Om å forklare og bortforklare

Egentlig burde det ikke være nødvendig å bruke energi på å forklare den sterke tilbakegangen og det katastrofale valgnederlaget til Sosialistisk Venstreparti. Store og seriøse aviser og deres lederskribenter har brukt mye trykksverte på rapporten fra partiets havarikommisjon de siste dagene. Dypsindige kommentarer har forsøkt å gi faciten for det historiske sammenbruddet. Helt unødvendig.

   SV er rett og slett et parti «ute av tia». Siden tidlig på 1960-tallet og med utgangspunkt i Orienteringskretsen har partiet i sin kjerne vært utenriks- og forsvarspolitisk i opposisjon til alt og alle. Partiet har vært, og er, motstander av at Norge skal være medlem av forsvarsalliansen NATO som etter 1949 var de vestlige demokratienes skjold og verge mot kommunistisk infiltrasjon, kupp og erobring. Det husker en del velgere ennå. 

   Etter Berlinmurens fall og Sovjet-Unionens oppløsning har alliansen tilpasset seg nye trusler og utfordringer. Vi kan bare tenke på nasjonalismens uhyggelige oppblomstring og forsøkene på etnisk rensning på Balkan etter Jugoslavias endeligt. NATO og USA stanset serbernes massemyrderier. SV er fortsatt imot hele NATO.

Mot NATO og EØS

Man har ikke tatt inn over seg at NATO, i likhet med EU, har spilt en passiviserende, fredsskapende rolle i et konfliktfylt Sentral- og Øst-Europa fra 1990-årene av, for ikke å snakke om rollen som fredsbyggende megler mellom arvefiendene Hellas og Tyrkia. Samtidig er alliansen blitt et vern mot revansjetanker og storpolitiske ambisjoner fra et sterkere, mer aggressivt og mer undertrykkende Putin-Russland. Men SV er fortsatt imot NATO.

   Partiet har gått imot alle forsøk fra Norge om å bli medlem av EEC, EF og EU, nå også EØS. Med en viss suksess. Men når partiet også vil ha Norge ut av EØS-samarbeidet, selve bunnplanken for norsk eksport og handel med de viktigste økonomiske partnerne våre i Europa, sier både folket og et overveldende flertall på Stortinget et kontant nei til å erstatte EØS med en spinkel handelsavtale. SV fortsetter å være innbitt EØS-motstander, selv om det for en tid var tvunget til å legge den mest aktivistiske motstanden bort som del av den rødgrønne regjeringens program.

Mot et kongehus

Selvsagt er partiet mot monarkiet og kongehuset vårt – nok en taperposisjon i overskuelig fremtid. Helt frem til 2009 var partiet marxistisk orientert og inspirert. Formelt har man nå vraket marxismen – det ble tross alt litt for gammelmodig - men det er ingen tvil om at noe av tankegodset og tilhørende samfunnsanalyser henger ved.

   I klimaspørsmålet har Sosialistisk Venstreparti slukt rått alt, absolutt alt, som er kommet fra FNs klimapanel. Og lagt til litt ekstra for å være særlig alarmistisk. Man vil helt sikkert ikke ta inn over seg at klimapanelet – opprettet for å «bevise» at alle klimaendringer er menneskeskapte gjennom CO2-utslipp – faktisk nå begynner å renonsere på sine mest pessimistiske og bombastiske spådommer. Anerkjente og uavhengige vitenskapsmenn har lenge gått imot den bastante konklusjonen at CO2 er hele forklaringen på global oppvarming. SV vil helt sikkert tviholde på sitt standpunkt så lenge det går.

Kampen mot privatbilen

For her ligger noe av forklaringen på partiets prinsippfaste og ideologisk fundamenterte bannlysning av privatbilismen. SV har satt likhetstegn mellom klimaforliket i Stortinget og kamp mot privatbilen ved sin skepsis til veiutbygging, motstand mot nye motorveier, men ja til skyhøye parkeringsavifter, bompenger og alle andre virkemidler som kan begrense bruk av privatbil.

   Da er det ikke noe merkelig i at SV har tapt hver tredje velger siden 2009 og gjorde det dårlig såvel i distriktene som i byene. I distriktene har folk flest enda mer bruk for privatbilen enn andre steder, de har ingen forståelse for partiets standpunkt. Dermed havnet SV under sperregrensen i tre av fire kommuner her i landet.

   Apropos privatbilen: Tror noen virkelig at dagens bortskjemte ungdom, som har vært skysset av foreldre til barnehage og skole gjennom hele oppveksten, som har vært på ferie i familiens bil og som drømmer om «lappen» fra tidlige tenår, vil være tilhenger av SVs forslag på dette området?

Bredere profil?

Hva gjør partiet nå? Talspersonene snakker optimistisk om utvikle ny politikk, skaffe seg større bredde, blant annet i helse- og kulturpolitikken. Glem det. I miljøspørsmål er man allerede skviset av Rødt, Miljøpartiet og til dels Venstre og KrF. Det blir for trangt for denne «saken», som dessuten har liten velgerappell. Hva skal man finne på av nytt i kulturpolitikken? Antagelig love enda mer penger til alt og alle som rører seg på området og som kaller seg kulturarbeidere. Det betyr et høyt skattenivå, ja, enda høyere skatter enn i dag. SV er landets mest profilerte tilhenger av eiendomsskatt. I mellomtiden gjennomfører de blå-blå skattelettelser som velgerne ikke vil ønske å miste ved neste valg. Nok en tapt sak.

   Helsepolitikken? Hva har SV å bidra med der? Enda mer statlig overstyring av helsevesenet? Enda flere helsebyråkrater? Enda mer hardkjør mot helsepersonell som vil reservere seg i abortspørsmålet av samvittighetsgrunner? I helsesektoren har de store og tunge partiene langt mer troverdighet.

Næringsfiendtlig

Og hva med økonomi og næringsliv? Ha-ha. På hvert eneste barometer NHO har offentliggjort gjennom årtier, har SV fått bunnotering. Bedrifts-Norge tror ikke på partiets «løsninger». Bedriftene ber om lavere skattebyrder og mindre papirarbeid. Det kan ikke SV skaffe dem.

   Det beste redningsforslaget for SV kom da Miljøpartiet foreslo at de to minipartiene skulle slå seg sammen. Det ble avvist.

   Hovedårsaken til SV`s kraftige nedtur er partiets manglende virkelighetsforståelse. Norske hverdagsmennesker ser at SV`s standpunkter ikke hjelper dem i det daglige strevet, gjør ikke tilværelsen deres lettere. Tvert imot. De ser i SV formynderholdningen, «du skal gjøre som vi sier»-politikken, ekspertstyret og «vi vet best for deg»-fingeren.

SV kommer i overskuelig fremtid ikke i regjeringsposisjon igjen. Partiet leverte ikke, hverken for egne kjernevelgere, eller nye. Partiet vil være livredd for «slitasjen» som følger med regjeringssamarbeid - og man har jo allerede lagt hovedskylden for katastrofevalget på nettopp den.