Enkelte
røster i Venstre åpner for muligheten av at Solberg-regjeringen
utvides til å omfatte alle fire borgerlige partier. Det er nok med
Venstres 11 representanter til at en blå-blå-grønn regjering har
stortingsflertall. Det ville være bra for en effektiv styring av
Norge, og vil gi Venstre markert større innflytelse enn den som er
tuftet på samarbeidserklæringen. Med alle de positive prosjektene
Erna Solberg har på gang allerede, vil det lønne seg for Venstre
som parti å få sitt navn klistret til reformene og forbedringene,
ikke minst innen helse, skole, klima og kultur. Og skattelettelser så
vel for næringslivet som for private skatteytere.
Det svake leddet
Spørsmålstegnet
knytter seg til Kristelig Folkeparti, som er og blir det svake ledd i
regjeringskjeden. Man har vært med på å skaffe landet en ny
regjering, og vil ventelig ikke sette noe inn på å få den fjernet
i fireårsperioden, men KrF-politikere er kjent for å sette foten i
bakken om ikke partiets hjertesaker blir tilstrekkelig tilgodesett.
Arbeiderpartiet kommer til å tøye og bøye seg tvikroket for å
lokke og friste Kristelig Folkeparti over til seg i tiden som
kommer..
Men
man skal aldri si aldri. Både Venstre og KrF er overrasket over
hvordan Fremskrittspartiet som parti og dets statsråder har glidd
naturlig og problemfritt inn i posisjonsrollen. Jo lenger bare Høyre
og Frp regjerer, desto mer erfaring får statsrådene og hærskaren
av statssekretærer og rådgivere som er knyttet opp mot de blå-blå.
Spådommer gjort til skamme
De
verste profetiene om Fremskrittspartiet i regjering er gjort til
skamme, og snart begynner budsjettarbeidet for 2015. Skal Venstre og
KrF ha håp om å sette sitt preg på det budsjettet, må de inn,
ikke stå utenfor. Det er ikke nok at der foregår drøftelser på en
del områder mellom alle fire – i Stortinget, etter at Frp og Høyre
er blitt enige om sine primærstandpunkter.
De
fleste spår ennå at de grønne og de gule vil vente til etter
kommunevalget i 2015 før de bestemmer seg. De vil vurdere
valgresultatet, og i lys av velgeroppslutningen avgjøre veien
videre. Men realitetene er at oppslutningen om Venstre og KrF var på
et lavmål ved stortingsvalget. Begge partier oppnådde historisk
dårlige resultater, selv om Venstre klarte å karre seg over
sperregrensen, noe de ikke maktet i 2009. Fra der disse to partiene
står nå, kan det bare gå oppover. Som støttepartier for en
populær regjerings politikk får Venstre og KrF mindre credit for
resultatene – alle initiativer og gjennomføringer av saker har
utsping i den blå-blå regjeringen, og den alene. At de to
utenfor-partiene har gitt sitt godkjenningsstempel får ikke på
langt nær den ønskede effekten i medier og opinionsdannelse.
Tidligst til høsten
Skulle
det gå mot en firepartiregjering, vil det tidligst kunne skje til
høsten. Erna vil neppe bryte opp statsrådet hun har sanket sammen
så tidlig etter regjeringsdannelsen. Det vil kreve nye
personkabaler, oppbrudd og læretid for nye.
Venstre
og KrF var redde for å bli smittet av det de trodde var
Fremskrittspartiets dårlige renommé da de landet på sin
utenfor-tilværelse ifjor høst. Men hverken Høyre eller Frp har
hittil tapt nevneverdig i popularitet. Arbeiderpartiet har vokst litt
på bekostning av Senterpartiet og SV, som begge ligger med brukket
rygg, fullstendig impotente.
Det nye kommunekartet
Det
vil være en styrke for Venstre og KrF å få en hånd med på rattet
på øverste politiske nivå nå når kommunereformen er underveis.
Rundt omkring i landet sitter lokale V- og KrF-politikere og biter
negler for hvordan kommunesammenslutninger kan komme til å slå ut
for deres kommunestyreplasser og posisjoner. Arbeiderpartiet har
varslet samarbeid med regjeringen om denne reformen, og det gjør at
Venstre og KrF blir langt mindre interessante. Solberg-regjeringen
trenger ikke de grønne og de gules støtte for et nytt kommunekart,
og det kan lett bli slik at de store partiene velger et mønster som
tjener deres interesser i kommune-Norge.
Og
igjen er det menneskelige faktorer som spiller inn: For unge
mennesker som ser for seg en karriere mot toppen av det politiske
Norge, er det langt mer forlokkende å komme inn i
regjeringskontorene, enn å tusle rundt i vandrehallen i Stortinget.
Begge partier, og særlig Venstre, har avlet frem en rekke politiske
talenter de siste årene som er utålmodige etter å få prøve seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar