Nasjonsbyggingen ennå ikke fullført

2014 og det store grunnlovsjubileet nærmer seg. Historikere finkjemmer hva som er skjedd i Norge i løpet av de siste 200 årene, og gir svar på spørsmålet: Hva er egentlig nasjonen Norge, hva kjennetegner det norske, hva er identiteten vår og hva knytter oss sammen som folk?

   Noen av svarene: Grunnloven i seg selv var og er – grunnleggende. Den etablerte de senere styrende organene på nasjonalt nivå: Stortinget, Statsrådet, domstolene. I 1837 kom formannskapslovene som la grunnlaget for det lokaldemokratiet som etter hvert utviklet seg. Poenget var at de samme lover og regler skulle gjelde for hele riket, alle landsdeler. Gradvis ble byprivilegiene opphevet, skillet mellom byer og ladesteder forsvant, til slutt også spesialreglene for bykommuner og landkommuner.

   I årene før 1814, mens Norge fortsatt var et lydrike under Danmark, ble drømmen som oppsto blant norske studenter i København (Norske Selskab), til virkelighet: Et eget norsk universitet (Universitas Regie Fredericiana, nå UiO) ble åpnet i Christiania i 1813. En meget viktig institusjon for nasjonsbygging.

Knyttet landet sammen

Landet Norge ble på 1800-tallet etter hvert knyttet sammen med moderne infrastruktur og kommunikasjon: Vei, jernbane, kystruter, telegraf og telefon gjorde det praktisk mulig å sende varer, reise og knytte forbindelser over større avstander og kommunisere lettere med andre. Tidligere hadde størstedelen av folket levet mesteparten av sine liv i isolerte dalfører og kystsamfunn. Norge ble ett felles økonomisk marked. Egen myntenhet og norske frimerker bidro ytterligere til en følelse av å være innbyggere av samme land.

   Et utrolig viktig samlende element var skolelover som gjorde lese- og skriveferdigheten almen, fastsatte noenlunde samme pensum og ga muligheter for enhver til å erverve den samme grunnleggende kunnskapen - og det i faste skolebygg reist for formålet. Innholdet i historiefaget bidro sterkt til å forme nordmenns oppfatning av seg selv, og føle stolthet over forfedrenes verk. Gullalderen innen litteratur, drama, musikk og bildende kunst mot slutten av 1800-tallet styrket selvfølelsen. Det samme gjorde innhentingen og publikasjonen av de norske folkeeventyrene, sagnene og folkevisene. De ble allemannseie.

Kirken, en samlende kraft

Den norske kirke var og er fortsatt en samlende kraft. Bibel-, salmebok- og prekensamlinger fant veien til så godt som alle hjem, ikke bare embedsmannsstuene. Liturgien ble etter hvert norsk, og prestene med. Splittelsen i «to målføre» fra 1885 virket i motsatt retning, men ikke verre enn at de fleste forsto hovedinnholdet av det trykte religiøse ord.

   Forestillingen om å være norsk fikk en kraftig vitamininnsprøytning etter løsrivelsen fra personalunionen med Sverige. Kongefamiliens kloke nasjonsbygging kan knapt verdsettes høyt nok. De norske navnene i denne familien knyttet forbindelsen bakover til middelalder og vikingtid - «storhetstiden» da Norge var et eget rike med samlende kongemakt. Vi må heller ikke glemme de «norske» bragdene i isødet både i nord og sør: Amundsens og Nansens oppdagelser og eventyrferder i Arktis og Antarktis. Også de var elementer i nasjonsbyggingen.

   Oppfatningen av at nordmenn hadde en felles kultur i vid forstand, med felles ritualer og symboler, utviklet seg raskt mot slutten av 1800-tallet og inn i det 20. århundre frem til første verdenskrig. Det rene flagget ble et opphøyd symbol, og den nye arbeidsdagen i arbeids- og næringsliv etter 1900 satte fart i moderniseringen av landet.                                             Verdensutstillingen i Frognerparken i 1914 ble et stolt høydepunkt. Selv den revolusjonære mellomkrigstiden da hjemlige kommunister og sosialdemokrater gjorde hva de kunne for å rive samfunnet fra hverandre og torpedere følelsen av fellesskap, maktet ikke å rokke ved hovedelementene i det som tross alt virket samlende.

Krigsårene styrket samholdet

På toppen av det hele kom erfaringene fra krigen og okkupasjonen 1940-45. Den relativt fåtallige flokken av NS-medlemmer og frontsoldater som gikk okkupantenes ærend, styrket samholdet blant det store flertall, og dette samholdet varte et godt stykke inn i etterkrigstidens gjenreisningsstrev. Da oppsto også en ny samlende kraft: Filmavisen, rikskringkastingen, radioen og fjernsynet. Så lenge NRK-monopolet sto urokket, fikk nordmenn i hus og hytte, fra fjord til fjell, de samme daglige nyhetene, kommentarene, barnetimene og underholdningsinnslagene. Norske filmer ble sett overalt fra kinopalasser til bygdekinoen. Kulturen ble brakt «ut til folket» gjennom riksteater og rikskonserter.

   På 60-tallet og et par tiår framover forsøkte riktignok rabiate 68`ere som dyrket kommunismen og proletariatets diktatur med væpnet revolusjon og undergravning av samfunnsautoritetene, å knuse fellesskapets institusjoner og innføre elitetenkeres romantiske forestillinger om det perfekte sosialistiske samfunn. De besatte i en viss utstrekning høydedragene i norsk kultur- og samfunnsliv og hadde stor indoktrineringskraft helt fram til 90-tallet. Så rullet bølgen av fanatisme og ensporethet tilbake til dyphavet, sammenfallende med nye medier og flere uavhengige kilder for kunnskap og meningsdannelse.

Velferdssamfunnet

Jeg legger også vekt på det norske velferdssamfunnet som alle politiske partier omfavnet og utviklet fra 30-årene av, uavhengig av hvem som hadde regjeringsmakten. Dette nasjonale fellesprosjektet er kanskje noe av det mest dyrebare og samlende i dag. Kanskje er det ikke helt korrekt å kalle prosjektet «norsk» eller «nordisk», men det føles sånn (eller vi er blitt hjernevasket til å tro det). Myter blir realiteter når bare tilstrekkelig mange tror på dem.

   Mye av det som føles som særnorsk er utviklet i konflikt og konkurranse mellom ulike ideretninger. Men på de store høytidsdager da ritualene og tradisjonene leves ut, er det liten tvil om at vi føler tilhørighet til én nasjon. Det er en stor styrke i møtet med utfordringer som innvandring og andre kulturelle (eller ukulturelle) impulser utenfra representerer. Det globale trykket vokser, og det er ikke åpenbart at nasjonsbyggingsverket vil bestå helt uten riper, sprekker og skader.

Språket splitter

Én bit av nasjonsbyggingen gjenstår: Felles skriftspråk og en landsgyldig norsk uttale. De aller, aller fleste kulturnasjoner i vår del av verden har, til tross for dialekter og provinsielle varianter, samlet seg om én skriftnorm og én standard nasjonal uttale når journalister, nyhetsopplesere, entertainere og politikere henvender seg til hele folket, hele nasjonen. Ikke slik i Norge. Her er vi sære, «alternative» og dyrker det kuriøse og individuelle.

   Selvsagt benyttes en lang rekke honnørord for å tillate og forsvare «mangfoldet»: Toleranse, raushet, inkluderende holdninger. Med denne argumentasjonen er vi blitt tvunget til å godta et dialektvirvar i riksmediene som andre nasjoner slipper. Den forrige kringkastingssjefen åpnet slusene for alle slags former og personlige språkvrier. Da tillot han også utydelig, munnslapp og grammatikalsk ukorrekt språk. Ingen medarbeidere i NRK behøvde lenger å forholde seg til en norm, en tydelig uttale og vise et minimum av respekt for lyttere og seere.

Manglende respekt

I min tid i NRK Radio på Marienlyst hadde vi strenge instrukser om å vise denne respekten, å uttale oss distinkt slik at de som lyttet kunne konsentrere seg om innholdet, ikke måten ting ble sagt på. Å snakke kav dialekt var bannlyst. De to normerte målførene skulle gjelde. I dise tider stanser mye av budskapet på veien inn i hodene våre under dagsnytt og dagsrevy. Først må vi konsentrere oss om å forstå hva vedkommende egentlig sier, deretter følger den møysommelige prosessen med å lagre innholdet.

   Noen programmer er verre enn andre. Formiddagssendingene i radio er desidert verst. Programlederne snakker utydelig og ustrukturert, er dårlig forberedt, blir «private» og strever vettet av seg for å være «folkelige», hverdagslige – men oppnår bare å fremstå som dialektisk heslige tomtønner.

   Aldri før i radio- og TV-historien har vi hørt så mye kjatring, plapring, skvalder og intetsigende vås som i disse dager. Den nye kringkastingssjefen har en jobb å gjøre – om han våger.

Språkåret

Det offisielle språkåret vi er inne i, kunne vært benyttet til å sette søkelyset på bevissthet rundt språk og fremme språkinteressen, kanskje også normering og landsgyldige uttaleregler. I stedet opplever 90 prosent av nordmennene med riks- og bokmål i dagliglivet som språkform at «året» nok en gang blir misbrukt for nynorskens sak, ikke flertallets foretrukne målform. Dessverre har nynorskfolket alltid benyttet rå statsmakt og deler av statsbudsjettet for å bevare og fremme sin egen offisielle målform. Men det er ikke, slik jeg ser det, i nynorskens interesse at den drukner i dialektvirvar og upresis muntlighet.

   Jeg er ikke ute etter å ta livet hverken av nynorsken eller dialektene. Sistnevnte har sin naturlige plass i mangfoldet. Dialektkjennetegn er artig å støte på, de gir en innfallsport til samtale om tilhørighet og oppvekststed. De hører hjemme i portrettintervjuer der språket forteller mye om intervjuobjektets karakter og personlighet. I lokalsendinger der lytterne er forutsatt å kjenne til språklige særegenheter, kan også dialekter ha sin naturlige plass.

   Nynorsken er dessuten innfallsporten til en rik nasjonal litteratur som undertegnede har hatt ufattelig mye glede av fra ungdommen til denne dag. Det gjelder både klassikere og samtidsforfattere som benytter vårt andre målføre. Slik måtte det bare bli etter norskstudiet på Blindern og ikke minst i tiden med Hartvig Kiran som avdelingssjef i NRK.

Det landsgyldige

Men på riksnettet bør andre regler gjelde enn et fritt fram til å kakle med ethvert nebb. Der bør det noenlunde landsgyldige være hovednormen. For språket vårt er og blir en samlende kraft i nasjonsbyggingens tjeneste.

   Jeg har i ganske lang tid hatt omgang med nye landsmenn, både fra Baltikum, Balkan, Midtøsten og mer fjerne strøk. De er fortvilt over språkvirvaret i sitt nye hjemland. De lærer å lese, snakke og forstå språket på obligatoriske norskkurs ved bruk av normerte lærebøker, og går så begeistret ut i det norske samfunnet for å søke arbeid, skaffe seg oversikt over nyhetsbildet og lære det norske samfunnet bedre å kjenne. Så møter de en muntlig uttale i riksmediene som ligger fjernt fra det lærerne på språkkurset benyttet. Nyhetssendingene blir en stengt port på veien inn til det norske.

   At dette er et hinder for integrering og inkludering, sier seg selv. Språket mister formidlingsverdi og blir noe man irriterer seg over, ikke noe som gir større forståelse, innsikt og kunnskap. Og tilhørighet.

Alt for mange snubletråder

Det byråkratiske Norge har til de grader est ut under rødgrønt styre at det begynner å få alvorlige følger for vekst, utvikling og velferd.
   Best ser vi det i kommune-Norge der mye av velferden skapes og holdes ved like i form av tjenester, kommune- og reguleringsplaner og tilrettelegging for private initiativ. Et sitat i Aftenposten sier noe vesentlig om situasjonen: "Vi har talsmenn for sommerfugler og frosker, men hvem snakker for boligkjøpere?"
   Mye skyldes innsigelsesinstituttet - alle protestene - fra 22 statlige instanser fordelt på 12 departementer. De stanser, forsinker eller fordyrer et utall prosjekter, fra anlegg av en ettertraktet vei,  en fornuftig jernbanetrase eller åpning av et nytt og nødvendig boligfelt, til det minste påbygg på hytta, forbedring av en brygge, en bitte liten standardhevning på privat eiendom.
   "Omkampenes land" kalles Norge nå i Kommunalt Rapport. 85 prosent av innsigelsene kommer fra "de fire store": Fylkesmannen, fylkeskommunen, Statens veivesen og NVE. Miljøverndepartementet er også en versting. Halvparten av kommuneplanene fikk statlige innsigelser i 2011.
   Det er ikke i alle tilfeller saksbehandlernes feil, unntatt når de ser sitt snitt til å bruke "skjønn". De har fått makten gjennom et lovverk med forskrifter. De mottar rundskriv etter rundskriv fra regjeringskontorene. De får "nasjonale føringer" i fanget, de blir utstyrt med "rikspolitiske retningslinjer". Lokalpolitikere og privatpersoner river seg i håret. Raseriet i kommune-Norge har nådd et høydepunkt. Nå lover regjeringen at "noe skal gjøres": Man bebuder opprettelsen av en gruppe som skal se på innsigelsesinstituttet. Ingen tror at denne blir ferdig før valget, eller at nødvendige reformer kommer snarlig. Til det er de rødgrønne alt for glad i å styre, forordne, nedlegge noen forbud her og noen påbud der. Det ligger i venstresidens natur å bestemme over alle underliggende ledd, helt ned til enkeltmennesket.
   Et artig eksempel nevnes av KS: En vei skulle bygges. Da klager fylkesmannens landbruksavdeling, som mener veien tar for mye dyrkbar mark. Så flyttes veitraseen nærmere bekken. Da protesterer fylkesmannens miljøvernavdeling. Antagelig var det noen frosker som risikerte å få et dårligere liv. Forskningssenteret Oslo Cancer Cluster søkte om å få reise et nytt bygg. Men så fant Miljøverndepartementet noen sjeldne sopper i hule eiker på tomta. Bygget måtte finne en annen plassering. Forsinkende og fordyrende.
   Vi er blitt Omkampenes land. Etter at fornuftige borgere på lokalt nivå har lagt sine planer og fått dem godkjent av folkevalgte organer, kaster overordnede instanser seg over planene og nileser hvert komma med lupe  for å finne mulighet for innvendinger. Sånn kan vi ikke ha det lenger. Vi får ikke fram de store og gode prosjektene for vei, jernbane eller boligbygging i dette landet før nye koster slipper til.
   Det kan skje 9. september.

Senterpartiet på vei utfor sokkelen

Den rødgrønne regjeringen slåss ikke bare innbyrdes, de enkelte regjeringspartnere strides også internt. Verst er det i Senterpartiet, der personlige motsetninger i partiledelsen er i ferd med å rive og slite partiet i stykker. En stor porsjon energi (!) blir brukt på ryktespredning, intrigemakeri og forsvar av standpunkter som står steilt og milevis fra hverandre. Mye har sammenheng med uforenlige standpunkter i oljeleting.

   De lar seg ikke forene, synspunktene som enten går ut på å frede Lofoten og Vesterålen for oljeleting og oljeutvinning, eller tillate slik leting og utvinning.

   Igjen ser vi den grelle sannheten om hva slags parti Senterpartiet egentlig er: Et gammeldags agrarparti hvis velgergrunnlag forsvinner i takt med det dalende tallet på selvstendige gårdsbruk. Et smalt interesseparti som ikke makter å favne de store folkegrupper, og som har mislykkes totalt i å få fotfeste i byer og større tettsteder. Et parti som er seg selv nok og blåser i hva som er til gavn for hele fedrelandet. Som ikke er opptatt av hva landsdelen innenfor Lofoten og Vesterålen skal leve av i tiårene fremover, som sier nei til de trygge og velstandsgivende arbeidsplassene oljeutvinning vil få.

   På tampen av sin karriere og rolle i norsk politikk har partiet bare ett trumfkort: Å sitte på vippen i en koalisjon som selv knaker i sammenføyningene. Den lille størrelsen gir stor makt – så lenge den varer.

   Så stor makt at det er dette partiet vi kan takke for at Intercityutbyggingen for jernbane ikke vil bli fullført til ytterpunktene Halden, Lillehammer og Skien under de rødgrønne. Forklaringen er enkel: Senterpartiet vil ha maksimal veiutbygging i grisgrendte strøk, og vil stryke en del av bevilgningene til jernbaneutbygging på Østlandet i Nasjonal Transportplan. For hverken de rødgrønne eller andre har for tiden råd til begge deler samtidig. Altså gir Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter – for å holde på fasaden til det rødgrønne regjeringsprosjektet.

   Det koster det tettbygde østlandet dyrt, der hvor befolkningsveksten skjer, landsdelen som vil ha én million flere innbyggere om ikke så mange år. Skal folk komme seg på jobb i dette enorme integrerte arbeids- og boligmarkedet, er vi nødt til å bygge ut kollektivnettet, og da står jernbanen som det suverent viktigste midlet. Det er så selvsagt at det er nesten flaut å nevne det.

   For å pynte på «løsningen» om å stanse Intercityutbyggingen i Hamar, Fredrikstad og Tønsberg, og gi et skinn av saklig holdbarhet, bestilte Finans- og Samferdselsdepartementet en analyse av TØI og Dovre Group – som ga til beste den konklusjonen man ønsket seg: Det er «uøkonomisk» å bygge ut trianglet til ytterpunktene.       For bare kort tid siden kom NSB og andre til et helt annet resultat: Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å anlegge dobbeltspor og få opp hastigheten til Skien, Halden og Lillehammer, og spesielt om man tar med i betraktningen hva man taper på om det ikke gjøres.

   Det er ikke bra for landet om Senterpartiet får fortsette i sin rolle som vippeparti og bremsekloss. Verst er det for deler av vår nordlige landsdel, som vil gå glipp av de positive virkninger olje- og gassvirksomhet skaper. Og alt fordi man gjerne vil fremstå i sin «grønne» positur. Klimakatastrofe? Forurensning? Ødeleggelse av fiskerinæringen? Det sa man om utbyggingen av Nordsjøen og videre opp i Norskehavet også. Sannheten er at det er bedre og tryggere værmessige og geologiske forhold for olje- og gasssutvinning jo lenger nord man kommer. De som vet og kan sier dette igjen og igjen, men blir overdøvet av krigstrommevirvler fra «miljøbevegelsen».

   Den tyngste partneren i regjeringssamarbeidet vil etter alt å dømme gå inn for konsekvensutredning av oljevirksomhet på kontinentalsokkelen utenfor Nord-Norge, mens Senterpartiet vil velte seg utfor kanten av den samme – sokkelen.

Likhet er ikke rettferdighet

Flere ramaskrik er dukket opp i mediebildet de siste dagene: Finansministeren advarer nordmenn om at velferdsordningene og pensjonene står i fare om vi ikke arbeider mer, dvs. står i arbeidslivet ut over det som i dag er gjengs pensjonsalder (som er adskillig lavere enn den offisielle). For vi lever lenger, og da må jo det offentlige punge ut med pensjoner i flere år enn det man så for seg. Det tåler ikke selv Pensjonsfond utland (”Oljefondet”). Inntektene til pensjonene må komme fra andre kilder, først og fremst fra oss selv.

   De som er så heldige at de får offentlige pensjoner med 66 prosent-garanti, har oppdaget at garantien ikke står fjellstøtt likevel (for de som er relativt unge i dag), for levealdersjusteringer vil senke prosenten om et par tiår. Nye hyl om at dette må det bli slutt på, ”det var ikke det vi mente da vi fikk tilbudet om en mer vanlig pensjonsordning for få år siden, men valgte den bestående ordningen.” Man vil altså ha i pose og sekk, uansett om man lever kort eller lenge.

   Så har vi dem, særlig kvinner, som er frustrerte over at de får så lav pensjon. ”Det er urettferdig at vi som har vært hjemme mens barna var små, og som har hatt deltidsjobber, skal få så lav pensjon.” Har de virkelig ikke satt seg inn i det norske pensjonssystemet? Er de ikke klar over at pensjon har med samfunnets økonomiske kretsløp å gjøre? De som velger å ikke delta i det økonomiske kretsløpet, kan selvsagt ikke forvente at de skal få samme utbetaling som dem som gjør det.

   Pensjon har med produksjon, produktivitet og økonomisk verdiskaping å gjøre, det dreier seg ikke om almisse fra samfunnet. Alle skal naturligvis ha et økonomisk sikkerhetsnett under seg, et minstemål av inntekt og levestandard, det vi kaller minstepensjon. Velferdsordningene skal selvsagt omfatte også de som har minst. Men når det er sagt: Det hjelper ikke at man har ”skapt verdier” i hjemmet, passet barn, vasket hus og organisert sin egen SFO før SFO ble oppfunnet dersom man har tatt valget om å ”være hjemme” og ikke deltatt i det økonomiske kretsløpet. De siste 30-40 årene har en mengde kvinner vært i full eller tilnærmet full jobb – samtidig som de tok seg av barn og hjem (forhåpentlig i samarbeid med en fullt arbeidende partner). Fortjener ikke disse kvinnene høyere pensjon enn sine medsøstre? Selvsagt gjør de det. Å jevne ut pensjon til kvinner ”etter behov” ville være dypt urettferdig mot alle de dobbeltarbeidende.

   Vi vet at før eller siden blir de fleste av oss gamle, går ut av arbeidslivet og skal leve av pensjon eller oppsparte midler. Dette er den enkeltes ansvar, ikke pappa stat eller mamma kommune. I Norge har vi latt staten organisere dette systemet, i andre land er det arbeidsgiverne eller den enkelte som må forberede sin egen alderdom. Altså betaler vi i mange tiår en viss andel av inntekten med sikte på fremtidig pensjon i form av pensjonspremier. En god del er nå også inne på tjenestepensjonsordninger, som er et spleiselag mellom arbeidstager og arbeidsgiver. Vi har individuelle og private pensjonsforsikringer som den enkelte kan opparbeide i tillegg.

   Igjen er det tale om ansvarsfølelse, langsiktig planlegging og en viss vilje til å avstå fra forbruk på en mindre del av inntekten i faser av livet for å sikre en trygg økonomisk alderdom. De som gjør nettopp dette, får bedre dager i den andre enden. De som ikke gjør det, må ta konsekvensen. De har gjort sine valg. 

Hva med en virkelig nasjonal krise?

Hevingen av Forsvarets beredskap til nivå A har igjen satt spørsmålstegn ved Regjeringens evne til å håndtere unormale og alvorlige situasjoner. Forsvarsdepartementet holder til vegg i vegg med Forsvarets Overkommando på Akershus, så kommunikasjonslinjene burde være korte og greie. Det er nærmest bare å banke på nabodøra. Da det kom for dagen at Forsvaret i starten bare ga melding til PST og ikke videre til Politiet som sådan eller til almenheten, var forsvarsminister og justisminister raskt ute med å legge alt ansvar på Forsvarssjefen personlig. Det var selvsagt for å unngå kritikk mot regjeringens egen beredskapsstatus og evne til å håndtere slike situasjoner. Sannsynligvis hadde Forsvaret flere varslingsadresser på blokka, man rakk bare ikke å følge opp informasjonen ut i flere ledd, fordi mediene var raskere ute.

Vinklet mot regjeringen er det åpenbart at varslingsrutinene fortsatt har store mangler, både internt i regjeringsapparatet og ut mot politidistriktene og sivilsamfunnet. Dette til tross for Gjørv-kommisjons avsløringer og alle løftene om å forbedre seg. Terrorangrepet mot Statoil i Algerie var den siste testen på beredskapen. Her var det først og fremst Statoils opptreden som avtvang respekt, Regjeringen fikk vel omtrent ”bestått” i karakter.

Men det bør ikke stoppe der. Har vi tillit til at Stoltenberg-regjeringen med sine uregjerlige partnere og attpå til et nærmest pasifistisk, NATO-fiendtlig og USA-hatsk parti i viktige posisjoner, vil håndtere en virkelig stor nasjonal krise og beredskapssituasjon?

Jeg har ikke denne tilliten. Hvor ofte trener dette regjeringskollegiet på beredskapssituasjoner? Hvor ofte og hvor grundig testes varslingsrutinene? Hvor ofte flytter man inn i Regjeringens krisesenter?

De av oss som øvde på krisehåndtering i ”fjellet ved Hønefoss” på slutten av 70-tallet, ble etter hvert beroliget av flere regjeringers holdninger og prioriteringer. Spesielt fikk vi respekt for Willoch-regjeringene på 80-tallet og i det hele den beredskapstenkning og de forberedelser som var svært oppegående selv etter den kalde krigens slutt. Også Bondevik-regjeringene vet jeg tok problemstillinger i krisehåndtering alvorlig.

Men hva med dagens rødgrønne regjering? Er den i det hele tatt mentalt og praktisk forberedt på nær utenkelige situasjoner som brått kan dukke opp? Opprydningen etter 22. juli er langt fra fullført. Jeg er redd det må et regjeringsskifte til før beredskap igjen kommer høyt nok opp på dagsordenen i det sentrale regjeringsapparatet, slik at vi kan sove noenlunde trygt om natten.

En regjering i oppløsning

Tegnene på stjernehimmelen har vist seg lenge, men nå er det tydelig for alle som vil se: Den rødgrønne regjeringen nærmer seg en tilstand av forvitring og oppløsning. Og det dreier seg ikke bare om vanlig slitasje etter relativt (alt for lang) tid ved roret. Her er det tale om tilstander som minner om Monthesquieus berømte utsagn: «Makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt».
   Da SV`s Lysbakken forærte store statlige pengebeløp til «egne» kampgrupper uten at andre fikk mulighet for å søke, da Ap`s Giske forsøkte seg med kompisutnevnelser i Entra og partifelle Støre ble beskyldt for å være svært så raus med en venn i Rederiforbundet i forbindelse med støtte til nordområdelogistikk, da våknet en del borgere i dette landet. De hevet øyenbrynet enda et hakk da LO-sjefen fikk en lukrativ styreplass i et delvis statseid selskap – uten arbeidsforpliktelser. I flere andre tilfeller kan man ha berettiget mistanke om lignende urent trav, men bevisbyrden kan være vanskeligere å etablere.
   I hele Arbeiderpartiets lange og sammenhengende regjeringstid etter 1945 var det vanlig å høre beskyldninger om at «partiboka», altså medlemskap i partiet, var en stor fordel når stillinger i stat, fylke og kommune skulle besettes, eller posisjoner i den floraen av statseide bedrifter som den gang eksisterte. Det var ikke enkelt for borgerlige søkere å få sentrale posisjoner i diplomatiet. At kringkastingssjefen skulle komme fra Arbeiderpartiet, ble tatt for gitt. Den tradisjonen er nå gjenopptatt med ansettelsen av Thor Gjermund Eriksen. Han er kvalifisert og har sørget for å bli partiløs, sånn formelt, men alle tenker sitt.

Alle mot alle
Den politiske oppløsningen er imidlertid enda mer markant og tydelig. Alle slåss mot alle i det rødgrønne regjeringskollegiet. Det skjer i full offentlighet: Oljeleting i nord, EØS-avtalen, vektleggingen av veiutbygging kontra jernbanesatsing er bare noen eksempler. Listen er uendelig når man ser hva de rødgrønne partiene krangler om så busta fyker i disse dager. Utdanningspolitikken er en lite lystelig arena for de rødgrønne, og Høyre styrker seg som Skolepartiet. Det ble lagt merke til da statsministeren skubbet Kristin Halvorsen til side og selv frontet Arbeiderpartiets politikk på Bratteliseminaret, ikke regjeringens.
   Så har vi landbruksministerens famøse innføring av toll på kjøtt og ost for å tilgodese egne velgere og deres inntekt. Tollen førte nesten til diplomatisk krise, og Norges navn ute fikk en skamplett det vil ta lang tid å fjerne. Tollsaken er igjen et eksempel på det gamle, men slett ikke gode ordtaket: «Skitt i Norge, leve (bøndene på) Toten».
Særinteresse- og sperregrensepartiene kjemper desperat for å holde seg over 4-prosentmerket. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti opptrer som spekkhuggere i forsøket på å ta Ap-velgere og prøver seg med stadig mer kreative «utspill». Regjeringen er nå splittet i så mange viktige spørsmål at den mer og mer fremstår som et forretningsministerium som driver brannslukking fra dag til dag. Statsbudsjettet for 2013 viser ingen virkelige prioriteringer, bare litt flere oljesmurte midler til alle. Man tør ikke skuffe noen.

Slitne statsråder
I mediene ser vi slitne statsråder og en regjeringssjef med dratte trekk og uten gnist i øynene. Jonas Gahr Støre virker fortsatt utilpass som helseminister. Det var rett og slett «dårlig gjort» av Stoltenberg å tvinge ham til å skifte beite. Støre har hatt og har en høy stjerne som Norges utenriksansikt. Han nøt en enorm popularitet blant velgerne, var en samlende figur utad, en som nøt respekt og anerkjennelse. Han er dømt til å mislykkes som helseminister. Helsesektoren i Norge gjør svært mye godt, men det er noe med organiseringen og institusjonaliseringen som svikter. Den hardnakkede kampen mot å samarbeide med private helseinstitusjoner er bare en ting. Den er ideologisk betinget, og det reaksjonære synet på private tilbud med «muligheter og mangfold for alle» binder Støre til masten.
   Vi vil i tiden som kommer se flere signaler om at de rødgrønne innser den overhengende faren for valgnederlag. Vi vil se mange partifolk som søker mot diplomatiet, fylkesmannsembedene, styremedlemskap eller utøvende funksjoner i statlige og offentlig eide bedrifter. Vi vil kanskje se utnevnelser i de store frivillige organisasjonene som vil vekke reaksjoner. Statsråder og statssekretærer, politiske og personlige rådgivere vil denne våren undersøke mulighetene for å gå ut av politikken, om de ikke alt har sikre plasser på Stortinget. Til og med i det forhatte private næringslivet vil det dukke opp søknader eller forsiktige henvendelser.

Styring mot brudd?
Mange vil forsøke å være føre var. Man skal jo tross alt ha en jobb og en inntekt. Den aller beste forsikringen mot et altfor stort tap av flertall og styringsmakt – for Arbeiderpartiet – er opplagt å styre mot et regjeringsbrudd, der man i siste delen av valgkampen kan stå på egne politiske bein og kringkaste eget program. Partiet som har gått med på alt for mange kompromisser av hensyn til regjeringssamarbeidet, står egentlig sterkere blant velgerne enn mange tror. Det er SV`s og Sp`s ensporede og enøyde hjertesaker som svekker også Arbeiderpartiet. Når man likevel må regne med et mulig valgnederlag og bli tvunget i opposisjon, har partiet alt å vinne på å beholde en så stor gruppe på Stortinget som mulig, drive dyktig opposisjonspolitikk og komme sterkere tilbake ved en senere korsvei.
   Sjansene for at dette vil skje, er ikke store. Men i disse dager opptrer «samarbeidspartnerne» i regjeringen så egosentrisk og driver et så til de grader råkjør mot andre regjeringsdeltagere at noen en dag kan si: Nok er nok!
Vi går spennende måneder i møte.

Skatten på hjemmene våre

«Kommune-Norge setter rekord i eiendomsskatt» reklamerer Kommunal Rapport i sin utgave for 31. januar. 25 nye kommuner har sett seg nødt til å innføre nordmenns desidert mest upopulære skatt. Totalt vil det komme inn over åtte milliarder kroner i 2012 fra denne lokale skatten.

Man blir nysgjerrig og leser detaljene. Bildet er gjenkjennelig: Det er først og fremst i kommuner der Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har ordføreren (samt Kystpartiet i Nord-Norge) som har innført eiendomsskatt. Men også Kristelig Folkepartikommuner har lett latt seg overtale til å innføre den omstridte ekstraskatten på boligeiendommer.

Der Fremskrittspartiet, Venstre (!) og Høyre er ordførerpartiet, er det større motstand mot skatten. Men samtlige kommuner der SV har makta i en konstellasjon, der er det også eiendomsskatt. 90 prosent av Sp-kommunene har eiendomsskatt (antagelig er landbrukseiendommer unntatt), 88 prosent av Ap-kommunene håver inn skatt på kommunens boligeiere.

Vi må tro at «alle» ikke liker det, men det er tydelig at noen partier er mer skattekåte enn andre, og vegrer seg mot å ta grep i form av innsparinger i kommunens driftsbudsjett. Slik en god Høyrestyrt kommune som Sandefjord har valgt å gjøre.

Bildet er selvfølgelig mer nyansert enn denne innledende fremstillingen: Det kan være kommuner der ordførervalget er gjort etter en «konstellasjon» av flertallspartier, og der ordføreren personlig ikke ønsker innføring av skatten, men ikke er i stand til å hindre det.

Så har vi alle de kommunene som ikke har innført eiendomsskatt på vanlige innbyggere, kun på næringslivet, altså bedriftene i lokalsamfunnet. Det gjelder spesielt «kraftkommunene». De kan trygt kreve eiendomsskatt av kraftverk, for kraftverkene kan ikke ta med seg fossen og etablere seg utenlands. De må pent bli der de er. Andre lignende næringer er i samme situasjon. Det er ikke så enkelt å flagge ut meierier og ysterier langt fra der Dagros beiter.

Vi har også en del vanstyrte kommuner som er kommet under administrasjon av fylkesmannen. De er på den beryktede Robek-lista. I sin desperasjon for å komme ut av pengeknipa, innfører man eiendomsskatt.

Men det som går igjen i reportasjer rundt innføring av skatten, er at politikerne ikke har ryggrad til å stå imot når populære investeringsobjekter dukker opp, som bygging av en ny skole, en barnehage, et sykehjem. Å innfri et valgløfte rundt slike investeringer kan være vanskelig når den folkevalgte hverdagen begynner og inntektene egentlig ikke er der.

Jeg hopper over de såkalte Terra-kommunene der dumme og grådige rådmenn og ordførere lot seg lure til aksjespekulasjon på høyt og dristig nivå. For at ikke vanlige innbyggere skal få mye dårligere kommunale tjenester enn andre steder, har man her tydd til eiendomsskatt.

Husker dere Stoltenbergs skatteløfte fra 2005? Skattetrykket skulle under en rødgrønn regjering ikke øke fra nivået i 2004. Det kan settes et spørsmålstegn ved dette løftet: Avgifter, gebyrer, bensinavgifter, bompenger og andre kreative regnskapsknep var unntatt. Nå når bomavgifter har eksplodert i samferdsels-Norge, kan noen hver tenke sitt. Høyst sannsynlig har det samlede skatte- og avgiftsnivået økt siden 2005 da de rødgrønne kom til makten.

Og mange kommuner har sikkert innført eiendomsskatt fordi de ikke får de overføringene fra staten gjennom inntektssystemet som de egentlig skulle hatt (de fleste Vestfold-kommunene er i den situasjonen). Kommuner som egentlig kunne fått skjønnsmidler (en uting i et rettferdig overføringssystem) har helt sikkert fått en antydning fra departementet: «Men dere utnytter jo ikke inntektspotensialet. Dere trenger da ikke skjønnsmidler når dere ikke innfører eiendomsskatt»?

Jeg minner om at det er stortingsvalg til høsten. Da er det greit å vite hvilke partier som vegrer seg mot eiendomsskatt, og hvilke som med den største glede og selvfølgelighet innfører skatten på hjemmene våre så fort de får anledning til det.

Når en terrorist vil drepe

Jeg har vanskelig for å se at motangrepet fra algirske (legg merke til den korrekte stavemåten) væpnede styrker mot de islamske vanhellige krigerne i In Aménas kunne vært utført på en mindre brutal og risikofylt måte enn den som faktisk fant sted. Utenriksminister Espen Barth Eide antydet allerede mens motaksjonen var i gang (slik jeg oppfattet ham) at norske tilsvarende spesialstyrker neppe ville kunne handlet stort annerledes. Man var fratatt handlingsrom og alternativer da terroristene forsøkte å frakte bort et stort antall gisler. Hensikten var åpenbart å skjule så mange utlendinger som mulig et godt stykke fra gassanlegget. Da ville terroristene kunne utøve et enda større press både på algirske og utenlandske myndigheter, og stå helt fritt til å henrette gisler én for én når kravene ikke ble innfridd.
   For selvsagt regnet islamisten Mokhtar Belmokhtar med at han og krigerne hans ikke ville være i stand til å beholde kontrollen over anlegget mer enn noen timer, høyst et par dager. Og han visste at alle de medsammensvorne som på hans ordre inntok En Aménas, ville bli drept eller tatt til fange. Jihadister ofrer gjerne sine egne. Menneskeliv, venner eller fiender, spiller ingen rolle.
   Det er svært forståelig at de som i fortvilelse hadde håpet på en annen utgang, pårørende, Statoil og norske myndigheter (og alle oss andre), leker med tanken om at «hvis vi eller den algirske hærledelsen bare hadde...», så ville norske og andre liv kunne reddes. Man kunne ha tilbudt store løsepenger, forhandlet, bedt og tryglet. Dette kan ikke bli annet enn spekulasjoner, håp og i verste fall rene illusjoner. Vi står ikke overfor menneskelige vesener med normale reaksjoner eller et normalt sjelsliv i dette tilfellet. Folk som ønsker å drepe, de dreper uansett.

En spektakulær aksjon
Mokhtar Belmokhtar ønsket å utføre en så grusom og spektakulær aksjon som mulig. Han spilte på internasjonale medier, på handlinger han visste ville skape sjokkbølger i vestlige land og ønsket også å forbedre sin egen status i det mer omfattende al-Qaida-nettverket. Han visste selvsagt at ansvarlige myndigheter i Algerie aldri ville gå med på å slippe sine arts- og åndsfrender ut av fengslene. Vi så den kalde virkeligheten da terroristene inne i En Aménas forsto de var omringet og startet henrettelser av gisler. Mange ble reddet av at algirske soldater rykket inn.
   Påstanden fra terroristene om at aksjonen var en gjengjeldelse for den franske intervensjonen i Mali, er selvsagt løgn. De franske styrkene hadde bare så vidt begynt sin militæraksjon i nabolandet, og planleggingen av En Aménas-angrepet må nødvendigvis ha tatt lang tid, sannsynligvis måneder. Å improvisere, på dagers varsel, en okkupasjon av et svært gassanlegg med tilhørende boligby, er ikke mulig.
   Det må bli algirske myndigheter som må ta ansvaret for både sikkerheten og oppfølgingen i etterkant. De må finne svarene på alle våre spørsmål, og offentliggjøre dem. Dette var ingen 22. juli-aksjon. Den skjedde på algirsk jord. Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi-forbundet som krever en «uavhengig kommisjon», bør vite dette like godt som noen. Men forbundet mener kan hende at noen andre enn terroristene skal stilles til ansvar, og at Statoil selv ikke er i stand til å undersøke omstendighetene på en god måte? Skal noen andre enn terroristene "tas"?

Høyere sikkerhet
Hva så med sikkerheten fra nå av i En Aménas og andre tilsvarende anlegg, fabrikker og prosjekter i risikofylte land? Det minst rasjonelle og mest fåfengte vil være å bare bygge høyere murer og sikkerhetsgjerder, øke tallet på vaktmannskaper og iverksette flere kontroller. Det er ganske enkelt umulig å sikre seg hundre prosent mot en målrettet, kynisk og velstående terrorbevegelse. Terroristene har initiativet og kan planlegge nye aksjoner i ro og mak. Alle som har lyttet til norske milorgjegere fra annen verdenskrig og hørt Gunnar Sønsteby forklare suksessen han hadde med sine mange overraskende aksjoner mot tysk- og NS-kontrollerte objekter, vil måtte erkjenne hva initiativets makt kan utrette mot statiske vaktposter.
   Den motreaksjonen Mokhtar Belmokthar og hans avskyelige bødler frykter mest av alt, er om Algerie, Mali, andre utsatte land i Afrika og vestlige stater, gjerne på FN-mandat, samler seg om å gå etter «geriljakrigerne» hans, jakter på dem, forfølger dem – over ørkenområder, inn i ugjestmilde fjellstrøk, rundt om på landsbygda, inn i byene – overalt hvor de søker et fristed. Og uskadeliggjøre dem der og da. Øke satelitt- og droneovervåkningen, patruljere og dukke opp når de minst venter det.
   Høres det hardt og grusomt ut? Da må det minnes om at det er terroristene som startet denne djevelske virksomheten, som har fingeren på avtrekkeren, som utstyrer seg selv og andre med bombebelter, som ønsker å drepe sine definerte vestlige fiender. For dem spiller det ingen rolle om sivile, uskyldige liv går tapt, om viktig infrastruktur blir sprengt i filler, om det oppstår kaos i samfunnet og stater går i oppløsning. Det er nøyaktig hva de ønsker. Da er det bare én ting å gjøre: Tale det eneste språket de forstår.

I disse ulvetider

Ulvehylene gjaller over store deler av landet for tiden, både fra de som elsker ulven og de som hater den. Ulvene selv hyler mer og mer, de også, nå sist i Østmarka kloss opp til bebodde områder i hovedstaden.

   La meg først spørre: Hvor mange var det egentlig som virkelig savnet disse rovdyrene i norsk fauna i de mange tiårene da ulven var så godt som utryddet? Hvorfor måtte vi for enhver pris ha den tilbake? Selvsagt er det noen ihuga naturelskere som synes det er flott å kunne skilte med et «opprinnelig» artsmangfold, og som har romantiske forestillinger om at alt var så mye bedre før den moderne tid meldte sin ankomst, før menneskene slapp husdyr ut på beite for å livnære seg i et karrig land.

   Men prisen er alt for høy: Sauebønder gråter og raser over alle sauedrapene, og dem er det lettere å forstå enn radikale bymennesker som synes tanken om en norsk livskraftig ulvebestand er flott, spennende og helt i tråd med egne forestillinger om en idealtilstand av dyremangfold. Det er blitt for mange dyretragedier, for store erstatninger. Det er ikke verdt prisen.

   Det synes som om ulvetilhengere er villig til å gå over lik, eller rettere sagt, mange kadavre, for å få oppfylt sin dypt egoistiske drøm om at vi skal komme på nivå med Sverige, Finland og Russland når det gjelder å skilte med en levende, urnorsk ulvestamme. Hva den viser seg ikke å være, urnorsk altså.

   Vel er det hyggelig å se ulv i fjernsynets ut-i-naturen-programmer. Det er lett å la seg smitte av ulveforskernes entusiasme, alle som har som jobb og hobby å studere de grådige og uforutsigbare beistene, som vi endelig klarte å få kontroll over i løpet av 1800-tallet. Men nå bør noen hver innse at vi lever i det urbane 21. århundre, med flere utsatte mennesker og dyr. Sauebøndene, som holder distrikts-Norge oppe, har ikke råd til å gjete sine husdyr konstant over sommersesongen. Og hvorfor skal de ta kostnadene ved å måtte anlegge store innhegninger tett på gården? Sauene skal kunne beite fritt i utmark slik de har gjort i århundrer. Der gjør de en formidabel innsats med å holde kulturlandskap, myr og sletteland fri for gjengroing.

   Det er samtidig interessant å bivåne den interne krangelen om denne saken mellom de rødgrønne partiene. Slåsskampen mellom Ulve-SV og Saue-Sp pågår så busta fyker. Det måtte en tung Kolberg fra Ap til for å få i stand et «ulveforlik», en avtale så skjørtynn og belastet at papiret vil forsvinne ved første vindpust. For eksempel ved et regjeringsskifte. Håper jeg.

   I ulvesaken er jeg enig med Senterpartiet, men understreker at det også er den eneste saken der jeg er enig med det partiet. Jeg vil gå enda lenger, og desimere ulv på norsk jord til de grader at vi bare får streifdyr fra Sverige over grensen i ny og ne. Den har ingen ting her å gjøre. Norsk natur klarer seg utmerket godt uten. Jeg ønsker heller å høre fredelige og harmoniske brek i den norske fjellheimen enn bestialske hyl fra en svunnen tid.

Vi trenger gode hemmelige tjenester

Undertegnede har aldri vært særlig imponert over den såkalte Lund-kommisjonen og den etterfølgende politiske «opprydningen». Til det var argumentasjonen, konklusjonene og tiltakene alt for mye preget av venstreradikales revansjelyst fordi de følte seg forulempet som mappe-objekter, altså folk som av ulike årsaker var registrert av Overvåkningspolitiet en eller annen gang, som var blitt overvåket i kortere eller lengre tid, eller som i ulike sammenhenger ble gjenstand for en viss oppmerksomhet.
   Meningene deres om norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk var uinteressante, det som opptok de hemmelige tjenestene var kontaktene deres, det «uortodokse» handlingsmønsteret og de skjulte pengeoverføringene østfra. Alt dette er bekreftet av senere forskning og funn i arkiver. Men mange følte seg likevel stigmatisert og misforstått. De ville renvaske seg. Og da var en vendetta mot de hemmelige tjenestene, spesielt Overvåkningspolitiet, en kjærkommen anledning. Den anledningen utstyrte Lund-kommisjonen dem med.
   Som kjent var det ikke bare kommunister og AKP m-l`ere som ble viet oppmerksomhet og avslørt. Også medlemmer eller sympatisører i andre venstreradikale grupperinger ble undersøkt. Det ga resultater. Jeg trenger bare å nevne Treholt-saken i forbifarten, en tragedie og en sjokkartet opplevelse for Arbeiderpartiet. Likevel var partiet med på å redusere, vingestekke og demoralisere det som ble PST. Overvåkerne skulle overvåkes partipolitisk fra Stortinget. Vi fikk et krympet PST, ledelse og erfarent personell ble skiftet ut. Arbeiderpartiet hadde hatt sine svin på skogen i deler av etterkrigstiden og den kalde krigen, da man benyttet uakseptable og illegale metoder for å overvåke politiske motstandere. Nå så man en anledning til å «renvaske» seg ved å gå til den annen ytterlighet.
   Slutten av 1990-tallet var derfor ingen god periode for dem som har som lovlig og lovbestemt oppgave å beskytte det norske demokratiet, de folkevalgte organene våre og de sentrale samfunnsinstitusjonene.
   Det måtte et 9/11, flere grusomme terrorhandlinger internasjonalt og økende radikal islamisme til for å få øynene opp hos dem som satt med det politiske ansvaret gjennom 2000-tallet fram til nå. Et demokratisk samfunn må ha mulighet for å følge med, sanke informasjon om, og i en del tilfelle overvåke, mulige landsforrædere og terrorister. 22. juli ble et avgjørende skille, selv om det i dette tilfellet dreide seg om en etnisk norsk soloterrorist. Vi kan være sikre på at både høyreekstreme miljøer og påstått religiøse hellige krigere står sentralt i PST`s arbeid.
   Men så er det spørsmålet om ressurser og hjelpemidler. Ressurser i form av medarbeidere, utstyr, kompetanse, datakraft for grundige analyser og adgang til kryssende informasjonsbaser som i dag gjennomsyrer samfunnet. Ingen som ikke har noe å skjule, trenger være redd for misbruk i dagens system. Til det er overvåkerne så til de grader overvåket at det nesten går over støvleskaftene. Avlytting, registrering av telekom- og digitale spor er absolutt nødvendig. Det gjelder også mafiakriminell virksomhet og alvorlig voldskriminalitet for dens saks skyld.
   Jeg kan tenke meg at norske hemmelige tjenester, som PST, i dagens situasjon har visse vanskeligheter med å samarbeide intimt nok med utenlandsk etterretning og overvåkning. Rett og slett fordi vi har en ordning med et partipolitisk kontrollsystem for de hemmelige tjenestene her i landet, personer som får kikke tjenestene i kortene på en måte som opplagt får allierte og samarbeidende tjenester utenlands til å bli skeptiske og mistenksomme når det gjelder å utveksle informasjon.
   Som Kåre Willoch ganske riktig bemerker i sin bok «Erfaringer for fremtiden» så er det ikke noe å si på habiliteten og troverdigheten hos dagens partipolitiske kontrollører. Systemet synes å virke godt. Men – som Willoch påpeker: Partipolitikere vil ofte ha spesielle vanskeligheter med å holde hemmelig noe som kunne skape storm mot politiske motstandere. Vi bør derfor komme tilbake til det som er vanlig i andre land, nemlig et regjeringsoppnevnt kontrollorgan bestående av politisk uavhengige personligheter som har vist seg å være stor tillit verdig.
   En slik reform bør bli en oppgave for en ny borgerlig regjering. Den bør også sørge for at PST, og vår militære etterretning for den saks skyld, får de ressursene – det verktøyet - som gjør det mulig for dem å utføre oppgavene på en god måte. Slik at det norske samfunnet kan være føre var, bli tryggere å leve i og mer robust mot de anslagene som noen helt sikkert planlegger i denne stund.

Den felles blå himmelen

De har tatt et godt initiativ, de fire unge politikerne på Stortinget som nå etterlyser en felles ideologisk plattform for Høyre, Frp, KrF og Venstre – før valget. Initiativet er viktig også fordi det nettopp var partienes ungdomsorganisasjoner som førte an da Fremskrittspartiet i 2011 og 2012 ble dratt inn i varmen. Med ulik grad av entusiasme aksepterte deretter «sentrumspartiene» at Frp er en viktig og nødvendig brikke i spillet for å kaste de rødgrønne ut i opposisjon (og gjerne en langvarig ørkenvandring), samtidig som et felles regjeringsgrunnlag blir forhandlet fram.
Ideologi og prinsipprogram er viktig fordi det skaper en atmosfære av enighet rundt grunnverdier, hva som skal vektlegges i politikken. Med et idegrunnlag i bunnen er det lettere å måle holdninger og handlinger opp mot den praktiske hverdagen i storting og styringsverk. Overdreven pragmatisme kan stoppes i tide. Begir man seg for langt ut i kollektivismens hengemyr, kan prinsippgrunnlaget bidra til å trekke politikken tilbake på tørt land.
Budskapet de fire foreløpig har samlet seg om, tar utgangspunkt i privat fellesskap, maktspredning, en bedre investeringspolitikk, valgfrihet og større innsats for de svakeste. Dette blir kjerneområder i norsk politikk i årene fremover.
De rødgrønne la i 2005 fram en erklæring med 155 punkter, basert på felles bemerkninger på Stortinget 2004/2005. Det er et minimum av hva de fire opposisjonspartiene bør kunne samle seg om før valget i høst. For de rødgrønnes initiativ den gang bidro opplagt til at velgerne trodde på regjeringsprosjektet.
Der er skjær i sjøen og små og store tuer på veien mot borgerlig maktovertagelse. De finnes ikke i avgjørende grad mellom Høyre og Fremskrittspartiet, men i «sentrum». Kristelig Folkeparti er opplagt det svakeste leddet i kjeden. Vi så det da tidligere partiformenn og parlamentariske ledere rykket ut i fjor høst og advarte partiet mot å gå i regjering med et for stort Høyre.
Det var et merkelig utspill. Jeg har ikke i noen selvbiografier fra KrF- og Venstre-ledere som er gått ut av politikken, lest alvorlige anklager mot Høyre i form av beskyldninger om at partiet «overkjørte» de små partnerne i perioder med Høyre i regjering eller utenfor som støtteparti. Mange husker ennå den rene Høyre-regjeringen i 1981 til 1983. Den gjennomførte i realiteten partienes felles politikk også mens Høyre besatte alle statsrådsplassene. Det var lett og smertefritt for dem å tiltre Willoch 2-regjeringen etter kommunevalget i 1983.
Nå sier denne opposisjonen inne i KrF at hvis de ikke får nok velgere (og Høyre får for mange), ja, da vil de ikke i regjering likevel. Noen der er livredde for «kjøttvekta». Egentlig er det uttrykk for en underlig demokratisk holdning: Dersom for mange velgere viser tillit til Høyre, da vil vi ikke leke med dere likevel. Denne oppfatningen i KrF svekker opplagt partiet i forhold til borgerlige velgere som nå mer og mer høylytt krever et skifte. Det kan nærmest bli en gavepakke til Frp og Høyre: Dersom KrF skaper usikkerhet om sin egen rolle i regjeringsspørsmålet, vil potensielle KrF-tilhengere heller velge de to store opposisjonspartiene for å være sikker på at stemmen bidrar til en ny regjering.
Men det er også en annen side ved «sperregrensepartiene» Venstre og KrF som volder bekymring: Velgere som har sans for rettferdighet i politikken og som respekterer folkets dom, liker ikke at småpartier på vippen tilraner seg mer makt og innflytelse enn de strengt tatt har krav på i forhold til antall stemmer. Da veier de små interessepartienes velgere mer enn velgerne i de store partiene. For meg fortoner dette seg som et betydelig demokratisk underskudd. Småpartienes programposter får mer gjennomslag i regjeringsforhandlinger enn velgerne i stort egentlig hadde tenkt seg.
Det tryggeste for borgerlige velgere som ønsker et regjeringsskifte er å stemme Høyre eller Fremskrittspartiet ved stortingsvalget. Selv om de to skulle få flertall til sammen, noe som er innen rekkevidde, vil fortsatt Venstre og KrF bli invitert med. Med den grad av gjennomslag for egen politikk som folket i demokratisk valg har bestemt.

Så var det denne kulturen, da.

«Kultur» er så mangt, og egentlig et definisjonsspørsmål. Etter at to dristige samfunnsdebattanter, den ene stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, hadde uttrykt tvil om norsk kultur kan overleve på sikt med en sterk og økende mengde innvandrere (av ikke-vestlig karakter, formoder jeg), kom en flom av kommentarer og motinnlegg i Aftenpostens spalter. NRK så seg nødt til å følge opp, siden så mange skrev og snakket om temaet. Debattmagasiner og litteraturhus ble tatt i bruk.
   Vi snakker altså om to temaer, egentlig. Det ene er kulturbegrepet, det andre om hvorvidt «norsk kultur» står i fare for å forsvinne eller forvitre dersom vi tillater fri innvandring, altså lar være å innskrenke flommen av nye landsmenn.
   Hva er kultur? Den aller videste definisjonen er: Alle utslag av menneskelig aktivitet. Det er denne definisjonen arkeologer går etter når de møysommelig graver og koster seg gjennom kulturlagene i jordsmonnet på jakt etter spor etter fortidens menneskers virksomhet. Men denne definisjonen er ubrukelig for vårt formål.

Det utvidede kulturbegrep
«Det utvidede kulturbegrep» er for undertegnede et monster av nyord som tilslører mer enn de klargjør. Sekkeordene skulle blant annet heve idrettens anseelse ved å ty til lånte fjær fra et anerkjent og dypt rotfestet honnørord, skapt gjennom bildende kunst, klassisk musikk, store forfatterskap og karismatisk drama. For meg er kultur fortsatt kultur, idrett er idrett. Her er det et spørsmål om man ønsker å klargjøre eller tilsløre. Eller gjøre vidt forskjellige områder for menneskelig aktivitet mer «like» eller likeverdige, sett med sosialdemokratiets grå vassaue.
   Uansett er kultur noe som dyrkes frem, foredles eller bearbeides fra en rå naturtilstand. Vi kan til og med trekke inn avledede ord som «kultivert». En person er kultivert gjennom dannelse, høviskhet, gode manerer, kunnskap, en sivilisert væremåte overfor andre mennesker, i motsetning til terrororganisasjonenes usiviliserte apekatter.
   I debatten er ordet kultur blitt brukt om likt og ulikt, og det er helt i tråd med moderne språkutvikling, jeg kaller det språklig forfall. Og med det mener jeg fravær av forsøk på nyansering og mangel på presisjonsnivå. For i denne diskusjonen kunne flere andre og mer presise ord vært benyttet: Væremåte, levevis (way of living), holdning, ja, til og med moral. Når en kronikkforfatter minner om at usedvanlig mange med pakistansk bakgrunn var involvert i drosjesvindelen i Oslo og mener dette er uttrykk for en fremmed og farlig ukultur, noe «unorsk», så har han selvfølgelig rett. Men var holdningen og handlingene hos de domfelte et utslag av mangel på norsk kultur, var de opphengt i sin egen ukultur, eller var de kort og godt kriminelle som godt visste at de drev med noe ulovlig, både etter norsk og pakistansk lov?
   For ikke å stigmatisere pakistanere, som vi pent ba om å komme til Norge på 70-tallet for å ta jobber det ikke var nok etniske nordmenn til å utføre, forlater jeg denne delen av debatten.

Kulturen i fare?
Men hva så med «norsk kultur»: Står den i fare eller er den under press på grunn av mange innvandrere? Kan en vellykket integrering redde denne «kulturen» som mest av alt burde kalles væremåte? Jeg svarer nei. Dersom norsk kultur er i faresonen, skyldes det utelukkende oss selv. Den opprettholdes så lenge vi lever den ut og tenker den ut, er en del av oss. Den norske felleskulturen består av historien, språket, byggestilen tilpasset naturgitte forhold. Den omfatter tradisjoner, ritualer og seremonier. Den inkluderer religionen, vel også støtte til monarkiet så lenge den varer, nasjonaldagene, flagget. Måten vi hilser hverandre på, og tar farvel med dem vi treffer på vår vei. Måten vi viser gjestfrihet på. Klærne vi velger å ha på oss. Vi kan godt trekke inn tilliggende herligheter som matkulturen også, men da er vi i periferien og har fjernet oss fra kjernen. En nordmann er like god nordmann om han eller hun spiser fårikål eller pizza. Visse kulturuttrykk er i konstant forandring. Bare se hvordan folk i Norge kledde seg, hva de spiste og hva de gjorde på 1700-tallet sammenlignet med i dag. Nye yrker og profesjoner er kommet til.
   Norsk felleskultur, som vi deler med europeerne og amerikanerne i sør og nord, har opprinnelig sine kilder i Jerusalem, Aten og Rom, ble gjenfødt under renessansen og gitt en avgjørende ny dimensjon gjennom opplysningstiden. Det er alt dette som i sum er «kulturen» vår. Den er mer slitesterk og robust enn vi aner. Men forutsetningen er at vi erkjenner den, er bevisste på den og lever den ut. Press utenfra, eller innenfra når presset har tatt bolig blant oss, er ikke «farlig» så lenge vi holder fast ved det gode i det norske, og inviterer andre til å ta del i den. Så lenge det vi oppfatter som norske kulturtradisjoner og -uttrykk er en del av skolens pensum i enhetsskolen der innvandrere også går, så lenge vil den «norske» innflytelsen og væremåten før eller siden seire.

Sterkere enn vi tror
For det fine med norsk kultur anno 2013 er at den har tatt opp i seg toleransen, likestillingen, likeverdigheten og menneskets naturlige rettigheter, som foreløpig mangler andre steder. Vi trenger ingen internasjonale konvensjoner skrevet på papir for å utøve disse umistelige delene av norsk kultur. Og undertegnede er helt sikker på at kjernen i det norske, og det felleseuropeiske, gjerne «vestlige», er sterkere enn enkelte innvandrergruppers uklare forestillinger om moral, rettspraksis og etterlevelse av det som i virkeligheten er tradisjonell kvinneundertrykkelse, et reaksjonært presteskaps maktbegjær og misbruk, for ikke å si forfalskning, av hellige bøker.
   Den innerste kjernen er troen på enkeltmenneskets naturgitte frihet, respekten for andres tro (innenfor menneskerettighetenes grensedragning), budet om likeverdighet og erkjennelsen av at for å leve sammen i det store globale fellesskapet, ja, da må vi ha – kultur.

Høyre er Skolepartiet

Vel vitende om at velgerne allerede, og over lang tid, har kåret Høyre som det mest troverdige Skolepartiet (28 prosent i en NRK-måling før jul, fattige 16 og 12 for Ap og SV), legger Arbeiderpartiet frem forslag i form av valgkampflesk som går langt i å kopiere Ernas skolepolitikk. Det er bra for skolen i og for seg, og Høyre går mer enn gjerne inn i konkurransen om velgernes gunst på dette saksområdet.
Det var Høyre som over lang tid, og enda før Kristin Clemet utarbeidet Kunnskapsløftet etter tiår med forfall og manglende resultater i norsk skole, igjen og igjen ba om større oppmerksomhet, flere timer og økte ressurser til basisfagene norsk, matematikk og engelsk. Et helt avgjørende punkt har hele tiden vært lese- og skriveopplæringen. Kunnskapsskolen, den helt grunnleggende hensikten med opplæring av barn og unge, ble etterlyst. Svaret fra de rødgrønne var at Høyre ønsket seg tilbake til «puggeskolen for de flinke og vellykkede». Mens Ernas parti ba om nye pedagogiske tiltak, flere timer, tydelige krav og klare resultatmål, har SV`s kunnskapsministre alt for lenge vært opptatt av kamp mot karakterer, elevtrivsel uten læringstrykk, gratis skolemåltider og opplæring i demokratiske holdninger. Rett nok har man delvis vært drevet på defensiven og innført noen hastetiltak - nå mot slutten av den rødgrønne æraen.
Ja, nå, når de rødgrønne nærmer seg åtte år med roret og ansvaret, har de fått mer sans for basisfag, styrking av yrkesfagene (en annen Høyre-prioritering) og en «lese-, skrive- og regnegaranti». Nasjonale prøver er godtatt. Der man ikke har gått langt nok, er bevilgninger til kompetanseheving for lærere. I det siste utspillet til Arbeiderpartiet i forrige uke blir et «kompetanseløft» for lærere fremhevet med gullskrift, men uten at det fulgte penger med ut over hva man allerede har bevilget i statsbudsjettet for 2013. Høyre har som kjent gitt tilsagn om 500 millioner kroner mer enn regjeringen til dette formålet i sitt alternative statsbudsjett. Dermed består denne betydelige forskjellen i prioritering også etter Bratteli-seminaret.
Så lover Arbeiderpartiet en lese-, skrive- og regnegaranti som gjør at de svakeste elevene skal få intensivopplæring dersom de befinner seg under en kritisk grense. Men dette er jo allerede en del av forskriften om individuell opplæring – alle skal få tilstrekkelig undervisning og oppfølging etter den enkeltes evner og behov. Altså intet nytt på Soria Moria-himmelen. En vesentlig del av valgkamputspillet på seminaret var uten substans. Ingen flere penger til «intensivopplæring» og ingen flere lærerstillinger (et løfte som ble skrotet i fjor høst, noe som utløste raseri i Utdanningsforbundet). Stakkars de lærerne som ikke klarer å oppnå «garantien» på vegne av elevene og Arbeiderpartiet. Det er de som blir sittende igjen med Svarteper dersom de ikke får det verktøyet som skal til for å gjøre jobben.
Det som er bra med valgkamputspillet, er at Arbeiderpartiet nå skubber til side SV-statsråden og selv tar roret. Siden skolepolitikk seiler opp som en av de virkelig store sakene frem mot 9. september, er man begynt å se alvorlig på manglende resultater etter åtte rødgrønne år. I én undersøkelse nylig ble norske barn riktignok oppgradert fra en bunnplassering. Men fortsatt er det langt fra et sted under gjennomsnittet til tetskiktet blant sammenlignbare land. Og hvorfor skulle ikke Norge være i tet på et så grunnleggende område som dette?
Det er mer enn dristig av Arbeiderpartiet å prøve seg med nok en «garanti», et brageløfte. Velgerne husker fortsatt ungdomsgarantien, sykehjemsgarantien, kreftbehandlingsgarantien m.fl. Det ble ikke noe resultat av noen av dem sett i forhold til hva løftene gikk ut på. Nå er det troverdigheten som står på spill.

Bedre kommuneøkonomi med Høyre

Mot slutten av fjoråret kjørte Arbeiderpartiet sentralt en samordnet svertekampanje mot Høyre, dirigert fra Youngstorvet. Dette gjorde de bevisst samtidig som lokalpolitikerne landet over strevde med å sette sammen forsvarlige budsjetter for 2013 – ut fra slunkne kommunekasser.
Kampanjen går ut på at man tar ut noen få elementer i Høyres alternative statsbudsjett for kommune-Norge, og så hevder man at «med Høyres modell vil man tape så og så mye penger i din kommune». Dette er, med respekt å melde, rent tull. Det går ikke an å plukke ut et par elementer i det alternative budsjettet og så lage et fiktivt regnestykke basert på det de rødgrønne påstår er Høyres politikk. Kommunaldepartementet har selv sagt at det ikke er mulig å gjøre slike beregninger.

Høyre vil som noe av det første i regjering foreslå en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for å gjøre det mer rettferdig, mer forutsigbart og slik at innbyggerne får den samme kvaliteten på kommunale tjenester uansett hvor i landet de bor.

Det er to faktorer som illustrerer om en kommune har god nok økonomi: For det første det vi kan kalle det årlige overskuddet, eller netto driftsresultat. Den andre stresstesten er kommunenes gjeldsbyrde. Som kjent mener både myndighetene og Kommunenes Sentralforbund at tre prosent i driftsresultat er et minimum dersom man skal ha en forsvarlig investeringsevne.

Da Høyre kom i regjering i 2001, opplevde landet en internasjonal økonomisk krise og lavkonjunktur i årene som fulgte. Treprosent-regelen ble utsatt for sterkt press i de første årene den borgerlige regjeringen styrte etter årtusenskiftet. Men så klarte den borgerlige regjeringen sakte, men sikkert å snu utviklingen til det bedre. Ja, man fikk til solid vekst i kommunesektoren med historisk gode driftsresultater, og det høyeste nivået på statlige overføringer som kommunene hadde opplevd til da. I 2005, det siste året med borgerlig regjering, var netto driftsresultat 3,6 prosent, mot fattige 0,6 prosent i 2002.
Så overførte i 2006 den rødgrønne regjeringen store bevilgninger til kommunesektoren, bl.a. for å oppfylle barnehageforliket (barnehageløftet ble oppfylt takket være innsatsen fra private barnehager, og er i dag fortsatt underfinansiert). Derfor, i 2006 var netto driftsresultat 5,5 prosent. Men deretter har kommunenes overskudd falt jevnt og trutt til 2,5 prosent i 2011.

Den andre måten å vurdere kommuneøkonomien på, er netto lånegjeld i kroner pr. innbygger. I 2003 var lånegjelden rundt 17.000 kroner. I 2011 hadde gjeldsbyrden vokst til hele 34.400 kroner, en fordobling.

Denne situasjonen, med lave overskudd og økt gjeldsbyrde, bidrar til at kommunesektoren blir mer sårbar for fremtidige renteøkninger. Samlet brutto gjeld i kommunene har økt med hele 122 milliarder kroner siden de rødgrønne kom til makten i 2005. I de siste to årene har veksten i brutto gjeld vært over 10 prosent. En lignende oppblåsing av kommunal gjeld har Statistisk Sentralbyrå aldri registrert.

Vi opplever med den nåværende regjeringen at reformer blir underfinansiert i stor skala, noe som reduserer det kommunale demokratiet. Lokalpolitikere må finansiere statlige ambisjoner ved å ta penger fra formål som har høyere prioritet lokalt.
«Hvem tar regningen» het en rapport som Price Waterhouse Coopers laget for Kommunenes Sentralforbund. Den viser bl.a. at barnehagereformen er underfinansiert med ca 2 milliarder kroner. Det er også verdt å merke seg at SV`s valgkamp-stunt om skolemat, som endte med skolefrukt, nå ikke lenger finansieres av staten.

Det lokale selvstyret er blitt kraftig svekket under de rødgrønne samtidig som regjeringen har skapt et enormt forventningsgap ute i kommunene. Dette har de gjort gjennom store løfter fra nasjonalt hold som det ikke følger penger med, og en av konsekvensene er altså at kommunene under denne regjeringen er blitt neddynget i gjeld.
Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er på tide med nye ideer og bedre løsninger.

Bjørn Hoelseth
Bystyre- og fylkestingsrepresentant
Høyre