Helt greit å bli nedstemt

Avgjørelsen i Stortinget om endringer i statsborgerloven (Prop. 146 L, 2016-17) finner sted i dag, og frontene er tilsynelatende skarpe. Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått at saker om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan behandles av departementet - men med rett til å bringe saken inn for en domstol uten kostnader. Forslagene - det er flere av dem - er en del av regjeringens arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
   Det kan nemlig tenkes situasjoner - og spesielt i disse tider da IS-kalifatet er knust og frustrerte fremmedkrigere med norsk pass kan være på vei hjem - at myndighetene ønsker å frata dem statsborgerskapet raskt og effektivt. Det Skjer bare dersom de har minst et annet statsborgerskap. Hensynet til bestemmelsene i den europeiske menneskerettskonvensjonen er dermed ivaretatt.

Utgjør en fare
Det er opplagt at disse fremmedkrigerne utgjør en fare for nasjonal sikkerhet og for norske medborgere. Faren er også stor fra deres radikaliserte terroristbrødre som har valgt å forbli i Norge. Men flertallet på Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, vil altså ha full domstolsbehandling når noen skal fratas statsborgerskapet - også når det står om nasjonens sikkerhet. Det gir fremmedkrigerne en slags ekstra beskyttelse, og normalt ville nok de fleste kunne være enig i det, tross alt.
   Men vi lever ikke i "normale" tider i Norge i dag. IS-terrorister og terrorister i andre nettverk representerer en dødelig fare for det norske samfunnet, for uskyldige menneskers liv og helse og for grunnleggende nasjonal sikkerhet. Subdidiært foreslår mindretallet av Høyre og Fremskrittspartiet å innføre en form for hurtigdomstol. Det ville være i alles interesse at ihvertfall dette fikk flertall. Men det er slett ikke sikkert at Ap vil gå med på dette.

Bør stå på sitt
Etter å ha gått igjennom hele proposisjonen med forarbeid, høringsuttalelser og departementets bemerkninger og konklusjoner, sitter undertegnede likevel igjen med en vag følelse av at Arbeiderpartiet ikke helt ut ser alvoret i denne type utfordringer. Derfor bør mindretallet stå på sitt - og lide nederlag. Da kan man senere - ved terrorangrep i Norge og økende tendens til radikalisering - vise til sitt primærstandpunkt, som de andre altså ikke ville støtte. Hovedhensikten med forslaget om forvaltningsmessig tilbakekalling av statsborgerskap er å innføre et element av almenpreventive hensyn. Utsikten til å miste norsk statsborgerskap med alt hva det representerer av rettigheter og goder, NAV-tilskudd, trygder og pensjoner vil opplagt være noe mulige terrorister og fremmedkrigere må tenke nøye gjennom, og spesielt hvis de har familie. Om da slike rasjonelle tanker overhodet finnes i fanatiske hoder.
   Legg merke til at lovforslaget ikke anfører tap av statsborgerskapet som en straff. Det dreier seg om forebyggende, almenpreventive hensyn.

Noen feil ble gjort
Selve diskusjonen og debattnivået rundt saken har sikkert vært en nyttig øvelse for aktørene. Sylvi Listhaug mente det muligens godt da hun viste bildet av tildekte IS-soldater kombinert med kritikken av Arbeiderpartiet. Hun gjorde imidlertid to feil: I stedet for å bruke ordet "terrorister" knyttet til bildet, skulle hun ha skrevet "fremmedkrigere", evt. "muslimske terrorister". Da hadde hun unngått koblingen til den forferdelige tragedien på Utøya 22. juli 2011. Alle ville skjønt hvilken målgruppe hun siktet til. Og så er det elementært at før man velger et bilde fra nettet, må opphavsrettigheter sjekkes.
   Jeg er selvsagt enig med dem som mener Facebook-bruken til justisministeren var grov og upassende Men nå har hun selv fjernet innlegget, beklaget det og statsministeren har beklaget på vegne av regjeringen. Sentrale Høyrefolk har tatt avstand fra innlegget. Noen hver har lært en lekse.

Dreier seg om antiterror
Det er imidlertid oppstått så mye støy og kruttrøyk at sakens kjerne har forsvunnet. Det dreier seg om antiterror-tiltak og forebygging. Jeg hører alle dem som sier at "vi kan da ikke være så slemme, vi risikerer at tap av statsborgerskap fremmer radikalisering". Og så er det jo "samfunnets skyld", stakkar, i de tilfellene der noen har vendt det norske samfunnet ryggen. Jeg kjøper ikke det argumentet.
   Det viktigste er å forebygge terror og verne uskyldige, ikke verne om terroristers sivile retigheter. Det vil her være nyttig å studere andre lands antiterrorlovgivning, og jeg henviser særlig til den britiske. Den har vist seg effektiv i terrorbekjempelse (et ukjent antall angrep har vært oppdaget og unngått i tide. Mistenkelige personer som er blitt fratatt sitt pass og utvist fra landet).
   Stortinget skal om ikke så alt for lenge ta stilling til tetting av gråsoner rundt innhenting, oppbevaring og analyse av metadata, blant annet via overvåkningssenteret på Eggemoen. Også dette gjelder antiterror-bekjempelse. Da regner jeg med at vi får nøyaktig de samme frontene i nasjonalforsamlingen.

Debattklima og debattnivå

Denne helgen har mye av den politiske diskusjonen - både i redaktørstyrte "main stream" media og i sosiale medier, dreid seg om måten debatten foregår på, ikke så mye om innhold, fakta og substans. Statsminister Erna Solberg forsøkte på Dagsrevyen søndag kveld å få meningsutvekslingen til å dreie seg om sak, ikke debattstil, eller "retorikk" som det heter på fint nå, men ble systematisk avbrutt og hakket opp slik NRK-reportere har for vane når statskringkastingen fremmer sin egen agenda.
   Høyre og Fremskrittspartiet har nemlig forsøkt å få gjennom et vedtak i Stortinget som går ut på at norske "fremmedkrigere" - IS-terrorister med andre ord - skal risikere å miste sitt norske pass. Vi vet at rundt 100 personer bosatt i Norge har vervet seg for denne fremmede "staten", eller kalifatet, og rundt 40 av dem sies å være på vei hjem. De representerer en svært alvorlig terrortrussel, opplagt en fare for rikets sikkerhet. Etter min mening ville det ha vært en unnlatelsessynd å ikke fremme et slikt forslag. Sterkt asylsøkervennlige partier som Venstre og KrF var ikke med på forslaget, men Høyre hadde et lønnlig håp om at iallfall Arbeiderpartiet ville ta ansvar og stemme for det.

For fristende
Så skjedde ikke. Arbeiderpartiet så en mulighet til å påføre Erna Solberg et politisk nederlag, og KrF var lett å overtale. For å hoste opp en tilsynelatende legitim begrunnelse, fant Støres parti ut at man ville ha en domstolavgjørelse for hver enkelt fremmedkriger når det norske statsborgerskapet deres sto i fare. Det er det samme som å ønske IS-krigerne velkommen hjem. De vil på ny kunne finne beskyttelse i sine nettverk, bli oppmuntret av sine radikaliserende imamer og de ville gjennom mange ankeinstanser kunne dra ut tiden, antagelig i årevis, før den endelige dommen faller. Får de en dom for sin tjeneste for IS, vil de antagelig gå under jorden eller stikke av til andre land. Det er lett å holde seg skjult i europeiske storbyer.
   Flere vesteuropeiske land har nå lovverk som kjapt og effektivt kan frata fremmedkrigere deres statsborgerskap. Arbeiderpartiet ønsker åpenbart ikke det.

Sjokk og irritasjon
Så har justisminister Sylvi Listhaug kommet med et Facebook-utspill som sjokkerer eller irriterer mange. Hun mener Arbeiderpartiets holdning vitner om at partiet synes hensynet til terrorister er viktigere enn rikets sikkerhet. Hun har et poeng, men får motbør fordi kritikken rammer for hardt, og mange mener hun beskylder Støre og partiets stortingsruppe for noe han ikke mener. Det kunne være interessant å høre, da, hva Arbeiderpartiet egentlig mener - og om partiets standpunkt er et like effektivt antiterrortiltak som Høyres og Fremskrittspartiets. Det må partiet kunne godtgjøre.
   Vi har sett at velplasserte innlegg i sosiale medier nå går ut på at Frp-statsråden bør holde kjeft "fordi terroristen Breivik jo var et tidligere Frp-medlem". Så lavt er vi kommet i den offentlige debatten.

Et godt forslag
Selv er jeg ikke i tvil om at Høyres og Fremskrittspartiets forslag var godt. Det vil kunne bidra til å stoppe fremmedkrigere fra å ville reise "hjem", men gjemme seg bort i Midt-Østen. De vil neppe være interessert i å bli stanset på hjemveien, på grensen, eller tatt i forvaring inntil statsborgerskapet var fratatt dem gjennom et forvaltningsvedtak hjemlet i lov, slik flere andre land har anledning til. Vi vil rett og slett ikke ha dem i Norge lenger, de utgjør en altfor stor risiko og vil kunne sette både liv og samfunnsverdier på spill. Arbeiderpartiets standpunkt vil opplagt gi dem større beskyttelse.

Igjen på dagsorden
Hva blir virkningen av alt oppstusset, skjellingen og smellingen? Fremskrittspartiet har igjen klart å sette innvandring, asylpolitikk og terrorbekjempelse på dagsorden. Partiet avgjør hva den offentlige debatten skal dreie seg om. At partiets motstandere aldri lærer! Moralsk indignasjon er vel og bra, og jeg forstår på sett og vis reaksjonene. Men det var likevel synd at Erna Solberg ikke fikk mulighet til å trekke oppmerksomheten mot hva saken i virkeligheten gjelder - Norges sikkerhet og kampen mot terror. For mediene synes det å være mye viktigere å fremme dramaturgien i egne overskrifter, utdype motsetninger internt i regjeringen og spisse uenigheten mellom dem og opposisjonen.

Bruker Snowden-data mot Forsvaret

Den siste uken har ivrige journalister i NRK offentliggjort innholdet i dokumenter som i prinsippet bør være unntatt offentlighet. Det dreier seg om den militære etterretningstjenestens "lyttestasjon" på Eggemoen ved Hønefoss. Det er en stasjon som er bygget med norske statlige bevilgninger og er under norsk ledelse og kontroll, men som selvsagt samarbeider med amerikanske sikkerhetsmyndigheter og NATO. Teknologien er amerikansk. Stasjonen er uhyre viktig i overvåkningen av russisk militær aktivitet til lands, til sjøs og i luften. Norge er nabo med en stadig mer aggressiv og truende stormakt under den tidligere KGB-sjefen Putins ledelse. Vi skal være glad for at Norge på egne og NATOs vegne utfører denne uhyre viktige oppgaven.
   Overvåkningen skjer via "avlytting" av kommunikasjonssatelitter som inkluderer innhenting av såkalte metadata. Det er "massedata" som kan inneholde telefonsamtaler, epostutvekslinger og trafikk i sosiale medier. Noen av dataene blir lagret mens innholdet blir analysert og prioritert i sentrale vurderinger. Dataene blir slettet når etterretningsfaglige hensyn tilsier det.

Oppgavefordeling
Utgangspunktet for overvåkningen er ikke den kommunikasjonen som skjer mellom nordmenn i Norge. Det har vi PST til - etter tillatelse fra en domstol ved skjellig mistanke om planlegging av terror eller alvorlig kriminialitet. Den militære etterretningstjenesten tar seg av det som skjer utenfor Norge, ofte knyttet til det norske forsvarets operasjoner i for eksempel Afghanistan, Irak eller Jordan/Syria.
   Så kan det oppstå situasjoner der en mistenkelig person et sted i utlandet er i kontakt med en nordmann (eller forsåvidt utlending)  i Norge. Også da kan etterretningstjenesten innenfor lovverket følge med - selvsagt. Har den samme nordmannen også kontakt med andre nordmenn, er det (ihvertfall slik jeg ser det) "innafor" å vende oppmerksomheten mot kretser eller miljøer som kan ha onde hensikter. Likevel er det noen der ute - og NRK hører til dem - som gjør maksimalt for å problematisere, kritisere og sette spørsmålstegn ved en overvåkning som har til formål å trygge det norske samfunnet, og innbyggerne i allierte land.

"Gråsone"?
Man mener å muligens ha funnet en "gråsone" rundt driften av lyttestasjonen på Eggemoen. Det samme har forsåvidt EOS-utvalget gjort (Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene), som "er i tvil" om metadata rundt nordmenn som kommuniserer med utlandet er innenfor retningslinjene. Det hører med til historien at EOS-utvalget jevnlig kontrollerer lyttestasjonens virksomhet og gjennomgår de lagrede metadataene. Utvalget har til nå ikke funnet noe kritikkverdig og rapporterer at lyttestasjonen holder seg innenfor regelverket.
   Etterretningstjenestens sjef, generalløytnant Morten Haga Lunde, sier klart og kontant om problemstillingen: "Innhenting av metadata, også om enkeltpersoner, er hjemlet i Lov om etterretningstjenesten. Slik innhenting er hverken i strid med norsk lov, Den europeiske menneskerettskonvensjonen eller andre deler av folkeretten."

Hva er hensikten?
For forsvarsfiender, NATO-motstandere eller USA-kritikere er selvsagt slike forsikringer ikke nok. De synes å ville sverte, svekke og så splid rundt Norges hemmelige tjenester. For noen få kan man på sett og vis forstå skepsisen: Kommunister, SV`ere og andre ble i en periode under den kalde krigen ulovlig overvåket under flere Arbeiderpartiregjeringer. Til godt opp i vår tid. Poenget er nok at det i enkelte venstreorienterte kretser finnes et snev av paranoia uansett demokratisk vedtatte lover om hemmelige tjenesters oppgaver og begrensninger.
   Ved nøye gjennomgang av NRK-saken, også det skriftlige materialet som er publisert parallelt med de insinuerende skrytereportasjene på TV, går det ellers frem at "avsløringene" ikke er noen stor journalistisk bragd. Opplysningene skriver seg fra lekkasjene til datatyven og landsforræderen Edward Snowden som gjennom seks år systematisk kopierte hemmelig materiale innenfor NSA-systemet, stjal passord fra kolleger og skaffet seg inngangsprosedyrer til databankene med toppgradert materiale. Alt dette lot han lekke ut gjennom Wikileaks-systemet (Julian Assanges nettverk) før Snowden selv stakk av fra ansvaret og konsekvensene. Han foretok først en fordekt reise til det China-kontrollerte Hongkong før han via russiske ambassadefolk skaffet seg billett til Moskva der han nå lever i asyl, foreløpig frem til 2020.

Oppdatert lov på vei
Det er beklagelig at NRK finner grunn til å kaste seg inn i debatten med slike "avsløringer". Dette desto mer fordi arbeidet med en oppjustert etterretningslov allerede er i gang (justeres etter den teknologiske utviklingen innen overvåkning og kommunikasjon). Selvsagt skaffer man seg en slags ryggdekning ved å hanke inn uttalelser fra rettslærde hvis skepsis og synspunkter på overvåkning er kjent fra før.
   Dette er en sak med langt mer alvorlige sider enn utsikten til å oppnå en eller annen prestisjetung journalistpris. Det dreier seg om forsvar og vern av Norges uavhengighet og integritet. Da må man av og til holde kjeft.

"Kirkeasyl" til besvær

Fitjar-saken er blitt benyttet av Solberg-regjeringens motstandere til å svartmale både regjeringen, justisministeren og politiet. Debatten følger det vanlige mønsteret: De som ønsker fri eller en sterkt liberal innvandringspolitikk (i dette tilfellet asylsøkere) skrek over seg da en afghansk familie som hadde fått avslag på opphold, ble hentet ut av et "menighetshus" i Fitjar.
   Jeg skriver menighetshus i anførsel, for det viser seg at huset ikke blir benyttet til religiøse, kirkelige handlinger, men er innredet og benyttet som bolig. Menigheten bruker primært en annen, større bygning som menighetshus til kirkelige aktiviteter. Den eneste tilknytning til menigheten ser ut til å være eierskap og skjøte.
   Den afghanske familiens asylsøknad har vært nøye vurdert og blitt behandlet i flere instanser. Når asylsøkere får endelig avslag, er det deres plikt å forlate landet. Gjør man ikke det, er det politiets oppgave å følge opp et lovlig vedtak. Å mene at politiet ikke skulle gjort det, er en alvorlig sak. Skal ikke lov og rett gjelde her i landet? Skal vi tillate at politiet - etter at hele prosessen er ferdig - etter eget skjønn og synsing skal unnlate å følge lov og regelverk? Hva slags rettstilstand vil vi da få, og hvilken overordnet skjønnsmakt gir vi da til politiet? Da overlater vi til politifolk å sette til side gjeldende regler vedtatt av folkevalgte. Ønsker vi det?
   Kirkeasylinstituttet har ikke hjemmel i noen lov eller forordning vedtatt av Stortinget. Det er bare en sedvane, nærmest en historisk raritet. Det skriver seg fra middelalderen og har overlevd opp til vår tid. Når noen hevder at dette er "siste utvei" for svake og forfulgte mennesker, sier man egentlig at vi ikke lever i et fullverdig demokrati der rettsstaten råder, men at rettsinstanser fatter vedtak på gale premisser, at asylsøkerne alltid har rett uansett norsk rettspleie. Regjeringer har siden 1990-tallet forsøkt å løse konflikter rundt kirkeasyl ved å gi noen instrukser til politidirektoratet som sender dem videre til de lokale politidistriktene. Som hovedregel blir ikke asylsøkere med avslag revet ut av bygg med kors på. Det er heller ikke gjort i dette tilfellet.
   Men før oppklaringen rundt Fitjar-eksemplet har politikere og lobbymiljøer med høy røst og bred penn protestert og demonstrert, synset og anklaget, hele veien med hellig vrede og i en harmdirrende moralsk positur. Det er ikke spesielt imponerende.

Hvem taper mest på #Metoo?

Alle politiske partier i fedrelandet taper på varslene mot navngitte eller anonyme medlemmer, tillits- og folkevalgte. De opprørende avsløringene ryster både store og små partier, fra Sosialistisk Venstreparti til Kristelig Folkeparti. En oversikt i Dagsavisen utarbeidet av NTB viser at det til sammen er blitt varslet om minst 74 saker i den norske partifloraen de siste fem årene. Når jeg skriver "minst", er det fordi Arbeiderpartiet er svært upresis når man der ble presset til å oppgi et tall. Man snakker om "et tjuetalls". Det kan bety fra 20 til opp imot 29.
   Varslene gjelder både moderparti og ungdomsorganisasjoner, og alvorlighetsgraden varierer fra "upassende oppførsel" til alvorlige varsler og én mulig voldtekt (SV`s ungdomsorganisasjon). Flere av sakene er ikke ferdigbehandlet. Oversikten gir følgende bilde: Arbeiderpartiet 20-29, Høyre 21 (10 mot tidligere UH-leder Kristian Tonning Riise), Frp 8, Sp 5, KrF 3, Venstre 3, SV 5, MDG 5, Rødt 4.

Kan bli 80-100 saker
Flere av varslene er flere år gamle, de fleste er nok kommet som konsekvens av #metoo-kampanjen. Vi kan ennå få flere varsler når mulige ofre får tenkt seg litt om. Vi kan ende opp med et sted mellom 80 og 100 anklager om alt fra "upassende oppførsel" til voldtekt og grov utnyttelse av svært unge mennesker.
   Alle partier har fått sitt å stri med, men der er noen fellestrekk og noen forskjeller, særlig i håndteringen. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre var i begynnelsen litt forsiktig, vag og utydelig i håndteringen, men partilederen strammet seg etter hvert opp og kom godt ut av presset og utfordringene til slutt. Det hjalp godt at Trond Giske selv sa fra seg nestledervervet og posisjonen i finanskomiteen, og beklaget sin oppførsel for åpent NRK-kamera og -mikrofon. Partiet kom skikkelig ut å kjøre da Oslo-partiet kom med sitt utspill om "en råtten partikultur" - altså dyp intern splittelse.

For mange har visst for lenge
Problemet for Arbeiderpartiet er at svært mange i organisasjonen må ha visst - i årtier - at Trond Giske hadde stor appetitt på yngre jenter, både i AUF og på andre arenaer. Pressefolk har visst om det lenge. Men episodene og overgrepene ble dysset ned og forsøkt skjult for den øverste ledelsen. Jeg tror Jonas Gahr Støre er blitt holdt utenfor.
   Noe av det samme ser vi i Høyre: De alvorlige varslene har ikke nådd opp til partilederen før det var "for sent". Man har først forsøkt å håndtere den langvarige upassende oppførselen på et lavest mulig nivå (Unge Høyre), og det virker som både generalsekretærer og andre har holdt tilbake informasjon overfor Erna Solberg. Forklaringen kan være at UH-lederen kanskje har lovet bot og bedring i interne konfrontasjoner og samtaler, men likevel fortsatt som før. Man har vært for naiv i forhold til det som åpenbart er et personlighetstrekk.

Gått av skaftet
Noen få av varslene er såpass alvorlige at politiet er koblet inn, som statsadvokatens anmodning om å foreta innledende politietterforskning mot Kristian Tonning Riise. Her er det at noen politiske kommentatorer er gått litt av skaftet. Den ellers rimelig klart-tenkende politiske redaktøren i Aftenposten problematiserer at Høyre "vil fortelle til politiet" om hva varslerne har fortalt dem mot løfte om anonymitet. Her er det en tydelig logisk klikk. Det er ikke Høyre som har bedt politiet etterforske Riise, det er et selvstendig påtaleinitiativ. Skulle Høyres ledelse da si at man nekter å svare på spørsmål fra politiet? Politikere kan ikke påberope seg kildevern, som journalister bruker og misbruker når de blir bedt om å oppgi det de vet i en kriminalsak. Trine Eilertsen påstand om at Høyre håndterer sine saker på en "hjemmesnekret måte" faller på sin egen urimelighet.

Hvem taper mest?
Tilbake til spørsmålet om hvilket eller hvilke partier som kommer til å tape mest på #metoo-varslene. Selv om undertegnede er medlem av Høyre, tror jeg - sett utenfra med en viss distanse - at Erna Solberg vil komme rimelig godt ut av den minelagte diskusjonen og det midlertidige omdømmetapet. Det kommer av raske reaksjoner og kloke uttalelser når det stormer på som verst. Partiledelsen legger seg flat, beklager og ber om unnskyldning. Men det stopper ikke der: Det interne reglementet med de etiske reglene skal ikke bare strammes opp og ettergås, man vil nedsette et utvalg som skal gå igjennom selve håndteringen av varslene. Lederen av utvalget, Henrik Syse, har en solid posisjon og godt omdømme. Han var et klokt valg til å lede arbeidet. Det vil bli tatt grep for å "undervise" gamle og unge i hva som skal gjelde som kjøreregler på møter og sammenkomster, årsmøter og landsmøter. Holdninger skal bearbeides.

Løgn og troverdighet
Fremskrittspartiet er i en spesiell situasjon der hovedaktører "ikke husker". Det får være opp til den enkelte hva man skal tro. Det dreier seg om troverdighet. Selv tror jeg Siv Jensen vil stå stormen av. I de andre mindre partiene er sakene mindre kjent for offentligheten, men det vil sikkert bli tatt grep for å stramme opp moralen og oppførselen. Alle vil gjøre dumt i å bagatellisere med at "fylla har skylda". Sånn er det ikke. De fleste drikker i den hensikt å nettop overvinne hemninger. (U)moralen er der fra før, i karakteren og personligheten.
   Min beskjedne konklusjon er at Arbeiderpartiet kommer til å tape mest på avsløringene. Det kommer ikke minst av det siste døgnets utspill fra Trond Giskes advokat som forsøker å føre inn et juridisk element på et område som ikke er underlagt jussen ("Giske har ikke fått anledning til å forsvare seg"). Det tyder på at Trond Giske er i ferd med å komme til hektene og vil kjempe for sitt omdømme og sin politiske fremtid. Arbeiderpartiet er kommet til at Giske har brutt de interne retningslinjene i partiet. Det er en alvorlig sak. Men Giske-vennene har ikke gitt opp, og sent torsdag kveld er det kommet frem uenighet dypt inne i partiledelsen. Det er alvorlig.

Maktkamp og uenighet
 For i Arbeiderpartiet er varslingene nært knyttet til maktkamp og alvorlig politisk og ideeologisk uenighet, og den tidligere nestlederen har fortsatt sin tilhengerskare, spesielt i "trøndermafiaen" og deler av LO. Dermed vil ikke partiet kunne legge bak seg Giske-saken og andre varslinger på lang tid fremover. Det vil pågå krasse rivninger over tid, kanskje i årevis. Frontene er langt hardere enn i andre partier. Det vil svekke Det norske Arbeiderparti i tiden som kommer. Konfliktene blir langvarige, utfallet uvisst. Konsentrasjonen om politikken blir svekket.
   Arbeiderpartiet vil tape mest.
 

Fake News på lederplass

Frustrert over #metoo-rabalderet i partiet, utbrettingen av intern ukultur og katastrofalt fall i folkelig oppslutning har Dagsavisen på lederplass kommentert den borgerlige regjeringsutvidelsen med følgende overskrift: "Svakere regjering". Det er nesten patetisk, og et skudd så langt bort fra målskiven at det kan ramme publikum..
   Hvordan er det mulig å beskrive en regjering som går fra to til tre partier samlet om en felles plattform som "svakere"? Det Erna Solberg har gjort er å styrke sitt parlamentariske grunnlag. Riktignok uten å ha absolutt flertall i Stortinget slik det var under "den Hønsvaldske parlamentarismen" på 1950-tallet. Men atskillig mer solid enn da Kåre Willoch dannet sin mindretallsregjering i 1983. Da sto et uberegnelig Frp på utsiden av enhver regjeringsdannelse, nå er partiet "innenfor". Det er en vesentlig forskjell.

Frp har endret seg
En annen forskjell er at Fremskrittspartiet har endret seg. Det er ikke lenger et parti det går an å skremme med annet enn i retoriske pliktøvelser. Frp under Siv Jensen er blitt et ansvarlig, moderat høyreparti langt utenfor enhver ekstrembetegnelse. Partiet har vist seg kompromissvillig og kamelkjøtt-tyggende, og har innsett at politikk er det muliges kunst. Dets kjernesaker er likevel intakt. Og ikke bare det: Partiet har forstått at politisk innflytelse går gjennom initiativets makt i statsråd, med ministre som setter dagsorden og preger nyhetsbildet. Det har sakseierskap til flere hovedtemaer velgerne er mest opptatt av. Arbeiderpartiet, SV, Sp, Rødt og MDG har ingen.
   Da Ap-leder Jonas Gahr Støre kommenterte regjeringsutvidelsen, var uttalelsene så pinglete at man nesten syntes synd på ham. Det er ikke sånn at "resten av Stortinget" er imot den nye regjeringen og kan og vil felle den ved første anledning. Uenigheter går på kryss og tvers fra sak til sak. Det partiet som i en virkelig krisesituasjon teoretisk kan bidra til å felle Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, har selv pekt på henne som "deres" statsminister, og det skjedde til og med før valget i fjor.

Et historisk skritt
Venstre har tatt et modig historisk skritt, vel vitende om at dets inntog i regjeringsbygget bidrar til å svekke den politiske innflytelsen til Fremskrittspartiet: Frp vil måtte gi seg på flere områder og er dratt mer mot sentrum. Forsøket på å stemple regjeringsutvidelsen som "høyredreining" vil jeg uten nøling kalle Fake News og propaganda. Det motsatte er selvfølgelig tilfellet.
   En annen sak er at der er flere ideologiske likheter og berøringspunkter mellom de kommende tre regjeringspartnerne enn kunnskapsløsheten sett fra utsiden forsøker å hinte om: Frp kaller seg gjerne liberalistisk, Høyre liberalkonservativt, Venstre sosialliberalt. Kjernen for alle tre er det gamle Venstre-slagordet "Mennesket i sentrum" - kontra sosialismen og kollektivismen. De er alle tre opptatt av individets frihet, dets valgmuligheter og forsvaret for den private sfæren og sivilsamfunnet.
   Valgmulighetene for den enkelte borger viser seg blant annet i at hver og en av oss skal ha frihet til å velge en friskole fremfor den offentlige skolen, at vi kan velge tjenester som er konkurranseutsatt, som supplementer til offentlig helse og omsorg, og et personvern som er presset av kommersielle og statsideologiske krefter.

Umulig situasjon for KrF
Det er nærmest latterlig når KrF-leder Knut Arild Hareide sutrer over at det er for lite kristendom og kristne verdier i regjeringsplattformen, og for mye utvidet adgang til alkohol i samfunnet. Hva har han gjort for å forhindre det? Hadde Kristelig Folkeparti gått inn i de samme regjeringsforhandlingene, ville partiet opplagt fått satt sitt stempel på resultatet - i alkoholpolitikken, i familiepolitikken, i bioteknologi-spørsmål, i bistandspolitikken og i verdispørsmål. Erna og de andre ville vært rause og forstått å ta hensyn til også Hareides hjertesaker.
   I stedet velger KrF fortsatt "splendid isolation" og skilter med berøringsangst overfor et Fremskrittsparti som har fire ganger så stor oppslutning blant velgerne og som det faktisk går an "å snakke med". Mye av suksessen bak det kommende regjeringssamarbeidet skyldes personlig kjemi mellom forhandlerne. Men Hareide vil ikke bli "smittet". Han vil ikke la seg påvirke av mennesker han i utgangspunktet ikke liker, men som kanskje ikke er så store demoner og djevler om han lærer dem bedre å kjenne.

Vil miste innflytelse
Nå risikerer KrF å miste innflytelse, ikke maksimere den gjennom det parlamentariske spillet og taktikkeriet: Det er nærmest en naturlov at når Arbeiderpartiet mister oppslutning - og de fleste av dets velgere går nå mot venstre - da blir partiet mer radikalt. Det så vi blant annet på 70- og 80-tallet. I en slik prosess vil man fjerne seg fra KrF i "sentrum". Arbeiderpartiet har ingen annen vei å gå: Og partiet vil fortsatt måtte opptre som ansvarlig styringsparti i viktige nasjonale saker som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hvis ikke, mister det enhver troverdighet i sin egen moderate fløy. Vi kan vente oss at Ap står oppreist i saker som har med skattepolitikk overfor næringslivet å gjøre, EØS-spørsmål, oljepolitikk, pensjonsspørsmål og velferdsstatens bærekraft. Blant annet.
   Hvor i all verden skal KrF finne sin plass og posisjon i dette bildet? Toget har gått i denne omgang, KrF står igjen på perrongen og må innse at de har mistet sin sjanse. De får ingen statsråder, ingen statssekretærer, ingen politiske rådgivere knyttet til departementene. De har fjernet seg fra initiativets makt og dagsorden-setting. De kan krisemaksimere for å presse frem egne hjertesaker, skrike og true. Men hva vil velgernes dom bli i slike situasjoner? De vil ganske sikkert gå lei.
   Partilederen nevnte saker som landbruks- og distriktspolitikk i sine kommentarer. Han har ikke nubbesjangs til å prege de sakene med et sterkt Senterparti og et maktsugent Arbeiderparti, annet enn å henge seg på deres utspill og innspill. Hareide har malt seg inn i et hjørne. Han og partiet hans bør snarest mulig ta en generalforsamling med seg selv. Det er en nyttig øvelse.

Erna Solberg i Det hvite hus

I dag gjester vår statsminister Washington der hun skal ha samtale med president Trump i Det hvite hus. Omtrent samtidig skal vår utenriksminister møte kjernen i kretsen rundt presidenten - utenriks- og forsvarsministrene og Trumps sikkerhetsrådgiver. Flere UD-eksperter på ulike sentrale felter er med. Dermed møter det offisielle Norge ikke bare president Trump, men viktige og innflytelsesrike personer i presidentens nærmeste krets. Å ha samtaler med disse er like viktig som direkte meningsutvekslinger med Trump selv.
   Særlig en drøy time i Det hvite hus er verdifull tid, som må brukes fornuftig og etter en klar prioriteringsliste. Det er etter min mening tøv å topp-prioritere klimasaker og USAs forhold til Paris-avtalen. Norge har minimal innflytelse på slike avgjørelser. Hadde ledere fra land som China, Japan, Tyskland, Frankrike eller Storbritannia vært på besøk, hadde det stilt seg annerledes.

En klar prioritering
I stedet for å provosere og irritere president Donald Trump ved å kjøre en kritisk linje i klimaspørsmålet under meningsutvekslingn, er det helt andre temaer som åpenbart bør ha forrang. Som Russlands nabo er det mye viktigere å drøfte (å få bekreftet) USAs interesse for nordområdene og Barentshavet og en forsikring om at NATOs viktigste medlemsland står ved alle forpliktelser og forsvarsavtaler. Det har Trump forsåvidt uttalt seg om på generelt grunnlag i NATO-sammenheng, men det vil styrke Norges posisjon å få klare uttalelser angående nettopp slike store strategiske linjer.
   Norge har en unik geopolitisk posisjon som nabo til et mer selvhevdende, brutalt og lite forutsigbart Putin-regime. Vi er NATO`s lyttestasjon og snubletråd i nord. Vi har et militært forsvar som er helt avhengig av inngåtte forpliktelser i Atlanterhavspakten og tosidige avtaler med toneangivende medlemsland. Forhåndslagringen og den kontinuerlige øvelsesaktiviteten sammen med US Marines på Værnes og viktige områder i Nord-Norge er en garanti for dedikerte unnsetningsstyrker. Det er en linje jeg antar Erna Solberg vil understreke og markere - og få forpliktende bekreftelser på.

Det tosidige forholdet
Dette er rett og slett det aller viktigste for Norge. Så kommer det tosidige forholdet mellom USA og vårt land på mange felter - økonomisk, handelsmessig, teknologisk, kulturelt og utdanningsmessig. Selvsagt er det av stor betydning at vi har en bilateral handelsavtale som sikrer norsk eksport og som tillater amerikansk import på en balansert og kommersiell, markedsøkonomisk måte.
   Norge er et lite land i verden, og det virker nesten komisk når det sosialdemokratiske Aftenposten fyrer opp under den politiske opposisjonens høylytte krav om at "klima" skal ha topp prioritet i samtalene. Lobbyister,  "eksperter" og de små uteligger-partiene i Stortinget samt en drøss klimaaktivist-miljøer blir gitt solid spalteplass - i den hensikt å øve "press" på Erna Solberg og diktere hennes dagsorden og møteagenda under besøket i Det hvite hus.

En fornuftig stemme
En eneste fornuftig stemme i opposisjonens hylekor registrerer jeg: Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt, som sier: "Det er viktig at USA forstår Arktis". Og hun mener møtet med Trump bør benyttes til å ta opp forholdet til Russland og nordområdene. Selvsagt nevner hun ordet "klima", det må man for å være med i det gode selskap. Jeg er ganske sikker på at hadde Støre, Barth Eide og Huitfeldt vært dem som skulle møte den amerikanske presidenten, ville agendaen vært temmelig den samme som Ernas, i prioritet-rekkefølge.
   I stedet kjører altså landets største avis opp at "Klima er viktigst". Helt typisk for det MDG-styrte Aftenposten, som strever iherdig for å være politisk korrekt i de begrensede, men høylytte og utagerende miljø- og klimakretsene. Det forteller mer om avisens redaksjonelle linje enn hva som er viktig for Norge.
 

Mot lysere tider - tross alt

Sitat: «I år er det 50 år siden folketrygden ble innført, selve kronen på velferdsstaten Norge. Sammen med de andre nordiske landene er Norge i en unik posisjon i verden. Vi har et stort samhold med mye tillit både til hverandre og til politikerne våre. Lønnsforskjellene er relativt små, utdanningsnivå og levestandarden er høy, folkehelsen er god, likestillingen er kommet langt og vi har en velferdsstat som sikrer oss fra vugge til grav. Ikke rart at Norge og resten av Norden scorer på topp i alle internasjonale undersøkelser når det gjelder lykke og tilfredshet.»

Denne beskrivelsen av landet Norge kommer ikke fra en talsperson for Solbergregjeringen, men fra Morten Lundstein, pensjonert rådgiver i Fagforbundet – i Dagsavisen 30. desember. Som pensjonist kan han være ærligere og mer oppriktig enn i jobbsituasjon. Nåtidsskildringen skrives etter fire år med borgerlig regjering. Erna har med andre ord ikke smadret velferdssamfunnet (og hun har selvsagt ikke noe ønske om å gjøre det heller, tvert imot). Lundstein er historisk korrekt også når han understreker at folketrygden ble innført i 1967 – under den første (egentlig den andre) borgerlige regjeringen etter 1945.

Bekrefter hva andre har påvist

Dette bekrefter hva yngre og uavhengige historikere har påpekt de siste ti årene: Oppbyggningen, bevaringen og utviklingen av velferdsstaten har her i landet vært et felles politisk løft. Regjeringer på begge sider av den politiske midtstreken har foreslått, utredet og gjennomført velferdsreformer fortløpende siden 1945, ja, det var i realiteten stor enighet om trygder og bedre sikkerhetsnett også i mellomkrigstiden, men venstresiden tok æren for alt i sin historieskrivning.

Fagforbundets tidligere rådgiver beskriver også dagens virkelighet ærligere og mer oppriktig enn venstresidens ideologer og etterplaprere. Da den virkelig store oppbyggingen av velferdsstaten startet etter annen verdenskrig stemte godt over 50 prosent på Arbeiderpartiet og NKP. Etter 1965 har venstresiden svekket seg med nesten 30 prosent. Samtidig er oppslutningen om høyrepartiene fordoblet. Flere og flere arbeidervelgere støtter nå i stedet Frp, påpeker Lundstein.

Fagbevegelsen svekkes

Han minner om den kjensgjerningen som mange har bekreftet høsten 2017: Medlemstallet i fagbevegelsen går ned, særlig i LO. I dag er færre enn halvparten av arbeidstakerne organisert, og innen tjenesteytende privat sektor er færre enn hver femte arbeidstaker organisert. Og: Fagbevegelsen selv må ta ansvar for deler av svekkelsen, skriver Fagforbundets pensjonerte rådgiver. Den har fjernet seg fra primæroppgavene som er å ta vare på medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår på den enkelte arbeidsplass. «Stort engasjement på andre felter og økende byråkratisering presser opp kostnadene og fører til dårligere fokus på primæroppgavene. Mange føler derfor at de får for lite igjen for kontingentpengene. Dessuten reagerer mange på at mye av tid og penger brukes til å støtte politiske partier og bevegelser.» Lundstein hevder at mange medlemmer blir støtt bort.

Han kunne ha nevnt en annen viktig årsak til at medlemsraset ikke har vært enda større: Det som i dag holder mange fagorganiserte i medlemskartoteket, ikke minst pensjonistene, er de gunstige avtalene fagforbundene har inngått med forsikringsbransjen. Med mange medlemmer på papiret har fagbevegelsen stor forhandlingsmakt og kan få til gunstige avtaler som lokker med lave premier for alt fra hus-, bil- og hytteforsikringer til innbo-, reise- og ulykkeserstatninger.

For lav yrkesdeltakelse

I motsetning til mange andre som kommenterer perspektivmeldingen og innvandrerregnskapet, er Morten Lundstein befriende ærlig når han påpeker manglende arbeidsdeltakelse blant yngre mennesker mellom 20 og 30 år, flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Han nevner konkret at halvparten av afrikanerne er uten fast arbeid.

Derimot nevner han ikke behovet for å gjøre noe med den utrolig generøse sykepengeordningen vår, som gjør at sykefraværet her i landet er dobbelt så stort som i Sverige. Eller at mer resolutte krav om aktivitetsplikt for en del sosialhjelpsmottakere kunne fått flere i den yngste ledighetsgruppen ut i jobb. Han skriver ikke om behovet for effektivisering og smartere løsninger i offentlig sektor (da ville han provosere alle de offentlig ansatte i eget forbund), digitalisering og omstilling i såvel statlig, kommunal som privat sektor.

Privat sektor må styrkes

Han påpeker ikke det åpenbare faktum at skal det bli flere offentlig ansatte helse- og omsorgsarbeidere for blant annet å møte eldrebølgen, da må jobbskaping i privat sektor prioriteres kraftig. Det er det private næringslivet som betaler for offentlig ansattes lønn. En stor del av verdiskapingen i privat sektor finansierer kommunale budsjetter. I stedet faller han ned på den delvis falske problemstillingen: Enten må ytelsene i velferdssamfunnet reduseres, eller så må man øke skattene. Slik er det nødvendigvis ikke.

Han ser for seg en utvikling mot «amerikanske tilstander» med mer private løsninger, mer grådighet, mindre fellesskapstenkning. Nei, det behøver ikke bli faciten. En dynamisk og tilretteleggende skattepolitikk som gjør norske bedrifter mer konkurransedyktige overfor utenlandske vil utløse økte verdier. Om ikke i morgen, så på sikt. Der finnes oppmuntrende trekk i bildet: Vi går mot like lav ledighet som under de rødgrønne. Den økonomiske veksten tiltar, sysselsettingsgraden øker – svakt, men stødig. EØS-avtalen, som sterke krefter i Fagforbundet motarbeider, sikrer markedsadgang og trygger norske arbeidsplasser. Jeg velger å være optimist.

Disse brysomme klimaendringene

En interesant, til dels oppsiktsvekkende diskusjon fant sted første romjulsdag i Dagsnytt 18. To anerkjente klimaforskere barket sammen i spørsmålet om hva som egentlig, og i størst grad, påvirker klimaet vårt: naturlige krefter som solaktivitet, kosmisk stråling og skydekke over jorda, eller det som FN`s klimapanel hardnakket og gjentatt hevder, nemlig menneskeskapt CO2-utslipp.
   Det aller mest oppsiktsvekkende var imidlertid programlederens avslutningsreplikk, der han antydet at fordi en såkalt klimaskeptiker (noen sier klimafornekter) hadde sluppet til i Dagsnytt 18, ville NRK bli utsatt for kritikk. Altså: fordi en person med et annet syn enn den kompakte majoritet i IPCC-leiren var blitt sluppet inn i studio for å kringkaste et "avvikende" syn, ja, da ville NRK få en skjennepreken.
   Så langt er vi med andre ord kommet i dette landet (og i en del andre land) at når en klimaskeptiker (jeg sier klimarealist) får komme til orde i ledende media, da kan det mediet bli utsatt for verbale angrep.

Har funnet "the missing link"
Men nok om det innledningsvis. En tung dansk forskergruppe tilknyttet Danmarks Tekniske Universitet (DTU) mener å ha funnet klimaforskningens "missing link". De mener å kunne vitenskapelig bevise at klimaendringer påvirkes av en kombinasjon av kosmisk stråling fra eksploderende stjerner i Melkeveien, solens aktivitet og skydekket her på jorda. Svært kjente forskere står bak forskningsresultatet i tidsskriftet Nature Communications.
   Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å leke vitenskapsformidler, men gjengir i kortform de store linjene: Jorden bombarderes hele tiden av kosmisk stråling fra verdensrommet. Den består av energirike atomkjerner fra eksploderende stjerner i Melkeveien. Hvor mye stråling vi blir utsatt for, er avhengig av hvor mye solen beskytter oss. Hvis solen er aktiv, sperrer den for mye av den kosmiske strålingen. Hvis solen er passiv, slipper mer stråling ned til oss.
   I kortversjon: Mengden kosmisk stråling som treffer jorda, påvirker mengden av skyer. Mye stråling betyr mer skyer og kaldere klima. Mindre stråling betyr færre skyer og varmere klima.
   Forskerne brukte plasmautbrudd på solen i 2016 til å undersøke effekten på jordas skydekke. De fant at ca en uke etter store utbrudd ble det dannet færre aerosoler og færre skyer - helt i tråd med den danske forskeren Henrik Svensmarks teori.

To motparter
I studio forfektet professor em. i astrofysikk, Jan Erik Solheim, de siste funnene. Som motpart hadde Dagsnytt 18 hanket inn en kjent IPCC-forsvarer, Ciceros forskningsleder Bjørn H. Samset. Denne gang var han merkelig generøs mot sin meningsmotstander. Han mente forskermiljøene var uenig om hvor stor del henholdsvis CO2 og de naturlige solkreftene hadde å si for klimaet og klimaendringer. Den munnrappe og verbalintelligente forskningslederen var forsiktig, og slett ikke for bastant, faktisk litt tvilende (?). Samset har vært blant dem som har gitt enhver meningsmotstander det glatte lag når de hevdet et avvikende syn. Tenk å mene at FN`s klimapanel ikke har rett! Det er jo 97 prosent av forskerne som står bak klimapanelets bombastiske og alarmistiske konklusjoner! Menneskene er selv skyld i klimaendringene. Vitenskapen har talt - nå er det bare å handle! 
   I mange år allerede har klimarealistene pekt på enkelte trekk ved vær- og klimautviklingen i det lengre perspektivet som de mest aktivistiske miljøene ikkr vil godta. Under "den lille istid" 1350-1850 hadde jordas stilling på gravitasjonsaksen - og solaktiviteten - lignende trekk som mange uavhengige forskere har pekt på, men ikke fått gehør for. Menneskeskapt CO2 var da på et "førindustrielt" nivå og kunne ikke være årsak til noen klimaendringer. I millioner av år har solaktiviteten styrt klimaet (teorien, eller forklaringen bekreftes av arkeologiske og geologiske undersøkelser) - og hvorfor skulle solen holde opp med det bare fordi IPCC mener noe annet?

Ønsket debatt
Samset var i debatten romslig og taktisk nok til å uttrykke at de danske forskningsresultatene var "spennende" og at han slett ikke hadde noe imot at klimarealister som Solheim kom til orde. Men vil NRK følge opp dette? Jeg tviler. Det er investert uhyggelig mye prestisje, ikke minst politisk, i klimapanelets konklusjoner og råd til politikere, som aktivistmiljøer har fanget opp det mest spektakulære i og brukt i en ensidig og uforsonlig propaganda mot avvikere. NRK (og TV2 også, for den saks skyld) står fullt og fast på Klimapanelets konklusjoner og anbefalinger.
   Vi ser det i omtrent alle tradisjonelle medier også, hvordan MDG`ere har bitt seg fast i redaksjonene og bestemmer debatten og sin egen snevre portvokterrolle. Aldri før har vi hatt behov for flere "andre stemmer" enn nå, i form av sosiale medier, uavhengige nettaviser og seriøse hjemmesider redigert av vitenskapsmenn og -kvinner som er fullt på høyde med IPCC-leirens forskere.

Hva er de redd for?
Av og til lurer jeg på om miljø-aktivistene i Bellona, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom er livredde for at deres kamp mot oljeaktivitet skal mislykkes ved at det gis lete- og boretillatelse for oljeutvinning - og at resultatet blir annerledes enn de har spådd. Tenk om oljeaktivitet kan komme til å smadre egne teorier og påstander? Tenk om det en gang i fremtiden blir gitt tillatelse til utvinning utenfor Lofoten, Ofoten og Senja - og det viser seg at slik produksjon lever i beste velgående sammen med fortsatt bruk av rike fiskeressurser og inntekter fra turisme?

Hvem skal betale når flommen rammer - igjen?

En interessant problemstilling er igjen blitt aktuell etter at en domstol - på laveste nivå - har "frikjent" Nord-Fron kommune for erstatningsansvar for flomskader som har oppstått etter flere på hverandre følgende oversvømmelser. Forsikringsselskapet Gjensidige krevde regress fra kommunen etter at man hadde utbetalt erstatningssummer på til sammen syv millioner kroner til huseiere. Selskapet tapte i første omgang, men har anket avgjørelsen - heldigvis.
   I mitt hode er det helt åpenbart at kommuner i slike tilfelle har det reelle, overordnede ansvaret. Det er de som gjennom plan- og bygningsloven har garantert for tryggheten til byggherrer (jeg bruker bevisst det gode, gamle, meningsbærende uttrykket uansatt hva som står i loven). Hvordan har de gitt fra seg en trygghetsgaranti for tiltaket? Ved å gi byggetillatelse!

"Våtere og villere"
Kommunene kan ikke henvise til noen løse teorier og påstander om at været, som følge av "klimaendringer", blir "våtere og villere". Ansvaret for å vurdere byggegrunn påligger kommunenes tekniske etater like fullt. Alle kommuner er pålagt å foreta risiko- og sårbarhetsanalyser og ta konsekvensen av det de finner. De kan ikke pulverisere ansvaret ved å vise til en generell uttalelse fra NVE om at det er mindre eller større fare for flomskader her og der. Det er i så fall kun en uttalelse i en høringsrunde. Kommunene har et selvstendig ansvar for å gjøre vedtaket - med de konsekvenser som kan komme.
   Det er en grunn til at områder tett opp til et vassdrag ikke har vært bebygget inntil de siste 30-40 årene. "De gamle" i bygda som husker 40-, 50- og 60-årsflommene ville ikke finne på å reise hus og hjem der. Kommunenes tekniske etater har rett og slett vært for kortsiktige, overfladiske og ikke risikobevisste nok - og har sagt ja til bygging.

Sett fra luften
Man burde se på flyfotos over bebyggelsen langs elver og vann i vassdrag tilbake i tid, tiår for tiår. Da vil det være lett å oppdage at nedbygget grunn eter seg nærmere og nærmere elver og større bekker. En annen faktor er generell urbanisering - at selve jordbunnen, tidligere kratt og skog blir belagt med asfalt, betong, belegningsstein som gjør at nedbør ikke synker ned i grunnen, men fosser ned mot laveste punkt i terrenget - og det er ofte vassdrag.
   Så er det lett å  se at elvebredder over tid er blitt steinlagt og vannløpet innsnevret. Det gir mindre plass til vannmengdene etter sterke nedbørsperioder, som alltid vil forekomme i dette landet. Solid oppbygde vollere langs elvebredden eller stranden ødelegger utsikt og gir dårligere estetikk, så det vil folk stort sett ikke ha.
   En tredje faktor er oppbygging av slam, jetéer og andre naturlige hindringer som lokale myndigheter ikke har gjort noe med. Planleggere må alltid ta hensyn til slike forhold i en totalvurdering - alle faktorer sammenlagt, og måle totalsummen oppp mot faren ved 40-, 50- og 60-årsflommene. Som altså noen innbyggere har opplevd.

Er under press
En folkestyrt kommune og deres rådgivende etater, særlig de tekniske, er imidlertid under press fra annet hold: Kommunens innbyggertall vokser, det må finnes nye boligområder. Yngre mennesker vil gjerne ha attraktive tomter, ofte nær vassdrag der det er kort vei bort til sentrum, bygdeveien eller riksveien. Utbyggere i form av entreprenører og byggmestere, eiendomsmeglere og lokale finansieringsinstitusjoner ønsker oppdrag, omsetning og fortjeneste.
   Presset fra disse lobbymiljøene kan være stort, og ikke minst fra private "tiltakshavere" som rett og slett vil bo på et attraktivt sted i hjembyen eller hjembygda. I det store og hele oppfattes de og byggenæringen - også av undertegnede - som positive samfunnsbyggere. Men naturen selv må ha det avgjørende ordet. Risikoen for flom og skader på personer og materielle verdier må veie tyngst.

Står ikke mot presset
Det er utbyggingspresset mange kommuner ikke har klart å motstå. Det må få konsekvenser. For eksempel ved å betale regresskrav. Det igjen fører til økt aktsomhet og andre avgjørelser. Reguleringsplaner og konkrete byggetillatelser er kommunens ansvar - det politiske lederskapets ansvar. Når flommer finner sted flere ganger på samme sted i løpet av noen år eller årtier, bør det heves en advarende pekefinger.
   Gjensidige har helt rett, både moralsk og juridisk, slik jeg ser det. Derimot er jeg usikker på utfallet av anken. Vi er blitt så hjernevasket av unnskyldninger rundt "klimaendringer" og det "våtere og villere" at klare ansvarsforhold er i ferd med å bli utvasket, bokstavelig talt.
   Overordnede beredskapsmyndigheter bør komme sterkere og mer synlig på banen og sammen med regjering og storting sette foten ned for den uansvarlige og lettvinte utdelingen av byggetomter langs utsatte vassdrag.
 

En marxistisk undertone

"Nyheten" om at Trond Giske beskyldes for seksuell trakassering blir både av meg og sikkert mange andre pressefolk mottatt med et skjevt smil og et skuldertrekk. Parti-nestlederens appetitt på AUF-jenter og andre har vært kjent blant mediefolk i årtier. Men hverken avisene eller de såkalte etermedier har løftet ut saken, eller ryktene, før det nå er blitt opportunt gjennom #metoo-kampanjen. For å presisere: Jeg trekker ikke på skuldre eller smilebånd av kampanjen som sådan: Tvert imot var det på høy tid at den så dagens lys. Men Giskes egen rolle er langt fra nytt.
   Hvorfor har ikke noen stått fram tidligere? Fordi så mange har sine svin på skogen, er mitt svar, og at "de mange" tilhører alle politiske miljøer. Også KrF. Det gjør at man har holdt hverandre i sjakk: Hvis du forteller om dette, skal jeg fortelle det jeg vet om deg og dere. Så holder man tett - om hverandre. En form for terrorbalanse.
   I det politiske miljø på et visst nivå, og da sikter jeg først og fremst til presselosjen i Stortinget og hele pressekorpset som "overvåker" regjering, departementer og statlige institusjoner, er det i tillegg et slags halvprofesjonelt fellesskap med flere berøringspunkter enn man liker å nevne høyt. Fjorårets og dette årets debatt om elite kontra folk flest har avslørt det presse-politiske kompleks, det at den såkalte eller selverklærte medieeliten i Norge lever i et lite, konsentrert Oslo-miljø (vi er et lite land i verden) og at det også av den grunn oppstår bånd og nærmest vennskap - iallfall avhengighet: For eksempel vil stortingspolitikere gjerne ha adgang til positive medieoppslag (for seg selv), og mediefolkene ønsker eksklusive historier som andre pressekolleger ikke får først. Det gjøres avtaler, stilltiende eller eksplisitt. En form for gjensidige vennetjenester. Da kan man ikke samtidig brette ut en politikers opptreden overfor det annet kjønn. Da går den vanhellige alliansen dukken.
   For all del: Dette gjelder ikke alle. Jeg kunne nevne flere lysende eksempler på profesjonelle holdninger hos såvel NRK-ansatte som journalister i papirpressen. Men tendensen er der, eller har vært der. I disse dager må pressefolk, TV-journalister og politikere ta seg selv i nakken, tenke over egen opptreden i fortid og nåtid, gjennomføre en "generalforsamling med seg selv" og ta stilling til oppførsel og væremåte for fremtiden.
   Det som har slått meg, er Arbeiderpartiets rolle og reaksjonsmønster de aller siste dagene. For det er forskjell på norske politiske partier. Oslo Arbeiderpartis ledelse har i dag tatt bladet fra munnen, altså sagt rett ut noe man har holdt inne med - av ulike årsaker. Oslo-partiets ledelse snakker nå om en giftig partikultur som har holdt varslerne på avstand og fått dem til å tie - av hensyn til Partiet. Det er interessant at både lederen av det kvinnepolitiske nettverket og den kvinnelige partisekretæren nå er skjøvet i bakgrunnen, og at Jonas Gahr Støre selv har måttet ta affære, forhøre Giske og ordne opp i rotet.
   Jeg som leser fire dagsaviser daglig og følger med på andres oppslag, har bitt merke i Dagsavisens relativt passive rolle inntil de aller siste uker og dager. Nyhetsredaktør Espen Løkeland Stai tok i går et betimelig oppgjør med forholdene i egen bevegelse, først og fremst fagbevegelsen. Men som alle vet, båndene mellom den politiske og den faglige arbeiderbevegelsen er enn så lenge så tette at det nyhetsredaktøren går ut mot, i like stor grad gjelder partiet. Faglig tillitsvalgte har ofte samtidig partiverv og folkevalgte posisjoner.
   Hvorfor overskriften med ordet marxisme? Har den noen relevans? Alle som har lest ideologienes og partienes historie vil gjenkjenne poenget: Partier med en marxistisk fortid vil ha en tendens til å tenke fellesskap og solidaritet og "partiets beste" i større grad enn partier med en mer liberal profil der ytringsfriheten og høyden under taket er mer vektlagt. Solidaritetsbegrepet stikker dypt. I en periode gjaldt slagordet "alt for Partiet". Man undertrykket egne synspunkter og standpunkter for å kunne stå samlet utad. Når gruppemøtet har tatt et standpunkt, skal man være sterk for å gå imot offentlig eller stemme ut fra egen overbevisning.
   Dette har jeg observert i flere tiår, både fra pressebenken og som lokal- og regionpolitiker som pensjonist. Reaksjonsmønsteret fra Arbeiderpartiet på riksplan i disse dager er helt i tråd med den kulturen som har vært vant til at "noen har snakket sammen", og at en partielite tar avgjørelser, forlanger lojalitet og disiplin. Samhold gjør sterk. "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten". Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet har sikkert vært under press. "Man må ikke la rykteflom skade partiet".
   Kanhende er de tider over med #metoo-kampanjen og de siste timenes medieoppstyr rundt Arbeiderpartiets nestleder.
 

En merkelig vinkling

De siste dagene har en spesiell sak versert i mediene, inklusive de sosiale: Pasienter ved Radiumhospitalet må vente i timesvis før det dukker opp en bestilt taxi. Det sliter selvsagt både fysisk og psykisk på mennesker som har problemer og lidelser nok fra før.
   For å informere almenheten om saken, gjør NRK Dagsrevyen en merkelig øvelse: Man hanker inn en stortingsrepresentant for Senterpartiet som selvsagt har meldt seg til tjeneste. Kritikken retter seg mot hospitalets ledelse og mot en udefinert "myndighet". Dette må det ordnes opp i! En taxisjåfør blir intervjuet. Han får stotret fram at nei, slike reiser får de så lite betalt for at de unnlater å stille seg til tjeneste for en tur. Andre typer transportoppdrag gir mer klingende mynt i kassa.
   Saken er at Radiumhospitalet har lagt ut en avtale om pasientreiser til offentlig anbudskonkurranse, helt etter regelverket. Norges Taxi og Christiania Taxi leverte inn anbud og fikk tilslaget. Avtalen trådte i kraft. De to taxiselskapene er både juridisk og moralsk forpliktet til å oppfylle den.
   Men så virker det som om sjåførene rett og slett nekter å følge opp. Da er dette et internt problem mellom Norges Taxi og Christiania Taxi på den ene siden og de "løyvehavere" de har knyttet til seg på den andre. Det er ikke hos Radiumhospitalets ledelse ansvaret ligger.
   Likevel virker det som om NRKs og Senterpartiets agenda er å rette kritikken og legge ansvaret på hospitalet, formodentlig fordi prisen for turene ikke synes høy nok til at løyvehaverne er interessert. Sjåførene driver en form for sivil ulydighet mot sine selskaper og sine forpliktelser.
   Både moralsk og rettslig må selvsagt Radiumhospitalet nå iverksette straffegebyrer etter avtalen og forlange at avtalepartnerne på den andre siden av bordet leverer de tjenestene de har sagt de skal gi. De behøvde jo ikke levere inn sine anbud, men de gjorde det. Altså fanger bordet.
   Og internt i taxiselskapene som ikke har "kontroll" over egne medlemmer, må det ryddes opp. Kanskje kan en anmodning til de rette myndigheter om å frata ulydige sjåfører løyven være veien å gå? Om problemet ikke løses raskt, vil Radiumhospitalet - og andre sykehus som måtte være i samme situasjon - bli tvunget til å innføre andre ordninger, enten med egne innleide biler eller ved økt bruk av frivillighetssentraler. Taxinæringen mister en vesentlig del av sitt økonomiske grunnlag. Men det er til pass for sjåfører som ikke oppfører seg.
   Så får de heller ta et internt oppgjør med sine selskaper, forsøke å fjerne dem som har sagt ja til avtalen de misliker og be om nye forhandlinger ved avtalens utløp. I mellomtiden er det vanlig kutyme at man forholder seg til inngåtte løfter og avtaler.
   Pasientene skal ihvertfall ikke lide som konsekvens av den situasjonen som er oppstått.

Elendig politisk håndverk

Det står dårlig til for opposisjonen i Stortinget om dagen. Arbeiderpartiet klarer ikke å løfte seg fra et frustrerende valgresultat. Poll of polls viser borgerlig flertall i nasjonalforsamlingen og blant folket. Analyser forteller om flukt av LO-medlemmer til Høyre over tid. Deler av «arbeiderbefolkningen» forlater venstresiden, og nå begynner en og annen røst internt også å løfte seg mot elitestyret av partiet. Vanlige, men politisk interesserte slitere når ikke opp i tetsjiktet lenger. Akademikerne og de politiske broilerne har bitt seg fast. Kontakten med grasrota er ikke hva den var. Det virker som man ikke lenger er så opptatt av hverdagsmenneskene i hverdags-Norge. «Spillet» har tatt over plassen for konstruktive alternativer. Med noen unntak, ett av dem er forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Patetisk kritikk

Den siste patetiske kritikken av Erna Solberg er at hun ikke kjapt nok har stablet på beina «en ny regjering og en ny plattform», det vil si at Venstre ikke for lengst har inntatt statsrådsplasser i regjering. Det er Senterpartiets Marit Arnstad som er hardest i kritikken her. Hun er utålmodig. Hun mener opposisjonen har opplevd en «bortkastet politisk høst». Politikken er satt på vent, sutrer hun og Jonas Gahr Støre. Situasjonen er visstnok «unormal».

Tull og tøys! Et flertall på Stortinget er blitt enig om neste års statsbudsjett. Det gir føringer for flere år fremover og utgjør minst ni tiendedeler av det som kan kategoriseres som «politikk». Statsministeren selv tar den tiden regjeringen og Venstre trenger for å finne en felles plattform. Det haster ikke. Landet har en meget styringsdyktig regjering. Konturene av en ny sammensetning vil vi først se over nyttår. I mellomtiden understreker hun den blå-blå regjeringens viktigste prosjekter: Gjøre velferdfssamfunnet mer robust, skape flere jobber for dem som står utenfor arbeidslivet, videreføre viktige reformer som Nye Veier AS, nærpolitireformen, jernbanereformen som skal skaffe oss en mer effektiv og serviceminded kollektivtrafikk på spor, og kommunereformen som slett ikke har nådd endestasjonen. Alle disse reformene som Støre og Arbeiderpartiet i valgkampen ville reversere. Erna Solberg peker helt korrekt på at Arbeiderpartiet ikke er noen pådriver for modernisering av Norge, men en sinke, nærmest en museumsvokter.

Tidenes budsjett

Til Støres innbitte angrep sier hun, tålmodig og smilende, at det Ap-lederen kaller bortkastet tid, er tidenes budsjett til samferdsel, flere lærere til tidlig innsats, kortere helsekøer og mer til forsvar og politi. Apropos Forsvaret: Gjennom et forlik som Senterpartiet og SV ikke er en del av, blir det fortsatt militære helikoptere på Bardufoss, flere HV-soldater og sannsynligvis innleie av stridsvogner til hærens bruk inntil investeringsbudsjettene kan gape over denne viktige materiellanskaffelsen. Utviklingen går støtt og stadig mot oppfyllelsen av NATOs mål om to prosent av nasjonalproduktet til forsvaret av landet.

Jeg noterer at Senterpartiet har nådd formtoppen og mister oppslutning. Det vil det nok fortsette å gjøre i løpet av neste år og 2019, rett og slett fordi de reformene partiet er innbitte motstandere av, da vil begynne å få effekt. Nærpolitireformen vil gi oss flere rullende lensmannskontorer i distriktene til erstatning for det ene stedfaste kontoret med begrenset åpningstid. Kommunesamenslutningene vil vise oss flere robuste kommuner som er i stand til å oppfylle forventninger om tjenestetilbud til innbyggerne. De ytterst få sære småkommunene som vil vende tilbake til «sånn som det var før» vil ikke rokke ved hovedinntrykket av en overmoden, betimelig endring i kommuneforvaltningen.

Spådommer til skamme

Både her og når det gjelder Senterpartiets øvrige nærmest reaksjonære holdninger til et moderne Norge i nødvendig omstilling, vil de dystre spådommene bli gjort til skamme. Det siste halmstrået til Senterpartiet – mange flere HV-soldater og flere «moer» som distriktspolitisk virkemiddel - er avvist av et overveldende flertall på Stortinget, samtidig som flertallet har vist kompromissvilje og delvis oppfylt Sps krav. Det var smart og tar brodden fra kritikerne.

Selvsagt vil opposisjonen fortsette med å lokke og lure Kristelig Folkeparti over til seg i en del saker, for å skape flertall mot Solberg-regjeringen. Hareides parti ligger med brukket rygg og er nærmest blitt et slags bevis på et liv etter døden, mens det regjeringsvennlige Venstre holder godt stand på meningsmålingene. Som Dagsavisens Arne Strand uttrykker det: «Venstre er over sperregrensen på fire prosent tredje måned på rad. Partiets velgere er med andre ord ikke misfornøyd med at partileder Trine Skei Grande forhandler om en plass i regjeringen med Erna Solberg og Siv Jensen.»

Fattig trøst

Det har liten relevans når den samme Arne Strand trøster seg med historiske eksempler på at Arbeiderpartiet har løftet seg fra lav oppslutning før. Vi er ikke i 2005, 2009 eller 2013. Senterpartiet og SV kan ikke redde et rødgrønt flertall når Arbeiderpartiet selv mister så mange velgere. Jonas Gahr Støre vil heller ikke klare å redde situasjonen ved å omfavne de to og legge om kursen til venstre. Da vil Arbeiderpartiet lekke enda mer mot sentrum og høyre.

Med Venstre i regjering vil det bli enklere for Erna Solberg å styre Norge. Grunnlaget blir utvidet og forsterket. Det er dessuten resultatene av en felles, omforent politikk som vil være avgjørende for velgerne. Ikke hvem som samarbeider.

Noen forstår åpenbart ikke spillet

Det er god grunn til å peke på det demokratiske underskuddet som småpartier på vippen skaper med sin utpressingspolitikk overfor store velgergrupper som står dem nær, særlig når statsbudsjettet skal vedtas. Både Venstre og Kristelig Folkeparti er i posisjon til å presse, true, skrike og sutre for å oppnå sine krav. Alle som ønsker et større og dypere sugerør ned i statskassa heier og jubler. De fire partiene som satt sammen i forhandlinger om budsjettet denne gangen, kom likevel raskere til enighet enn i tidligere runder. Forklaringen er åpenbar: Venstre snuser på regjeringsdeltagelse og ønsket ikke å provosere mer enn nødvendig, KrF vet at et svakt sperregrenseparti ikke kan gå alt for langt samtidig som partiets ledere må kunne forsvare det selvvalgte utenforskapet i opposisjon. Var det egentlig en seier? Men er det som særlig KrF «oppnådde» gjennom budsjettforhandlingene noen stor seier? Mediene, særlig den sosialdemokratiske pressen, later som om det er tilfellet. Men slik foregår ikke det politiske spillet i dagens Norge. Når en mindretallsregjering skal legge frem et budsjettforslag, har man selvsagt de kommende forhandlingene i tankene. Budsjettet blir utformet «stramt», men utfallet er sånn noenlunde tenkt ut på forhånd. Høyre og Frp vet inderlig godt hva de to tidligere støttepartiene vil søke å nullstille, øke bevilgningene til eller endre. Ved å lage noen kutt på områder som smerter Venstre og KrF, gir man åpning for en febrilsk aktivitet fra deres side. Masse energi blir brukt på å tette de hullene budsjettforslaget inneholder, slik at de gjennom oppnådde endringer kan utrope seg til seierherrer/kvinner overfor egne velgere. En håndsrekning Det er en gest, en stilltiende håndsrekning til Venstre og KrF, et knep. Mye tyder på at Erna Solberg er godt fornøyd med resultatet, og kan leve videre til neste korsvei. Da er muligens Venstre «innenfor», og det blir lettere å håndtere Kristelig Folkeparti fordi Venstres egne særinteresser er ivaretatt alt i det omforente budsjettforslaget som legges frem tidlig i oktober. Jeg ser at for eksempel Dagsavisen utroper budsjettforliket som et bevis på at KrFs valg av opposisjonsrolle er klokt, at partiet kan oppnå mye mer utenfor enn å gå i regjering. Arbeiderpartiets hofforgan støtter «splitt og hersk»-taktikken til Støre. Men når avisens lederskribent mener at Hareide med sin lærernorm-seier skroter Høyres skolepolitikk, smiler jeg bare i skjegget. En fornuftig skolepolitikk er langt mer enn en lærernorm. Sannsynligvis har den blå-blå regjeringen på forhånd innsett at normen ikke var til å unngå. Har ansvaret for konsekvensene Kristelig Folkeparti har med normen – som egentlig dreier seg om fagforeningsstrev, ikke et spørsmål om bedre undervisning i skolen – i realiteten overtatt ansvaret for konsekvensene av normen. Ingen norsk forskning bekrefter at flere lærere fører til økte kunnskaper eller mindre frafall i siste del av skoleløpet. Det er en teori, en påstand. KrF`s leder forsvarer sitt standpunkt med at «lærerne er for det, foreldrene er for det, elevene er for det». Så da må det vel være riktig? Standpunktet og påstanden er ren populisme, man søker å oppnå popularitet i utvalgte velgergrupper. Norske Kommuners Sentralforbund var og er imot lærernormen fordi den begrenser det lokale selvstyret og legger hindringer i veien for en fornuftig, lokalt tilpasset skolepolitikk. Man kan ikke lenger sette inn lærerressurser der lokale skolemyndigheter vet skoen trykker, for eksempel i skoleklasser med identifiserte kunnskaps- eller adferdsproblemer – selv om de er små. Lærerne blir fordelt etter en byråkratisk og firkantet formel. Distriktene mister lærere En annen konsekvens blir sannsynligvis at kvalifiserte lærere i distriktene nå ser en åpning til å søke jobber i de store byene, spesielt på Østlandet, der hundrevis av nye lærerstillinger skal opprettes som følge av normen. Det er nemlig her de store klassene finnes. De små kommunene vil tappes, elevene der vil få flere ukvalifiserte lærere. Hvorfor? Fordi det for tiden ikke utdannes nok lærere, og denne mangelen vil bli mer og mer følbar i tiden som kommer. Hva med 1.000 flere kvoteflyktninger som KrF også fikk til? Selvfølgelig har Erna visst om på forhånd at det kravet ville komme. Så setter man det opprinnelige tallet i budsjettforslaget så lavt som mulig. KrF kan briske seg med en humanitær seier, og antallet ble omtrent slik regjeringen på forhånd har regnet med. Opposisjonen på Stortinget utroper dette som nok et «nederlag for Sylvi Listhaug». Tull og tøys. Tallet 2.120 flyktninger er helt sikkert innenfor det akseptable for regjeringen. Upopulær inndekning Slik kan man gå gjennom politikkområde for politikkområde. Siden Venstre og KrF må opptre «ansvarlig», måtte de også finne dekning for de tilsynelatende økningene, og falt ned på den vanlige lettvinte løsningen med avgiftsforhøyelser. Med forhøyet sukkeravgift vil de to partiene nå få skylden for økt import og mer grensehandel av søte godsaker, og uten at folkehelsen blir forbedret. Deler av den norske næringsmiddelindustrien vil lide, mens svenskene jubler. Dumt, men det er altså slik Venstre og KrF vil ha det. Høyre fikk igjennom reduksjon i «maskinskatten», det vil si litt mindre inntekter for en del kommuner fra eiendomsskatten, mens de samme sutrekommunene får kompensasjon. Da kan de fortsette sitt glade og oppblåste liv uten å måtte tvinges til å effektivisere, modernisere og sette tæring etter næring. Men det er bra for bedriftene og arbeidsplassene at skatten ble senket. Venstre opp, KrF stabilt lavt Omtrent samtidig som dette skrives, viser siste politiske meningsmåling at Venstre går litt frem fra et byks etter valget. Det har helt sikkert sammenheng med viljen til å søke regjeringsmakt. Til tross for sine «seire» rundt budsjettet, er jeg ikke overbevist om at KrF vil tjene på sin opposisjonsrolle utover høsten, særlig etter en eventuell regjeringsutvidelse partiet har valgt å ikke være en del av.