Vingle-Støre slår til igjen

I april i år stemte Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre sammen med Høyre og Fremskrittspartiet mot en ekstern evaluering av Norges bidrag til å redde Libyas befolkning fra Gadafis myrderier under opprøret der. På oppdrag fra FN deltok norske F16 jagerfly i bombingen av Gadafi-hærens militære stillinger, hovedkvarterer og infrastruktur. Flyangrepene reddet trolig livet til tusener på tusener libyere som hadde fått nok av diktatorens skrekkvelde.

   Situasjonen var prekær, og en avgjørelse måtte tas raskt for å redde liv. Stoltenberg-regjeringen med Jonas Gahr Støre som utenriksminister fulgte raskt opp FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1973. Den ga verdenssamfunnet fullmakt til å bruke «alle tilgjengelige midler» for å stanse Gadafis drap på sivile. NATO fikk koordineringsansvaret, og Norge sendte på anmodning et antall av våre jagerbombere. Beslutningen ble tatt 17. mars etter hektiske konsultasjoner i regjeringen og med opposisjonen. Stoltenberg og Støre fikk klarsignal.

   I ettertid, etter hvert som utviklingen i Libya etter Gadafi er gått til det verre, er det kommet kritikk og krav om en form for ekstern «granskning». Bakteppet er at noen har «angret» når de ser hva som har skjedd i landet etter 2011. Jonas Gahr Støre har hele tiden forsvart beslutningen i den daværende rødgrønne regjeringen. Det gjorde han så sent som i et innlegg i Aftenposten 24. september 2015. Og i april i år var han med på å stemme ned småpartienes ønske om ekstern evaluering.

   Men nå – ett år før stortingsvalget 2017 har han, sammen med utenrikskomiteens leder og partifelle Anniken Huitfldt, funnet at en evaluering bør skje likevel. Han lar Huitfeldt ta initiativet og stå fram, mens han selv lurer i kulissene for å ha ryggen fri. Denne usmakelige og taktisk motiverte helomvendingen er typisk for Støre. Når tiden har løpt tilstrekkelig lenge, lister han seg over til et annet standpunkt. Som et ledd i «kjøret» mot Solberg-regjeringen.

I disse dager får han seg til å kritisere statsminister Erna Solberg som i et innlegg i FNs generalforsamling vil ta opp den globale veksten i antibiotika-resistente bakterier. Ifølge Støre har Solberg reagert for sent, eller noer sånt. Støre er ikke fornøyd.

   Sier han, som var helseminister så sent som i 2013. Var ikke problemet like stort da? Det har da ikke oppstått sommeren og høsten 2016? Tok han noe initiativ? Typisk for «hakkespetten» Jonas Gahr Støre som nå kritiserer alt han kan, på alle områder og med bred penn som et ledd i den lange valgkampen. En lite konstruktiv holdning, spør du meg.

Hva er i ferd med å skje med oss?

«Alle» er offisielt bekymret for det høye sykefraværet i Norge, men få eller ingen tør gjøre noe med det. Mest bakstreversk er LO med sitt beskyttelsesbehov overfor medlemmene, og Arbeiderpartiet tør ikke gjøre noe mot LO´s vilje. NHO vil ha ro rundt hele spørsmålet og satser sammen med sin motpart på alle andre virkemidler som ikke virker.

Det var befriende å lese uttalelsene fra fastlege Jørgen Skavland i mandagens Aftenposten, som sier at sykmelding, det er noe du skal ha når du er for syk til å jobbe. Punktum. Det er egentlig ingen i dette landet, med noen få unntak, som ikke kan jobbe noe, sier han. Den vanligste grunnen til sykefravær er ryggvondt og psykiske plager, og all forskning og erfaring sier at den beste medisinen likevel er å delta i arbeidslivet.

Trenger å gå på jobb

Han mener det er galt å sykmelde og dermed ekskludere sykmeldingssøkerne fra det man faktisk trenger: Gå på jobben eller iallfall jobbe litt. Det er tilpasning som er løsningen, som kortere dager, fysioterapi, tilrettelagte oppgaver.

Skavlan møter faktisk også mennesker som ber om å ikke bli sykmeldt, selv om de har fysiske smerter eller psykiske lidelser. Jobben, samværet med kolleger og følelsen av å bidra er sterkere enn trangen til å «ta det rolig», ta ut to-dager´n. De fleste av oss har vært borti tilfelle der ansatte faktisk tror egenmeldingsperioder er noe de har krav på, som en kvote ekstra fridager, en rettighet.

Holdninger avgjør

Som ellers i livet er det holdninger som avgjør, arbeidsmoral eller ganske enkelt moral. Er vi for «velferds-pleiet», spør fastlegen med god grunn. Han viser til tilfeller og samtaler der «pasienter» synes de må ta seg fri med sykmelding fordi de har dårlig råd, føler seg sliten, har kranglet med kona eller sjefen. Det er ingen gode grunn, sier Skavlan: Er du i stand til å jobbe litt, bør du gå på jobb. Da får du tankene bort fra deg selv og dine egne plager, ja, du kan risikere å glemme eller fortrenge dem. De fleste er som kjent i stand til å føle «vondter» bare de leter intenst nok. Og det gjør jo vi nordmenn.

65 milliarder

Sykefraværet i Norge koster skattebetalere, det opphøyde «fellesskapet» og ikke minst arbeidsgivere, 65 milliarder kroner i året – tre-fire ganger mer enn skattelette på arbeidende kapital i norske bedrifter (også kalt formuesskatten). Nordmenn har dobbelt så høyt sykefravær som svensker. Er vi mindre robuste, er vi sykere enn svensker? Nei, men velferdsordningene våre på dette området oppmuntrer til sykmelding raskere siden det ikke koster oss noe å sykmelde seg. Vi får sykepenger lik lønn fra første dag. Hele debatten i Norge handler ikke om dette, men om hvordan man skal få ned sykefraværsprosenten fra 6,5 til 5,6 prosent. Med tiltak som vi nå vet ikke virker på generell basis, selv om det lar seg gjøre å finne gode enkelttilfeller. Det arbeidet må selvsagt fortsette. Sykelønnsordningen er ellers hellig og skal ikke røres. For det har LO sagt.

Ingen karensdager

Innføring av karensdager som i Sverige får vi nok ikke før tidligst i perioden 2017-2021. Det avhenger av hvilken regjering vi får om ett år. Sannsynligvis vil ikke småpartier på vippen ha noen endringer, for da fremstår de som «snillere» og mer «humane», mer «på de sykes parti».

Fra tidligere perioder vet vi at sykefraværet har en tendens til å gå ned når det er dårlige tider på arbeidsmarkedet. Statistikken taler sitt tydelige språk. Er det mye ledighet, er folk litt reddere for å sykmelde seg. Dagens høye sykefravær er faktisk i seg selv et bevis på at der ikke er noen «krise» i norsk økonomi, slik Arbeiderpartiet og andre rødgrønne messer om.

Så har vi pressgrupper og lobbymiljøer som ser ut til å ville sykeliggjøre og stakkarsliggjøre nordmenn til det ytterste. Det er snakk om profesjonskamp, det å skaffe seg klienter og pasienter. Da trenger man mange mennesker som har det vondt. Eller som har vondt for å jobbe – litt iallfall.

Han satte tingene på plass

Det var en fornøyelig forestilling NRK sist torsdag hadde iscenesatt for diskusjonen rundt fraværsgrenser i den videregående skolen. Arrangørene hadde riktignok mobilisert en gruppe unge tilhørere man visste ville heie på den ene part – de som opponerte mot kunnskapsministeren, men klakkørene klarte ikke å overskygge konklusjonen: Torbjørn Røe Isaksen vant denne duellen suverent, godt understøttet av lærernes fagforeninger, forskning, fagkunnskap og erfaringer fra Pøbelprosjektet.

   I Aftenpostens referat ville man ha det til at Isaksen ble «grillet». Tvert imot, han parerte elegant alle støt og oppstøt fra skulkernes talspersoner og de andre stakkarsliggjørerne. Hans Olav Lahlum var bare herlig som entertainer. Han var ikke akkurat saklig, men en som får latterdøra opp i slike sammenhenger. Helt greit med en klovn i denne settingen.

   En ti prosent fraværsgrense for å få karakter i et fag – og med et visst slingringsmonn opp til hele 15 – er for meg alt for høy. Jeg ser bort fra dem som er reelt kronisk syke, fysisk eller psykisk. Det er bare riktig at de går utenom regelverket som tok til å gjelde for fire uker siden. Elevene dette dreier seg om, er kjent fra før, de er over radaren og skal ha den behandlingen de har behov for.

Lærer og elev må være sammen

Skal du lære noe på skolen, må du faktisk være til stede under undervisningen. Ingen bestrider at interaksjonen mellom lærer og elev er den beste form for formidling av kunnskap og modning. Det forutsetter at begge er til stede i samme rom. Å gå på skolen selv om nesa drypper litt eller du er tung i skallen pga for mye databruk og selvpålagt mangel på søvn natta før, er en selvfølge. Det er en plikt å møte opp når en først har sagt ja til å en skoleplass. Samfunnet satser store ressurser på deg, og det å holde seg borte er en hån mot læreren som har forberedt seg, og mot sosiale relasjoner med medelever. Å gå på skole er ikke bare et forslag. Det er en mulighet, et tilbud som millioner på millioner av barn i andre land misunner bortskjemte norske tenåringer.

   Regelverket ble endret noe (i feil retning) under forhandlinger med andre, men det er godt vi har en regjering og en kunnskapsminister som tør å sette foten ned, stille krav og holde riset bak speilet inntil det blir bruk for det. Skulk er og blir en moralsk brist, en svakhet i karakteren.

Sykeliggjørerne

Som seg hør og bør rant venstresiden over av sykeliggjøring og stakkarsliggjøring. Noen mente alt var blitt så «byråkratisk». Faktisk må lærerne føre regnskap over timer og dager elevene er til stede, og måle fraværet opp mot grunnlaget for å sette karakter. Du verden for en byrde! Noen fastleger har åkket seg over at det blir så mye renn på legekontoret for å få attest når noen kjenner snufs fra neseregionen og ønsker å bli hjemme. Svaret fra fastlegene må selvsagt være: Her konsentrerer vi oss om dem som er mer syke enn stort sett friske, unge mennesker i sin beste fysiske alder. Vi prioriterer ikke dere – gå hjem, eller rettere sagt, på skolen!

   Kjøreskolelærere er over seg i harnisk over at kjøretimene deres blir oppført som ulovlig fravær. Av kommersielle og latmannsårsaker vil man ha kjøretimene i skoletida og ikke på fritiden om ettermiddagen. Tenk det!

Rettet opp misforståelser

Igjen og igjen måtte Røe Isaksen rydde opp i påtatte misforståelser fra skulkernes forsvarere. Som at man måtte starte tidlig hos legen for å komme 10-prosenten i forkjøpet. Det er jo først når grensen er nådd og man har skulket tilstrekkelig at alvoret bør gå opp for latsabbene. Da kan de jo forsøke seg hos en snill almenpraktiserende.

   Å gå på skole er som å gå på arbeid. Du gjør din plikt og kan kreve motsatsen i form av kvalitet på undervisningen og et godt, mobbefritt arbeidsmiljø. Det er ingen ting fremtidige arbeidsgivere ser nøyere på, enn en elevs fraværsstatistikk. Ikke nødvendigvis den dokumenterte lovlige med forklaring, men den udokumenterte – skulk. Med mye ulovlig fravær stiller man ikke akkurat først i køen for jobb eller lærlingplass. Det er viktig at dette siger inn fra skoledag én.

Blir mer robust

En del av oss har mang en gang følt seg uopplagt og umotivert foran en skoledag. Men det merkelige er at når man først entrer skolebygningen, møter medelever og dyktige pedagoger, så forsvinner som regel ulysten og ubehaget. Å komme seg opp om morran og bruke litt viljestyrke og stayerevne i et «kjedelig» fag og undervisningssituasjon, det gjør en mer robust for senere utfordringer i livet.

   Resultatet av de nye fraværsgrensene er entydig: Flere elever stiller nå på skolen – hele dagen. Lærerne trenger ikke skue ut over tomme pulterader og føle nederlag, avmakt og frustrasjon. Elevene vil gradvis føle større tilfredshet fordi de har overvunnet lysten til å skulke. De vil lære mer og vil være bedre forberedt til prøver og eksamener. Det motvirker frafall i skoleløpet. Skolevenner man setter pris på i frikvarterene, er til stede i en normal hverdag, man trenger ikke søke dem opp på kjøpesenteret til fordekt passiar.

Følger utviklingen

Det skal bli artig å følge utviklingen ut i dette skoleåret. Dersom deler av regelverket ikke fungerer etter hensikten, er departement og kunnskapsminister villig til å vurdere noen detaljer på nytt. Et forskningsprosjekt følger med. Det siste er egentlig unødvendig. Alle med fornuften i behold vil være enig i at fraværsgrenser har langt flere positive trekk ved seg enn negative. Utglidningen i norsk skole på dette feltet har vart lenge nok. Det var på høy tid at noen tok ansvar.

Det ville ikke skjedd under en rødgrønn regjering.

Facebook er bra for de fleste

De norske og utenlandske mediehusenes frontalangrep på Mark Zuckerberg og Facebook-imperiet har preget den offisielle diskusjonen de siste dagene, og jeg kan meget godt forstå hvorfor. Aftenpostens oppslag fredag var riktignok preget av en selvsentrert redaktør og hadde vel store dimensjoner. Det må antagelig til for å synes i mediebildet og «vekke» papiravisleserne. Noe i meste laget tabloid etter min smak, men la gå: Den prinsipielle diskusjonen er viktig nok, og alle avisfolk som kritiserer Facebook for sensur av det ikoniske nakenbildet fra Vietnam i 1972, har selvfølgelig rett i at slikt ikke skal skje.

   Etter noen timer gjorde Facebook retrett og slapp nakenbildet fra Vietnam gjennom filteret. Selveste statsminister Erna Solberg engasjerte seg og bidro til at Zuckerberg tenkte seg om én gang til. Det er greit. Men målt opp mot det monumentale toppoppslaget ble avslutningen lik Æsops fabel: Berget barslet og fødte en mus.

Aksepterer reglene

Generelt er det på sin plass å minne om at Facebook-teamet med Mark Zuckerberg øverst på pyramiden har satt noen regler som svært få har satt spørsmålstegn ved til nå. Facebook-brukerne sier seg enig i kjørereglene når de registrerer seg. Selv om den daglige bruken av det populære sosiale mediet kan ta overhånd til tider, har Facebook etter min oppfatning vært en stor og positiv ny hendelse i medieverdenen og i relasjoner mennesker imellom. Kanalen for kontakt, utveksling av ideer og spredning av meninger kan sammenlignes med opphevelsen av NRK-monopolet på 1980-tallet. Monopolets begravelse var uten tvil en lykke for landet, en frigjøringskraft for friere diskusjon og utvidet ytringsfrihet.

   Mark Zuckerberg burde absolutt ha lyttet til kritikken før den nådde de store høyder og handlet deretter. Men: Jeg har en godt begrunnet mistanke om at Aftenposten og andre ikke bare har en prinsipiell plattform for kritikken. Den er også et selvforsvar for de tradisjonelle medienes egen maktposisjon, som de ønsker å beholde så lenge det står i deres makt, nøyaktig slik NRK og Arbeiderpartiet gjorde mot slutten av 1970-tallet da etermonopolet ble diskutert.

En økonomisk dimensjon

I våre dager har det prinsipielle temaet også fått en annen dimensjon, den økonomiske. Papiraviser liker ikke at annonsørene flytter sin markedsføring over til medier der folk faktisk er. Man får lyst til enten å begrense de sosiale medienes økonomiske virksomhet, selv benytte Facebook for å hanke inn noe av det tapte – eller som nå: True med å trekke seg fra Facebook. Det siste er selvsagt ikke noen trussel. Facebook trenger ikke de tradisjonelle mediene. Zuckerberg har direkte adgang til de samme «kundene» og klarer seg utmerket godt uten.

   Det som også har skjedd de siste årene, er at meningsdannelsen har flyttet seg bort fra mediehusene og de tradisjonelle politiske miljøene. Mediehus, politiske partier og andre institusjoner som er blitt mer og mer kvalmende politisk korrekte i folks øyne, har brukt sensuren (forkledd som redaktørenes portvokterrolle) mot dem som ikke har «de riktige» meningene. Vi ser det godt på hvem og hva som slipper frem til spalteplass. Jeg bruker det lett sosialdemokratiske Aftenposten som eksempel: Her får du ikke noe oppslag i debatten om du ikke er representant for regjeringen, partileder, generalsekretær i store organisasjoner, talsperson for fagbevegelsen, har en akademisk tittel, er amanuensis, høyskolerektor, kjent forfatter eller selvoppnevnt kulturpersonlighet. For ikke å snakke om alle dem som brisker seg med en forskertittel fra et kjent institutt. Avisens debattredaktør synes ikke å se så mye på kvaliteten i innholdet, formuleringsevne, sannhetsgehalt, saklighet eller substans, men på hvilke grupper vedkommende leserbrevforfatter representerer, hvor mange som står bak leserskribenten.

Like andres meninger

Mangelen på kontrære synspunkter, skribenter som tør gå i rette med konsensus, korrektheten og de oppleste og vedtatte sannheter, de som setter spørsmålstegn ved dem som fremmer sykeliggjøringen og stakkarsliggjøringen av samfunnet, som skriker på større innsats fra pappa stat og mamma kommune i enhver forbindelse – er stadig mer fremtredende.

   Da blir det uinteressant for svært mange å sende meninger til Aftenposten og de andre mediehusene. De slipper ikke til, kommer ikke til orde. Og gjør de det en sjelden gang, er det som skrives godt bortgjemt i små tekster, vinklet på en bestemt måte og med utsikt til å bli sablet ned i store bestilte oppslag en dag eller to senere. Av professorer (særlig emeritus), amanuenser, generalsekretærer, «forskere», «eksperter» og «spesialister». Folk som selvsagt har, og det har de lov til, personlige, ideogiske og politiske synspunkter i tillegg til merkelappen forsker.

En redningsplanke

Når det engang er blitt slik i manges bevissthet, står de sosiale mediene der som et alternativ og en redningsplanke. Antall bloggere stiger kraftig, og samfunnsdebattanter som tyr til Facebook, yngler daglig. Selvsagt er terskelen av og til svært lav i denne kanalen. Mye grums stiger opp folkedypet, og tribunebrølet er ikke alltid like vakkert fremført. Hets og mobbing er en beklagelig del av helhetsbildet. OK, der har alltid eksistert folk med hissig og ukontrollert gemytt, dårlig oppdragelse og manglende folkeskikk. I gamle dager kalte vi det buskagitasjon. Den var der, men mindre synlig for kondisjonerte og korrekte kretser som kun leste Aftenposten.

   Jeg tror altså at der finnes en del redaktører der ute som er redd for å miste grepet, oppleve redusert maktposisjon i samfunnet, få mindre kontroll over meningsdannelse, tape påvirkningskraft. Altså blir Facebook syndebukken og hoggestabben. I noen tilfelle med en viss grunn, men ikke i hovedsak.

   Jeg bruker Facebook, jeg sender meninger ut på Twitter, jeg lar meninger bli fanget opp av Google. Måtte enda flere gjøre det samme, skaffe seg venner og delere, stå opp mot det store vassauet som gjennomborer så godt som samtlige av dagens mediehus.

Facebook er bra – bruk Facebook!

Frigjøring fra de små

Den lange valgkampen foran stortingsvalget neste år er i gang. ”Frontene” eller samarbeidskonstellasjonene er omtrent som de har vært de siste årene, men noe er i spill: Kristelig Folkeparti er på vei bort fra Høyre og en borgerlig samling og ser på mulighetene for å krysse midtlinjen i norsk politikk slik Senterpartiet gjorde for snart 12 år siden.

   Påskuddet er Fremskrittspartiet og dets politikk – ikke så mye hva dette partiet står for innenfor en Solberg-regjering, men et ”rendyrket” Frp på eget program og ideologisk grunnlag. Både KrF og Venstre har manet frem et fiendebilde, demonisert ytterste høyre og inntatt godhetsposørenes lite sympatiske rolle: Fordømmende, usaklig, intolerant og til dels hatsk. Avstandene i politikken er maksimalisert, kunstige skiller reist.

Plass under demokratenes paraply

Jeg minnes en uttalelse fra USA`s ambassadør i Norge, Benson K. Whitney (2006-2009), som gikk ut på at alle norske partier fint ville fått plass innenfor det demokratiske partiet i Amerikas forente stater. Han fant den norske politiske debatten lett komisk og kunstig, de korte avstandene i ideologi og politikk tatt i betraktning. Konsensus om det meste var hans karakteristikk, likhetene mer påfallende enn ulikhetene.

   Hvordan en norsk regjering vil være sammensatt etter september 2017 er vanskelig å spå akkurat nå. Men mitt innerste håp er at det store bildet vil være: Enten en mindretallsregjering av et stort DNA med tilstrekkelig selvtillit til å ta de overordnede, «riktige» avgjørelsene, eller en Høyre-Frp-regjering, også den sannsynligvis (?) i mindretall, men fullt ut i stand til å føre en politikk med skiftende støtte fra sak til sak i Stortinget.

Sjalte ut de små

Hvorfor sjalte ut Sp, SV, MDG, Rødt, KrF og Venstre som grunnlag for en regjeringsdannelse, men ”samarbeide” med dem fra sak til sak? Først og fremst fordi undertegnede ikke synes det er riktig at små partier, til dels sperregrensepartier uten stor folkelig oppslutning, skal ha så stor makt og gjennomslag i politikken som de har nå. De små på vippen, jeg kaller dem utpressingspartier, representerer en stort demokratisk utfordring. De representerer et demokratisk underskudd. Deres få velgere veier alt for mye i forhold til de virkelig store folkepartiene med bred oppslutning. Det er umoralsk at en KrF-velger skal veie så mye mer enn en stemme avgitt for Arbeiderpartiet, Høyre og Frp.

Særinteresser

Dernest: De små partiene er stort sett ensaks-partier, smale interesse- og lobby-partier som representerer særinteresser i samfunnet. De har ikke noe virkelig program som ser de store linjene, veier flere hensyn opp mot hverandre, finner brede kompromisser og representerer flertallet i folket. Er sperregrensen for lav? Ja, jeg mener det. Vi burde hatt fem prosent sperregrense som i Tyskland. Men det er det vanskelig å få til på kort sikt, dessverre.

   Dernest: Norge som nasjo står foran store utfordringer i årene som kommer. Skal de kunne håndteres på en klok måte, trengs politikere av karakteren ”statsmenn” og -kvinner. De som evner å se helheten og de store linjene og som står for noe forutsigbart, langsiktig og trygt. La meg nevne noen områder: Norge bør – eller rettere må – i overskuelig fremtid være en oljeproduserende nasjon. Verden vil nemlig trenge ”ren” olje og gass sammenlignet med andre energibærere. Ikke minst av hensyn til klimaet. Det gavner ikke verdens klima dersom kull erstatter norsk olje, eller verdens industriland kjøper mer forurensende petroleumsprodukter annetstedsfra.

Ja til konsekvensutredninger

Vi nærmer oss et punkt der det må tas en avgjørelse rundt konsekvensutredninger og fastsette geologien på nye områder i Barentshavet, utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Innerst inne ønsker Arbeiderpartiet ha slike utredninger, deretter meget mulig leteboring og produksjon etter 2025. Men partiet er blitt stanset av veto fra Sp, SV og nå også MDG. På Høyresiden har konsekvensutredninger vært bannlyst av Venstre og KrF.

   I en slik sak av nasjonal betydning, vil en mindretallsregjering enten fra Ap eller Høyre/Frp kunne bli enige seg imellom og skubbe til side småpartienes særinteresser.

   Perspektivmeldingene, både fra Stoltenberg og nå snart Solberg-regjeringen, gir varsler om utfordringene fra eldrebølgen og et stort antall flyktninger, behovet for langsiktig teknologisk omstilling og tilsvarende ”grønt skifte”. Det er ingen tvil om at Høyre/Frp eller Arbeiderpartiet i regjering vil kunne finne sammen i fornuftige forlik for slike store og viktige linjevalg - som gjør at norsk industri og næringsliv har noe å forholde seg til i flere valgperioder fremover.

Forsvaret må styrkes

Forsvaret må styrkes. 90 prosent av oss støtter et tilstrekkelig sterkt forsvar, og minst tre av fire nordmenn vil personlig gjøre en innsats for forsvaret av landet. Her er det også de store partiene som først og fremst har realitetssans og som innser alvoret. De kan bli enige i Stortinget gjennom forlik. De små må gjerne hekte seg på, eller stille seg på sidelinjen. Det er bra om forsvars- og sikkerhetspolitikken får en så bred og tverrpolitisk oppslutning som mulig. Vil ikke de små, får de store ta ansvar.

   Problemet etter valget i 2017 vil antagelig være: Om hverken Høyre/Frp eller Arbeiderpartiet får flertall alene – hvem vil de små partiene peke på når Kongen formelt skal danne ”sin” regjering? Hvilket eller hvilke partier får regjeringsoppdraget av Hans Majestet? Partilederne både for små og store partier må ta et standpunkt her. Så må en regjering overleve sin regjeringserklæring med innebygget politikk. Overlever regjeringen denne første runden, vil den antagelig kunne skaffe seg flertall fra sak til sak gjennom fire år.

Krevende, men mulig

Det vil kreve kompromisser, og også personlig kjemi. Men vi har hatt lange perioder med mindretallsregjeringer før, det er ingen uprøvet styringsform. Det gikk faktisk ganske bra i de periodene.

   De store partiene i regjering vil kunne ta de store og viktige beslutningene i oljepolitikk, næringspolitikk, velferdspolitikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk. De små har for lengst diskvalifisert seg gjennom sin utpressing og sitt demokratiske underskudd. Flere av dem står for sympatiske enkeltsaker og prioriteringer, holdninger og menneskesyn. Men det er ikke nok i den store sammenhengen.

   Derfor bør hverken Arbeiderpartiet eller Høyre/Frp denne gang lage samarbeidsavtaler med andre små partier på forhånd, men ha alle utveier åpne og skaffe seg et handlingsrom.

Frykten for sannheten

Den største unnlatelsessynden jeg registrerer hos dagerns politiske opposisjon - og våre tradisjonelle medier - er en redsel for å få fakta og sannhet på bordet. Selv om ingen ting blir bedre av at ubehagelige funn, statistiske røde lamper eller uheldige trender i samfunnsutviklingen feies under et teppe av snillistisk, sosialdemokratisk konsensus. Eller at tingenes faktisk tilstand blir forskjønnet med retoriske sminkeord.

Redd for konsekvensutredning

For å ta et dagsaktuelt eksempel: AUF og såkalt «grønn ungdom», pluss de små særinteressepartiene som slåss om å komme «på vippen» i en eller annen regjeringskonstellasjon, vil ikke ha noen konsekvensutredning av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. og for all del ingen undersøkelser av hva som faktisk måtte være av oljeressurser under havbunnen i nord. Det er faaalig det.

   Man vil ikke vite, man vil ikke belastes med kunnskap, man vil ikke ha et faktagrunnlag på bordet. Man frykter rett og slett sannheten. Arbeidernes Ungdomsfylking AUF går så langt som å true med at dersom Jonas Gahr Støre støtter LO`s ønske om konsekvensutredninger i nord, ja, da nekter partiets ungdomsorganisasjon å drive valgkamp for Støre frem mot det politiske oppgjøret neste år. Det har, så vidt jeg erindrer, ingen politisk ungdomsorganisasjon truet med før. I hvertfall ikke gjennomført i praksis.

Viten kontra fundamentalisme

Når man har nådd dette stadiet, da er behovet for viten erstattet med fundamentalistisk tro. Det virker som man frykter at utredede konsekvenser kan være farlig for eget standpunkt. Man synes å være overbevist om – uten å vite det – at turistene vil sky Norge, fisken vil rømme havet og alle fiskebanker og gyteplasser forsvinner dersom et rør stikkes ned i havbunnen og det flytende sorte gull føres til overflaten og til land. Saken er selvsagt stilt på hodet: Oljeproduksjonens positive virkninger kan komme i tillegg til rikdommen i havet, ikke erstatte den. Men det vet vi ikke noe eksakt om. Problemstillingene må undersøkes, konsekvensutredes. Risiko- og sårbarhetsanalyser må gjennomføres. Først da kan fordeler og ulemper veies opp mot hverandre. Først da har man grunnlag for å si ja eller nei. Alt annet blir ideologisk synsing.

Hjelper ikke klimaet

Det vil ikke hjelpe klodens klima om Norge ensidig skrur igjen kranene. Snarere tvert imot. Gjør vi det, vil mye mer forurensende kull fra andre steder fort bli alternativet.     Norsk olje og gass – som forurenser mindre enn andre petroleumskilder – er ikke bare en del av overgangsløsningen henimot «et grønt skifte» (som få eller ingen vet nøyaktig hva er). Norsk oljeproduksjon kommer til å vare i mange tiår til. Heldigvis. Ikke minst bør vi tenke på at den fattige verden trenger mer energi for å skaffe seg økonomisk vekst og et høyere velstands- og velferdsnivå. Dette energibehovet kan ikke alene løses med sol og vind og andre eksotiske energibærere.

Flere tviler

Nå har oljebransjen lagt frem planer for ytterligere å redusere CO2-utslipp fra en produksjon som allerede i utgangspunktet er renest i verden. Om da menneskeskapt CO2 i det hele tatt er roten til at ondt og fordervelig her i verden. Det er faktisk en god del vitenskapsmenn og -kvinner som tviler på nettopp det.

   Dagens ledende medier, og særlig NRK og Aftenposten, synes å være livredde for andre meninger, andre syn, all kontrær forskning enn den FNs klimapanel formidler. De er en del av frykten for sannheten.

Når sprekker LO?

To oppslag i Dagsavisen omtrent samtidig bærer bud om en kommende intern konflikt i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen, hvis utfall vil få store og alvorlige konsekvenser for Norge som samfunn. Ikke på veldig kort sikt, men fra rundt år 2025. Da vet vi (av Stoltenberg-regjeringens egen perspektivmelding) at presset mot de norske velferdsordningene nærmest blir akutt: Da velter «eldrebølgen» inn over oss med full styrke, og omtrent da vil vi se og oppleve de første konsekvensene av dagens unormalt store innvandring, fjorårets og kommende års pågang av asylsøkere og mottaket av et stort antall krigs- og kvoteflyktninger – i tillegg med omfattende familiegjenforeninger av mennesker som til dels har lav sysselsetting på kvinnesiden og ikke nødvendigvis den arbeidskompetansen norsk næringsliv trenger.

Dette kan føre til en kraftig påkjenning for finansieringen av velferdsstaten, trygdeordningene våre – alt det vi kaller den nordiske modellen («den norske modellen» er for pretensiøst).

Advarer

Denne situasjonen er nettopp hva interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass har minnet om og advart mot igjen og igjen, sist under Arendalsuka. Organisasjonen frontes av Arbeiderpartiets tidligere fiskeri- og finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, omtalt som en av de dyktigste statsrådene landet hadde tidlig på 2000-tallet. Han var også stabssjef ved statsministerens kontor.

Denne bakgrunnen til tross: Dagsavisens lederskribent i forrige uke gir Schjøtt-Pedersen det glatte lag og rubriserer Norsk Olje og Gass som «fossile bremser», og da nok ment i dobbelt betydning. Dagsavisen – Arbeiderpartiets eget hovedorgan – mener Schjøtt-Pedersens argumentasjon om at norsk økonomi fortsatt er helt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten, utgjør en «fossil bremse» fordi Norge da blir hengende igjen i gårsdagens løsninger for lenge. «Dersom vi som land ikke vil være en del av den klimaløsningen verden trenger, ender vi opp som en del av problemet».

Fronter nedbygging

Dagsavisen har over lengre tid klart og tydelig frontet en rask og brutal nedbygging av oljesektoren – «for å unngå klimakatastrofen globalt» – og stilt seg bak AUFs, SVs, Senterpartiets og «miljøbevegelsens» standpunkter: En kamp mot norsk oljevirksomhet er viktigere enn oppbygging og bruk av oljefond og delfinansiering av statsbudsjettet. Det siste har skiftende regjeringer gjort seg avhengig av. Avisen synes det er synd at oljebransjen får så god politisk gehør for sine advarsler om en kommende økonomisk katastrofe som følge av at oljevirksomheten avtar noe. Kritikken rammer både Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Dagsavisen får seg også til å advare det politiske Norge mot å gjøre den samme feilen som Arendal-rederne gjorde da de nølte med å gå over fra seil til damp på 1800-tallet. Avisen mener tydeligvis «grønn omstilling» er dampen, mens dagens petroleumsproduksjon er den håpløst gammeldagse seilskipsfarten. Sammenligningen halter selvsagt: Hvis det er noe som er i vinden i moteriktige kretser, er det jo nettopp vindkraft, vindmølleparker og desslike.

Refs til oljearbeidere

Lederen er i realiteten en kraftig refs og et angrep på alle de arbeidstagerne i oljebransjen – offshore så vel som onshore – som siden 70-tallet har slitt og strevet og bygget opp en teknologisk kunnskapsbransje i verdenseliten, skapt hundretusener av arbeidsplasser og skaffet landet 7.000 milliarder kroner i pensjonsfond utland.

I en kronikk i Dagsavisen i går 22. august har representanter for Naturvernforbundet en stort oppslått kronikk der overskriften er: «Fagbevegelsen må dumpe oljenæringen». Man må tenke helt nytt. Det grønne skiftet må introduseres umiddelbart, ellers går verden og Norge under. I kronikken innrømmer man at oljenæringen har bidratt til trygge og godt betalte arbeidsplasser (!). Men så heter det i kronikken:

«Naturvernforbundet er derfor utrolig glade for at vi har et godt samarbeid med sterke aktører som NTL, Fagforbundet, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet for å presse på for å grønne og mer bærekraftige løsninger for framtida.» Skyteskiven er olje- og gassnæringene, og ikke minst LO-leder Gerd Kristiansen, som i mars i år gikk ut i media og krevde at Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes for, om ikke oljeboring så iallfall konsekvensutredning.

Hvor lander Arbeiderpartiet?

Det siste er et standpunkt partileder Jonas Gahr Støre synes å dele, men man vet aldri hva tåkefyrsten lander på når han blir utsatt for press og motpress.

Naturvernforbundet polemiserer mot deler av fagbevegelsens «mantra» om at verden fortsatt trenger norsk olje, gass i mange år framover. «Menneskeskapte klimaendringer truer livsgrunnlaget vårt og tvinger fram løsninger man tidligere ikke mente var realistiske.» Kritikken rammer selvsagt industriforbundene i privat sektor, dvs. Fellesforbundet og særlig Industri og Energi.

Kløften mellom de ulike LO-forbund er nå avgrunnsdyp, og det foregår en kamp og en tautrekning om hva LO som fagorganisasjon skal mene i slike fundamentale spørsmål. Undertegnede ser ikke bort fra at den interne striden kan føre til alvorlige sprekkdannelser.

Det er typisk at Naturvernforbundet har mest intim kontakt med, og samarbeider best, med de fagorganiserte som er ansatt i stat og kommune. Sistnevnte behøver ikke slåss for å overleve i internasjonal konkurranse, de trenger ikke på samme måte være kostnadseffektive eller tåle nedbemanninger. De kjemper bare om offentlige budsjetter og høyere bevilgninger – som paradoksalt nok i økende grad finansieres av det oljefondet de – i samarbeid med miljøbevegelsen – vil strupe gjennom å slakte høna som la gullegget. Fagforeninger for offentlige ansatte har rett og slett ikke den samme virkelighetsforståelsen som for eksempel Fellesforbundet nødvendigvis må ha. De fagorganiserte i privat sektor er ikke skjermet og dullet med.

Dårlig nytt for Nord-Norge

Utfallet av den interne striden vil særlig få konsekvenser for et Nord-Norge der befolkningen sagtens trenger og fortjener nye, spennende og godt betalte arbeidsplasser. Landsdelen trenger nettopp konsekvensutredninger, letekonsesjoner, boreprosjekter og produksjon av produkter verden trenger og etterspør. Her ligger det til rette for en renere produksjon enn andre steder, og vi vet at det å erstatte for eksempel kull med norsk olje og gass gir klimagevinster.

Kampen mellom ulike deler av LO vil bli opprivende og kanskje ødeleggende. Den vil bli forsøkt holdt i det skjulte og dysset ned. Men den er der, og utfallet er livsviktig for den norske velferdsstaten om noen ganske få år.

Bjørn Hoelseths blogg: En svært amerikansk bok

Bjørn Hoelseths blogg: En svært amerikansk bok: I dag legger jeg ut en bokomtale som blogg. Finnes også på bokelskere.no: Siri Hustvedt: ” Denne flammende verden” (”This Blazing Wor...

En svært amerikansk bok

I dag legger jeg ut en bokomtale som blogg. Finnes også på bokelskere.no:

Siri Hustvedt:

”Denne flammende verden”

(”This Blazing World”)

Aschehoug

Oversatt av Bodil Engen

Over denne boken har de fleste toneangivende litteraturanmeldere i kultur-Norge falt i staver, så det er med en viss forventning man vekselvis setter seg til under leselampen eller i solseng midt i en typisk norsk sommer.

   Den tilsynelatende dokumentarromanen er basert på et i og for seg intrikat og briljant ”plot”, så nysgjerrigheten pirres allerede under kapitlet ”Redaktørens innledning”. I stort handler boken om en dypt frustrert kvinnelig kunstner, Harriet Burden, som mener amerikansk kunstverden er en eneste stor farse, eller mer presist, et maskulint rottereir: Den består ifølge henne av ambisiøse utøvende kunstnere av ulik kvalitet, blaserte kunstanmeldere, kommersielt orienterte gallerieiere, spekulative kjøpere og selgere av kunst, og et mer eller mindre opplyst publikum som plaprer etter toneangivende trendsettere og forståsegpåere under vernissager og i selskapslivet - i de rette sirkler.

   Burden har fått det for seg at årsaken til hennes manglende gjennombrudd og anerkjennelse er en ond og lukket mannsdominert verden som lar kjønnet bestemme hvem som får tommelen opp eller ned. Kvinnelige kunstnere har mye vanskeligere for å ”slå igjennom” enn mannlige. Kunstverdenen fungerer som et eneste stort komplott mot kvinner.

I en mannsdominert verden

For å skaffe seg en søt hevn og eksponere denne pølen av urettferdighet og humbug, skaffer kunstneren seg stråmenn (mannlige) for tre store egne prosjekter og utstillinger. Planen er at hun skal presentere sin kunst under psevdonymer. Med de to første oppnår hun full klaff (uten å røpe eller offentliggjøre hemmeligheten). Det tredje utvikler seg til en ren katastrofe for Harriet Burden, som i en kunstner med det norskklingende navnet Rune Larsen møter en djevelsk psykopat som lurer henne trill rundt og tar ”farskapet” til kunstprosjektet hennes (forøvrig installasjoner med et svært kreativt innhold, for å si det mildt). Både denne og de to foregående utstillingene får anmeldere til å juble og genierklære opphavs-”mannen”. Men fordi Rune svindler henne, blir det ingen søt hevn, hele komplottet faller i knas.

   Innholdet og problemstillingene i boken blir presentert ut fra mange forskjellige vinklinger: Kunstnerens egne notater, redaktører av kunsttidsskrifter, anmeldere, nære venner, egne barn og kunstassistenter. Ut av disse øyenvitneberetningene og nedtegningene stiger en tragisk skikkelse frem, en fortvilet og rasende, forsmådd person, besatt av snerrende hevnlyst.

På to plan

Bitene i boken ville ikke falle skikkelig på plass om den ikke også inneholdt en beskrivelse av Harriet Burdens barndom og oppvekst og traumatiske opplevelser i en dysfunksjonell familie. Omstendighetene er fremstilt på typisk psykoanalytisk, freudiansk vis. Handlingen i «Denne flammende verden» foregår altså på to plan – det dypt personlig tilbakeskuende i kunstnerens sinn og så det utvendige prosjektet med de tre kunstutstillingene - ment for å eksponere, henge ut og latterliggjøre en frimurerverden basert på mannlige kjønnsorganer.

   ”Denne flammende verden” er ikke uten videre lett tilgjengelig for en vanlig leser. Den inneholder eksempler og historiske paralleller til mer eller mindre kjente kvinner som i sin samtid også var underkuet, oversett og motarbeidet av menn. Kvinner fra renessanse, senbarokk og opplysningstid blir trukket frem som bevis på, eller argument for, at historien gjentar seg i vår tid. Siri Hustvedt gir fra seg en flom av historiske navn (og noen nælevende) av både sentral og perifer karakter. Henvisninger til filosofer, poeter og kunstkritikere oversvømmer enkelte sider, som også er utstyrt med noter. Det formidler inntrykket av en sprenglærd forfatter.

Krevende lesning

For å få den fulle forståelse av disse tidvis dunkle hentydninger, er det faktisk nødvendig for lesere som ikke er bevandret i kunsthistorien å google en god del navn og teorier. Selv en med et godt, gammeldags mellomfag i kunsthistorie trenger å repetere. Særlig krevende blir ”En flammende verden” når forfatteren kommer inn på aktuelle temaer som kunstig intelligens, roboters selvstendighetsopprør, kognitive prosesser og persepsjonspsykologi.

   ”Denne flammende verden” har ellers en stil og en fremstillingsmåte som kaller frem både smil, gjenkjennende aha-opplevelser og til og med gapskratt. Særlig skjer det når de selvopptatte og selvoppnevnte kunstguruene blir hengt ut med en brutal og burlesk ironi. Sjelden har jeg opplevd en så morderisk utlevering av de middelmådige humbugmakerne i vår kunstverden. Skjønt, ”vår”?

Min konklusjon

Min personlige konklusjon er: Boken er interessant nok i utgangspunktet, men spørsmålet er om innhold og påstander treffer norske forhold med samme kraft som i USA. For selv om forfatteren har norske foreldre og artium fra Katedralskolen i Bergen, har den et umiskjennelig ”amerikansk” utgangspunkt, innhold og siktemål. Den er åpenbart myntet først og fremst på et amerikansk publikum. Vi ser det blant annet gjennom besettelsen rundt seksuelle temaer, på psykoterapeutens (”shrinkens”) sentrale rolle i en del amerikaneres dagligliv. 

   Vi aner det når de overfladiske small-talk-sammenkomstene i amerikanske sosiale miljøer blir beskrevet, og når parapsykologisk tøv blir fremstilt rundt hinduistisk alternativ medisin i form av begrepene aura og chakra. Selvfølelig vet jeg at i et USA med 320 millioner innbyggere finnes det tilstrekkelig mange overtroiske mennesker av dette slaget som til sammen kan øke opplaget om de blir interessert i boken.

   Undertegnede skal unnlate å gi en karakteristikk av Harriet Burdens kunstneriske ”installasjoner”. Jeg er altfor kvalitetsbevisst til å anerkjenne slike påståtte kunstverk som høyverdig kunst. Sannsynligvis, eller snarere forhåpentligvis, er de utslag av Hustvedts ironiske og sarkastiske utleveringsstil.

Namedropping

Så er det dette med forfatterens hang til namedropping og oppramsing av fortidens anerkjente mestere og mesterverk og henvisninger til mer moderne og mer eller mindre betydelige filosofer, psykologer og forfattere. Jeg spør: Hva er hensikten? Får leserne noen større forståelse for problemstillingene? Eller har forfatteren et behov for å briljere med egne dype kunnskaper?

   Uansett: Det er sikkert et tilstrekkelig stort publikum også i Norge, som er blitt betatt av Siri Hustvedts tidligere bøker, til at ”Denne flammende verden” blir solgt i mange eksemplarer, og deretter blir snakkis i de rette kretsene, en bok man bare ”må lese” for å virke dyp, reflektert og oppdatert.

   Selv sier jeg: Takke meg til Ayn Rand`s objektivisme.

Bjørn Hoelseth

1970-tallet - frihetens tiår (?)

Det er seierherrene som skriver historien om krigens gang og avslutning, forklarer hendelser og gir kampen karakteristikker. De som deltok, kalles helter eller fiender. Seierherrene sørger for at den kollektive hukommelsen preges av deres syn og forestillinger. For meg står det klart at det er de venstreradikale som har satt sitt stempel på mye av historieskrivningen de siste 50 årene. De sjablonmessige dokumentarprogrammene tiår for tiår i særlig NRK er bare ett eksempel.

   1970-tallet er igjen kommet i sentrum for oppmerksomheten etter Kjetil Bjørnstads siste selvbiografiske bokutgivelse. Han karakteriserer tiåret som «Frihetens tiår». Kanskje for ham selv og det ekstreme venstre. Men for folk flest?

Frigjøringen ikke bare radikal

Vi er blitt vant til å tenke at 70-tallet skapte en slags frigjøringsbevegelse mot borgerlige fordommer, tabuer og autoritære strukturer. Delvis var det nok slik, men bare for en del. Opprøret gjaldt også trykket fra det sosialdemokratiske Norge.

   Tiåret var en fortsettelse av 60-tallet, ikke minst 1968 «og alt det der»: Ungdomsopprør, voldelige opptøyer i Paris, og etter hvert fremvekst av marxistisk terror i Frankrike men særlig i Tyskland. Noe av dette spredte seg til vårt eget land. Som politisk ungdomsleder i Oslo hadde undertegnede en unik observatørpost til det som faktisk skjedde i hovedstaden og ellers rundt om.

   Frihetsbegrepet sto sentralt blant særlig konservativ og liberal ungdom, og da spesielt temaet individuell frihet mot kollektiv tvang. Generasjonen som ble voksne på 60-tallet og senere, gjorde ikke bare opprør mot «det borgerlige» (først og fremst foreldregenerasjonens sedvaner og oppdragelse), men mot det sosialistiske og sosialdemokratiske Norge. Det man så og opplevde rundt seg på den tiden. Arbeiderpartiet hadde jo hatt total makt siden 1945, i perioder med rent flertall på Stortinget, i andre perioder hadde de flertall sammen med kommunistene i NKP eller SF (etter 1961).

Usunne tendenser

Det var ikke bare positivt gjenreisningsarbeid som foregikk i disse tiårene, det var tiden for forsøk på kollektivisering av samfunnet, planøkonomi med strenge reguleringer og restriksjoner for nærings- og arbeidslivet så vel som for enkeltmennesker. Der var et utall påbud og forbud i hverdagen, der var rasjonering på boliger, på lånekapital og enkle forbruksgoder som telefon. Skattetrykket var blant de tyngste i Europa. «Partiboka» bestemte for en stor del hvem som fikk nøkkelstillinger i stat og kommune. Tidens melodi var en mild form for ensretting, utjamning og fagforeningstvang. Butikkenes åpningstider var bestemt av sosialdemokratisk fagforeningspolitikk.

Skolepolitikk og læreboknormal var strengt sentralisert og bestemt av «skriv» fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Intet lokalt slingringsmonn, ingen alternative valg av pensum eller læringsmetoder. En håndfull Steinerskoler var eneste pustehull. Alle skulle lære omtrent det samme. Fleksibilitet og valgfrihet var fremmedord. Det var en tid da Arbeiderpartiet og andre sosialistiske partier sloss drabelig for å beholde NRK-monopolet («Arbeiderpartiets Riks Kringkasting ARK») og forhindre konkurranse om meninger og ytringer.

Mangel på mye

Det var for få studieplasser på 1960-tallet, for få studentboliger, der var sterk prisvekst (inflasjon), store og udekkede behov i samferdselsutbyggingen og uløste oppgaver i helsepolitikken. Kravet om endringer rettet seg derfor i stor grad mot det samfunnet Arbeiderpartiet hadde skapt gjennom sin dominans i flere tiår. Alle var glad for gjenreisningen etter krigens ødeleggelser, høyere materiell levestandard og et forsterket sosialt nettverk gjennom utbygging av trygdesystemet – forøvrig et felles politisk dugnadsarbeid. Men noe manglet, eller gikk i feil retning.

   Utviklingen av holdninger blant Sosialistisk Folkepartis ungdom (SUF) var skremmende for alle som ville forsvare demokratiske institusjoner, ytringsfrihet, norske tradisjoner og verdier. SUF-ungdommen som senere ble til AKP (m-l), etter hvert Rød Valgallianse og Rødt, avviste det norske demokratiet og ville ha proletariatets diktatur og væpna revolusjon. De organiserte demonstrasjoner, lovlige og ulovlige. De kuppet makten i Studentersamfunnet og studentorganisasjonene på lærer- og høyskoler der meningsterror snart ble forsøkt innført. Studentspørsmål skulle avgjøres ved allmannamøter og håndsopprekning. «Den som ikke er med oss, er mot oss». Oppslagstavler ble veggaviser med paroler og appeller. Meningsmotstanderes budskap ble revet ned eller malt over.

Infiltrasjon og ville streiker

SUF og AKP (m-l) infiltrerte fagforeninger og klarte å sno seg inn på en del arbeidsplasser der kampen mot ledelse, eiere og kapitalister generelt ble prioritert. Resultatet ble ville streiker, tapte inntekter, lavere produksjon og sterke konflikter mellom moderate fagforeningsfolk og de unge brushodene.

   Utenriks svermet disse venstreekstreme for Mao-tse-Tung og kulturrevolusjonen i det røde China, de jublet for Pol Pot-regimet i Kambodsja, Ho Chi Minh-diktaturet i Nord-Vietnam (som senere erobret Sør-Vietnam) og det røde diktaturet Albania i Europa. Den marxistiske opprøreren på Cuba, Fidel Castro, og Che Guevara var de store heltene. Alle «kriger ved stedfortreder» i Afrika ble støttet og hyllet.

   De var ikke så mange i antall, disse AKP (m-l)`erne. Men de var dyktige, iherdige, sprenglærde i marxistisk ideologi og taktikk og villig til å sette personlige hensyn til side til fordel for «saka». Mange som var godt i gang med høyere studier, avsluttet disse og lot seg «sjølproletarisere» ved å ta arbeid «på gølvet» i industribedrifter.

Og så gikk det helt galt

Kjetil Bjørnstad sier selv om 1970-tallet: «De (Akp (m-l)`erne) ønsket en frihet for folket men (også) en total lydighet. De hadde en skremmende partistruktur. Skulle vi gå inn i dette skapet hvor man hadde hemmelige navn og koder for ting? Kollektivtanken var stor. Og så ble det helt galt».

   Da revolusjonsgnisten til slutt sluknet, hadde mange av de dyktigste i mellomtiden klart å erobre noen høydedrag i norsk kulturliv, i forlag, i medier og i politiske og offentlige institusjoner. Hva de klarte å få til av skade de neste tiårene er ennå ikke skikkelig avdekket og analysert.

   Kall gjerne 1970-tallet for Frihetens tiår. Men vær oppmerksom på at frihetstrangen fulgte to spor: Et liberaltkonservativt som la vekt på evolusjon (gradvise endringer) gjennom demokratiske virkemidler, og et kommunistisk. Sistnevnte omfattet både SUF og dets etterkommere. Det var til slutt den liberalkonservative bølgen som vant de store seirene på 1980-tallet, da lukke- og stengningsloven ble åpningslov, da NRK-monopolet ble brutt, da liberaliseringen av boligpolitikken fikk bukt med «under bordet»-omsetning og andre usunne tilstander. Jeg vil heller si at 80-tallet var frihetens tiår, og det til de grader at sosialister og sosialdemokrater siden ikke har våget å reversere utviklingen, bare bremse den.

Hamas ut, freden inn?

Dagsavisens utenriksjournalist Roger Hercz har vært interessant å følge i flere år. Han har opptrådt uavhengig og profesjonelt, og var blant annet blant dem som under den siste krigen mot Israel i 2014 avslørte at terrororganisasjonen Hamas i Gaza forbød sivile å rømme fra bombeutsatte boligstrøk. Kvinner og barn ble holdt tilbake da de var blitt varslet av den isralske hæren om at et angrep var underveis. Sivile skulle være menneskelige skjold, eller rettere: tapstallene skulle bli så høye at den internasjonale kritikken skulle ramme Israel.

I dag skriver han uten omsvøp at de islamistiske Hamas-lederne har etablert et et brutalt og undertrykkende regime i Gaza. En av dem han intervjuer, sier at støtten til Hamas har falt dramatisk. Men ingen tør si noe kritisk offentlig. Befolkningen er redde for dem og ingen tør gjøre opprør.

Bruker ressursene feil

Gazabeboernes negative holdning til Hamas går ut på at dets krigerske og uforsonlige ledere bruker store ressurser på å bygge lange underjordiske tunneler inn i Israel i stedet for å bygge opp den sivile infrastrukturen, først og fremst boliger. Lange lastebilkolonner med bygningsmaterialer kommer nesten daglig inn i Gaza fra Israel, det samme gjelder matvarer, medisiner og nødvendighetsartikler. Men Hamas tar straks kontroll over det som kommer inn og bestemmer hva de skal brukes til.

Blokaden fra Israels side retter seg mot gjenoppbygging av Hamas` evne til å forberede en ny krig mot Israel. Det er her kjerneproblemet ligger. Hamas som styrer Gaza, er besatt av et uforsonlig hat mot jøder og nekter å anerkjenne Israels rett til å eksistere. De nekter også fangeutveksling som omkringliggende stater forsøker å megle frem.

Nød og håpløshet

Det fortelles at nøden og håpløsheten stiger blant vanlige Gazabeboere. Store områder er ennå ikke gjenoppbygget etter krigen for to år siden til tross for milliardhjelp fra omverdenen. De siste månedene skal leveforholdene ha blitt markant verre. Arbeidsløsheten er skyhøy. Hamas har et lett spill i propagandakrigen internt: Alt er israelernes skyld. Blokade og beleiring er årsaken til alle befolkningens problemer, hevder de.

I virkeligheten må terrororganisasjonen påta seg et hovedansvar for tilstanden: Når de er så besatt av jødehat at alt de tenker på er å krige mot Israel, er situasjonen håpløs. Omtrent annet hvert år har de startet en ny krig ved å la tusenvis av raketter regne over israelske byer og landsbyer, og tunneler graves under grensen for lettere å snikmyrde israelske sivile.

Israel har et medansvar

Israel har selvsagt også et ansvar og er for en del medskyldig. Men ingen kan frata Israel retten til å forsvare seg. For omverdenen virker konflikten nokså håpløs: Hvorfor skal andre land, som Norge, stadig være med å bygge opp Gaza slik at folk får et sted å bo, når Hamas jevnlig starter en ny krig som de vet ender i bombing av de samme boligstrøkene (Hamas er dyktige til å legge sine utskytningsramper, våpenlagre og tunnelåpninger i nettopp boligstrøkene og nær sykehus og skoler)?

Det er grunnholdningen hos Hamas-ledere som må endres. Men foreløpig er det lite som tyder på at de ekstreme jihadistene vil endre kurs og innse at den eneste veien å gå er anerkjennelse av staten Israel, nedleggelse av våpen og forsoning.

Gaza er selv et eksempel på at Israel har vært villig til å «gi land for fred». I 2005 forlot israelerne den vesle landstripen og tvang de jødiske bosetningene til å forlate området. Hamas tok over kontrollen. Men dens krigerske holdning tvang israelerne til å kontrollere luftrommet og kystgrensen, vann- og strømforsyning og overvåke hva slags bygningsmaterialer som slipper inn. Spesielt er man opptatt av å hindre våpensmugling inn til Gaza – og deler til hemmelige rakettfabrikker.

Viktig politisk nyhet under radaren?

Mens norske velgere ferierer som best, dukker en politisk nyhet opp fra sommeridyllen. Et vaktsomt VG har grepet fatt i den, de andre store riksdekkende mediene sover stort sett i timen. Dagsavisen lar trykke en NTB-versjon som «lofts»-notis på side 11 i dag, 25. juli.

Saken dreier seg om et historisk kompromiss, jeg kaller det forlik, mellom Venstre og Fremskrittspartiet: De to partilederne Trine Skei Grande og Siv Jensen er blitt prinsipielt enige om å sette i verk et grønt skatteskifte, eller rettere avgiftsskifte. Det går ut på at avgifter på forurensende forbruksvarer skal øke, inklusive CO2-belastende utslipp, mens den samme økningen skal nullstilles ved at det generelle skattenivået for folk flest og bedriftene går tilsvarende ned.

Forurenser betaler

Frp har fra lang tid tilbake stått på prinsippet om at «forurenser betaler», så for dette partiet er ikke avgiftskompromisset vanskelig å akseptere, ikke minst fordi det betyr skattelettelser i den andre enden. Venstre har på sin side satt som krav, noen bruker uttrykket ultimatum, at Solberg-regjeringens statsbudsjett for 2017 virkelig får en profil man kan selge som et grønt skifte.

Det eneste undertegnede lurer på, er om bensinavgiften og den særnorske CO2-avgiften er omfattet av forliket. Her har Fremskrittspartiet stått beinhardt på bilbrukernes og distriktenes side. Det førte som kjent til den famøse passasjeravgiften på flyreiser som erstatning.

Men uansett: De to partilederne akter å gjennomføre en «studiereise» til Canada, der en provins har gjennomført noe av den samme tankegangen Grande og Jensen legger seg på. Det skjer i august.

Historisk kompromiss

Kompromisset er historisk og kan bilegge striden mellom de to tilsynelatende ytterpunktene i norsk politikk på et avgjørende punkt. Det kan til og med bane veien for videre Venstre-støtte til en borgerlig samarbeidsregjering – eller endog en søknad om å gå inn i den. Skjer det, vil Knut Arild Hardeide i Kristelig Folkeparti komme under skikkelig press. Han har helt siden høsten 2013 lagt vekt på at de to «sentrumspartiene» går samme vei og følger hverandre i regjeringsspørsmålet. Får Venstre samme oppslutning ved valget neste år som i 2013, kan det være tilstrekkelig at partiet går inn uten KrF.

Selvsagt finnes det en rekke andre store og alvorlige stridsspørsmål mellom de to partiene. Først og fremst er Venstre et markant flyktningeliberalt parti, som vil ta imot et stort antall flyktninger og asylsøkere, og som har skarpt kritisert Frp og Sylvi Listhaugs konsekvente innstramningslinje. Men for det første er flyktningstrømmen gått kraftig tilbake slik at håndteringen er blitt mye lettere, og for det andre er Stortingets felles politikk avklart gjennom to forlik – ett om innstramningstiltak og ett om integreringspolitikken. Dermed er den ballen lagt mer eller mindre død.

Skatteforlik og andre forlik

Også skattepolitikken er kommet over i et annet spor etter Stortingets brede forlik. Der finnes nok av andre saker der partiene utenfor regjeringen vil markere seg og blåse opp uenighet, men de går ikke til kjernen av virkelig prinsippiell og grunnleggende uenighet.

«Vilje til makt» er et underkjent begrep i norsk politikk etter alle mindretallsregjeringene og lunkne støtteerklæringer til partier som tar ansvar. Det er kanskje gått opp for iallfall Venstre-politikere at dersom et parti holder seg for lenge unna regjeringskontorene, svekker det rekrutteringen av politiske talenter og generell oppslutning. Erfaring i å «styre landet» er undervurdert. Ørkenvandring kan man tåle i en fireårsperiode, men etter åtte år går det på nervene løs. Å være statsråd inneholder uendelig store muligheter for markering, medieoppslag og dagsorden på vegne av partiet og velgerne. Se bare på dagens integreringsminister, samferdselsminister, kommunalminister, helseminister og utdanningsminister.

Slik jeg ser det, er sjansen for en firepartiregjering i 2017 styrket, ikke svekket gjennom kompromisset mellom Venstre og Frp. Utspillet kom overraskende, men har en logisk indre kraft som gir nytt håp om en Solberg-regjering i fire nye år.

Kuppfiaskoen - Erdogans riksdagsbrann?

Vanligvis tror jeg ikke på konspirasjonsteorier av den lettvinte sorten. De er gjerne myntet på kunnskapsløse mennesker som sluker hva de blir tilbudt fordi de ikke vet bedre. Men det amatørmessige forsøket på militærkupp i Tyrkia virker i ettertid så halvgodt planlagt og gjennomført at man virkelig begynner å lure. Med så mange tusen involverte fra menige til oberster og generaler, er det merkelig om ikke jungeltelegrafmeldingene hadde nådd ørene til den tyrkiske presidentens nære omgangskrets. Jeg holder iallfall teorien om at kuppforsket var iscenesatt av Erdogan selv i reserve om det ikke dukker opp bedre forklaringer.

Historiske paralleller

Det er nærliggende å trekke historiske paralleller – ikke fordi der er noen klar sammenheng utenom gjenkjennelige trekk i dette tilfellet – men fordi sterke maktstrebere i verdenshistorien alltid har benyttet diverse påskudd for å renske ut brysomme motstandere eller konkurrenter på sin vei mot maktens tinde. På generelt grunnlag er Erdogans reaksjonsmønster i dagene etter hendelsene i Ankara og Istanbul helt klassisk.

Det er et vel kjent faktum at Erdogan lenge har ivret for en sterkere posisjon som president. Han autoritære legning er for lengst kommet for dagen, og de metodene han hittil har benyttet seg av, er de vanlige i splittede samfunn på vei ut av demokratiet: Innskrenkning av presse- og ytringsfrihet, fengsling av journalister, utrenskning av intellektuelle, ensretting av byråkratiet, forsøk på kontroll over samfunnets sterkeste maktsentra som forsvar, overvåkningspoliti og det ordinære politiet. Bestikkelser for å skaffe støttespillere, nepotisme der det er mulig.

Slik det skjedde i Tyskland

Kampen for å befeste sin posisjon som noe nær enehersker i Tyrkia er svært lik Putin-modellen, men man kan også dra paralleller til 30-årenes Tyskland. Vi har i dagens Tyrkia, som i Weimarrepublikken, en fasade av parlament, domstoler og borgerlige rettigheter. Under overflaten er det tøff maktkamp om ressurser og posisjoner. Vennskap og kjennskap, nettverk og lojalitet er viktige brikker i sjakkspillet om folkets gunst og støtte.

Vi trenger å bli minnet om at Adolf Hitler fikk sine første posisjoner via Weimarrepublikkens egne institusjoner, som var demokratiske og parlamentariske nok i massevis. Hans parti NSDAP fikk aldri flertall i valg før etterlevelsen av selve konstitusjonen ble endret gjennom lovvedtak og unntakslover satt inn. Alt var i henhold til forfatningen.

Riksdagsbrannen

«Riksdagsbrannforordningen» ledet til «Bemyndigelsesloven» av 2. mars 1933 i Riksdagen. Gjennom den ble en rekke av tyskernes juridiske grunnrettigheter satt til side («menneskerettigheter» i dag). Syv artikler i artikkel 48 i Weimarforfatningen ble opphevet: Ytringsfrihet, meningsfrihet, pressefrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet, det ble innført adgang til kontroll av privat post, kontroll av kommunikasjon gjennom telefon og telegraf. Dessuten fikk myndighetene rett til husransakelse og adgang til å konfiskere eiendom. Rikskansler Hitler kunne etter dette styre Tyskland gjennom dekreter.

Utrenskninger fulgte. Bare i mars 1933 gjennomførte politiet 25.000 arrestasjoner. Siviladministrasjonen ble renset for antinazistiske elementer. Det ble særlig foretatt oppsigelser på universitetene. 15 prosent av 7.700 universitetslærere fikk sparken – 18 prosent av dem var naturvitenskapsmenn. 2.000 forlot Tyskland: forfattere, vitenskapsmenn og kunstnere.

Iscenesatt av ham selv?

Når man tenker i retning av konspirasjonsteorier rundt kuppforsøket til Erdogan (et påskudd, iscenesatt av ham selv eller hans nærmeste støttespillere?) er det også på grunn av de uhyre raske reaksjonene fra myndighetene i dagene som fulgte. Det er opplagt at listene over navn må ha vært utarbeidet før det mislykkede kuppet fant sted. Det skulle bare et påskudd til for å effektuere arrestasjoner og oppsigelser.

Den tyrkiske regjeringen har nå satt til side deler av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er innført unntakstilstand – vedtatt av nasjonalforsamlingen slik at det formelle er i orden. Tilstanden skal visstnok bare gjelde i tre måneder (den ytterste fristen for en unntakstilstand er seks måneder – på papiret). Vi får se. Opposisjonen kaller vedtaket for et sivilt kupp mot de folkevalgte.

Faktum er iallfall at den tyrkiske regjeringen i tre måneder kan gjøre nøyaktig som den vil, slik Hitler gjorde våren 1933.

Vi skal likevel merke oss begrensningene i unntakstilstanden: Den gjelder ikke for internasjonalt inngåtte avtaler.

Skyldige må straffes

Det er klart at de som deltok i kuppet, som aktivt ville sette demokratiet til side, må rettsforfølges og straffes. Det ville skjedd i et hvilket som helst land. Men er det grunnlag for å sparke eller arrestere over 60.000 mennesker, fra statsansatte byråkrater til dommere, politi og akademikere? 24 radio- og TV-stasjoner er fratatt lisensen. Erdogan kontrollerer nå, direkte eller indirekte, 90 prosent av mediene. Helt a la Putin.Tyrkias utdanningsdepartement har offentlig og offisielt forbudt alle akademikere å reise utenlands – opplagt fordi man frykter en «brain drain» som i 30-årenes Tyskland.

Det vi er vitne til, er en heksejakt på all opposisjon i landet. Arrestasjoner av de første intellektuelle var begynt lenge før kuppet. Spesielt er de påståtte Gülen-tilhengerne utsatt og ille ute. Vi er vitne til en maktkamp mellom to nyanser av islamisme. Tyrkia er på vei bort fra den sekulære, moderne statsdannelsen til Mustafa Kemal Atatürk. Derfor må vi regne med mer undertrykkelse, mindre kvinnefrihet, et mer illiberalt samfunn. Kort og godt et tilbakeskritt i sivilisasjon. Satt i scene av et autokratisk, paranoid maktmenneske. Dette er farlig for Tyrkia og farlig for verden. 

Tipping Point i klimadebatten?

Det skjer fundamentale endringer i klimadiskusjonen internasjonalt om dagen. Lenge har den amerikanske kongressen til dels vært skeptisk til konklusjonene og dommedagsprofetiene fra FNs Klimapanel. Diskusjonen går mye på klimapanelets vitenskapelige grunnlag og om panelets intrikate modeller virkelig er dekkende for den antatte klimautviklingen. Skepsisen knytter seg særlig til den bastante konklusjonen som går ut på at oppvarmingen av kloden er menneskapt, i motsetning til dem som hevder at de viktigste påvirkningene er «naturlige».

Strengt lovverk mot forurensning

Amerikanerne har riktignok – og enkelte delstater spesielt – innført virkemidler mot menneskeskapt forurensning som er mye strengere enn noen europeiske og skandinaviske land. Det er likevel et langt skritt derfra til å hevde at CO2 er denh ene årsaken til klodens snarlige undergang. Klimagasser og drivhuseffekt som hovedårsak har slett ikke oppslutning fra alle vitenskapelige miljøer. Og vel og merke: Dette er naturvitenskapsmenn og -kvinner som aldeles ikke står på lønningslista til olje- og bilindustrien.

I Tyskland foregår det en tilsvarende debatt i vitenskapelige miljøer, og det er ikke usannsynlig at Europas største økonomi og ledende industristat legger om den klimapolitiske kursen i løpet av de nærneste årene. Det får i så fall konsekvenser for EUs felles holdning på klimafeltet. Kommisjonen utreder i disse dager en ny politikk som oppfølging av Paris-avtalen. Den kan komme til å bli justert ved Brexit.

Endringer i UK

Etter Brexit-avstemningen 23. juni har Storbritannias nye regjering under Theresa May lagt ned Klima- og miljødepartementet som selvstendig ministerium, og lagt dets saker inn under et nytt departement for næringsliv, energi og industri. Det siste kan være et forsøk på å effektivisere ministeriene under Kabinettet, men tolkes også som en nedtoning av klimasaken som sådan.

Naturlig nok har endringen ført til rasende kommentarer fra tidligere Labour-leder Ed Milligan, men mest fra Det grønne partiet, Friends of the Earth, Greenpeace og New Economics Foundation. Man tolker endringen i departementsstrukturen som en nedtoning av klimaspørsmålets viktighet. Den krasse reaksjonen er hentet inn av avisen The Independent. Men hva svarer departementet selv?

Politikk som før

Den nye statsråden for næringsliv, energi og industri, Greg Clark, uttalte også til The Independent: «Energy and climate change will continue in a single department ensuring efficient paths to carbon reduction».

Og en talsmann for departementet uttaler: «Nothing is changing. The commitment (to dealing with climate change) is still there.»

Opplysningene og kommentarene er bare delvis gjengitt i Aftenposten Verden under overskriften «May dropper Klimadepartementet».

Ingen av departementets eller statssekretæren for klimaseksjonens egne svarkommentarer er gjengitt i Aftenposten som ovenfor. Derimot får Aftenposten seg til å skrive, og det ganske listig, om et spørsmål statssekretær Andrea Loadsom stilte da hun overtok ansvaret for klimaspørsmålene: «Da jeg først tok jobben, var et av mine første spørsmål hvorvidt klimaforandringer virkelig finnes.» Aftenpostens motiv for dette utdraget er åpenbart å putte Andrea Loadsom i et dårlig lys, som klimaskeptiker. Det avisen unnlater å nevne, er fortsettelsen på utdraget i Independent:

«When I first came on to this job one of my two questions was: `Is climate change real?` And the other was `is hydraulic fracturing safe?`. And on both of those questions I am now completely persuaded». Med andre ord: hun tror at reelle klimaendringer finner sted. I Aftenposten får man inntrykk av det motsatte.

Uprofesjonelt

Dette er uærlig og uprofesjonell journalistikk i en avis man venter seg mere av. Men dessverre har Aftenposten utviklet seg til å bli et kampanje- og agitasjonsorgan for klimaaktivister og mikrofonstativ for hver bokstav i de omstridte policy-dokumentene fra klimapanelet. Det virker som om miljøjournalistene i avisen har generalfullmakt til skrive akkurat hva de vil, og at de har fritt leide fra ansvarlig redaktør til å beskrive virkeligheten og styre debatten etter eget hode.

Verre er det at avisen ikke tør ta inn meninger i klimaspørsmål enn de politisk korrekte, offisielle standpunktene og de som subsidieres av en hærskare statsstøttede forskningsinstitusjoner – alle med formål å videreformidle Klimapanelets vitenskapelig omstridte konklusjoner. Den uavhengige organisasjonen Klimarealistene har nærmest trykkeforbud og har måtte søke støtte fra stiftelsen Fritt Ord for i det hele tatt å kunne delta i den offentlige debatten.