Hemmelig meg her og hemmelig meg der

Helt som forventet jakter nå deler av mediene på «skumle» forbindelser mellom de nye statsrådene og lysskye bindinger fra en nær eller fjern fortid. Kravet om at landbruksminister Sylvi Listhaug skal offentliggjøre navnet på sine oppdragsgivere i PR-selskapet First House er særlig høylytt i Dagsavisen, de rødgrønnes tidligere regjeringsorgan og nå et furtent talerør for den tilsvarende opposisjonen.

   Kravet er selvsagt helt urimelig og ulogisk. Ikke bare i PR-bransjen, men i store deler av arbeids- og næringslivet har arbeidstagerne underskrevet på taushetsplikt om kunder, interne økonomiske tall og planer samt porteføljer. Hva skal advokatene si, som har nøyaktig den samme sekretessen å forholde seg til? Eller bankfolk der beskyttelse av kundeforhold er et enda mer delikat tema? Skal advokater og bankfolk utelukkes fra statsrådsposter i dette landet?

Psyke dem ned

Motivet bak det harde skytset har ingen ting med det prinsipielle å gjøre, det dreier seg ganske enkelt om å svekke de nye statsrådenes omdømme og «slite dem ned» psykisk alt i starten. De vil ikke lykkes, men i mangel av noe bedre, prøver de så godt de kan.

Landbruksministerens habilitet er godt ivaretatt ved at hun har levert kundelisten til departementsråden. Om hun ikke selv erklærer seg inhabil i saker der hun møter seg selv i døra, vil det statlige byråkratiet minne henne på regelverket og varsle statsministeren. Habiliteten er godt ivaretatt.

   Selv håper jeg at landbruksministeren har hatt en eller flere av de store matvarekjedene som oppdragsgivere de siste årene. Det har i så fall gitt dyp innsikt i bransjen, slik at hun lettere vil kunne håndtere spørsmål som har med prisfastsettelse, maktforhold og personlige relasjoner i landbrukssamvirket å gjøre. For at slike forbindelser finnes, er det ingen tvil om. Egentlig burde noen i mediene nå gå nøye gjennom samtlige samvirkeorganisasjoners styrende organer og finne forbindelsene til Bondelagets og Småbrukarlagets ledere både sentralt og lokalt. Vi kan hekte på Senterpartiet også i den forbindelse. Alt er jo åpen informasjon, ikke sant?

Hadde helt rett

Mens vi er inne på det: Høyres finanspolitiske talsmann, Svein Flåtten, hadde helt rett da han i valgkampen ikke uten videre ville varsle full reversering av ostetollen som den rødgrønne regjeringen innførte over natta. Med et slikt skyhøyt importvern, til fortrengsel for varer fra EU-land som sliter og fra fattige utviklingsland, trenger vel ikke bøndene ha fullt så store landbrukssubsidier i form av cash gjennom landbruksavtalen, vel? Alt henger sammen med alt.

Dagligvarekjeder som Rema 1000 opererer i flere land enn Norge, og får råvarer og halvfabrikata fra blant andre Danmark og Sverige. Dermed kan kjeden sammenligne innkjøpspriser med de norske bøndenes og næringsmiddelbedriftenes prisforlangende. Svaret er av stor betydning for norske forbrukere, som betaler alt for mye for den maten som har norske bønder som kilde.

Ikke noe eksempel

Apropos de avisene som skriker mest høylytt om åpenhet. Hvor stor er egentlig åpenheten i for eksempel Amedia? Medarbeiderne der undertegner taushetsløfte om «bedriftshemmeligheter» helt på linje med næringslivet forøvrig. Norsk presse går ikke foran med noe godt eksempel.

   I siste nummer av journalistenes eget organ, «Journalisten», pirker redaktør Helge Øgrim bort i denne tingenes tilstand og advarer mot å være for kjepphøye i mediehusene. Han skriver blant annet i forbindelse med en storstilt PR-kampanje mediebedriftene skal sette i gang neste år for å bedre pressens omdømme: «Mediefolk overdriver ofte sin egen verdi for samfunnet og tegner et selvbilde som kolliderer med det inntrykk andre har av innholdet. Samtidig er mediene mer lukket enn mange av institusjonene vi retter søkelys mot.»