Distriktspolitikk til liten nytte

Da Victor Norman (H), arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen, begynte med utflytting av statlige arbeidsplasser for 14 år siden, var undertegnede skeptisk og vel så det: Jeg tenkte  at det ikke bare var spørsmål om å flytte en arbeidsplass, men hele familier. I tillegg til den statsansatte selv, måtte ektefelle/samboer finne seg en ny jobb, barn skulle kanskje tas ut av skole og barnehave og omplantes i nye omgivelser. Starte på nytt. Det virket som om man ikke hadde tatt inn over seg at det vanligste i norske familier er at to har jobb, ikke bare en. Alt på grunn av en fiks ide, en distrikspolitisk ideologi. For å innsmigre seg hos "distriktene" og deres velgere.

   Resultatene måtte bli som de ble: De fleste betakket seg for å flytte. De statlige direktoratene og institusjonene mistet kvalifiserte medarbeidere, og det var vanskelig å erstatte kompetansen på det nye, lokale arbeidsmarkedet. De statlige tvangsutflyttede institusjonene ble kort og godt svekket i forhold til utførelsen av sine lovpålagte oppgaver, og det tok flere år før man gjennom nyrekruttering, opplæring og headhunting kom opp på det gamle nivået. Siden staten er uhyre generøs med dekning av flytteutgifter, ble det en kostbar affære som det tok mange år å kompensere. Hver utflyttet arbeidsplass kostet mellom 0,6 og 1,4 millioner kroner.

   Nå står vi altså overfor en ny runde. Den skaper mye uro. Konservative og reformfiendlige fagforeninger stritter imot, noe de i og for seg har legitim rett til. Deres oppgave er å forsvare medlemmenes interesser - der de i øyeblikket befinner seg, ikke bidra til samfunnsutvikling eller samfunnsreformer. Men 630 arbeidsplasser skal okke som fordeles utover landet utenfor hovedstaden, noen ved nyopprettelse, andre med tvangsflytting. Deler av distrikts-Norge gleder seg- de som har en teoretisk sjanse til å bli mottager av statlige arbeidsplasser. Men også her vil det bli frustrasjoner: I noen tilfelle vil flere lokalsamfunn slåss om loddgevinsten, og da blir det noen vinnere og noen tapere.

   Så er det spørsmål om hva som styrer "tildelingen" av arbeidsplassene: Er det objektive kriterier, eller er det snakk om valgtaktiske overlegninger? Skal man oppmuntre velgere i vippekretser? Styres lokaliseringen av meningsmålinger?

   En ros skal regjeringen ha: Solbergregjeringen utfører i praksis hva den rødgrønne regjeringen bare pratet om i åtte lange år. Initiativet til utflytting er et slag i ansiktet på vårt nasjonalkonservative populistparti, Senterpartiet, som ikke fikk til noe som helst - heller ikke i landbruket, ei heller i distrikts-Norge.

   Parallelt med diskusjonen om "tildeling" av statlige arbeidsplasser har vi fått en skinndebatt om maktkonsentrasjon i Oslo kontra "der folk bor". De fleste nordmenn er blitt forledet til å tro (seks av ti) at for mye makt er samlet i det sentrale østland, og at byfolk ikke "forstår bygda". Dette tøvet baserer seg på manglende kunnskap om den norske statsformen. Norge er en nasjonalstat, ikke en føderalstat. Vi er ikke noe løst sammenfiltret konglomerat av etniske grupper, språkgrupper eller kulturelle eller religiøse småsamfunn. Vi tilhører samme nasjon på bare drøyt fem millioner sjeler. Vi har en udiskutabel hovedstad, med ett parlament, kun en regjering med underliggende departementer, direktorater og fagetater. Samtlige forholder seg til ett "sentralstyre". Om et direktorat flyttes til et "distrikt", vil det fortsatt være underlagt sentralmakten i hovedstaden. Vedtak og anbefalinger påvirkes ikke av beliggenheten, om den er aldri så langt fra det sentrale regjeringsapparatet.

Men bevares, det er valgår, og da går det meste hjem - så lenge det varer.

 

Tilløp til selvransakelse, men for sent?

Det har faktisk dukket opp tilløp til selvransakelse i norske klassiske medier, men selvkritikken kommer ikke fra egne rekker ved at ansvarlige redaktører tar et oppgjør med den overfladiske tabloid- og kampanjejournalistikken, den manglende faktasjekken og de overdrevent polariserende vinklingene. Selvfølgelig tar man heller ikke inn over seg den politiske ubalansen og den bastante konsensusholdningen på venstreorientert grunnlag – et overveldende flertall av norske journalister og redaktører stemmer jo på Arbeiderpartiet, SV og Rødt. I de siste årene også MDG.

Dette er et faktum, bekreftet gjennom undersøkelser bestilt av pressens egne organisasjoner.

Andre syn kommer til orde

Men man er så smått begynt å ta inn, faktisk på forholdsvis fremtredende plass, kritiske kommentarer fra folk om står de redaktørstyrte mediehusene nær, fra uavhengige spaltister og medieforskere som vet hva de snakker om.

Ett eksempel er Schibsted-gruppen som har fått øyenene opp for at det foregår noe der ute blant folk, blant egne abonnenter til og med. Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, deretter statssekretær og nå Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås er sluppet til med kloke og reflekterte synspunkter, og nåværende kulturredaktør Trine Eilertsen (som kom til Oslo-gryta fra Bergens Tidende med friske øyne) har påpekt det isolerte og sneversynte urbane miljøet som preger hovedstadens journalister og som synes å påvirke deres nyhetsbehandling, reportasjer og frie kommentarer.

Bekreftes av medievitere

Nå bekreftes det fra forskerhold at tilliten til de tradisjonelle mediene fortsatt er oppsiktsvekkende lav. Heller ikke det er noe oppsiktsvekkende nytt. Den faktiske situasjonsbeskrivelsen kommer frem både i internasjonale undersøkelser, og Norge er ikke noe unntak. I en kronikk i Aftenposten ved Kjersti Thorbjørnsrud, Institutt for samfunnsforskning, og Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen, kommer det frem at nordmenn setter store spørsmålstegn ved journalisters evne til å være upartiske.

Skepsisen til norske journalister går på tvers av politiske skillelinjer, skriver de to. Men ikke uventet er skepsisen klart sterkere blant velgere på høyresiden og blant folk som er skeptiske til innvandring – det er jo de som har fått unngjelde for at de ikke har hatt de «riktige» meningene. Godhetstyranniet har kneblet deres legitime rett til å fremheve fornuft som rettesnor for behandling av for eksempel flyktningeproblemet. Inntil for et par år siden var det risikabelt å mene i det offentlige rom at norske bistandsressurser burde brukes i flyktningenes og asylsøkernes egne land og nærområder. I dag er dette synet blitt stuerent og fullt akseptabelt. Stortinget har faktisk tatt konsekvensen av det i sine bevilgninger, og prinsippet er knesatt gjennom politiske forlik.

Før Brexit og Trump

De to kronikkforfatterne påpeker noe vesentlig: Debatten om den lave tilliten til mediene har i disse dager vært knyttet opp til hendelser som Brexit, valget av Donald Trump i USA og den økende spredningen av «falske nyheter». Men, påpeker forskerne, tilliten til etablerte medier var synkende lenge før det, og skepsisen handler om noe langt dypere og mer komplekst enn skillet mellom sanne og falske nyheter.

I 2013 svarte så mange som 72 prosent av den norske befolkningen at de mente journalister lot seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Hele 63 prosent mente at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem.

Thorbjørnsrud og Moe påpeker at dette er spørsmål som berører kjerneverdier i den moderne profesjonelle journalistikken: Pressens legitimitet og posisjon bygger på at journalister rapporterer uavhengig av egne interesser. Ikke minst skal de belyse en sak fra flere sider ved å behandle ulike kilder og perspektiver upartisk.

Venstresiden mer fornøyd

Det er karakteristisk at folk som stemmer til venstre for midten i norsk politikk har litt høyere tillit til at journalister er upartiske enn folk til høyre. Mistilliten øker gradvis fra Kristelig Folkeparti og utover mot høyre. Mens 56 prosent av dem som stemmer Arbeiderpartiet sier at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem selv, sier for eksempel 72 prosent av Høyre-velgerne og 74 prosent Frp-velgere det samme. Alt dette ifølge de to medieforskerne.

I mitt hode stemmer dette bra med erfaringene fra debatter også i lokal- og regionaviser, særlig innenfor Amedia-gruppen: Når noen lokalpolitikere på den borgerlige siden tillater seg å kritisere avisens dekning, får de ikke bare skyllebøtter over seg fra avisens ansvarlige ledelse – de samme avisene får støtte og heiarop fra venstresidens representanter i kommunestyrene. De er jo såre fornøyd med dekningen.

Ikke kritiske spørsmål

Man ser at det aldri – aldri – i Amedia-aviser stilles kritiske spørsmål fra journalistene til utsagn, påstander og meningsytringer fra de lokale fagforeningene. Avisene opptrer der som rene mikrofonstativer. Forsvaret for denne praksisen er «samfunnsoppdraget» - journalister skal være kritiske og «ta» dem som styrer, ikke andre samfunnsaktører. Ihvertfall hvis det dreier seg om borgerlige ordførere og arbeidsgiversiden i en konflikt.

De to medieforskerne peker på noe vesentlig når de skriver: «Spørsmålene journalister stiller, problemene de undersøker og hva som fortjener de store overskriftene, preges av av det miljøet de er en del av og det opinionsklimaet de forholder seg til. Forskjellene mellom journalister og befolkning påkaller en ekstra årvåkenhet i pressen mot flokkjournalistikk.»

Kvalitetsjournalistikk?

De som er knyttet til de tradisjonelle mediene, er begynt å kalle sin virksomhet for «kvalitetsjournalistikk» - underforstått i motsetning til sosiale medier og nettaviser. Jeg stusser over betegnelsen, iallfall i dagens situasjon. Faktisk får undertegnede mange gode og nye opplysninger nettopp fra nettaviser som både er pålitelige og balanserte. Det gjelder også stoff fra spesielle interesseorganisasjoner som Norsk Olje og Gass. Der kommer fakta frem som miljøvernorganisasjoner, klimainstitutter og MDG`ere unnlater å informere om.

Journalister behøver ikke nødvendigvis bli aldeles kjønnsløse og millimeter-nøytrale for å bli oppfattet som profesjonelle utøvere i sitt yrke. Det er nok at man er seg bevisst faren for å vektlegge det han eller hun selv tror og mener. Det er et spørsmål om å sørge for en faglige distanse til omstridte samfunnsproblemer og personlige ståsteder. En distanse a la den faghistorikere har når de befatter seg med kontroversielle emner.

Til syvende og sist dreier det seg om etikk. Yrkesetikk, personlig holdning og profesjonell opptreden.

Endre praksis?

Men hvor dypt vil erkjennelsen og selvransakelsen trenge inn i pressemiljøet? Det er ikke gjort i en håndvending å innrømme feil og endre praksis. Mange er hårsåre, som Knut Olav Åmås skriver. Fornærmede redaksjoner kan finne på å stålsette seg for å fortsette som før.

Da er det fare for at tillitsforholdet mellom avis og lesere vil bli enda dårligere. Jeg spår at endringer vil ta tid – og, som skrevet før – de klassiske mediene vil ikke gjør noen snuoperasjoner i denne kommende valgkampen iallfall.

Da legger de forholdene enda bedre til rette for sosiale medier, uavhengige nettaviser og bloggere.

Et stemningsskifte er på gang

Lenge før Donald Trump ble USAs president og britene bestemte seg for utmelding av EU, før Geert Wilders og Marie le Pen oppnådde dagens oppslutning, og før Alternativ for Tyskland begynte å true tysk samfunnsutvikling, hadde enkelte mediekritikere igjen og igjen minnet de tradisjonelle redaktørstyrte avisene og radio- og TV-kanalene om at deres virkelighetsbeskrivelse og konsensuslinje brøt med mange menneskers oppfatning av egen hverdag.

Mediene var, og er fortsatt, preget av det de selv definerer som «korrekte» meninger. Nyhetsoppslag var, og er fortsatt, tuftet på en bestemt «vinkling» som skal formidle redaktørens og den enkelte journalistens forståelse av et tema, en sak, et samfunnsproblem. Problemstillinger blir tatt opp etter konsensusmodellen, også den basert på at «folk kan da ikke mene noe annet om denne saken enn det de gode, snille, fellesoppfatningene i samfunnet står for?»

Undertrykke det ukorrekte

Resultatet er blitt at avvikende, men fullt legitime, meninger er blitt undertrykt og minimalisert, kritisert og hengt ut. Vi ser det særlig på hvilke ytringer som slipper til i de store riksmediene, og hvilke eliter som er toneangivende og har klippekort på kronikk- og kommentarplass: Det er statsråder og stortingsrepresentanter, generalsekretærene i store organisasjoner, faglige tillitsvalgte, professorer og amanuenser (inklusive de med postfikset emeritus), direktørene i offentlige kulturinstitusjoner, klima- og miljøbevegelser, forskere på allverdens smale temaer, alle de statsfinansierte instituttene som er opprettet for å bevise at FNs klimapanel har rett i sine dommedagsprofetier.

I dette bastante venstreorienterte konsensusmiljøet har alternative meninger, motekspertise og annerledestenkende ikke hatt en sjanse i havet for å komme til orde. Inntil de sosiale mediene dukket opp som sikkerhetsventiler i trykk-kokeren. Det har murret lenge der nede i folkedypet, blant «de stille i landet», de som har hatt knyttneven dypt nede i bukselomma år etter år. Undertegnede har «været» dette i flere år og har advart mot utviklingen internt i medieverdenen.

Ikke lenger monopol

Men: plutselig har de tradisjonelle mediene ikke lenger monopol på meningsdannelse og innflytelse på politiske valg, ikke kontroll med hva som skulle heves opp på den offentlige dagsorden. De sosiale mediene, først og fremst Facebook, Twitter og Google`s søkermotorer, har betydd en enorm frigjøringskraft for undertrykte oppfatninger. Her har folk flest fått nye kanaler og kilder til alternativ kunnskap og faktasjekk. Med flere nyanser og forbehold enn de tabloide konklusjonene i tradisjonelle massemedier. Avisenes «faktabokser» kunne suppleres og utvides.

Medier med de mest avanserte følehornene har allerede innsett faren og strever med å legge om kursen. Med ett har debatten i enkelte saker fått en ny karakter: Motekspertisen i klimaspørsmål slipper faktisk til i Aftenposten. Norske klimapanel-institutter ser det som nødvendig å måtte svare på alternativ vitenskapelig kritikk fordi avisen har gitt klimarealister spalteplass. For kort tid siden slapp de siste overhodet ikke til eller ble avvist som «klimafornektere». Den folkeopplysningen «korrekte» klimaforskere har bedrevet i en årrekke for å forme folkets meninger, må tas på nytt.

Kloke ord fra Fritt Ord

I Aftenposten søndag 12. februar har direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, mange kloke ord og beskrivelser av dagens situasjon og med klar underliggende kritikk mot de redaktørstyrte mediene. Han går fortjenstfullt i rette med den postfaktuelle industrien: løgnene, propagandaen, konspirasjonsteoriene, ryktene, de rene, enkle usannheter – fenomener vi til nå mest har knyttet opp mot Donald Trumps presidentkampanje, men som har et langt bredere nedslagsfelt internasjonalt. Åmås skriver også: «I en mediesituasjon der de brede offentlighetene blir fragmentert og blir til små, persontilpassede mediebobler eller ekkokamre, lykkes undergravingen av fakta og etterprøvbar sannhet lettere. Flere andre utviklingstrekk hakker også på tilliten til mediene: mye slurv og slums i mange redaksjoner, dårlig merket innholdsmarkedsføring og kommersielle og offentlige kommunikasjonsfolk som veldig ofte lykkes i å plante saker».

Det siste er viktig. Det er helt uhyggelig, noen ganger komisk, å se hvor lett enkelte lobbyister slipper til, og særlig hvis de samtidig kan tilføre annonser eller betalt markedsføring. Eller de representerer store medlemsmasser som igjen er, eller kan bli, interssante abonnenter.

Hvorfor sprer det postfaktuelle seg?

Åmås trekker videre frem flere andre poenger: Hva kommer det av at det populistiske fenomenet falske nyheter sprer seg så kraftig akkurat nå? Deler av svaret hans er: «Fordi folk flest vil forstå og bli forstått. Politikkens og medienes virkelighetsbilder tilbyr ofte en kløft mellom den virkeligheten disse institusjonene fremstiller og den virkeligheten borgerne selv erfarer. Denne kløften er problemet».

Han fortsetter: «Den seriøse politikken må ta folk på alvor og snakke annerledes. Det må journalistikken også. For den vanlige mediekritikken fra vanlige borgere er at mediene er fryktelig like og preget av en massiv konsensus. Tidligere =Oslo-redaktør Anlov Mathisen skrev på mediedebatt.no 8. juni 2016 følgende: Innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad.»

Tillit og troverdighet

Knut Olav Åmås håper og tror at tillit og troverdighet blir noen av de viktigste argumentene for å få nye lesere, lyttere og seere til seriøse medier fremover: «Da må journalister og redaktører ta åpent imot kritikk og like åpent innrømme feil. De er fortsatt i overkant hårsåre.»

Fritt Ords direktør ser nå at en positiv, kraftig motbevegelse er i full gang mot de falske nyhetene. Det dukker opp stadig flere prosjekter som har med seriøs faktasjekking og kildekritikk å gjøre, internasjonalt og snart i Norge. Faktasjekking og kildekritikk blomstrer som aldri før i sosiale medier, og de globale aktørene Facebook og Google ser ut til å ta problemet med falske nyheter på større alvor.

Jeg skal sitere Åmås litt til: «Hvis mediene, også de store breddemediene, viser at de er verdt tilliten og troverdigheten, kan de vinne kampen. De må komme med kunnskapen, forklare sammenhengene, skape forståelsen, gjøre et ugjennomsiktig samfunn mer gjennomsiktig, henge på viktige saker over tid.»

Rekker de det?

Mitt spørsmål er om de «klassiske mediene» rekker å omstille seg foran de store og viktige president- og parlamentsvalgene i Europa i 2017. Selv tror jeg ikke norske medier klarer å nyorientere og skjerpe seg før stortingsvalget til høsten er gjennomført. Spesielt har jeg mine tvil om at Amedia-gruppen, selv om den nå er eiet av en sparebankstiftelse, mentalt klarer å frigjøre seg fra Arbeiderpartiet og LO, eller «Arbeiderpressens Oslo-kontor» som var mediegruppens utgangspunkt.

I tillegg har vi problemet dårlig avisøkonomi. Den fører til en enda mer tabloid vinkling, krasse polariseringsoppslag, små nyanser og forbehold, ubalanse i nyhetsoppslagene – alt under dekke av begrepet «samfunnsoppdrag» og «samfunnskritikk». Et argument som blir stadig mer brukt som forsvar, er at de lokale mediene må «kontrollere og kritisere makta», det vil si flertallskonstellasjoner i kommunestyrene. Ordførere er fritt vilt og må tåle en krass kampanjejournalistikk.

Respekt for velgerne?

Det betyr også at det rent mediekritisk ikke er noen fordel å ha størst tillit blant velgerne i lokalsamfunnet. Selv et overveldende borgerlig flertall i en kommune blir slett ikke hensyntatt, for «makta» er pr. definisjon ond og samfunnsfiendtlig, nærmest illegitim. Jeg savner ekte balanserte oppslag der «for»- og «imot»-argumenter og -meninger får noenlunde samme behandling, basert på faktasjekk og kildekritikk – og så overlate til leserne selv å trekke konklusjoner.

Den journalistiske stilen i små og store aviser bærer også preg av kommersielle egeninteresser: Jo «sterkere» oppslag og mengde k-ord, desto flere lesere (tror man) eller «klikk» i e-utgavene. Uansett om det er dekning eller ei i brødteksten som følger.
   Jeg ser også at i den aktuelle debatten om å fjerne adgangen til telefonsalg overfor egne kunder (abonnenter), bruker Amedia sin mediemakt ved å kjøre ut en lang argumentasjon (høringssvaret) i sine 92 aviser, på beste kommentarplass. Dette gjelder komersielle egeninteresser. Forbrukernes interesser, vernet mot telefonsalgspress, betyr mindre.

Solid grunnlag for egne meninger

En gang var slagordet i en stor riksavis: «Solid grunnlag for egne meninger». Slik er det ikke lenger. Nå skal nyheter og reportasjer vinkles slik at de støtter opp om det journalisten, kommentatoren, lederskribenten og den ansvarlige redaktør har gjort seg opp en mening om. Fortsetter man denne linjen, er det en håpløs oppgave å gjenreise tilliten og troverdigheten – og banen overlates til nettopp det man ønsker å unngå: Det postfaktuelle, de falske nyhetene, konspirasjonsteoriene, propagandaløgnene, halvsannhetene, de nøye utvalgte kjensgjerningene.

Irettesettelse

Åmås` kommentar i dag søndag 12. februar innledes med en krass irettesettelse av ledende Frp`ere, justisminister Per-Willy Amundsen, som har anklaget Ap-avisen Nordlys for å publisere falske nyheter, og innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari som har uttalt at «de etablerte mediene» er blitt de største produsentene av slike nyheter. 

Kritikken mot disse to er i denne sammenheng helt på sin plass. Det de har reagert mot, er noe de oppfatter som urettferdig kampanjejournalistikk, ensidig mediekjør, ubalansert dekning av Frp-saker og -standpunkter. Men å beskylde både denne og andre aviser for å produsere falske nyheter, er å gå for langt. Enig med Åmås her. Kritikken mot Nordlys og lignende aviser bør i stedet gå ut på ubalanse og usaklighet – når det er grunnlag for slike betegnelser i konkrete tilfelle. Da må aviser være voksne nok til å innrømme feiltrinn eller faktafeil og moderere partipolitisk motiverte vinklinger. 

Sant og usant om asylbarn m.m.

Det skrives og synses mye om «asylbarn» om dagen, og i alt for mange tilfelle dreier det seg om halvsannheter eller postfaktuelle påstander som bare virker forvirrende i debatten. Medie-eliten fører an i en kampanje mot regjeringen og Sylvi Listhaug – men i realiteten dreier det seg om noen partier, og deres mikrofonstativer, som har angret i ettertid på at de gikk med på flyktning- og integreringsforliket og som i disse valgkamptider prøver å distansere seg fra det klarsignalet for innstramning de tydelig ga.

Hvem er de afghanske asylbarna, og hvorfor er de havnet i Norge? Det kan ikke være fordi alle flykter fra akutt livsfare slik de syriske flyktningene har gjort og gjør. Resten av familiene til de unge mennene lever jo fortsatt i Afghanistan. Hadde alle vært i livsfare, hadde hele familien lagt ut på flukt.

Finansiert av andre

Et felles trekk ved de unge mannlige asylsøkerne er at de er blitt finansiert av familie og slekt med tanke på å være ankerfester og stifinnere til trygge og rike europeiske land. Håpet er at familiene skal kunne følge etter ved familiegjenforening (slik gjenforening kan selvsagt skje både her og der, dvs. også hjemme), eller man håper at de unge guttenes arbeid skal bidra til familiens inntekt og velferd der de er. De unge asylsøkerne har måttet betale store, svært store, beløp til menneskesmuglere for å nå frem til velferdsstatene i vest. De flykter fra dårlige kår, fra små utsikter for utdannelse, fra generelt usikre tilstander i hjemlandet der de ikke ser noen lys fremtid. Alt det er forståelig. Norske emigranter dro i sin tid til andre verdensdeler, først og fremst USA – men der var de ønsket velkommen, der var det ledig jord nok, der var det arbeid. Slik er ikke situasjonen i Europa eller USA nå.

Økonomiske immigranter

Poenget er at de aller, aller fleste asylsøkere som kom til Norge i 2015 og 2016 er økonomiske immigranter. De ønsker en bedre fremtid for seg og sine. Problemet er at lille Norge kan ikke ta imot «halve Afrika» som kong Harald uttalte ved en anledning i fjor. Hverken arbeidsplasser, studieplasser eller velferdsmidler er et bunnløst overskuddsgode. Velferdssystemet vårt vil ikke være bærekraftig i lengden fordi det tar lang tid før de fleste flyktninger og økonomiske immigranter står på egne bein. Det viser all statistikk. Mange nordmenn og vesteuropeere frykter sosial dumping på arbeidsmarkedet, og at vi får sosial uro og sterke motsetninger mellom den etniske befolkningen og alle nykommerne dersom innvandringsbølgen blir for stor. Det er legitime argumenter.

Vil ikke returnere frivillig

De unge asylantene (mange er slett ikke så unge, de er myndige, men lyver på alderen for å bli velvillig behandlet) vegrer seg kraftig mot å vende frivillig tilbake til Afghanistan. Der vil de bli møtt med krav om tilbakebetaling av reisepengene, og de mister ære og anseelse fordi de ikke har lykkes. Frykten for å bli avvist og returnert er derfor reell nok.

Likevel fikk hele 316 enslige asylsøkere oppholdstillatelse i Norge i 2016. Det er et høyt tall og viser at den norske staten viser forståelse, storsinn og romslighet. Det kan for eksempel dreie seg om personer fra familier som har jobbet for de FN-godkjente NATO-styrkene, blant dem Norge: tolker, de som har arbeidet i de alliertes garnisoner eller ved utenlandske sivile hjelpeprosjekter. De står helt klart i en særstilling og er spesielt utsatt for Taliban-terrorisme. Alle andre har det best sammen med sine familier eller andre omsorgspersoner – også i andre deler av Afghanistan enn der de opprinnelig kom fra. Ville vi synes det var så ille i en tilsvarende situasjon om vi ble tvangssendt til Trøndelag i stedet for oppvekstregionen Sørlandet?

Maurflittige organisasjoner

Andre asylbarn bor en begrenset tid i interneringsleire (Trandum) sammen med sine familier mens de venter på utreise etter et negativt vedtak. Disse barna har fått mye oppmerksomhet og blir utnyttet maksimalt av alle dem som jobber for at et høyt antall flyktninger og immigranter skal få varig opphold i Norge. Både antirasistisk senter, Redd Barna, Røde Kors, Norsk Folkehjelp – alle statsfinansierte hjelpeorganisasjoner - gjør så godt de kan ut fra organisasjonenes formålsparagrafer og verdisyn – for at alle verdens barn skal ha det godt etter FN-konvensjonene. Og aller best vil de få det i Norge, selvsagt. Men også dette er et kapasitetsproblem, selv om de vil innrømme det.

For det er jo foreldrene på for eksempel Trandum som sitter med nøkkelen til å få egne barn ut av «fengslet»: De kan samarbeide med norske myndigheter om frivillig retur. Da blir oppholdet på Trandum kort. Vegrer de seg, protesterer og trenerer, kan oppholdet bli langvarig. Det går ut over barna.

Stikker av fra mottakene

Når unge enslige afghanske asylsøkere får avslag på opphold, stikker mange av dem av, går under jorda i Norge, eller reiser videre til andre europeiske land. 182 stakk av fra flyktningemottakene i fjor. Det kan ikke norske UDI lastes for. Mottakene er ikke fengsler med låste dører. Det er selvsagt et problem at de som velger å skjule seg i Norge, da kan bli tvunget til å ta jobber for en slikk og ingenting, begå kriminelle handlinger eller utsetter seg for prostitusjon. Vi er nødt til å ha bedre kontroll med hvem som oppholder seg her i landet, og hva de gjør.

To vanskelige spørsmål gjenstår: Alt for mange av dem som allerede har fått opphold og statsborgerskap i Norge, har løyet og sagt de kommer fra et annet land enn der de faktisk ble født og vokste opp. Somaliere peker seg dessverre ut her. I en del norske lokalsamfunn der somaliere (eller andre) oppholder seg, dukker det opp eksempler på at de drar hjem på ferie – både til Somalia selv, eller til nabolandene. Hva var det da de flyktet fra?

Utnytter et eksempel

Venstre-opposisjonen utnytter nå maksimalt eksemplet med bioingeniøren Mahad Abib Mahamud som ble avslørt etter 17 år i Norge. Klart det virker urimelig at en som er så godt integrert og veltilpasset og som lever av egen inntekt, skal miste sitt statsborgerskap og dermed jobb, fordi han i sin tid, for lenge siden, løy om nasjonal tilhørighet. Hovedansvarlig er de voksne i familien hans som løy om opprinnelsesland. Her må man ta rimelighetshensyn, som enkelttilfelle uten presedens.

Men at de samme opposisjonspartiene går løs på Solberg.regjeringen og integreringsministeren i denne saken er også urimelig. Regelverket ble innført av den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen, og det var de som gjenopptok saken rundt Mahamuds statsborgerskap. Nå stikker de av med halen mellom beina og prøver å velte skylden over på andre. Nåværende regjering blir kritisert for at den benytter lover og regler de selv har innført! Det er rett og slett feigt.

Gjør plass for dem

Når jeg i denne bloggen har forsvart nåværende praksis for behandling av økonomiske immigranters asylsøknader og tilsvarende for mindreårige asylsøkere, er det ikke for å stenge grensen for flyktninger. Det må gjerne komme titusener av reelle flyktninger til Norge: De som flykter fra akutt livsfare i krigssoner, de som er personlig forfulgt av myndigheter, de som FNs høykommisær for flyktninger har bedt om kvoter for til Norge – de må ønskes velkommen, og arbeidet for integrering og inkludering for disse bør starte umiddelbart ved ankomst. Jeg ønsker bare å gi plass for «virkelige» flyktninger, de som trenger vår omsorg og solidaritet aller mest.

Strand har rett, men tar også feil

Dagsavisens tidligere redaktør og nå kommentator Arne Strand er verdt å lese. Han er kunnskapsrik, kan norsk politikk ut og inn, er en moderat og skikkelig sosialdemokrat og fremfor alt en dyktig pressemann.

Han kan også være ærlig og gå i rette med sine egne. Som da han etter regjeringsskiftet i 2005 skrev at Stoltenbergregjeringen gikk til dekket bord. Da mente han at økonomisk og styringsmessig hadde den borgerlige Bondevik II-regjeringen fått ting på stell. Den norske skuta var manøvrert inn i lunt farvann og var ship shape.

Mye pepper

For denne uttalelsen fikk han mye verbal juling og pepper fra sine egne. Det er alle nytiltrådte regjeringers agitatatoriske knep å fortelle offentligheten at det lå mye ugjort i skuffer og skap etter den foregående, og at det ville bli en svær jobb å «rydde opp» før egne valgløfter kunne innfris. Denne unnskyldningen kom ikke Jens Stoltenberg langt med etter sjefredaktørens uttalelse.

I den siste lørdagsavisen 14.1. har Arne Strand nok en interessant helsides kommentar. Den har overskriften «Punktum for olje i nord», og i ingressen slås det fast: «Aps nye oljepolitikk er i praksis et nei til mer boring i nord». Han sikter til programformuleringen i det foreslåtte stortingsvalgprogrammet, som egentlig er et ganske enestående (og håpløst) forsøk på kompromiss mellom miljøaktivistene i eget parti (og AUF) som vil legge ned hele oljenæringa hurtigst mulig, og de som gjennom leting, boring og produksjon vil legge til rette for nye arbeidsplasser og gi Nord-Norge flere bein å stå på enn fisk, turisme og offentlige jobber. Pluss økte inntekter til petroleumsfond utland og dermed videre norsk samfunnsbygging, for ikke å snakke om tilstrekkelig bærekraft for velferdstaten og trygdeordningene våre i fremtiden.

Trøstepremie

Programkomiteen i Ap vil ikke ha noen konsekvensutredning av de «sårbare» områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja (som partiet på hele 2000-tallet har ønsket å åpne opp, men som småpartiene og regjeringspartnerne Senterpartiet og SV har stanset gjennom sine veto). Så kaster man inn som en trøstepremie at det er greit å åpne for de såkalte Nordland 6-blokkene langt fra kysten, et område oljeselskapene mener er mindre interessante og kanskje helt uøkonomiske pga avstanden for ilandføring.

Strand skriver selv at trøstepremien ikke automatisk vil føre til at det åpnes for olje- og gassleting i dette området heller. Saken skal behandles på enda et nytt landsmøte. «Den kampen kan nei-siden vinne. Vinden blåser i nei-folkets retning». Strand har helt rett her. Arbeiderpartiet må forberede seg på å skaffe støtte fra Sp, SV, Rødt og MDG for at Støre skal få regjeringsoppdraget. Det er de som presser ham over til et taktisk standpunkt som provoserer andre store deler av partiet.

Allerede avvist

Til og med dette forsøket på kompromiss har altså «miljøbevegelsen» allerede vendt tommelen ned for, og det er ikke omfavnet av noe annet parti på Stortinget. Et kompromiss møter sjelden noen begeistring i en valgkamp. Det er ikke sindigheten og refleksjonen som preger norske valgoppgjør. Her skal det være tydelige ja eller nei med enkle tabloide slagord i stedet for opplysende forklaringer i kompliserte saker.

Arbeiderpartiets sentralstyre har reagert med et «tja», som Arne Strand mener er det samme som et nei. For utelatelsen av konsekvensutredning er også et kompromiss: Det skal bare gjelde i kommende stortingsperiode frem mot 2021! Det vil i praksis si til evig tid, mener kommentatoren.

Dyp og alvorlig splittelse

Store saker splitter nå Arbeiderpartiet og LO, og det er merkelig at ikke oppegående mediefolk over hele linjen har løftet skismaet opp på førstesidene: LO er delt på midten mellom industriforbundene og andre i privat sektor på den ene siden, og de offentlige ansattes fagforeninger på den andre Den dype uenigheten gjelder oljen og gassen i nord, der Fellesforbundet vil ha konsekvensutredninger og utbygging, mens de offentlig ansatte med Fagforbundet i spissen vil la oljen bli liggende på havbunnen. Den andre store saken er Norges EØS-avtale med EU. Også her går det et skille mellom industriforbundene og alle dem som sitter (eller tror de sitter) i trygge kommunale og statlige stillinger.

Splittelsen er så dyp at enkelte røster i industriforbundene har foreslått å gå ut av LO dersom kongressen ikke gir dem ryggstøtte når det gjelder KVU, oljeleting og -produksjon i nord.

Søknad om kompromiss?

At småpartiene Rødt, MDG, SV, Sp, Venstre og KrF ikke går for konsekvensutredninger eller oljeleting er vel kjent. Kanhende er Aps programforslag en søknad om kompromiss med Høyre og Frp. Men til det går «kompromisset» for langt i retning stopp for oljeproduksjon. Høyre og Frp støtter nemlig helhjertet opp om opprettelse av flere arbeidsplasser i petroleumsindustrien i nord. Det sier seg dermed selv at LO-organiserte i privat sektor ikke kan stole på at egen organisasjon og Arbeiderpartiet taler deres sak. Det gjør kun Høyre og Fremskrittspartiet. Her kan det bli mange overganger mot høyre!

Vel optimistisk

Arne Strand vurderer merkelig nok utsiktene for en Støre-regjering svært så optimistisk. Det må han gjøre ved innledningen til et valgår. Han ser et håp – på grunnlag av noen få meningsmålinger rundt og etter årsskiftet – at Støre har et grunnlag («36,9») til å gå på mot en valgseier. Det blir pekt på at SV akkurat nå er over sperregrensen, mens Venstre er under. Det er von i hangande snøre, men denne gangen er nok Dagsavisens kommentator i overkant optimistsk. Ved å si nei til Arbeiderpartiets pinglete og utilstrekkelige kompromiss, har Arbeiderpartiet lagt grunnlaget for at olje til Nord-Norges befolkning blir den store valgsaken spesielt i nord, men ellers også langs hele vestlandskysten til og med Rogaland og Agder.

Vurderer å gå inn

Til tross for at Venstre kritiserer Solberg-regjeringen så det holder, ønsker nå flere toneangivende personer å sende partiet inn i Solbergregjeringen – allerede før valget. Det er faktisk helt realistisk – Erna Solberg sier velkommen inn. Da vil Venstre sørge for at Fremskrittspartiet i regjering blir svekket gjennom færre antall statsråder. Går også KrF inn (eller gir åpning for det i valgkampen), får vi en helt ny situasjon, ikke den Strand håper og tror på.

Følg med, følg med!

Det postfaktuelle Arbeiderpartiet

Tro ikke at politiske partier og deres mikrofonstativer ikke drev med falske nyheter, halvsannheter og behendige utdrag av helheten før Donald Trump kom på banen. Den såkalte buskagitasjonen på arbeidsplassene, ryktespredning og ufine personangrep mot politiske motstandere har særlig DNA/LO og gammelkommunistrene i NKP drevet med så lenge jeg kan huske.

I nyere tid glapp Arbeiderpartiets opposisjons- og valgstrategi ut av sekken da daværende nestleder Helga Pedersen på årsmøtet til Vadsø Arbeiderparti (søndag 23. februar 2014) oppfordret forsamlingen til å drive svertekampanje mot den relativt nyinnsatte Solbergregjeringen. «Det er viktig at alle bidrar til å gjøre nettopp det», refererte partiavisen Finnmarken.

Har fulgt marsjordren

Etter den krasse reaksjonen på slike oppfordringer, trakk Pedersen seg skyndsomt tilbake og «beklaget» ordbruken, ikke direkte personlig, men via en rådgiver. Likevel sa hun det hun sa, og andre fulgte sikkert hennes marsjordre.

Det neste eksemplet kan være diskusjonen rundt reservasjonsretten for leger og helsepersonell mot å utføre svangerskapsavbrudd (medisinsk «abort»). Av samvittighetsgrunner. Det ble dokumentert at ingen kvinner ville miste sine rettigheter som følge av reservasjonen. Arbeiderpartiet benyttet anledningen til å hetse fram et bilde av at noen ønsket gamle dager tilbake, at kvinner ville bli nektet selvbestemt abort med den nye regjeringen. Løgnpropagandaen og svertekampanjen samlet ekstra mange under 1. mai-demonstrasjonene det året (2014). Den eneste som sto oppreist og avslørte løgnen, var tidligere LO-leder Gerd Liv Valla. Det skjedde under et 1. mai-arrangement i Stavanger.

Enkle og falske slagord

Jeg ser klare tendenser til at enkle slagord med falsk innhold blir sendt ut fra Arbeiderpartiet og LO: «Nei til salg av Norge» (gjelder noe så enkelt som et visst statlig nedsalg i for eksempel Statoil – en prosess Stoltenberg-regjeringen begynte på med stor suksess). Det var under Arbeiderpartiets ledelse at tusenvis av mål forsvarseiendom ble solgt ut av den norske stat på 90-tallet.

Det er opposisjonens plikt og privilegium å kritisere regjeringen og påpeke svakheter i dens politikk. Men det bør ikke gjøres med halvsannheter og manglende respekt for helheten. Samtidig burde Ap-folk være store nok til å innrømme de gode sidene ved Solberg-regjeringen: En tidenes satsing på samferdselsutbygging, en overmoden kommunereform som partiet egentlig er for, men som man taktisk kritiserer, en politireform der man halvveis og haltende støtter opp, men sørger for å kritisere når det passer, en jernbanereform som man heller ikke støtter fordi LO-forbund er imot, men som opplagt vil være til fordel for ansatte og reisende når det kommer til stykket. De burde gi regjeringen honnør for bedre resultater i skolen og for at ventelisten på sykehusene er redusert med 80.000.

Burde rose regjeringen

De burde gi regjeringen ros for krafttaket overfor kreftpasienter, for en sterk opprustning både faglig og budsjettmessig i arbeidet innen rus og psykiatri, for den økte satsingen på helsesøstre i kommunene, for målrettede tiltak mot arbeidsledigheten spesielt på sørvestlandet, for et vesentlig løft for landets forsvar, beredskap og sikkerhet.

De burde anerkjenne regjeringens arbeid for nødvendig omstilling i næringsliv og når det gjelder effektivisering av offentlig virksomhet, for den markante økningen i bevilgninger til forskning, innovasjon og gründervirksomhet. De burde anerkjenne regjeringens forsvar for EØS-avtalen som gir norsk næringsliv adgang til et marked som omfatter 300 millioner mennesker. De burde applaudere regjeringens vedtak om å holde oljevirksomheten på et stabilt høyt nivå gjennom nye konsesjoner og letetillatelser, produksjon og eksport. Oljeinntektene er fundamentet for nordmenns høye velferdsnivå, trygder og materielle velstand.

Vi skriver ennå januar 2017. Jeg regner med mange flere »trumper» fra Arbeiderpartiet i månedene fremover.

Veien er viktigst, ikke målet

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er også leder i Høyres programkomite, og har på vegne av komiteen luftet tanken om å la utarbeide en norsk «kulturkanon», en opplisting av de viktigste kulturimpulsene som utgjør viktige faktorer i norsk identitetsbygging. En slik kanon kan (jeg tror den vil) bidra til at limet i det norske hus blir sterkere, at den norske modellen blir mer robust og at vi blir mer oppmerksom på fellesverdiene.

Kulturarven

Det er i første rekke kulturarven, den som har preget norske sinn i generasjoner, som bør stå i fremste rekke på en slik liste. Den kan bestå av alt fra litterære og kunstneriske klassikere (som norske barn til nå har fått kjennskap til gjennom den offentlige fellesskolen) - til vår livsstil, vår «way of living». Den kan bestå av alt fra den kristne og humanistiske arven til Grunnloven, folkeeventyrene, etterkrigstidens barnelitteratur, radiohørespill og filmer med norsk opphav. Alt vi opplevde og opplever sammen. Den kan omfatte vinteridrett og hyttekos på fjellet eller i skjærgården for den saks skyld. Om noen vil trekke frem kuriositeter som inntak av Kvikklunsj eller den nesten håpløse øvelsen med å skrelle appelsin med polvått på, så kan noen sikkert finne på å trekke slike fenomener i debatten, men de kommer neppe med på en seriøs liste. En kulturkanon krever en form for redigering med vide rammer, men bør nok avgrenses innenfor gitte temabolker.

Bevisstgjøringen viktigst

Poenget er ikke hva den endelige kulturkanonen lander på, men debatten underveis, bevisstgjøringen, det at mange mennesker tenker gjennom hva det er som gjør at vi føler oss «norske». For dette er hovedsaken: Det spiller mindre rolle om deler av de felles kulturverdiene er importert fra utlandet, for det gjør alle kulturnasjoner. Det vesentligste er at mennesker som bor her oppe langs iskanten føler det slik.

UNESCOs kulturelle verdensarv

Vi snakker ofte om «fransk kultur», «tysk kultur» eller «britisk kultur». UNESCO stiller hele verdens kulturarv opp på en liste, en «kanon». Alle de store kulturnasjonene har lånt og importert fra andre. Men etter en tid er elementene tatt opp i folkesjelen og blitt en del av dagligliv og tankeverden. Vi nyter «den nasjonale kulturen» som gir oss berøringspunkter, gir oss stolthet og fellesskap. Og selv om både Ibsen, Bjørnson, Munch og Kittelsen var påvirket og godt kjent med europeisk kunst og litteratur, var de norske forfattere, diktere og kunstnere som tenkte som nordmenn under utarbeidelsen av sine verker.

En veileder for nye landsmenn

En opplisting av de vesentligste impulsene norske kulturarbeidere har gitt oss, kan være en veileder for nye landsmenn og et middel i integrerings- og inkluderingsarbeid. Første generasjon behøver ikke ta alt inn over seg og gjøre smitt og smule til sitt, men de vil ha fordel av å vite hva som knytter Norge sammen, hva de kulturelle kodene i fest og hverdag går ut på.

Ikke kraftpatriotisme

Å snakke sammen om en norsk kulturkanon behøver ikke gjøre oss til kraftpatrioter eller sjåvinister. Egen stolthet trenger ikke føre til nedlatenhet i den andre enden. Den som kjenner sin kultur og vet hva den inneholder, føler trygghet i møtet med andre kulturer. Det gir respekt og ydmykhet.

Motstanden mot at staten skal ta initiativ til at kulturarbeidere og alle oss andre drøfter norske kulturverdier har allerede vist seg i tale og skrift. Noen motargumenter er åpenbart av partipolitisk art i valgåret og kan avfeies som nettopp det. Andre er vektige og verdt å lytte til og vurdere. Noen kulturkretser vil sette seg imot, kanskje fordi de er redd for at nettopp deres kulturytringer ikke vil få plass på listen, eller at de ikke vil bli plassert så høyt oppe som ønsket. Det får vi ta for hva det er.

Verdikommisjonen

Jeg sammenligner kunnskapsministerens initiativ med tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks opprettelse av «verdikommisjonen» i sin første regjering på slutten av 1990-tallet. Her gikk mandatet ut på at kommisjonen skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati.

I parentes bemerket nådde Bondeviks Kristelig Folkeparti under kommisjonens arbeid en oppslutning blant velgerne som ikke er tangert hverken før eller senere.

Man kan diskutere de reelle resultatene, men også den gang var det mest vesentlige at nordmenn engasjerte seg, tok del i debatten og tenkte gjennom verdiene våre.

I cyberkrigens tidsalder

«Lame duck» president Obama har latt verden se de siste krampetrekninger fra en frustrert presidents siste dager i Det hvite hus. For egen del tror jeg ikke Barack Obama vil bli sett på som en av USAs virkelig store presidenter når det er gått noen tid og historikerne får hans 8-årsperiode på avstand. Det han muligens vil bli husket for, er forsøket på å innføre en nasjonal obligatorisk helseforsikring, ObamaCare. Han sørget videre for å trappe ned USA`s internasjonale nærvær på noen krigsskueplasser der de varige resultatene har vært så ymse, og der problemene har økt i takt med tilbaketrekningen.

   Han har de siste dagene forsøkt å spille rollen som en tøff leder som står opp mot Putin og alt hans vesen ved å «straffe» Russland for det statlige hackerangrepet mot Demokratenes valgmaskin. Putin benyttet Wikileaks som kanal for spredning av hackerfunnene som kan ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen. Den russiske innblandingen var alvorlig nok, men er utvisning av diplomater den rette reaksjonen? Obama visste på forhånd at Putins motreaksjon ville bli nøyaktig den samme, pluss litt til.

En stor og reell fare

Cyber Warfare er en reell og økende utfordring for vestlige demokratiske land, spesielt medlemmene av NATO og EU, som Russlands Putin ønsker å splitte og svekke. Men hva er en adekvat reaksjon?

   Under et Europaseminar i Bergen denne høsten stilte jeg spørsmål rundt nasjonalt initiert hacking og mulig cyberkrig på globalt plan. Spørsmålet ble rettet til Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, men pensjonert generalløytnant Robert Mood var også i panelet. Svaret var uklart, men jeg forsto det slik at Norge – og selvsagt NATO – har tilsvarende evne og kapasitet til storstilte hackerangrep «den andre veien», altså mot land som Nord-Korea, China og Russland.

   Jeg antydet at det rette svaret på problemet måtte være å sørge for en slags terrorbalanse, slik stormaktene de facto har opprettet når det gjelder atomvåpen: Flere parter har våpnene, men ingen «tør» bruke dem fordi de i neste omgang vil ramme dem selv med katastrofale følger for hele verden. Hirosjima og Nagasaki er en stadig påminnelse.

Gjennomføre motangrep

Tilsvarende cyberkrig: Det er ikke nok at «de på den andre siden» vet om motstanderens mulige kapasitet. Det Obama kunne og burde ha gjort var å la militære etterretningsorganisasjoner gjennomføre et så kraftig hackerangrep mot russisk infrastruktur og hemmelige kilder at det satte en støkk i Kreml. Det er det eneste språket Putin og hans oligarkstyre forstår og respekterer. Det er ikke nok bare å ha et «forsvar», en brannmur mot angrep, det samme våpen må rettes den andre veien.

   Det er selvsagt én hake ved en slik «tann for tann»-strategi: Russland vil bli klar over sine egne svake punkter og sette alt inn på å bygge opp nye beskyttelsesmekanismer.

Cyber Warfare er allerede brukt, og vil bli brukt, i mindre taktiske operasjoner som ved rakettangrep og angrep fra våpenplattformer av ymse slag. I de større regionale konfliktene vi har sett i Midt-Østen og lenger øst, er alt fra lokal jamming til mer avanserte angrep på telekommunikasjoner blitt utført. Det er imidlertid en helt annen sak når nasjoner setter inn angrep mot kjernen i rivaliserende lands demokratiske prosesser. Den amerikanske presidentens ordre om utvisning av diplomater var for svak og vil fort bli glemt.

En ubalansert resolusjon

Like ille er Barack Obamas opptreden overfor Israel gjennom å unnlate å legge ned veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet som ensidig stemplet den jødiske staten som skurken i Palestina-spørsmålet. I åtte år har Obama forsøkt å få sin vilje igjennom når det gjelder en tostatsløsning der land skal byttes ut mot fred. Han har hele tiden visst innerst inne at det ikke er bosetningene på Vestbredden som er det eneste hinderet for en fredsslutning, men like mye det endelige, erklærte målet til Hamas og Fatah: Oppløsning av Israel som nasjon, opphør av landets rett til å eksistere. Israel forlot Gaza og rev ned bosetningene der. Men fred ble det ikke – bare noen tusen raketter som regnet over den staten FN i sin tid opprettet..

   Her har president Obama nærmest opptrådt som en furten guttunge: Israel skal straffes, klandres og demoniseres fordi landet ikke har gjort som presidenten ønsket, ikke gjort «som mora di sier». Alle presidenter som forlater Det hvite hus er opptatt av sitt ettermæle, av at de retoriske brageløftene ved innsettingen er oppfylt. Det vil ikke ha skjedd pr. 20. januar 2017.

Bjørn Hoelseths blogg: Hva nå, Syria?

Bjørn Hoelseths blogg: Hva nå, Syria?: Assad-regimets brutale gjenobring av Aleppo - med morderisk hjelp fra Putins Russland og like bestialske hjelpetropper fra Iran - er neppe s...

Hva nå, Syria?

Assad-regimets brutale gjenobring av Aleppo - med morderisk hjelp fra Putins Russland og like bestialske hjelpetropper fra Iran - er neppe slutten på den syriske borgerkrigen, men kanskje begynnelsen som fører til slutten. Uansett formen på en slags "fred" eller våpenstillstand som blir oppnådd i 2017, vil en gjenoppbygging starte, enten i det små av innbyggerne selv, eller som ledd i en storstilt nasjonal gjenreisningsplan med bidrag fra verdenssamfunnet. Sannsynligvis en kombinasjon.

   Da vil landet trenge alle de materielle og menneskelige ressurser som er tilgjengelig. Millioner av syrere bor i nærområdet, enten i sivilsamfunnene i Libanon, Jordan og Tyrkia, i de overfylte flyktningleirene, eller spredt rundt om i Vest-Europa. De sistnevnte hører til de mest ressurssterke. I en konflikt som denne er det alltid de med flest økonomiske midler som har mulighet for å skaffe seg buss-, tog- eller flybilletter for seg og sin familie, eller som er i stand til å betale menneskesmuglere det de forlanger.

    Spørsmålet om retur av krigsflyktninger blir uansett aktualisert neste år eller i de aller nærmeste årene. Men vil de reise hjem frivillig? Det er grunn til å anta at de aller, aller fleste vil reise tilbake til fødested, bosted i by eller landsby med forventning og innsatsvilje i gjenoppbyggingen. Spesielt vil veien være kort for flyktninger i nærområdet. Fra enkelte steder i Jordan er avstanden i luftlinje kun noen kilometer eller mil, ja, i beste fall kan man på klare dager "se hjem".

   Den humanitære situasjonen vil i lang tid fremover være prekær og utfordrende, og det knytter seg alltid stor usikkerhet til hva "seierherrene" finner på av hevn, oppgjør og forfølgelse av taperne. Vi får neppe noe "rettsoppgjør" med forbilde fra tiden etter 1945 i en del europeiske okkuperte land, blant dem Norge.

   Av hensyn til Syria selv skal vi være glad for at norske myndigheter, storting og regjering, ikke lot seg overmanne av følelser og ønske om å vise maksimal "hjelpsomhet" og "godhet" ved å åpne døren på vid gap i fjor. I ettertid ser vi hvor viktig og riktig det var å gå inn for storstilt hjelp i nærområdet hvor norske kroner er mer verdt fremfor å løfte titusener syrere til høykostlandet Norge.

   For det er liten tvil om at mennesker som få en smak av den norske velferdsstatens velsignelser, trygde- og sykeordningene våre, mulighetene på arbeidfsmarkedet og de gode utdanningstilbudene, lett vil velge å forbli fremfor å reise hjem for å bygge opp fedrelandet. Syria vil om relativt kort tid trenge alle flyktninger og utvandrere i gjenreisningen. Mange av de syriske flyktningene i Vest-Europa er velutdannede og ressurssterke. Det vil bli behov for dem hjemme.

Bjørn Hoelseths blogg: Noen trenger kurs i folkeskikk

Bjørn Hoelseths blogg: Noen trenger kurs i folkeskikk: Allerede før statsminister Erna Solbergs offisielle kunngjøring om statsrådsskiftene hadde de maurflittige markeringspolitikerne i Venstre ...

Noen trenger kurs i folkeskikk

Allerede før statsminister Erna Solbergs offisielle kunngjøring om statsrådsskiftene hadde de maurflittige markeringspolitikerne i Venstre og KrF vært på krigsstien med sine velkjente bannbuller og entusiastiske avskyerklæringer mot alt som lukter av Frp-politikere. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen og olje- og energiminister Tord Lien er gått av som statsråder – begge etter en fremragende innsats på hver sin post – og blir erstattet av Per Willy Amundsen og Terje Søviknes.

   Mange er etter hvert blitt luta lei de to vippepartienes utpressingspolitikk og symbolske klima-krav, arbeidsnedbrytende kontantstøtte og de to partiledernes selvoppnevnte vokterroller over det de mener er korrekte puritanske norske standpunkter i innen- og utenrikspolitikk.

Bør vise mer respekt

Det er blitt langt flere av oss som mener at KrF og Venstre bør vise mer respekt for andre demokratiske partiers ideologi og samfunnssyn, og slutte med demoniseringen, fordømmelsen og den allvitende fundamentalistiske moralpoliti-overvåkningen. Vi ser reaksjonene på meningsmålingene. Fortsetter trenden, vil helt klart Venstre og KrF komme under sperregrensen og bli to likegyldigheter i norsk politikk. Det vil i så fall være en mektig lettelse og en befrielse.

   De to partilederne i Venstre og Kristelig Folkeparti bør vise mer folkeskikk enn de synes å være i stand til. Å hevde at Erna Solbergs regjering «er gått flere skritt til høyre», er tøv, og det vet de som sier det. De redaktørstyrte tradisjonelle papir- og etermediene bør dessuten holde seg for gode til å sende kobbelet av uprofesjonelle medarbeidere i strupen på nye statsråder på det grunnlaget vi har sett til nå. Verst gikk det ut over den nye justis- og beredskapsministeen Per Willy Amundsen, som i kveld er blitt konfrontert med alle tidligere uttalelser som Frp-politiker.

   Alle statsråder har krav på å bli bedømt ut fra hva de gjør og hva de sier som statsråder, ikke hva de sa som partipolitikere.

Elementærundervisning

Amundsen parerte alle beske spørsmål med stil og integritet: Han måtte forklare, igjen og igjen, at en statsråd går inn i en regjering, og der er det hans eller hennes oppgave å forfekte og gjennomføre regjeringens politikk, ikke forfekte og jobbe for egne synsinger. Det er så enkelt at det er flaut å minne om det. Sylvia Listhaug har for eksempel hele tiden stått for regjeringens plattform i innvandrings- og integreringsspørsmål – og den er igjen basert på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene. 

   Det samme har vært tilfellet med Anders Anundsen, som har jobbet mer for, og fått til mer, av nødvendige reformer i rettsvesen, politi og totalberedskap enn alle de rødgrønne middelhavsfarerne til sammen maktet gjennom deres åtte år.

   Det sterkt venstreorienterte NRK`s medarbeidere stilte i 2005 og 2009 (og ved senere statsrådsskifter) ikke de samme kritiske spørsmålene som Amundsen får nå. De stilte ikke SV-statsrådene infame og ledende spørsmål om deres egentlige syn på norsk EØS-medlemskap, monarkiet og republikken, NATO-medlemskap, det sosialistiske samfunnet, den trivelige «frukt- og grønnsaksskolen», den vidåpne døren for alle flyktninger som ville til Norge. SV-statsrådene ble ikke minnet om deres egentlige holdninger og syn, deres ekstreme uttalelser som politiske uteliggere.

Skaper kunstige fiendebilder

Verst er likevel forsøket Venstre og Kristelig Folkeparti («folkeparti»? Jeg ler.) gjør for å skape fiendebilder som skaper større avstand enn det er grunnlag for i norsk politikk – skyve enkelte politiske partier og deres ærlige standpunkter (som deles av langt flere velgere enn sperregrensepartienes reduserte flokk) ut i kulde og isolasjon og forfølge enkeltstatsråder. Det er de samme partiers rett til å være uenig og jobbe mot Fremskrittspartiets innflytelse. Men de har ingen rett til å opptre som selverklærte, svulstige godhetsposører og antyde at andre demokratiske partiers politikere ikke har de samme moralske kvalitetene som de selv strutter av.

   Jeg har skrevet og sagt det før: De redaktørstyrte tradisjonelle mediene, som på mange måter vel er de største medietrollene av alle, er heldigvis på retur som meningsdannere. De setter ikke i samme grad dagsorden i samfunnsdebatten, de mister definisjonsmakt for hver dag som går. De sosiale mediene er en mektig motkraft til medie-eliten og deres sneversynte, uprofesjonelle medarbeidere som har sluttet å stille kritiske spørsmål til venstresiden og «sentrumspartiene».

Står for fall

Hovmod står for fall. Det vil vi se i månedene fremover.

   Så kan de to «samarbeidspartiene» begynne å reflektere over hva de har fått til, hvilke ublu krav de har fått innfridd, hvilken makt de har oppnådd i vippeposisjon – takket være en Høyre-Frp-regjering som har kommet dem i møte på en utrolig generøs måte i sak etter sak. Angrepene på Frps nye statsråder er altså takken.

   Jeg gjentar: Knut Arild Hareide og Trine Schei Grande trenger et kurs i folkeskikk, i alminelig anstendig oppførsel. Om de ikke blir kursdeltagere frivillig, vil velgerne sørge for en bratt læringskurve.

Når vikarierende argumenter trumfer

Jeg kunne innledningsvis ha skrevet at «vikarierende argumenter Trumper», for det er nettopp den nyvalgte presidentens teknikk og metode – det postfaktuelle – som sørget for valgseieren. Altså at faktisk, objektiv opplysning blir skjøvet til side og ikke tillates å påvirke meningsdannelsen i samme grad som gale eller løgnaktige påstander av følelsesmessig karakter. Noe velgere, lesere og seere ønsker å tro på selv om det ikke er sant.

Men tro bare ikke at fenomenet er nyoppfunnet og materialiserte seg i 2016, det er gammelt som alle haugene. Men vi kalte det noe annet: Vikarierende argumentasjon, for eksempel. Problemstillingen slo meg under lytting og bivåning av Dagsnytt atten her forleden der man hadde lærertethet som debattema. En grundig SSB-undersøkelse har nylig slått fast at den rødgrønne regjeringens satsing på flere lærere pr. elev på ungdomsskoletrinnet ikke har ført til mer kunnskap i form av bedre karakterer. Tiltaket har ikke hatt effekt. Internasjonal forskning forøvrig slår fast det samme: Det er ingen entydig sammenheng mellom lærertetthet og læringsutbytte.

Det var interessant å registrere Utdanningsforbundets forsvar av økt lærertetthet da fakta ble presentert i studio. «Ja, men... økt lærertetthet kan ha virket positivt på andre områder enn målbar kunnskap i kjernefag, og de få fagene som ble undersøkt er bare en del av helhetsbildet...». Og dessuten: Lærerne har jo fått bedre arbeidsmiljø og en lettere hverdag....osv.

Javel? Der slapp antagelig katta ut av sekken. Men hvorfor var Utdanningsforbundet så skråsikre på at flere lærere i klasserommet ville føre til økt kunnskap og kompetanse at forbundets tillitsvalgte nesten utelukkende brukte dette argumentet for å få de rødgrønne til å innføre flere lærerstillinger og nå presser på Solberg-regjeringen for å fortsette samme kurs? Hvorfor kan man ikke være ærlig og si: Vi er en fagforening, og som valgte tillitsvalgte er det vår primære oppgave å sørge for høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser, i form av færre oppgaver og mindre stress i skolens hverdag?

I stedet skyver man elevene foran seg: Bare vi lærere får en lettere hverdag, færre elever å ta oss av, mulighet for å «se» flere elever i klasserommet, ta oss mer av dem, fange opp kunnskapshull, ja, da vil elevene oppnå mer kunnskap og bedre karakterer! Dette har Utdanningsforbundet messet omatt og omatt i adskillige år. Økt kunnskap har vært kronargumentet. For vi lærere er der for elevene, og jo flere vi er, desto bedre er det for kunnskapstilegnelse og trivsel – ikke sant? Det er logisk og rimelig.

I stedet viser det seg at lærernes største fagforening egentlig mente å forbedre arbeidssituasjonen for seg selv. Økt kunnskapstilegnelse var et påskudd, et vikarierende argument.

Det er ingen som setter spørsmålstegn ved Utdanningsforbundets rett og plikt til å arbeide for medlemmenes økonomiske og velferdsmessige intereser. Men så si det, da! Vær ærlige!

I Dagsnytt atten-studio ble Utdanningsforbundets talsperson så avkledd under debatten at man nærmest følte medynk med vedkommende. Forskere og andre sakspersoner henviste igjen og igjen til undersøkelsens usminkede resultater, lærernes tillitsvalgte klippet og klippet over vannflaten - «men det er så mange andre positive sider ved økt lærertetthet, og nå må vi vente på de neste rapportene og alle delundersøkelsenes samlede konklusjoner».

Jeg synes man burde si det som det er: Vi er en faaagforening og skal kjempe for våre medlemmers interesser, Basta!

Tilløp til oppgjør med medie-eliten

Den politiske redaktøren i det sosialdemokratiske Aftenposten, Trine Eilertsen, er på flere måter et friskt vestlandspust i en ellers størknet og stillestående Oslo-pøl av forutinntatte og (i mine øyne) venstrevridde medier.

Hun skriver selv i en kommentar 26. november at mediefolk i hovedstaden har en ganske lik bakgrunn, og kanskje ser verden litt likt: «Hvor sterk den tendensen er, slo meg egentlig ikke før jeg flyttet til Oslo, selv om mistanken har vært der».

Eilertsen påpeker at at Norge er et sentralisert mediesamfunn. Hun slutter ikke å la seg forbause over det tette nettverket av journalister, politikere, PR-folk og organisasjoner i hovedstaden. Alle kjenner hverandre, og har gjort det lenge. Oslo er og blir en andedam, akkurat som alle andre byer i Norge. Men denne andedammen har sterkere definisjonsmakt. Veien til spaltene og skjermene, og de som siler innholdet i riksdekkende kanaler, er kort.

Tilsynelatende variert

Hun elaborerer rundt dette temaet: «Verdensbildene i andedammen er tilsynelatende variert – her finnes jo både Klassekampen og Dagens Næringsliv og Vårt Land – men er på mange områder forbausende like. Mistanken om at journalistene tenker ganske likt, og ser verden fra noenlunde samme sted, er ikke ubegrunnet. Mistanken om at journalister elsker metadebatter er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.»

Hun minner om dette: Som mange andre har oppdaget, er det i dag mye lettere å identifisere journalistenes personlige ståsteder i den aktuelle debatten. Leserne og seerne oppdager nå lett via de sosiale mediene hvem medarbeiderne kjenner og hva de er opptatt av. De kan se likes og delinger, dialoger og diskusjoner som tydelig viser hvordan alle kjenner hverandre, hvordan de omgås og hvordan de engasjerer seg i de samme temaene. Det blir lagt merke til andre steder.

Evne til å balansere?

Aftenpostens politiske redaktør skriver videre: «En nyhetsjournalist som viser frem alle sine meninger gjennom likes på Facebook, må heller ikke bli forbauset hvis kilder og lesere stusser når den samme journalisten insisterer på sin evne til å balansere».

Trine Eilertsen er endelig ærlig nok til å lufte følgende innrømmelse: «Utfordringen til redaksjonene – i tillegg til at vi må erkjenne at vi er noe nærsynte, er at vi må prioritere beinhardt hva vi bruker ressurser på. Jo mer ressurser vi bruker på å løpe etter Twitter-meldingene til Trump og Facebook-postingene til Listhaug, desto mindre kan vi bruke på andre ting».

Utgangspunktet for kommentaren er særlig amerikanske og britiske mediers dekning av Trumps valgkamp. Hos enkelte er en selvransakelsesprosess i gang. Man er begynt å undersøke den praksisen alle kunne observere gjennom den amerikanske presidentkampanjen: Medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Trump-tårnet. Det bidro til så mye gratis reklame at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham.

Vektla ikke faktasjekken

Det seriøse politiske stoffet i amerikanske og internasjonale medier forsvant i all Twitter- og Facebook-gnålet. Enda verre var det at mediene – også de norske – ikke tar seg bryet med den helt grunnleggende faktasjekken, både i dette tilfellet og generelt. Den er ressurskrevende, og med færre redaksjonelle stillillinger må mediehusene ty til de mest lettvinte løsningene: Ta utgangspunkt i utspill og debatt i sosiale medier og gjøre maksimalt ut av dem i markskrikerske oppslag. Det er en tendens vi ser spre seg helt ned til lokalavis-nivå i Norge der man ikke lenger gidder å søke nyheter med substans som har bæring på folks hverdagsliv, jobb, inntekt og velferd, men hausser opp overfladiske metadebatter fra sosiale medier.

Selv nærer jeg ingen illusjoner om at norske medier vil ta opp slike problemstillinger seriøst innomhus. Til det har en yngre generasjon likt tenkende journalister bitt seg altfor godt fast i sine posisjoner, med ryggstøtte fra «klikk-redaktørene».

Hanker inn kompisene

Vi vil fortsatt se NRK-journalister hente inn sine ideologiske kompiser fra ytterste venstre hver gang et aktuelt tema dukker opp. Man vil fremdeles hanke inn «forskere», «eksperter», «spesialister» og rikssynsere som stort sett deler redaksjonenes verdensbilde. Det er for eksempel ganske påfallende hvor ofte SV`ere dukker opp i programmer som Dagsnytt 18 i forhold til partiets 3-4-prosentoppslutning, mens selv Arbeiderpartiets talsmenn og -kvinner med åtte ganger så stor velgerbase blir oversett.

Heller ikke har jeg noen tro på at selv Aftenposten vil ta et oppgjør internt om hvem man benytter som kilder, sannhetsvitner, »forskere» og «eksperter». Til det har for eksempel personlig engasjerte klimajournalister fått en alt for dominerende posisjon og definisjonsmakt internt - med full støtte fra ansvarlig redaktør.

Balanse og kampanjejournalistikk

Det er lenge siden balanse i reportasjer og nyhetsoppslag var et hellig prinsipp i mediehusene. De fleste har en mer eller mindre uttalt personlig agenda for sin personlige kampanjejournalistikk.

Det er derfor de sosiale mediene har fått en så stor utbredelse og betydning. De blir en motmakt til medieeliten, den som tenker likt, skriver likt og mener likt.

Men Trine Eilertsen skal ha takk for at hun våger å sette problemstillingen på dagsorden.