange inn sentrumspartiene i en finsnekret «ny» ideologi.

Verdt lønna

Jeg misunner ikke Marte Gerhardsen lønna på 1,3 millioner. Det er hun sikkert verdt. Mer alvorlig for Arbeiderpartiet, som først og fremst er bestilleren av Agenda-tanker, er at ansettelsen bekrefter en trend og et økende problem for den politiske arbeiderbevegelsen: De Oslo-sentrerte dynastiene som stadig har et klamt og kontrollerende grep på partiet og politikken.

   Det er Bygdøy- og Bærum-sosialistene som gjennom familierelasjoner, nettverk og vennskapsringer nå styrer Arbeiderpartiet. Det samme kan sies om SV, som er stinn av radikale intellektuelle i hovedstaden. Riktignok kommer dagens ledelse formelt fra Vestlandet, men er så godt syltet ned i det urbane tankegodset at de neppe oppfattes som representative for landet, for ikke å si distrikts-Norge.

Et imageproblem

Arbeiderpartiet skaffer seg i tillegg et splittende imageproblem ved et eventuelt valg av Jonas Gahr Støre som Jens Stoltenbergs etterfølger. Han kommer fra et Oslo-borgerlig, velstående opphav, var i en kort periode inne på tanken om å støtte Høyre, men valgte for bare 15 år siden likevel å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Det var sikkert klokt med tanke på karrieren.

   Her er en mann som ikke har noen erfaringer fra «gølvet», som ikke synes å ha innlevelse nok til å forstå og kommunisere med vanlige arbeidere og funksjonærer, om han forsøker og strever aldri så mye gjennom maskingeværsalver av ord og et ubestridelig dyktig intellekt.

   Civita og andre ikke-sosialistiske tenketanker kan ta etableringen av den venstreorienterte smia med stor ro. Enten knekker Agenda fysisk sammen i spagatspranget mellom sosialistiske og sentrumsorienterte posisjoner, eller så sier LO-kassereren stopp når dens rapporter viser seg å åpne for en helt annen samfunnsutvikling enn den de mektige fagforbundene ser for seg.

NATOs generalsekretær

Det er ingen katastrofe om Jens Stoltenberg blir ny generalsekretær i North Atlantic Treaty Organization. Men jeg sover ikke noe bedre om natten ved tanken. Hele hans politiske karriere og fremtreden har gitt meg, og mange med meg, et bilde av en litt veik og pinglete (dog gutteaktig og sjarmerende), konfliktsky og ettergivende politiker, en som har mange gode tanker og velmente standpunkter, men som mangler besluttsomhet og gjennomføringsevne. Den rødgrønne regjeringen ledet han «som et løpende seminar», blir det sagt, der mye energi ble brukt til å unngå konfrontasjoner, skyve interessekonflikter over i tidkrevende utredninger og utsette vanskelige saker. Man må gjerne kalle det gode lederegenskaper og statsmannskunst.

Kriseledelse

De åtte årene med rødgrønn regjering har vist oss en kompromissvillig og forhandlingsteknisk dyktig håndverker. Men som flere kommentatorer har pekt på: Han er ingen ledertype i krisesituasjoner eller når nasjonen må ta raske beredskapsmessige grep. Det forteller litt at et enstemmig storting etter 22. juli-kommisjonens rapport kritiserte statsministeren for manglende forberedelser og manglende samfunnsberedskap. Politistudien bare bekreftet den samstemmige kritikken.

    Det var da Jens Stoltenberg sa de bevingede ord: «Jeg har ansvaret». Og ble sittende.

Kameraderi på toppen

Hvorfor blir han nå da skrytt opp i skyene for sine lederegenskaper med tanke på generalsekretærstillingen? Fordi en slik støtte er blitt kutyme i det norske politiske miljøet, et slags kameraderi på høyt nivå. At den til enhver sittende regjering støtter opp om alle nordmenn som aspirerer til høye internasjonale verv, er blitt en sedvane, et rituale, en uskreven lov. I det ene tilfellet kan det være en person i regjeringsposisjonen som trenger støtte, andre ganger en representant for opposisjonen. Det regnes som uhøflig ikke å rose ambisiøse nordmenn opp i skyene når utlandet kaller, uansett hva man synes om dem på hjemmebane.

   Ola Nordmann er fortsatt så preget av husmannsånd at han og hun synes det er stas når noen blir kallet til internasjonale verv med høy status. Det smitter liksom over på vår egen selvtillit.

En blant flere

Høyst sannsynlig var Stoltenberg påtenkt blant flere kandidater før Ukraina- og Kriminvasjonen ble akutt. I en stort sett fredelig verden i vår del av kloden kan man alltids tillate en generalsekretær i NATO som ikke forventes å ta de store initiativ eller starte de store reformprosesser, en «business-as-usual»-type som administrerer og organiserer mer enn å legge frem store og tøffe grep i en presset situasjon. Men nå, med overhengende fare for flere russiske erobringer i tiden som kommer og dermed et destabilisert Europa, vil det neppe være klokt å velge en Stoltenberg.

   Riktignok er det et argument og en styrke at Norge de siste 20 årene har vært regnet som en solid NATO-alliert, til tider «beste elev i klassen». Men man skal ikke gå så alt for langt tilbake i etterkrigstiden for å finne norske sosialdemokratiske partiledere og statsministre som ikke ville være med på den felles NATO-strategien av typen dobbeltvedtak om rakettutplasseringer – den som førte direkte til Sovjet-Unionens fall. Norge opptrådte da som et vinglete «fotnoteland» som noen ennå husker. Det har tatt mange år, adskillige forsvarsbudsjett og flere utenlandsoperasjoner for å dempe inntrykket av en opportunistisk og indrepolitisk styrt NATO-holdning.

Ny NATO-debatt?

Et Arbeiderparti uten Stoltenberg vil bli utsatt for store påkjenninger i tiden som kommer når spørsmålet om et USA-dominert rakettskjold får ny aktualitet, når forsvarsbudsjettene må økes, beredskapen bedres og når kravet om faste NATO-baser i de mest utsatte øst-europeiske landene blir lagt på bordet.

   NATO-motstanden i Arbeiderpartiet ligger der og ulmer hele tiden, det samme gjør skepsisen og kritikken mot det meste av hva et ansvarlig USA som supermakt må gjøre i en urolig og farlig verden. Putin kan komme til å gi et antiamerikansk Sosialistisk Venstreparti mer vind i seilene.

Et gufs fra 30-årene

De som fulgte Vladimir Putins taler til parlament og føderassjonsråd tirsdag, fikk en beklemmende følelse av gjenkjenning, et gufs fra en fortid vi europeere helst vil legge bak oss for alltid. Russlands nye tsar forsvarte anneksjonen av Krim, hisset opp nasjonalistiske stemninger, og han snakket om det «selvsagte» kravet om at alle russere måtte ha rett til å leve innenfor nasjonalstaten Russlands grenser. Ett folk, ett land.

Ein Volk, ein Reich

Har vi ikke hørt dette før? «Ein Volk, ein Reich», sa Adolf Hitler. Han brukte argumentet kynisk og gjentagende for alt hva det var verdt. Først invaderte han Rhinland i 1935, der bodde det mange tyskere. I mars1936 sørget han for at det tysktalende Østerrike ble en del av det stortyske riket (Anschluss). I oktober samme år kom turen til den tyske grensebefolkningen i Tsjekkoslovakia (Sudetland). Ved München-forliket fikk Hitler gjøre som han ville. Vestmaktene ga etter og trodde at den tyske diktatoren da var fornøyd («appeasement»). Det var han ikke. Grensene ble justert slik at sudettyskerne kunne innlemmes i Tyskland. I 1939 fullførte han planen om å knuse nabolandet. En tysk vasallstat ble opprettet av rest-Tsjekkoslovakia under navnet Protektorat Böhmen und Mähren.

«Gjenforening»

Hitler gikk videre og krevde at den tyske fristaten Danzig (i det nåværende Polen) måtte gjenforenes med Tyskland. Og siden Danzig og det tyske Øst-Preussen var geografisk sammenbundet men adskilt fra resten av Tyskland, krevde den tyske føreren en tetting av korridoren, den delen av Polen som skilte de to landområdene fra hverandre. I mellomtiden hadde han gjennom en hemmelig avtale med Stalin laget et nytt kart der de to diktatorene delte Polen og de tre baltiske landene mellom seg.

   Deler av det gamle tyske Øst-Preussen er forøvrig identisk med dagens russiske enklave Kaliningrad, det tidligere tyske Köningsberg. Dette området erobret Sovjet-Russland i 1945 og har siden beholdt det som sin eiendom, som en koloni.

Historien gjentar seg

Den samme historien gjentar seg nå. Vladimir Putin, Russlands nær eneveldige president, bruker «Ein Volk, ein Reich» som påskudd og slagord for å erobre biter av nabolandene. Krim er bare starten. De russisktalende områdene i dagens østlige Ukraina står helt sikkert for tur. Det han da vil gjøre, er å piske opp stemningen blant de russisktalende ukrainerne, beskylde de ukrainske myndighetene i Kiev for å undertrykke dem. Det vil han gjøre ved provokasjoner, for eksempel ved å kle opp russiske soldater med ukrainske uniformer som angriper russere voldelig eller med våpen. Vi får Hitlers Sturmabteilungen (SA) i en ny drakt herjende i gatene rettet mot ukrainere som er i mindretall.

Propagandakrig

Så vil det dukke opp «selvforsvarsgrupper» blant de russisktalende. De vil gripe makten ved kupp og deretter be Moder Russland og Putin om hjelp til selvstyre. Russiske styrker uten nasjonalitetsmerker blir sendt inn, akkurat som på Krim, og ta kontrollen. En «folkeavstemning» blir regissert som skal gi overgrepene et skinn av legitimitet.

   Mens alt dette skjer, trapper Putin opp informasjonskrigen og løgnpropagandaen samtidig som han begrenser Internett og Facebook m.m. for vanlige russere. De skal ikke fritt kunne kommunisere med Vesten eller få adgang til uavhengige nyhetskilder.

   Ytringsfriheten, som i dag knapt er til stede i Russland, blir enda mer begrenset, mens de offisislle TV- og radiokanalene under Putins kontroll pøser ut løgn og desinformasjon. Som at myndighetene i Kiev er fascister og nazister (påskuddet er at et høyreorientert nasjonalistisk parti har fått fire av 20 statsråder i den ukrainske samlingsregjeringen, men har liten innflytelse). «Her gjelder det å forsvare borgerne i det frie Russland. Faren truer! Bare Putin kan redde oss!»

Hva kan gjøres?

Hva gjør USA, NATO og EU? Så godt som ingen ting. Sanksjoner som svir faller tilbake på de europeiske landene selv og rammer deres fra før svake økonomi. I en tid der maktbruk ikke er en tilgjengelig opsjon, er det bare ett våpen som er virkningsfullt og som kan få den tidligere KGB-offiseren til å tenke seg om: Økonomien. Det er viktig at Vest-Europa fra nå av gjør maksimalt for å gjøre seg uavhengig av russisk olje og gass (russerne leverer 30 prosent av oljen og 35 prosent av gassen). En økning i olje- og gassproduksjonen over alt der USA og EU har innflytelse, vil kunne senke Russlands oljeinntekter til et nivå som ikke er bærekraftig. Det vil få katastrofale virkninger for den jevne russer, og uroen og ettertankens kranke blekhet kan bli resultatet.

Kraftig opprustning

Putin har rustet kraftig opp siden 2005. Hele 100 norske forsvarsbudsjett er brukt på kanoner fremfor smør. Dette er opprustning til krig eller bruk av militærmakt som trussel og pressmiddel

   Jeg ser for meg at Putin vil gjøre forsøk på å få sterkere innflytelse i Latvia og Estland gjennom russiske femtekolonner i de to landene, og at områder i Moldova, Georgia og Armenia står for tur til å til å bli innlemmet i Stor-Russland. Han har allerede truet med å stenge gassrørledningene og sende hjem disse landenes innbyggere som jobber i Russland.

   For å vise Vestens overlegne økonomiske system og demonstrere at ukrainere, moldovere og georgiere har alt å vinne på å samarbeide vestover, bør USA, EU, IMF, Verdensbanken og G7 allokere økonomiske ressurser som fører til en sterk velferdsutvikling i Russlands randstater. Det er et utstillingsvindu Putin frykter mest av alt.

Kampen om Senterpartiets sjel

Det var en gang et politisk landskap i Norge der Bondepartiet, senere kosmetisk omdøpt til Senterpartiet, ble oppfattet som «Høyre på landsbygda». Samarbeidet med de borgerlige, ikke-sosialistiske partiene i kommunestyrene og i rikspolitikken gikk stort sett greit. Partiet var en mester i hestehandel og politisk press til egen fordel, men det gjaldt jo også andre aktører.

   Bondepartiet var et mellomstort parti i etterkrigstiden, og hadde i annen halvdel av 1960-tallet 18, så 20 stortingsrepresentanter (av 150). Statsministeren het Per Borten. EU-striden førte til en kraftig økt oppslutning, og ved flere valg på 90-tallet fikk Senterpartiet en stortingsgruppe på hele 32.

Gullalderen over

Så var gullalderen over. I dag sitter partiet igjen med 10 representanter (av 169) og vipper rundt sperregrensen på 4 prosent. Ingen ting tyder på at Senterpartiet kommer tilbake med ny styrke. Det demografiske grunnlaget (bønder og bygde-Norge) er blitt for lite, og man har mislykkes totalt med velgererobringer i byer og urbane strøk. Partileder Gunnar Stålsett gjorde et forsøk i årene 1977-79 uten resultat. Ansatte i næringsmiddelindustrien som foredler jordbruksprodukter, stemmer ikke Sp. Mange fiskere har innsett at markedsadgang i EU for fisk er viktigere enn å holde stand mot enhver tilnærming til unionen, hvis folketall er over 500 millioner og representerer det viktigste markedet for norsk eksport.

Fisk kombinert med olje

Dessuten mener nå enkelte Sp-velgere både i nord og ellers at olje og fisk kanskje lar seg kombinere likevel, og at miljøaktivistene er gått for langt i å sette næringsutviklingen i landsdelen på vent. Nord-Norge trenger en utvikling i oljesektoren som medfører leting, produksjon, rørledninger, landbaser, arbeidsplasser og en ny optimisme. Det får de ikke med partiets nåværende program og politikk.

   De siste tiårene har dessuten Senterpartiet dreid kraftig mot venstre i det politiske landskapet, noe som toppet seg med deltagelse i den rødgrønne regjeringen i 8 år.

  Oppfatningen der ute er at Senterpartiet har forlatt en borgerlig plattform for godt, har gått over «midtstreken». Representantene på Stortinget samarbeider best med SV i praktiske politiske spørsmål, og en Lundteigen har tegnet et bilde av partiet utad som til forveksling ligner en form for agrarsosialisme. Den grønne miljø- og klimaprofilen har ført Sp inn i en håpløs skvis i et sentrum der fire-fem partier kniver om å være «best», dvs. være mest mulig restriktiv i forhold til olje- og gassutvikling spesielt i nord.

Slitasje og lederstrid

Regjeringsslitasje og lederstrid har ytterligere lagt stein til byrden. På grunn av steile indre motsetninger får representantene og partiorganisasjonen ikke tid og energi til å drive politikk og markere seg i mediene. Striden rundt Ola Borten Moe er symptomatisk, men gjelder ikke bare personer. Den dreier seg også om politikk og partiets sjel. Ola Borten Moe var en god olje- og energiminister som nok innså at Norge, inklusive bøndene, er avhengig av oljeinntektene i lang tid fremover, og han så for seg en utvidet letevirksomhet - «helt til Nordpolen» - for å sikre statsinntektene oljen og gassen gir.

   Han klarte dessuten å opptre i en uavhengig posisjon i forhold til miljøbevegelsen og all den lobbyvirksomhet og påvirkning bevegelsen og de andre grønne partiene bedriver. Dermed ertet han på seg viktige premissleverandører i debatten. Men det er ikke tvil om at han tjente på det i andre sammenhenger. Hans senterparti heller litt mot «Høyre på landsbygda», og jeg mistenker ham for å ønske partiet tilbake til en form for borgerlig samarbeide. Ihvertfall som støtteparti mot visse gjenytelser overfor kjernevelgerne.

Retoriske fordømmelser

Det kan han oppnå selv om den retoriske fordømmelsen av den blå-blå landbrukspolitikken og en statsråd fra Fremskrittspartiet for tiden er sterk og tydelig. Faktisk ser vi ikke konturene av noen fundamental endring i politikken overfor bygde-Norge ennå. Det er mer snakk om modernisering og justeringer som bøndene selv, innerst inne, ikke har så mye imot. Sp-velgere innser at det rødgrønne eksperimentet ikke var så vellykket, og det gjelder ikke bare slitasjen, men innholdet i politikken. En generøs subsidiepolitikk og sementering av eierforhold og næringspolitikk i landbruket, tungrodde markedsreguleringer og et betydelig byråkrati har ikke vært spesielt fremtidsrettet.

Nyorientering?

Vraker partiet Borten Moe, sitter man tilbake med status quo i det meste. Med ham i partiledelsen er det duket for en mulig gradvis nyorientering. Tviholder partiet på næværende profil, er det lett å se at det kommer i et håpløst konkurranseforhold mellom SV, Rødt, Miljøpartiet og til og med KrF og Venstre, som også leker seg med grønne symboler. For de "ekte" borgerlige partiene er Sp-rotet bare en fordel.

   For Senterpartiet blir det for trangt og for stor kniving om velgerne i sentrum og til venstre. Sperregrensen får det siste ordet.

Ingen overraskelser fra Putin

Den russiske intervensjonen på Krim-halvøya kom ikke som noen overraskelse. Det ville heller ikke ha kommet som noen bombe om noe lignende hadde skjedd andre steder i Russlands periferi og marginalstater. Det overraskende er at en fordekt invasjon ikke er kommet før. Det er bare et tidsspørsmål før Russland vil forsøke å fullføre russifiseringen av landområder i for eksempel Moldova og Georgia.
   I begge tilfelle kan Putin stole på prorussiske befolkningsgrupper som "ber" Moder Russland om hjelp til å bevare russisk morsmål, russisk "frihet" og russisk kultur og tradisjoner. Under Jeltsins kaotiske dager var landet ikke sterkt nok til å gjøre noe lignende i Estland og Latvia der russifiseringen er trengt tilbake og sterkt svekket i mellomtiden. På Krim har Putin et godt utgangspunkt etter den sovjetiske tvangsfordrivelsen av de opprinnelige folkegruppene etter annen verdenskrig og den påfølgende russiske "innvandringen", dvs. koloniseringen av bl.a. Krimhalvøya.

Russland kommer tilbake
I en av de siste lederkommentarene jeg skrev som redaktør av "Norges Forsvar" på slutten av 1990-tallet advarte jeg mot å tro at Russlands svekkede stilling ville bli varig eller permanent. Hele Russlands utvikling er historien om de store bevegelser vestover, sørover og østover, ekspansjon og kontraksjon. Der har vært perioder da Russland gjennom sine mer liberale tsarer (av dem var det ytterst få) forsøkte å lære av Vest-Europas renessanse- og opplysningsideer. Men like mange og kanskje sterkere perioder der man trakk seg mentalt tilbake østover og hentet prinsipper for statsdannelse og menneskesyn i diktatur, enevelde og ensretting. Østlige despotiske ideer. Min konklusjon var at den russiske bjørnen ville våkne før eller senere, og komme tilbake med ny styrke - mot de landområder man hadde "mistet". Vesten ville være tjent med å holde kruttet tørt, fastholde sin defensive styrke og ikke svekke forsvarsevnen.

En sterk leder
Hadde Russlands hovedstad fortsatt hett St. Petersburg, ville de liberale ideene hatt en sjanse, men ikke etter at hovedstaden ble Moskva. Og etter den lange sovjetperioden er flere generasjoner russere (og andre underkuede folkegrupper) blitt opplært til å tro at Vesten er den store aggressor, ar Russland er "innringet" av fiender, og at bare et sterkt Russland med en sterk leder (Putin nå) kan redde fedrelandet fra svakhet og kaos.
   Dette skjer i en tid da Vest-Europa har redusert sitt forsvar dels av opportunistiske, dels av økonomiske årsaker, på et tidspunkt da USA har en svak president, da Frankrike har en svak ledelse, da en timid Angela Merkel leder et militært impotent Tyskland. Tidspunktet for Putins invasjon på Krim har vært velvalgt, og han har åpenbart planlagt intervensjonen nærmest fra tribunen unde OL.

Historien gjentar seg
Russerne støtter ham. Den vanlige russer er ikke velstående, men fattig etter alle kriterier. Ufattelige rikdommer er konsentrert i Moskva undef maktelitens kontroll, men den jevne russer er nå som før underlagt et gammeldags, autoritært, tsarlignende regime, som med pressesensur og hemmelig politi holder frie ytringer og et reelt demokrati under jernhælen. Historien gjentar seg.
   Dagens russere, det store flertall, lever fortsatt under håpløse levekår, man skal ikke langt ut på landsbygda for å se fattigdommen og håpløsheten grine mot seg. Da ligger det en slags trøst i å være en del av en "sterk" nasjon som omverdenen respekterer og frykter. Putin er og blir en ulykke for Russland, og vi har ennå ikke sett det verste ved ham og hans autoritære regime.

En farlig situasjon
Situasjonen er farlig både for ukrainerne, russerne og for alle andre. Vi har under Putin sett en enorm opprustning av et fra før sterkt offensivt forsvar. Det har vært mulig på grunn av høye olje- og andre råvarepriser. Russland er bare delvis en fullt utviklet industrinasjon, og mye av den Moskvadominerte og -konsentrerte velstanden hviler på spesielt oljeinntektene som har gitt Putin en sterk stilling på hjemmebane.
   Nå risikerer han og Russland å bli økonomisk isolert, kastet ut av G8 og internasjonale økonomiske samarbeidsfora, at russiske pengeplasseringer fryses og at enkeltpersoner nektes innreise til store deler av verden. Det "beste" som kan skje, er at oljepris og oljeinntekter faller, og at landet ikke makter å gi folket både smør og kanoner. Det var det som felte Bresjnev-kommunismen og Gorbatsjov.

En dårlig dag for NRK

For en tidligere NRK-medarbeider var det leit å observere den uprofesjonelle dekningen Dagsrevyen hadde av åpningen til World Eceonomic Forum i Davos. Spørsmålene og vinklingen dreide seg stort sett om «rikmannsklubben» og hvilke «rikinger» fra Norge som deltok. Pluss noen slengbemerkninger om hvilke filmstjerner og kjendiser som deltok. Alle norske intervjuobjekter måtte rett og slett belære den utskremte medarbeideren om hva forumet er, hva det gjør og hvor viktig det er at næringslivsledere og politikere på høyt nivå møtes for å drøfte globale utfordringer og felles problemer som gjenstår etter finanskrisen.

Måtte forsvare seg

Finansminister Siv Jensen måtte også i studio hjemme – langsomt og tydelig – forklare for intervjueren at når hun deltok i World Economic Forum var det for å tjene norske interesser, åpne og vedlikeholde kanaler til andre lands finans- og industriledere, økonomiske eksperter og statsledere. Mange små og store saker som ellers i året håndteres av diplomater på flere nivåer, kan i Davos løftes opp til beslutningsnivå. En travel norsk statsråd har mer enn nok å bestille enn å menge seg med filmstjerner og «rikinger» i den sveitsiske byen. Tiden tillater bare et utvalg av nyttige og nødvendige møter på en strikt agenda.

   Var det fordi Siv Jensen tilhører den blå-blå regjeringen at hun måtte forsvare sin deltagelse? Jeg har ikke observert at Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen eller Jonas Gahr Støre har fått den samme behandlingen alle de gangene de har reist til Davos.

NRK skiller seg ut

Odd Robert Reitan i Rema 1000 var den som tydeligst markerte seg i forhold til dumme og irrelevante spørsmål fra TV-reporteren på stedet: Han mente NRK skilte seg klart ut fra spørsmål som ble stilt i andre fjernsynskanaler.

   NRK-reportere stiller de spørsmål de vil. Men denne gang, som så mange ganger før, var reportasjen preget av overfladiskhet og mangel på kunnskap. Jeg har observert dette mange ganger før: Når en reporter ikke går til oppgaven med tilstrekkelig alvor, når vedkommende ikke har tatt seg tid til å gjøre hjemmeleksa si eller bare har en kjapp nyhetsjournalist-portefølje med seg, velger man de enkle vinklingene, de som ikke krever innsikt eller forarbeid.

Sammenligner med TV2

Enda verre blir dekningen når man sammenligner med TV2`s håndtering av Davos-møtet. I den kanalen konsentrerer man seg om hva som faktisk foregår, dekker det som blir sagt og gjort, trekker noen store linjer og finner fram til sentrale deltagere.

   NRK, som skal være almenkringkastingen vår, som vi blir påtvunget lisens for å få adgang til, som i prinsippet skal være nøytral, uavhengig, balansert og vederheftig, bør skjerpe seg i slike sammenhenger.

Høyere kunnskapsnivå

Så har vi en annen problemstilling som er blitt mer og mer synlig tiår for tiår: Det virker ikke som det kreves høyere akademisk utdannelse og relevant erfaring når reportere sendes på møter som World Economic Forum. Det er de ellers dyktige all round-journalistene med bakgrunn i aviser og diverse medier som foretrekkes, de som er pågående, de som retter et maksimalt kritisk lys over alt og alle de møter, som jakter på skup-priser og høy status i egne miljøer. Disse medarbeiderne er gode å ha, men ikke alltid, ikke på alle typer oppdrag.

   Fra Davos venter jeg å bli informert, opplyst og veiledet i hva møtedeltagerne faktisk sa, mente og besluttet ansikt til ansikt med hverandre. Jeg ønsker å få mer kunnskap om den økonomiske stoda i denne verdens jammerdal. Jeg vil gjerne vite hvor verden står og hvor den går, hvilke trender som er på vei, hva «eliten» (for meg et honnørord) mener om en uoversiktlig og problemfylt virkelighet.

   Så får det bli TV2, da.

Moral og samvittighet

Det har vært store medieoppslag om reservasjonsretten for de relativt få fastleger som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise kvinner til svangerskapsavbrudd. Et klart flertall i en meningsmåling ønsker ikke å gi denne reservasjonsretten. Samtlige fastleger i landet skal vær så god være behjelpelig når det søkes abort.

   Det er sikkert også et stort flertall mot blant dem som er mest direkte berørt, kvinnene selv. Den uinnskrenkede frihet til å bestemme over sin egen kropp er satt over enkeltmenneskers samvittighet. De vil ikke ha noe moralisering, takk, bare en kjapp og effektiv gjennomføring av en rettighet og et personlig valg.

Er det så enkelt?

Men er det så enkelt som det hevdes av de mest utpregede abortpartiene Venstre, SV og Arbeiderpartiet, og deres støttespillere i presse og medier?

   Da loven om selvbestemt abort ble innført i sin tid, ble det innført reservasjonsrett for leger og annet sykehuspersonell i forbindelse med selve inngrepet på sykehus. Såvidt vites har ingen kvinne vært avvist i slike tilfelle – der er alltid nok av sykehuspersonale som er villig til å følge loven til punkt og prikke.

   På den tiden abortloven ble innført, hadde vi ikke dagens fastlegeordning. De privatpraktiserende legene hadde og har ulike holdninger. Så ønsker Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og kanskje også andre partier å fylle det juridiske tomrommet som er oppstått, samtidig som de gir dem som har alvorlige samvittighetskvaler et prinsipielt grunnlag å si nei på. I byer og større tettsteder er det ingen problemer med å finne en annen lege som er villig til å henvise. De er som regel rett rundt hjørnet.

Direkte til sykehus

Står vi da igjen med noen grisgrendte strøk der det er svak fastlegedekning og der abortsøkende kvinner blir stilt overfor problemer? ? Nei, det er fullt mulig i særlige tilfelle å hoppe over leddet med henvisning fra fastlege og gå direkte til et hvilket som helst sykehus. Det er også fritt sykehusvalg i dette landet.

   Samvittighetsfrihet er en sentral artikkel i erklæringene om menneskerettigheter. Det er derfor blant andre Amnesty International legger så stor vekt på å bistå samvittighetsfanger i diktaturer og autoritære regimer. Det å tvinge et menneske til å utføre gjerninger mot dets dypeste overbevisning er i våre vestlige demokratier sett på som det motsatte av et sivilisert samfunn.

Et forbedret system

Bortsett fra i små bygdesamfunn der «alle kjenner alle» og ryktene raskt sprer seg om hva slags holdninger legene har, vet i dag kvinner lite om hvordan fastlegen hun oppsøker stiller seg til svangerskapsavbrudd. Med den nye lovgivningen vil det bli opplyst i et register, kommune for kommune, hvilke leger som henviser og hvilke som har reservert seg.

   Dette er ikke å lage «gråsoner og større problemer for kvinner» som Jonas Gahr Støre hevder, det er tvert imot en etterlengtet avklaring og en bedre veileder.

Flere truer med å bytte fastlege dersom det kommer frem at deres lege tilhører det forsvinnende lite mindretallet av «reservasjonsleger». Det forteller i så fall mye om den personen som bytter. Det forteller undertegnede om mangelende respekt for samvittighetsfriheten og et forsvar for demokratisk underskudd. Demokrati dreier seg ikke kun om flertallsstyre, det handler også om respekt for mindretall og andre menneskers moralske valg.

En gavepakke fra Arbeiderpartiet

Med stortingsrepresentant Jonas Gahr Støre i spissen går Arbeiderpartiets tillitsvalgte og folkevalgte i disse dager ut i mediene med varsel om at partiet vil gå til valg i 2017 på å øke skattenivået. Man vil nullstille, reversere de skattelettelsene for næringsliv og privatpersoner som er varslet, og delvis gjennomført, av Erna Solbergs regjering.

   I Vestfold sender stortingsrepresentant Sonja Mandt (A) ut det samme budskapet: Ap må reversere skattekuttene. - Vi kommer til å gå til valg på et relativt høyt skattenivå, uttaler hun.

En gavepakke

Dette er en gavepakke til Høyre og Fremskrittspartiet. Ikke noe vil vekke velgernes raseri mer enn utsikten til å miste opparbeidede goder i form av lavere formuesskatt og dermed redusert boligskatt, lavere inntektsskatt og strek over arveavgiften. Samtidig som velferdsstaten slett ikke blir rasert, men tvert imot vokser seg sterkere og mer robust.

   Det er Klassekampen som har funnet ut at to av tre fylkesledere mener Ap ikke bør binde seg til å beholde det lavere skattenivået som den blåblå regjeringen har innført. Avisen har kontaktet 17 fylkesledere om saken, og 11 av disse mener partiet bør øke skatten om de kommer til makten om knappe fire år. Begrunnelsen er først og fremst at de frykter strammere tider for velferdsstaten.

   Og finanspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, er altså helt enig.

En annen strategi

Jens Stoltenberg hadde en annen strategi og tilnærmingsmåte i 2005, da skattelettelser og -skjerpelser også var et viktig tema i den innledende valgkampen. Han lovte å beholde skattenivået slik det var i 2004. Det hjalp sikkert på valgresultatet. Nå får vi en helt annen situasjon, både ved kommunevalget i 2015 og neste stortingsvalg.

   Folk flest arbeider mer når de får mer igjen for innsatsen. Eksportedriftene kan tilby tryggere arbeidsplasser når de har det samme skattenivået som konkurrentene ute. Den rødgrønne regjeringen var i ferd med å erkjenne dette siste, da de foreslo å senke skattesatsen fra 28 til 27 prosent ifjor. Fortsatt er det langt igjen til de svenske bedriftenes skattesats på 20.

Skattekutt virker

Med lav rentesats (som betyr mye for kommunenes evne til å å produsere tilstrekkelige velferdstjenester i lokalsamfunnet) og økende oljeinntekter er det omtrent problemfritt å senke skattenivået samtidig som innsatsen og ressursbruken i velferdssamfunnet øker under Solberg-regjeringen.

   De relativt beskjedne skattelettelsene i 2014 beløper seg til 8 milliarder kroner. Det tilsvarer mindre enn de bortkastede 10 milliardene Stoltenberg-regjeringen brukte på Mongstadprosjektet for fullrensing av CO2, månelandingen som ble til tidenes krasjlanding. Riksrevisjonen har slått alarm, og saken er så alvorlig at høring i Stortinget er gjennomført.

Krasjlanding og velferd

Hittil er det ingen som har stilt det samfunnsmessige tapet av 10 milliarder kroner fra fellesskapet opp mot «strammere tider for velferdsstaten». Det er det bare skattelettelser som er egnet til.

   Jo høyere skattelettelser Solberg-regjeringen får til i løpet av fireårsperioden, desto større vanskeligheter får Arbeiderpartiet i 2017. Gi velgerne mye å tape, da øker muligheten for gjenvalg – med god margin.

En fireparti-regjering?

Enkelte røster i Venstre åpner for muligheten av at Solberg-regjeringen utvides til å omfatte alle fire borgerlige partier. Det er nok med Venstres 11 representanter til at en blå-blå-grønn regjering har stortingsflertall. Det ville være bra for en effektiv styring av Norge, og vil gi Venstre markert større innflytelse enn den som er tuftet på samarbeidserklæringen. Med alle de positive prosjektene Erna Solberg har på gang allerede, vil det lønne seg for Venstre som parti å få sitt navn klistret til reformene og forbedringene, ikke minst innen helse, skole, klima og kultur. Og skattelettelser så vel for næringslivet som for private skatteytere.

Det svake leddet

Spørsmålstegnet knytter seg til Kristelig Folkeparti, som er og blir det svake ledd i regjeringskjeden. Man har vært med på å skaffe landet en ny regjering, og vil ventelig ikke sette noe inn på å få den fjernet i fireårsperioden, men KrF-politikere er kjent for å sette foten i bakken om ikke partiets hjertesaker blir tilstrekkelig tilgodesett. Arbeiderpartiet kommer til å tøye og bøye seg tvikroket for å lokke og friste Kristelig Folkeparti over til seg i tiden som kommer..

   Men man skal aldri si aldri. Både Venstre og KrF er overrasket over hvordan Fremskrittspartiet som parti og dets statsråder har glidd naturlig og problemfritt inn i posisjonsrollen. Jo lenger bare Høyre og Frp regjerer, desto mer erfaring får statsrådene og hærskaren av statssekretærer og rådgivere som er knyttet opp mot de blå-blå.

Spådommer gjort til skamme

De verste profetiene om Fremskrittspartiet i regjering er gjort til skamme, og snart begynner budsjettarbeidet for 2015. Skal Venstre og KrF ha håp om å sette sitt preg på det budsjettet, må de inn, ikke stå utenfor. Det er ikke nok at der foregår drøftelser på en del områder mellom alle fire – i Stortinget, etter at Frp og Høyre er blitt enige om sine primærstandpunkter.

   De fleste spår ennå at de grønne og de gule vil vente til etter kommunevalget i 2015 før de bestemmer seg. De vil vurdere valgresultatet, og i lys av velgeroppslutningen avgjøre veien videre. Men realitetene er at oppslutningen om Venstre og KrF var på et lavmål ved stortingsvalget. Begge partier oppnådde historisk dårlige resultater, selv om Venstre klarte å karre seg over sperregrensen, noe de ikke maktet i 2009. Fra der disse to partiene står nå, kan det bare gå oppover. Som støttepartier for en populær regjerings politikk får Venstre og KrF mindre credit for resultatene – alle initiativer og gjennomføringer av saker har utsping i den blå-blå regjeringen, og den alene. At de to utenfor-partiene har gitt sitt godkjenningsstempel får ikke på langt nær den ønskede effekten i medier og opinionsdannelse.

Tidligst til høsten

Skulle det gå mot en firepartiregjering, vil det tidligst kunne skje til høsten. Erna vil neppe bryte opp statsrådet hun har sanket sammen så tidlig etter regjeringsdannelsen. Det vil kreve nye personkabaler, oppbrudd og læretid for nye.

   Venstre og KrF var redde for å bli smittet av det de trodde var Fremskrittspartiets dårlige renommé da de landet på sin utenfor-tilværelse ifjor høst. Men hverken Høyre eller Frp har hittil tapt nevneverdig i popularitet. Arbeiderpartiet har vokst litt på bekostning av Senterpartiet og SV, som begge ligger med brukket rygg, fullstendig impotente.

Det nye kommunekartet

Det vil være en styrke for Venstre og KrF å få en hånd med på rattet på øverste politiske nivå nå når kommunereformen er underveis. Rundt omkring i landet sitter lokale V- og KrF-politikere og biter negler for hvordan kommunesammenslutninger kan komme til å slå ut for deres kommunestyreplasser og posisjoner. Arbeiderpartiet har varslet samarbeid med regjeringen om denne reformen, og det gjør at Venstre og KrF blir langt mindre interessante. Solberg-regjeringen trenger ikke de grønne og de gules støtte for et nytt kommunekart, og det kan lett bli slik at de store partiene velger et mønster som tjener deres interesser i kommune-Norge.

   Og igjen er det menneskelige faktorer som spiller inn: For unge mennesker som ser for seg en karriere mot toppen av det politiske Norge, er det langt mer forlokkende å komme inn i regjeringskontorene, enn å tusle rundt i vandrehallen i Stortinget. Begge partier, og særlig Venstre, har avlet frem en rekke politiske talenter de siste årene som er utålmodige etter å få prøve seg.

Navarsete og Solhjell "tok en Opseth"

Det har vakt oppsikt at Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, i egenskap av kommunal- og regionalminister, ringte til sin statsrådskollega Bård Vegar Solhjell (SV) og bad ham sørge for at den nye E16-traséen ikke ble lagt noen hundre meter fra eget hus, men tvert imot i tunnel, noe som ville koste 400 millioner kroner mer.

   Det skjedde etter valgnederlaget ifjor høst og kort tid før Solberg-regjeringen overtok. Miljøvernminister Solhjell hadde fått spørsmålet på sitt bord som en innsigelsessak. I stedet for å overlate avgjørelsen til den nye regjeringen som skulle tiltre noen dager senere, valgte han å etterkomme Navarsetes ønske, og skjøv ekstrautgiften over på den blå-blå regjeringen.

Vegvesenet gikk imot

For det hører med til historien at Statens vegvesen gikk imot tunneløsningen. Den var overhodet ikke samfunnsøkonomisk forsvarlig.

   Folk i Lærdal kommune er selvsagt begeistret over den vedtatte tunnelløsningen. Det inkluderer også kommunens varaordfører, Lars Petter Nesse, som tilfeldigvis er Navarsetes ektemann.

   Så langt er alt typisk norsk distrikts- og maktpolitikk – på de tettbygde strøkenes bekostning. Lærdalsamfunnet med varaordføreren og Sp-lederen i spissen har vært flinke lobbyister for lokale særinteresser. Forsåvidt ganske normalt, og jeg har forståelse for hensynet til tettbygde strøk, barns skolevei osv. som Solhjell angir som god nok grunn til å etterkomme Navarsetes sterke ønske. Ansvarlige politikere har rett til å overprøve faglige innvendinger. Men en ekstraregning på 400 millioner? Fantes det ingen alternative løsninger, ingen rimeligere kompromissmuligheter?

Normal kommunikasjon

Det er også ganske normalt at statsråder i en regjering ringer til hverandre på kryss og tvers og konfererer i saker som angår flere departementer. Likevel sitter en igjen med en vond smak i munnen. Det er opplagt at Navarsete burde ha vært varsom med å legge et visst press på en statsrådskollega i en sak der hun i ettertid kunne bli beskyldt for å ha personlige og private interesser av et bestemt utfall.

   Ethvert lokalsamfunn har dessuten rett til å kjempe for sine interesser, og Lærdal kommunestyre var enstemmig i sin anbefaling av tunnelalternativet. Vestlendinger som samtidig har statsrådsposter i en regjering har tradisjon for å kjempe drabelig for hjembygda og hjemfylket, og de har ofte vunnet fram. Det mest kjente eksemplet er tidligere samferdselsminister Kjell Opseth fra Førde og Sogn og Fjordane, der Lærdal også befinner seg. Opseth ble etter hvert kjent for sine sterkt omstridte «veivalg» over til Vestlandet.

To pluss to er fire

Jeg intervjuet ham en gang på trappa til Rica Park Hotel i Sandefjord. Det må ha vært i hans statsrådsperiode mellom 1990 og 1996. Den gang sto striden om to- eller firefelts motorvei i nordre Vestfold. Mitt hovedspørsmål som lokalavisjournalist var selvfølgelig hvorfor den politiske ledelsen i hans departement ikke ville gå inn for fire felt i Vestfold, som var fagfolkenes anbefaling.

   - Dere får jo fire felt: To nye, og så kan dere bruke den gamle veien som også har to felt. Det blir fire til sammen, sa den arrogante statsråden fra Sogn og Fjordane. Han ville altså at vestfoldingene og andre fortsatt skulle bruke den gamle «dødsveien» forbi Holmestrand og Sande.

Størst samfunnsnytte

Det er på sin plass at Stortingets kontrollkomité skal undersøke tunnelløsningen i Lærdal, for å se om de 400 millionene i ekstrautgift var forsvarlig bruk av skattebetalernes penger over Samferdselsdepartementets budsjett. Det er ikke sikkert at vedtaket blir omgjort.    Men det er bra at slike saker luftes og løftes ut i det offentlige rom. Det er også bra at den blå-blå regjeringen har til hensikt å innføre et system der fagfolkenes rolle i Vegvesenet blir styrket i forhold til distriktspolitiske og andre mer underordnede hensyn. Penger bør brukes der de gjør størst samfunnsmessig nytte.

   Vi har mer enn nok av gode jernbane- og veiprosjekter i køen andre steder i landet om ikke kjappe tunnelløsninger skal snike seg inn og forrykke faglige prioriteringer.

Om å forklare og bortforklare

Egentlig burde det ikke være nødvendig å bruke energi på å forklare den sterke tilbakegangen og det katastrofale valgnederlaget til Sosialistisk Venstreparti. Store og seriøse aviser og deres lederskribenter har brukt mye trykksverte på rapporten fra partiets havarikommisjon de siste dagene. Dypsindige kommentarer har forsøkt å gi faciten for det historiske sammenbruddet. Helt unødvendig.

   SV er rett og slett et parti «ute av tia». Siden tidlig på 1960-tallet og med utgangspunkt i Orienteringskretsen har partiet i sin kjerne vært utenriks- og forsvarspolitisk i opposisjon til alt og alle. Partiet har vært, og er, motstander av at Norge skal være medlem av forsvarsalliansen NATO som etter 1949 var de vestlige demokratienes skjold og verge mot kommunistisk infiltrasjon, kupp og erobring. Det husker en del velgere ennå. 

   Etter Berlinmurens fall og Sovjet-Unionens oppløsning har alliansen tilpasset seg nye trusler og utfordringer. Vi kan bare tenke på nasjonalismens uhyggelige oppblomstring og forsøkene på etnisk rensning på Balkan etter Jugoslavias endeligt. NATO og USA stanset serbernes massemyrderier. SV er fortsatt imot hele NATO.

Mot NATO og EØS

Man har ikke tatt inn over seg at NATO, i likhet med EU, har spilt en passiviserende, fredsskapende rolle i et konfliktfylt Sentral- og Øst-Europa fra 1990-årene av, for ikke å snakke om rollen som fredsbyggende megler mellom arvefiendene Hellas og Tyrkia. Samtidig er alliansen blitt et vern mot revansjetanker og storpolitiske ambisjoner fra et sterkere, mer aggressivt og mer undertrykkende Putin-Russland. Men SV er fortsatt imot NATO.

   Partiet har gått imot alle forsøk fra Norge om å bli medlem av EEC, EF og EU, nå også EØS. Med en viss suksess. Men når partiet også vil ha Norge ut av EØS-samarbeidet, selve bunnplanken for norsk eksport og handel med de viktigste økonomiske partnerne våre i Europa, sier både folket og et overveldende flertall på Stortinget et kontant nei til å erstatte EØS med en spinkel handelsavtale. SV fortsetter å være innbitt EØS-motstander, selv om det for en tid var tvunget til å legge den mest aktivistiske motstanden bort som del av den rødgrønne regjeringens program.

Mot et kongehus

Selvsagt er partiet mot monarkiet og kongehuset vårt – nok en taperposisjon i overskuelig fremtid. Helt frem til 2009 var partiet marxistisk orientert og inspirert. Formelt har man nå vraket marxismen – det ble tross alt litt for gammelmodig - men det er ingen tvil om at noe av tankegodset og tilhørende samfunnsanalyser henger ved.

   I klimaspørsmålet har Sosialistisk Venstreparti slukt rått alt, absolutt alt, som er kommet fra FNs klimapanel. Og lagt til litt ekstra for å være særlig alarmistisk. Man vil helt sikkert ikke ta inn over seg at klimapanelet – opprettet for å «bevise» at alle klimaendringer er menneskeskapte gjennom CO2-utslipp – faktisk nå begynner å renonsere på sine mest pessimistiske og bombastiske spådommer. Anerkjente og uavhengige vitenskapsmenn har lenge gått imot den bastante konklusjonen at CO2 er hele forklaringen på global oppvarming. SV vil helt sikkert tviholde på sitt standpunkt så lenge det går.

Kampen mot privatbilen

For her ligger noe av forklaringen på partiets prinsippfaste og ideologisk fundamenterte bannlysning av privatbilismen. SV har satt likhetstegn mellom klimaforliket i Stortinget og kamp mot privatbilen ved sin skepsis til veiutbygging, motstand mot nye motorveier, men ja til skyhøye parkeringsavifter, bompenger og alle andre virkemidler som kan begrense bruk av privatbil.

   Da er det ikke noe merkelig i at SV har tapt hver tredje velger siden 2009 og gjorde det dårlig såvel i distriktene som i byene. I distriktene har folk flest enda mer bruk for privatbilen enn andre steder, de har ingen forståelse for partiets standpunkt. Dermed havnet SV under sperregrensen i tre av fire kommuner her i landet.

   Apropos privatbilen: Tror noen virkelig at dagens bortskjemte ungdom, som har vært skysset av foreldre til barnehage og skole gjennom hele oppveksten, som har vært på ferie i familiens bil og som drømmer om «lappen» fra tidlige tenår, vil være tilhenger av SVs forslag på dette området?

Bredere profil?

Hva gjør partiet nå? Talspersonene snakker optimistisk om utvikle ny politikk, skaffe seg større bredde, blant annet i helse- og kulturpolitikken. Glem det. I miljøspørsmål er man allerede skviset av Rødt, Miljøpartiet og til dels Venstre og KrF. Det blir for trangt for denne «saken», som dessuten har liten velgerappell. Hva skal man finne på av nytt i kulturpolitikken? Antagelig love enda mer penger til alt og alle som rører seg på området og som kaller seg kulturarbeidere. Det betyr et høyt skattenivå, ja, enda høyere skatter enn i dag. SV er landets mest profilerte tilhenger av eiendomsskatt. I mellomtiden gjennomfører de blå-blå skattelettelser som velgerne ikke vil ønske å miste ved neste valg. Nok en tapt sak.

   Helsepolitikken? Hva har SV å bidra med der? Enda mer statlig overstyring av helsevesenet? Enda flere helsebyråkrater? Enda mer hardkjør mot helsepersonell som vil reservere seg i abortspørsmålet av samvittighetsgrunner? I helsesektoren har de store og tunge partiene langt mer troverdighet.

Næringsfiendtlig

Og hva med økonomi og næringsliv? Ha-ha. På hvert eneste barometer NHO har offentliggjort gjennom årtier, har SV fått bunnotering. Bedrifts-Norge tror ikke på partiets «løsninger». Bedriftene ber om lavere skattebyrder og mindre papirarbeid. Det kan ikke SV skaffe dem.

   Det beste redningsforslaget for SV kom da Miljøpartiet foreslo at de to minipartiene skulle slå seg sammen. Det ble avvist.

   Hovedårsaken til SV`s kraftige nedtur er partiets manglende virkelighetsforståelse. Norske hverdagsmennesker ser at SV`s standpunkter ikke hjelper dem i det daglige strevet, gjør ikke tilværelsen deres lettere. Tvert imot. De ser i SV formynderholdningen, «du skal gjøre som vi sier»-politikken, ekspertstyret og «vi vet best for deg»-fingeren.

SV kommer i overskuelig fremtid ikke i regjeringsposisjon igjen. Partiet leverte ikke, hverken for egne kjernevelgere, eller nye. Partiet vil være livredd for «slitasjen» som følger med regjeringssamarbeid - og man har jo allerede lagt hovedskylden for katastrofevalget på nettopp den.

"Folket" ikke med, men...

Det er forskjell på politiske partier. Noen har prinsipper, grunnholdninger og verdier i bunnen, andre kaster seg over meningsmålinger for raskest mulig å si seg enig med flertallet fra sak til sak og fra dag til dag. Noen har programposter tuftet på prinsipielle holdninger som man deretter går ut til velgerne og ber om støtte til, andre bruker så luftige og tvetydige formuleringer at man kan velge de standpunktene som "er populære for tiden".
   Av og til spiller medienes vinklinger en rolle - som igjen avspeiler noen få journalister og redaktørers personlige synsinger. Se bare på spørsmålet om søndagsåpne dagligvarebutikker.  I denne aktuelle saken kjøres "folkets" mening opp i overskriftene som et nærmest avgjørende argument. Flertallet av nordmenn er imot! Det var det sikkert også tidlig på 1980-tallet da Høyre-regjeringen gjennomførte Åpningsloven som kastet på historiens skraphaug noen av verdens strengeste og mest forbrukerfiendtlige lukningsvedtekter.

Forbrukerne først
Også nå er det hensynet til forbrukerne som ligger bak lovforslaget om å tillate dagligvarekjeder å ha søndagsåpent. Det er ingen tvil om at de får større handlingsom, større valgfrihet. Ikke alle familier er like. Folk i serviceyrker med turnusordninger vil ha fordel av å kunne handle inn nødvendige varer på andre dager enn hverdager.
   I dag har forbrukerne kun storkiosker (Brustad-buer) eller bensinstasjoner å ty til hvis de er tvunget til søndagshandel, eller har glemt å kjøpe noen viktige dagligvarer. Til langt, langt høyere priser enn i lavpriskjedenes hverdagssortiment. Byer og tettsteder med stor næringsinntekt fra turister og tilreisende slipper å vise fram et dødt, søndagslukket samfunn.

Arbeidsgivere imot
Oppmykningen av regelverket støttes ikke av arbeidsgivernes bransjeorganisasjoner, for søndagsåpne butikker øker ikke eiernes fortjeneste, kanskje tvert imot. Det argumentet gjør overhodet ikke noe inntrykk på undertegnede. Eierinntektene i bransjen er mer enn høye nok fra før.
   Fagforeningenes motstand er helt som ventet. LO har alltid, og vil alltid, kjempe for nåværende medlemmers ve og vel, ikke de som er uorganiserte og som nå vil få mulighet for deltidsjobber på søndager. Blant dem vil det være mest unge vikarer som går på skole eller er studenter ellers i uka. Her vil det åpne seg biinntekter for ungdom mellom 18 og 25 år som nå går helt ledige av ulike årsaker.

Fortsatt en spesiell ukedag
Søndagene vil fortsatt være en annerledes dag enn andre dager. Ingen er tvunget til å gjøre dagligvareinnkjøp på "hviledagen". Det viktigste er at forbrukerne har frihet til å velge. Etter kort tid vil folkeflertallet ha akseptert oppmykningen av åpningsvedtektene, og ingen regjering senere vil reversere reformen.
   For bare å ha sagt det: Undertegnede vil ikke benytte seg av søndagsåpne butikker. Til det er søndagen for spesiell. Men jeg vil ikke nekte andre den friheten jeg ikke benytter for egen del.

God tale av Erna

Det knyttet seg store forventninger til Erna Solbergs første nyttårstale som statsminister. Og regjeringssjefen leverte. Av en eller annen grunn ble noen overrasket over at en så stor del av talen dreide seg om psykiske lidelser som folkehelseproblem, mobbing i skolen og på arbeidsplassen og en kraftig oppfordring til arbeidsgivere om å overse "hull i CV'en" for å gi folk en ny sjanse. Derimot var hun for en del mennesker gjenkjennelig da hun talte om skole, utdanning, kompetanseheving og "drømmelærerens" betydning for unges utvikling og livsvalg.
   Undertegnede ble nesten lattermild da en sosialdemokrat geberdet seg over at Erna Solberg hadde tatt "deres" saker med i nyttårstalen. Myke saker, det er våre saker, det, tror noen i den verdenen. Hvilket var en av årsakene til at de rødgrønne tapte valget. For alle oss andre, og særlig for dem som leste Ernas bok "Mennesker, ikke milliarder", var statsministerens hovedpunkter både gjenkjennelige og logiske, fra et verdikonservativt ståsted.

Ikke noe kalkulatorparti
Det er lenge siden rødgrønne partier hadde suksess med å klistre merkelappen "kalkulatorpartiet" på Høyre. Det moderne folkepartiet viser seg å kunne tilby minst like mye til de svake i samfunnet, som sosialdemokratiet. Og høyst sannsynlig med større effektivitet og gjennomføringsevne. Den blå-blå regjeringen er ute etter resultater, ikke overbud av økonomiske bevilgninger. Vi vil blant annet se det når helsekøene reduseres de nærmeste årene.
   I stedet for å spille fornærmet, burde Ap-folk gi Erna Solberg ros for talen 1. nyttårsdag, både mår det gjelder innhold og form. Formen var nemlig mye bedre enn i Stoltenbergs taler. Erna snakket langsomt, tydelig og tok ikke med seg for mange temaer, men konsentrerte seg om et utvalg viktige emner.

Dramaturgiske grep
Det eneste jeg kan spare meg for, er den stående posituren under nyttårstalen (gjelder også Kong Haralds tale). Posituren virker kunstig som et resultat av en slag teaterdramaturgi. En statsminister sitter i samtaler og forhandlinger, hun sitter bak et arbeidsbord mens hun jobber for landets ve og vel. Hun sitter ved en PC som arbeidsredskap. Snorklipping og diplomatisk passiar hører til sjeldenhetene.

Gratulerer, Latvia!

Fra og med i dag er Latvia medlem av Eurosonen og har byttet ut sin nasjonale mynt lat med  EUs fellesvaluta. Nabolandet i nord, Estland, har hatt euro i flere år allerede, og esterne er nå fornøyd med reformen, etter skepsis i starten. Valutatransaksjoner er gjort lettere, reiseliv og turistnæring jubler, og utenlandske investeringer øker.
   Dette er noe også latvierne håper på, men de har allerede vist omverdenen at folk og myndigheter er i stand til å "ta grep" når det er nødvendig. I likhet med andre EU-land opplevde landet en kraftig økonomisk tilbakegang under og etter finanskrisen, delvis som følge av en nasjonal boligboble. Folk og myndigheter strammet inn livreima. Det gikk blant annet ut over offentlig ansattes lønninger, pensjoner og velferdsordninger.

Reformene hjalp
Da jeg besøkte landet i 2012 på stipendoppdrag for Folk og Forsvar, pekte de økonomiske pilene oppover igjen. Samtlige tre baltiske land, også Estland og Litauen, hadde økonomisk vekst, og Latvia oppnådde den sterkeste økonomiske forbedringen av samtlige EU-land med 5,2 prosent. Forventet vekst i 2013 var 4,0 prosent. Landets økonomer forventer rundt fem prosent veskst også de nærmeste årene.

Euroland nummer 18
Latvia er EU-land nummer 18 som tar euro i bruk, og flere står i køen. Både latvierne og andre politiske realister er klar over at de økonomiske krisene i medlemslandene ikke har noe med fellesvalutaen som sådan å gjøre. Eurokrisen er i og for seg ingen valutakrise, og de dyptgripende reformene som er i ferd med å bli gjennomført, blant annet i banksektoren, gjør lignende kriser mindre sannsynlige i fremtiden. Latvia har en åpen økonomi uansett og blir påvirket av det som skjer i Europa og med handelspartnerne, med eller uten euro.

Bedre konkurransekraft
Med euro blir det lettere å sammenligne priser og investeringer, økonomien blir mer transparant, og med veksling fra lat-formuer til eurokurser får myndighetene bedre muligheter for å komme svart økonomi og skatteunndragelser til livs.
    Og for å nevne det: nå stiger de offentlig ansattes lønninger igjen.