En fireparti-regjering?

Enkelte røster i Venstre åpner for muligheten av at Solberg-regjeringen utvides til å omfatte alle fire borgerlige partier. Det er nok med Venstres 11 representanter til at en blå-blå-grønn regjering har stortingsflertall. Det ville være bra for en effektiv styring av Norge, og vil gi Venstre markert større innflytelse enn den som er tuftet på samarbeidserklæringen. Med alle de positive prosjektene Erna Solberg har på gang allerede, vil det lønne seg for Venstre som parti å få sitt navn klistret til reformene og forbedringene, ikke minst innen helse, skole, klima og kultur. Og skattelettelser så vel for næringslivet som for private skatteytere.

Det svake leddet

Spørsmålstegnet knytter seg til Kristelig Folkeparti, som er og blir det svake ledd i regjeringskjeden. Man har vært med på å skaffe landet en ny regjering, og vil ventelig ikke sette noe inn på å få den fjernet i fireårsperioden, men KrF-politikere er kjent for å sette foten i bakken om ikke partiets hjertesaker blir tilstrekkelig tilgodesett. Arbeiderpartiet kommer til å tøye og bøye seg tvikroket for å lokke og friste Kristelig Folkeparti over til seg i tiden som kommer..

   Men man skal aldri si aldri. Både Venstre og KrF er overrasket over hvordan Fremskrittspartiet som parti og dets statsråder har glidd naturlig og problemfritt inn i posisjonsrollen. Jo lenger bare Høyre og Frp regjerer, desto mer erfaring får statsrådene og hærskaren av statssekretærer og rådgivere som er knyttet opp mot de blå-blå.

Spådommer gjort til skamme

De verste profetiene om Fremskrittspartiet i regjering er gjort til skamme, og snart begynner budsjettarbeidet for 2015. Skal Venstre og KrF ha håp om å sette sitt preg på det budsjettet, må de inn, ikke stå utenfor. Det er ikke nok at der foregår drøftelser på en del områder mellom alle fire – i Stortinget, etter at Frp og Høyre er blitt enige om sine primærstandpunkter.

   De fleste spår ennå at de grønne og de gule vil vente til etter kommunevalget i 2015 før de bestemmer seg. De vil vurdere valgresultatet, og i lys av velgeroppslutningen avgjøre veien videre. Men realitetene er at oppslutningen om Venstre og KrF var på et lavmål ved stortingsvalget. Begge partier oppnådde historisk dårlige resultater, selv om Venstre klarte å karre seg over sperregrensen, noe de ikke maktet i 2009. Fra der disse to partiene står nå, kan det bare gå oppover. Som støttepartier for en populær regjerings politikk får Venstre og KrF mindre credit for resultatene – alle initiativer og gjennomføringer av saker har utsping i den blå-blå regjeringen, og den alene. At de to utenfor-partiene har gitt sitt godkjenningsstempel får ikke på langt nær den ønskede effekten i medier og opinionsdannelse.

Tidligst til høsten

Skulle det gå mot en firepartiregjering, vil det tidligst kunne skje til høsten. Erna vil neppe bryte opp statsrådet hun har sanket sammen så tidlig etter regjeringsdannelsen. Det vil kreve nye personkabaler, oppbrudd og læretid for nye.

   Venstre og KrF var redde for å bli smittet av det de trodde var Fremskrittspartiets dårlige renommé da de landet på sin utenfor-tilværelse ifjor høst. Men hverken Høyre eller Frp har hittil tapt nevneverdig i popularitet. Arbeiderpartiet har vokst litt på bekostning av Senterpartiet og SV, som begge ligger med brukket rygg, fullstendig impotente.

Det nye kommunekartet

Det vil være en styrke for Venstre og KrF å få en hånd med på rattet på øverste politiske nivå nå når kommunereformen er underveis. Rundt omkring i landet sitter lokale V- og KrF-politikere og biter negler for hvordan kommunesammenslutninger kan komme til å slå ut for deres kommunestyreplasser og posisjoner. Arbeiderpartiet har varslet samarbeid med regjeringen om denne reformen, og det gjør at Venstre og KrF blir langt mindre interessante. Solberg-regjeringen trenger ikke de grønne og de gules støtte for et nytt kommunekart, og det kan lett bli slik at de store partiene velger et mønster som tjener deres interesser i kommune-Norge.

   Og igjen er det menneskelige faktorer som spiller inn: For unge mennesker som ser for seg en karriere mot toppen av det politiske Norge, er det langt mer forlokkende å komme inn i regjeringskontorene, enn å tusle rundt i vandrehallen i Stortinget. Begge partier, og særlig Venstre, har avlet frem en rekke politiske talenter de siste årene som er utålmodige etter å få prøve seg.