Det
har vakt oppsikt at Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, i
egenskap av kommunal- og regionalminister, ringte til sin
statsrådskollega Bård Vegar Solhjell (SV) og bad ham sørge for at
den nye E16-traséen ikke ble lagt noen hundre meter fra eget hus,
men tvert imot i tunnel, noe som ville koste 400 millioner kroner
mer.
Det
skjedde etter valgnederlaget ifjor høst og kort tid før
Solberg-regjeringen overtok. Miljøvernminister Solhjell hadde fått
spørsmålet på sitt bord som en innsigelsessak. I stedet for å
overlate avgjørelsen til den nye regjeringen som skulle tiltre noen
dager senere, valgte han å etterkomme Navarsetes ønske, og skjøv
ekstrautgiften over på den blå-blå regjeringen.
Vegvesenet gikk imot
For
det hører med til historien at Statens vegvesen gikk imot
tunneløsningen. Den var overhodet ikke samfunnsøkonomisk
forsvarlig.
Folk
i Lærdal kommune er selvsagt begeistret over den vedtatte
tunnelløsningen. Det inkluderer også kommunens varaordfører, Lars
Petter Nesse, som tilfeldigvis er Navarsetes ektemann.
Så
langt er alt typisk norsk distrikts- og maktpolitikk – på de
tettbygde strøkenes bekostning. Lærdalsamfunnet med varaordføreren
og Sp-lederen i spissen har vært flinke lobbyister for lokale
særinteresser. Forsåvidt ganske normalt, og jeg har forståelse for
hensynet til tettbygde strøk, barns skolevei osv. som Solhjell angir
som god nok grunn til å etterkomme Navarsetes sterke ønske.
Ansvarlige politikere har rett til å overprøve faglige
innvendinger. Men en ekstraregning på 400 millioner? Fantes det
ingen alternative løsninger, ingen rimeligere kompromissmuligheter?
Normal kommunikasjon
Det
er også ganske normalt at statsråder i en regjering ringer til
hverandre på kryss og tvers og konfererer i saker som angår flere
departementer. Likevel sitter en igjen med en vond smak i munnen. Det
er opplagt at Navarsete burde ha vært varsom med å legge et visst
press på en statsrådskollega i en sak der hun i ettertid kunne bli
beskyldt for å ha personlige og private interesser av et bestemt
utfall.
Ethvert
lokalsamfunn har dessuten rett til å kjempe for sine
interesser, og Lærdal kommunestyre var enstemmig i sin anbefaling av
tunnelalternativet. Vestlendinger som samtidig har statsrådsposter i
en regjering har tradisjon for å kjempe drabelig for hjembygda og
hjemfylket, og de har ofte vunnet fram. Det mest kjente eksemplet er
tidligere samferdselsminister Kjell Opseth fra Førde og Sogn og
Fjordane, der Lærdal også befinner seg. Opseth ble etter hvert
kjent for sine sterkt omstridte «veivalg» over til Vestlandet.
To pluss to er fire
Jeg
intervjuet ham en gang på trappa til Rica Park Hotel i Sandefjord.
Det må ha vært i hans statsrådsperiode mellom 1990 og 1996. Den
gang sto striden om to- eller firefelts motorvei i nordre Vestfold.
Mitt hovedspørsmål som lokalavisjournalist var selvfølgelig
hvorfor den politiske ledelsen i hans departement ikke ville gå inn
for fire felt i Vestfold, som var fagfolkenes anbefaling.
-
Dere får jo fire
felt: To nye, og så kan dere bruke den gamle veien som også har to
felt. Det blir fire til sammen, sa den arrogante statsråden fra Sogn
og Fjordane. Han ville altså at vestfoldingene og andre fortsatt
skulle bruke den gamle «dødsveien» forbi Holmestrand og Sande.
Størst samfunnsnytte
Det
er på sin plass
at Stortingets kontrollkomité skal undersøke tunnelløsningen i
Lærdal, for å se om de 400 millionene i ekstrautgift var forsvarlig
bruk av skattebetalernes penger over Samferdselsdepartementets
budsjett. Det er ikke sikkert at vedtaket blir omgjort. Men det er
bra at slike saker luftes og løftes ut i det offentlige rom. Det er
også bra at den blå-blå regjeringen har til hensikt å innføre et
system der fagfolkenes rolle i Vegvesenet
blir styrket i forhold til distriktspolitiske og andre mer
underordnede hensyn. Penger
bør brukes der de gjør størst samfunnsmessig nytte.
Vi
har mer enn nok av gode jernbane- og veiprosjekter i køen andre
steder i landet om ikke kjappe tunnelløsninger skal snike seg inn og
forrykke faglige prioriteringer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar