Navarsete og Solhjell "tok en Opseth"

Det har vakt oppsikt at Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, i egenskap av kommunal- og regionalminister, ringte til sin statsrådskollega Bård Vegar Solhjell (SV) og bad ham sørge for at den nye E16-traséen ikke ble lagt noen hundre meter fra eget hus, men tvert imot i tunnel, noe som ville koste 400 millioner kroner mer.

   Det skjedde etter valgnederlaget ifjor høst og kort tid før Solberg-regjeringen overtok. Miljøvernminister Solhjell hadde fått spørsmålet på sitt bord som en innsigelsessak. I stedet for å overlate avgjørelsen til den nye regjeringen som skulle tiltre noen dager senere, valgte han å etterkomme Navarsetes ønske, og skjøv ekstrautgiften over på den blå-blå regjeringen.

Vegvesenet gikk imot

For det hører med til historien at Statens vegvesen gikk imot tunneløsningen. Den var overhodet ikke samfunnsøkonomisk forsvarlig.

   Folk i Lærdal kommune er selvsagt begeistret over den vedtatte tunnelløsningen. Det inkluderer også kommunens varaordfører, Lars Petter Nesse, som tilfeldigvis er Navarsetes ektemann.

   Så langt er alt typisk norsk distrikts- og maktpolitikk – på de tettbygde strøkenes bekostning. Lærdalsamfunnet med varaordføreren og Sp-lederen i spissen har vært flinke lobbyister for lokale særinteresser. Forsåvidt ganske normalt, og jeg har forståelse for hensynet til tettbygde strøk, barns skolevei osv. som Solhjell angir som god nok grunn til å etterkomme Navarsetes sterke ønske. Ansvarlige politikere har rett til å overprøve faglige innvendinger. Men en ekstraregning på 400 millioner? Fantes det ingen alternative løsninger, ingen rimeligere kompromissmuligheter?

Normal kommunikasjon

Det er også ganske normalt at statsråder i en regjering ringer til hverandre på kryss og tvers og konfererer i saker som angår flere departementer. Likevel sitter en igjen med en vond smak i munnen. Det er opplagt at Navarsete burde ha vært varsom med å legge et visst press på en statsrådskollega i en sak der hun i ettertid kunne bli beskyldt for å ha personlige og private interesser av et bestemt utfall.

   Ethvert lokalsamfunn har dessuten rett til å kjempe for sine interesser, og Lærdal kommunestyre var enstemmig i sin anbefaling av tunnelalternativet. Vestlendinger som samtidig har statsrådsposter i en regjering har tradisjon for å kjempe drabelig for hjembygda og hjemfylket, og de har ofte vunnet fram. Det mest kjente eksemplet er tidligere samferdselsminister Kjell Opseth fra Førde og Sogn og Fjordane, der Lærdal også befinner seg. Opseth ble etter hvert kjent for sine sterkt omstridte «veivalg» over til Vestlandet.

To pluss to er fire

Jeg intervjuet ham en gang på trappa til Rica Park Hotel i Sandefjord. Det må ha vært i hans statsrådsperiode mellom 1990 og 1996. Den gang sto striden om to- eller firefelts motorvei i nordre Vestfold. Mitt hovedspørsmål som lokalavisjournalist var selvfølgelig hvorfor den politiske ledelsen i hans departement ikke ville gå inn for fire felt i Vestfold, som var fagfolkenes anbefaling.

   - Dere får jo fire felt: To nye, og så kan dere bruke den gamle veien som også har to felt. Det blir fire til sammen, sa den arrogante statsråden fra Sogn og Fjordane. Han ville altså at vestfoldingene og andre fortsatt skulle bruke den gamle «dødsveien» forbi Holmestrand og Sande.

Størst samfunnsnytte

Det er på sin plass at Stortingets kontrollkomité skal undersøke tunnelløsningen i Lærdal, for å se om de 400 millionene i ekstrautgift var forsvarlig bruk av skattebetalernes penger over Samferdselsdepartementets budsjett. Det er ikke sikkert at vedtaket blir omgjort.    Men det er bra at slike saker luftes og løftes ut i det offentlige rom. Det er også bra at den blå-blå regjeringen har til hensikt å innføre et system der fagfolkenes rolle i Vegvesenet blir styrket i forhold til distriktspolitiske og andre mer underordnede hensyn. Penger bør brukes der de gjør størst samfunnsmessig nytte.

   Vi har mer enn nok av gode jernbane- og veiprosjekter i køen andre steder i landet om ikke kjappe tunnelløsninger skal snike seg inn og forrykke faglige prioriteringer.