Endelig skjer det noe - men nok?

Det var oppløftende å lese at US Cyber Command, som har til oppgave å forsvare og beskytte USAs forsvar mot dataangrep og digitale trusler, før mellomvalget til Kongressen skrudde av nettet i den russiske hackerfabrikken "Internet Research Agency" i St. Petersburg. Det kan sees på som et forkjøpsangrep.
   Det russiske IRA er en beryktet trollfabrikk som driver bevisst påvirkning og digital hets mot  vestlige land. Trollfabrikken har, som i mange andre tilfelle, bånd til Kreml, selv om den formelt er eiet av en enkeltstående oligark. Internet Research Agency har stått sentralt i etterforskningen av den russiske inngripen i valgkampen i USA i 2016.

Stengte nettet
Noen timer før fjorårets mellomvalg klarte altså amerikanske militærhackere å stenge nettet til inntrengerne fra St. Petersburg. Ansatte i trollfabrikken klaget over stengningen i intern kommunikasjon som amerikanerne snappet opp. Det var et bevis på at mothackingen var en suksess. Amerikanske medier omtaler nå cyberaksjonen som en advarsel til Putin-Russland om å slutte med angrepene og innblandingen via internett mot vestlige demokratiske valgkamper.
   Amerikanerne har til nå vært tilbakeholdne med å gå til motangrep - ikke fordi de ikke har kapasitet nok til å gjøre det, men for at ikke russerne skal få kjennskap til hvilken ugagn USA kan svare med. Det gjelder å ikke vise kortene i utrengsmål, men avvente de store cyberangrepene - når det virkelig blir alvor.

Anklager navngitte russere
Både spesialagent Mueller og FBI har levert en rekke rettsdokumenter som klart peker mot Internet Research Agency i St. Petersburg. Flere ledere i selskapet er stevnet. De vil selvfølgelig ikke møte i noen amerikansk rettssal, men de rettslige anklagene kan være plagsomme nok, særlig for personer med høy status og prestisje som ynder å forlate Russland på hyggelige turer til Vesten. Resepten på innblanding i amerikansk demokratisk debatt har dreid seg om blant annet fake news rundt innvandring, våpenlover, sørstatsflagget, nasjonalsangen, rasisme og homofili-saker, melder Aftenposten.
   En av metodene er å plante inn i amerikanske velgeres bevissthet raljerende og harselerende karakteristikker av personer. Man ønsker å undergrave USAs selvtillit, skape enda større splittelse i befolkningen og "vise" at demokratiet ikke er så fantastisk. Slik virkeligheten for så vidt er daglig i Russland selv. Men her gjelder det å vise at "de andre er ikke noe bedre".
   Litt patetisk blir det når en Kreml-talsmann hevder at det stakkars Russland er utsatt for en flom av digitale angrep fra amerikansk territorium.

Elektronisk krigføring mot Norge
Over til den dagsaktuelle trusselen i Norge: Vi har nå fått vite, og bevisene er tindrende klare, at russerne driver skjult elektronisk krig mot Norge. Det skjedde både under den store NATO-øvelsen Trident Juncture og i perioder da forholdene var "normale". Russerne hadde ikke selektert typisk militær kommunikasjon, men angrep like godt hele det satelittbaserte GPS-systemet, noe som gjorde at kommunikasjonen i vanlig sivil flytrafikk og redningstjeneste ble slått ut. Senere har man gjettet på at den elektroniske jammingen også var rettet mot prøveboring etter olje og gass på norsk sokkel i Barentshavet, hvor forøvrig russerne også opererer.
   Uansett står vi overfor en stor og alvorlig utfordring: Russerne tester ut sitt angrepspotensiale i cyberspace. De har utviklet spesialutsyr for det, utstyr som er lett å flytte på. Og de opererer kloss opptil norskegrensen akkurat når det passer dem. Fortsetter denne utviklingen, vil Norge få alvorlige problemer med vanlig lufttrafikk som betyr så mye for nordmenn i Finnmark. Og vår virksomhet i den økonomiske sonen.

Forstår bare ett språk
Dette er en aggressiv adferd som må tas alvorlig. Russland gir aldri etter for argumenter, oppfordringer til fred og fordragelighet eller ønsker om tillitsfullt samarbeid. De forstår bare maktens og overmaktens språk. Føler de at motangrep vil skade dem selv i sterk grad, vil de tenke seg om, ellers fortsetter de nøyaktig som før, eller de fristes til enda mer i krigersk eskalering. Hensikten er å skremme, skape frykt og gjøre nordmenn svake og ettergivende.
  Derfor må Forsvaret, alene eller gjennom NATO, skaffe seg - og bruke - samme type utstyr. Ikke som "flexible respons", altså like for like, men trappe opp motangrepene til et nivå som gjør russerne selv nervøse. En cyberkrigens terrorbalanse.

Terrorbalanse i cyberspace
Jeg har sammenlignet situasjonen med atomtruslene før: Øst og Vest har atomkapasitet nok til å utslette hverandre, men ingen tør å bruke kjernefysiske våpen fordi det ikke har noen hensikt så lenge motstanderen kan utslette dem selv. Det er ingen hyggelig situasjon, men bedre enn "varm krig". For den garanterer full utslettelse på en ubeboelig klode.
   Russerne forstår bare ett språk. Det ligger i kulturen, under huden. En russer ser seg alltid over skulderen: Hvem har makten, hvem må jeg passe meg for, hvem må jeg være venner med eller ihvertfall ikke provosere?

Et farlig folkelig kompleks
Samtidig er den jevne russer stolt over sitt lands historie og særlig seieren over Hitler under annen verdenskrig. Han og hun tror fremdeles at Vesten i de senere år har "innringet" Moder Russland og truer fedrelandet. Myndighetsstyrte medier hamrer dette budskapet inn uten motfortestillinger. Den fattige russer (det er desidert flest av dem sammenlignet med velstående vesteuropeere) må ha en slags psykologisk kompensasjon for underlegenheten og kompleksene: En aggressiv selvhevdelse som gir seg uttrykk i militær styrke og evne og vilje til å bruke militær makt mot verden forøvrig. Den jevne russer er tilfreds når "fiendene" i vest frykter Russland. Det er forståelig, men farlig. Og det er her Vesten må stå fast og ikke la seg påvirke.
   Også av denne grunn var militærhackingen av Internet Research Agency et lyspunkt. Jeg håper den amerikanske hackingen fortsetter og utvides. USA bør ha fått nok av innblanding i demokratiske prosesser, og nå bør også Norge si stopp. Nok er nok.

Avskyen for rikdom

"Når alle har lyst til å bli rike - hvorfor er det da så galt at noen er blitt det?" spurte en klok og farverik mann for flere tiår siden.
   Det er en seiglivet marxistisk myte at de fattige er fattige fordi noen er rike. I middelalderens samfunn kunne påstanden ha en kjerne av sannhet i seg, men ikke i moderne velferdssamfunn som det norske. Det er en falsk legende, men det virker som at Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre faktisk tror på den. Argumentasjonen hans, de drabelige svingslagene mot regjeringen, baserer seg helt og holdent på den politiske og ideologiske påstanden om økende forskjeller og ulikhet, som han håper skal bli kommunevalgets og det kommende stortingsvalgets snakkis.

Snakk om det positive
Han vil ikke lykkes - om da ikke main stream media og alle de betalte propagandistene i diverse venstrepartier og radikale fagforeninger klarer å overdøve meningsmotstanderne. I de sosiale medienes glanstid vil de ikke lykkes der heller. Nå er det for mange alternative nyhets- og kommentarkanaler der ute.
   I virkeligheten er det ikke nødvendig å imøtegå alle de lettbente påstandene, men tie propagandaen i hjel, sitte stille i båten og heller minne om alle de positive trekkene ved samfunnsutviklingen. For de er mange og langt viktigere. Folk flest er ikke dummere enn at de observerer hva som faktisk skjer. Støre er i ferd med å gjøre eksakt samme feil som i stortingsvalgkampen i 2017: Snakke om nasjonal krise når alle piler pekte oppover. I stedet for å snakke Norge ned, burde han og andre på venstresiden glede seg over fremskrittene og forbedringene. Det er dem folk flest opplever.

Fattigdom oppleves forskjellig
For svært mange der ute føler ikke at de er blitt fattigere, eller at ulikheten vokser dem over hodet. Opptil halvparten av dem som er blitt kategorisert som fattige (familier med vedvarende lavinntekt) svarer i undersøkelser at de slett ikke vedkjenner seg fattigstemplet. De oppfatter seg ikke som fattige ofre for rikingenes makt, overgrep og vanstyre.
   Selvsagt har det noe med bakgrunnen til mange fattige å gjøre: En brorpart av dem som nå rubriseres som fattige, har innvandrerbakgrunn og kommer fra så tilbakestående land at tilværelsen i Norge fortoner seg om himmelrike på jord. De føler seg rett og slett velstående her, for de sammenligner seg naturlig nok med dem som ble igjen i hjemlandet.

Stabil andel
De ti prosent rikeste her i landet betaler hele 40 prosent av skattene. Det er samme andel som for tredve år siden. Vårt progressive skattesystem sørger for det, og Norge og nordmenn har levd godt med denne form for beskatning. Vi er et av verdens aller "likeste" land.
   Arbeiderpartiet og Støre tåkelegger noen viktige fakta: Det er ikke de rikeste personlige skatteyterne som har fått en viss begrenset skattelette, men de selskapene, de bedriftene og arbeidsplassene de eier og leder som har fått lavere skattebyrde. De som investerer, bruker midler til forskning, innovasjon og produktutvikling - og skaper flere arbeidsplasser i mange næringer og i alle landsdeler, i byer så vel som i distrikter.

Skape, ikke skatte
Arbeiderpartiet vil skatte mer, Solbergregjeringen vil skape mer. Støre vil skru til skatteskruen, Erna Solberg vil gjøre mer direkte for de fattige. Ikke ved å kvele dem som legger gulleggene, men ved å bruke målrettede og treffsikre tiltak i form av gratis kjernetid i barnehavene, en bred front av integrerings- og inkluderingstiltak, gulrøtter for å lokke flere innvandrerkvinner (og andre marginaliserte grupper) ut i arbeidslivet. Legge til rette for at det blir to med arbeidsinntekt i en familie i stedet for bare én. Sette inn større ressurser i barnehaver og skoleverk slik at alle får et best mulig utgangspunkt for jobber, inntekt og karriere.
   Det er faktisk det som skjer akkurat nå. Det skapes mer, verdiskapingen i det norske samfunnet øker. Det blir stadig færre arbeidsledige, og sysselsettingsgraden øker - også blant utsatte ungdomsgrupper. Vi har ikke hatt lavere ledighet på ti år. Utviklingen går i riktig retning. Den største forskjellen i Norge er mellom de som har og de som ikke har jobb og arbeidsinntekt.

Ulikheter kan reduseres
Et annet 40-prosent-tall: Når vi tar hensyn til at skattesystemet for lønnsinntekter (progressivt) og kontantoverføringer til personer og hushold som har en utjevnende effekt, reduseres den opprinnelige ulikheten med 40 prosent. Når man deretter tar hensyn til effekten av gratis og sterkt subsidierte offentlige tjenester (de nevnte eksemplene barnehave, skole, helse og utdanning), reduseres ulikheten med ytterligere 20 prosent.
   Man kan i teorien skatte folk i hjel for begrense ulikhet, men er det fornuftig? Husk at "de rike" som eier bedrifter - store og små - holder næringer og lokalsamfunn oppe. Det dreier seg ikke om større personlig forbruk når skatten reduseres, men større armslag for verdiskaping - som vi alle tjener på.

Hjelp til dem som sliter mest
Solbergregjeringen har vært dyktig til å konsentrere innsatsen om dem som sliter mest - på skolebenken, i yrkeslivet, på de sosiale arenaene. Det skjer for eksempel ved nettopp redusert foreldrebetaling i barnehavene. Særlig har utsatte barn stor nytte av å gå i barnehaver med høy kvalitet. De utvikler blant annet et bedre språk, noe som gir bedre grunnlag for at man fullfører videregående, her har forskerne funnet en sammenheng.
   Målet kan ikke være å gjøre alle absolutt like, men gi muligheter til alle. Den enkeltes evner og valg må være avgjørende. Den absolutte likhet er noe Støre neppe heller ikke tror på, han bare virker slik. Det er inntektsutvikling for hele befolkningen, følelsen av at det går bedre år for år, som avgjør folks syn på saken, ikke hakkespett-tirader om "at utviklingen går i feil retning". For det gjorde den også i de fire årene Jonas Gahr Støre satt i regjering - etter hans egen definisjon.

Ikke kamp mot rikdom
Kampen mot fattigdom er ikke, og bør ikke være, en kamp mot rikdom. Der finnes mange årsaker til at noen ender i fattigdom. Det kan være rus og psykiatri (som det jobbes knallhardt med fra regjeringens side), det kan være kriminalitet, det kan være innvandrerbakgrunn med lavt utdanningsnivå i forhold til kravene i et moderne industri- og velferdssamfunn. Det kan være holdninger som går i arv.
   Ingen ting av regjeringens politikk er "skjønnmaling". Solbergregjeringene har ikke lagt glassur over problemene, men avdekket dem, vært ærlig på utfordringene. Ingen skal måtte forbli i fattigdom. Alle skal få en sjanse, ja, en ny sjanse dersom utgangspunktet er dårlig.
 

Har noen andre skylden for alt?

Den tragiske ulykken i tunnelen på Filipstad i Oslo har hatt bred dekning i mediene, og debatten om årsaker og "skyld" er så smått begynt å rulle etter at omfanget og alvoret har sunket inn. Flere spør seg: Hvordan kunne det skje? Hva var de unges hensikt med å klatre over gjerdet og bevege seg inn i togtunnelen? Hva hadde de der å gjøre?
   Normalt betyr eksistensen av et gjerde noe. Det kan markere privat eiendom, det skal kanskje holde beitende dyr borte fra bebyggelse eller dyrket mark, det kan markere at det innenfor gjerdet er ulovlig eller farlig å oppholde seg.
   Militære områder er som regel markert med forbudtskilt, drikkevannskilder kan være beskyttet med opplysningskilt - og for eksempel høyspentledninger, transformatorer og lignende installasjoner har gjerne tydelige advarsler og fysiske stengsler.
   Men gjerder kan også oppfattes som en "utfordring", pirre nysgjerrigheten eller tenne lysten til å forsere dem. Blant gutter i en viss alder er det ikke uvanlig at man hisser hverandre opp til å gjennomgå vågale "manndomsprøver".
   Så er spørsmålet: Skal det aldri dreie seg om personlig ansvar i slike forbindelser? Er det alltid deres skyld som ikke har reist gjerdet høyt nok eller forsynt det med piggtråd? Skal for eksempel Bane NOR eller politiet daglig overvåke gjerder mot skinnegang og sørge for at alle hull som blir klippet opp blir reparert omgående?
   Avisoverskrifter som denne er typiske rundt den tragiske ulykken på Filipstad: "Lett å komme inn i tunnelen", "Er sikringen god nok?" Spørsmålene er relevante. Men ville et høyere gjerde eller fareskilt for hver femte meter ha stanset ungdommene fra å entre et ulovlig område? Tunnelen der togene snur, er teppelagt med tagging. Ingen vet foreløpig eksakt hva de tre hadde der å gjøre, hvilke planer de hadde. Men mye tyder på at hensikten kan ha vært å tagge. Det er i seg selv ulovlig og et ufyselig onde, særlig når den går ut over for eksempel estetikken på utsiden av passasjervogner.
   Så stilles man overfor det store spørsmålet: For å komme i kontakt med høyspentstrømmen måtte man klatre 5,5 meter over bakken. Visste man ikke at det var livsfarlig? Tja, tenåringer burde vel vite dette?
   Den prinsipielle problemstillingen er denne: Er det alltid noen andres skyld at det skjer alvorlige ulykker av denne karakter? Er det "systemet" eller i siste instans "samfunnet" som skal lastes og kritiseres, og ikke den som har oppsøkt faren eller gjort en fatal feilvurdering?
   Vi har hatt flere tragiske jernbaneulykker i Norge der årsaken har vært menneskelig feilvurdering, personlige feil eller rett og slett slendrian. Men i vårt samfunn er det sjelden at enkeltpersoner som har begått en feil, blir tiltalt og straffet. En hærskare av instanser, særlig fagforeninger og mediesynsere er straks på plass for å påpeke at "systemet" har sviktet. Den enkelte har ikke gjort noe galt, men systemet var ikke idiotsikkert.
   Slik kan vi egentlig gå igjennom mange samfunns- og arbeidsområder. Vi lever i en risikofylt verden. Det er derfor vi har en så streng arbeidsmiljølov, der HMS-flagget er heist høyt på stanga.
   Systemet kan altså ha vært en årsak eller være del av en årsakssammenheng.. Forebygging er et ansvar hos arbeidsgivere og faginstanser. Likevel: Er vi kommet så langt at personlig ansvar skal pulveriseres fullstendig og avskaffes som forklaring? Når en pilot gjør en fatal feil og flyet styrter, er det dobbelt tragisk. Vi ser at havarikommisjoner demper inntrykket av skyld og ansvar, av hensyn til pårørende. Mediene gjør det samme. Det bør vi akseptere.
   Jeg synes likevel at vi skal holde fast ved regelen om at du er ansvarlig for det du gjør. Den som har fornuften i behold og vet noe om mulige konsekvenser, har et ansvar. Det betyr ikke at noen personlig bør henges ut eller fordømmes. Men ulykken på Filipstad bør også være en påminnelse til unge mennesker om at brudd på sikkerhetsforskrifter og tekst på skilt er noe å bry seg om, ta hensyn til og respektere. At et gjerde betyr noe.

Den vanskelige balansen

For en tidligere NRK-ansatt gjør det til tider vondt å observere hvordan statskanalen, som får sine lisensinntekter gjennom vedtak i Stortinget og som har et livsviktig samfunnsoppdrag, ikke alltid lever opp til idealer og forventninger.
   Der finnes så mange eksempler på skjev og ubalansert fremstilling av omstridte temaer og enkelthendelser at det nesten er umulig å ramse dem opp. Men la oss ta noe ferskt og dagsaktuelt: Når Dagsrevyen og andre programmer og "sendeflater" dekker IS-krigere på vei hjem fra det sønderknuste IS-kalifatet, forventer seere og lyttere at de fleste sider av saken blir belyst.

Det er så synd på dem
I stedet får vi ubalanserte reportasjer og intervjuer som faller utfor kanten på én side: Det er synd på disse menneskene. De mannlige krigerne har tapt både krig og ære, kvinnene deres, og barna,  sitter igjen som lidende mennesker i interneringsleire der forholdene er under enhver kritikk. Alle vil de "hjem" til Norge igjen, den vestlige velferdsstaten de tok avstand fra ved å søke mot kalifatet.
   Kvinnene som snek seg ut av Norge, ga de mannlige krigerne aktiv moralsk støtte og tok seg av den praktiske hverdagen og fødte barn, mens deres menn drepte, torturerte, voldtok og halshugget dem som sto i veien for det verdslige paradiset.

Vil påvirke oss
Taktisk er det lurt av NRK å konsentrere seg om kvinner og barn hvis hensikten var å påvirke våre følelser og humane holdninger - egenskaper vi nordmenn har overflod av. Kvinner, også norske, dro som nevnt frivillig og aktivt til Syria for å støtte det religiøse tyranniet. I søndagens dagsrevy fikk vi et godt inntrykk av ødeleggelsene i kalifatet, ruinhaugene, mennesker på flukt, intervjuer med menn og kvinner i IS-leirene som sutret over sin skjebne og tryglet norske myndigheter om å få bosette seg igjen i Norge og andre skandinaviske land - gjerne med billetter betalt av staten.
   NRK-reporteren på stedet gjorde en god og profesjonell jobb og stilte alle relevante spørsmål, også om anger, ønske om familiegjenforening og mulig syndsforlatelse. Men noe skurret i oppsettet og de etterfølgende studiointervjuene: Hvor var UD, PST, forskningsmiljøer og vår etterretningstjeneste som kunne ha gitt en vurdering av risikoen for det norske samfunnet ved repatriering?

Flere må inviteres
For å kunne gi slike svar, må også andre intervjuobjekter inviteres til redaksjonslokalene på Marienlyst. Når man hanker inn en representant for Redd Barna, vet vi nøyaktig hva som vil bli sagt og forfektet. Redd Barna har kun barnas beste å jobbe for og forsvare. Organisasjonen har en legitim rolle, og deres stemme hører så absolutt med i diskusjonen. Men her "bestilte" NRK ett sett meninger.
   Det som savnes, er en analyse av mødrenes sinnstilstand og påvirkningskraft. Vil de (og deres krigermenn som slipper ut i det norske samfunnet etter eventuell fengselsstraff) fortelle sine barn at de tok grundig feil, at vurderingsevnen sviktet ved avreise, og at de - barna - aldri må finne på noe lignende? Vil de overfor barna skryte av friheten og valgmulighetene, velferden og velstanden som Norge kan tilby dem? Vil de sverge troskap mot det norske demokratiet etter opplevelsene i Syria?

Grunlag for egne konklusjoner
Den perfekte dekning av omstridte saker går ut på at flere kilder og meninger får slippe til på en balansert måte. Reportere og intervjueres oppgave er å legge frem kjensgjerninger og ulike syn, slik at mottagerne - seere og lyttere - får et grunnlag for å ta egne standpunkter. Det er ikke verre enn det.
   Reportere skal være nøytrale og distanserte, ikke engasjerte og partiske. De skal ikke "vinkle" en sak slik at de som ser og hører på, blir manipulert og påvirket til å lande i den ene eller den andre leiren. Alle fakta skal på bordet.

Den enkelte har et ansvar
Så begynner noen av oss å bli litt lei av alle forklaringene og unnskyldningene rundt fremmedkrigere som er blitt radikalisert. Det er liksom ikke deres skyld at de til slutt valgte drap og terror som vei videre i livet, det var vanskelig oppvekst, foreldres oppdragelse, søsken, imamer, fattigdom, manglende forståelse, mangel på omsorg, manglende anerkjennelse, det å ikke "bli sett". Alle andre, eller "samfunnet", har skylden for krigernes veivalg. Ikke slik å forstå at slike forklaringer ikke har noen relevans eller interesse. Vi kan tvert imot ha nytte av å bli minnet på slike impulser og mulige årsaker, i flere sammenhenger.
   Men vi må heller ikke avvise hovedregelen om at når mennesker gjør sine valg, må de ta konsekvensene av valget. Vi har alle frihet under ansvar. Gjør man dumme ting, ligger hovedansvaret hos oss selv. Det er sånn vestlige verdier er skrudd sammen.

Av og til har Trump rett

USA`s president får som regel skyllebøtter av kritikk hjemme og ute omtrent hver gang han åpner munnen eller twitrer. Men på noen områder har han helt rett. Han har rett i at amerikanske skattebetalere i hele etterkrigstiden og under den kalde krigen påtok seg altfor store forsvarsbyrder for å beskytte den vestlige verden mot trusler og ekspansive utfall fra kommuniststater - først og fremst Sovjet-Unionen.
   I de første etterkrigsårene, mens det frie Vest-Europa var preget av gjenreisning og stramme livremmer, kunne den skjeve byrdefordelingen aksepteres som forståelig, men ikke etter at vår verdensdel var kommet økonomisk til hektene igjen og velstanden og velferden vokste til nye høyder. Faktisk var det slik at vesteuropeiske NATO-allierte bygget opp velferdsstater (som til dels ikke var bærekraftige) i ly av USA`s våpenskjold og atomvåpenarsenal. Ubalansen og skjevfordelingen ble diskutert i år etter år uten at noe vesentlig skjedde. Ikke før Trump kom på banen og satte foten ettertrykkelig ned. Nå er det toprosentmålet som gjelder, og det vil USA følge opp overfor NATO-landene uavhengig av hvem som bor i Det hvite hus. Vær sikker.

Har brutt INF-avtalen
Trump har også helt rett i at russerne i dølgsmål lenge har utviklet en type raketter som kan sidestilles med de forbudte mellomdistanserakettene i INF-avtalen - og de kan svært raskt bli  utplassert langs Russlands (se Kaliningrads geografiske posisjon) og Hvite-Russlands grenser med atomstridshoder vendt mot vest. Amerikanerne oppdaget hva som var på ferde under president Obama, men Obama gjorde ingenting med problemet annet enn å uttale noen interne bekymringer. Trump har tatt affære så det holder.
   Trump har rett i sin kritikk mot Angela Merkel og den tyske regjeringen som har akseptert å bli en samarbeidspartner, noen sier et gissel, i forbindelse med leveranser av russisk gass via Østersjøen (Nord Stream II). Gassrørledningen vil gjøre Tyskland helt avhengig av russiske leveranser. Trump sa under NATO-møtet ifjor sommer at gassen østfra vil gjøre landet til "en fange av Moskva". Det er korrekt. Selv om Russland har en god CV som leverandør, vet man ikke hva som skjer når Putins tid er ute og nye krefter overtar.

Økonomi og sikkerhet
Selvsagt har Nordstream II flere dimensjoner. Økonomisk kan begge parter tjene på gassleveransene på grunn av avstander og pris. Men saken har en sikkerhetsmessig side som Merkel dessverre blåser av. Selv om energisikkerheten (stabile leveranser i tilstrekkelige mengder) tilsynelatende forbedres, tar Tyskland og andre mottagerland en stor risiko. Putins Russland kan godt tenkes å misbruke rørledningen som pressmiddel for å fremme utenrikspolitiske mål i fremtiden.
   Russland har brukt det pressmidlet før, både mot de baltiske landene og mot Ukraina, og om en utenrikspolitisk krise skulle oppstå, er det ingen tvil om at en Putin vil vite å benytte seg av det. Etter anneksjonen av Krim og intervensjonen i Øst-Ukraina har et mer aggressivt og selvhevdende Russland trådt frem på verdensscenen.

Inntekter spiller inn
Det som i teorien vil kunne avholde russerne fra å benytte stopp i leveranser som nakkegrep mot Vest-og Sentral-Europa, er rent økonomiske motiver. Det er foretatt store investeringer i rørledningen, og Russland trenger inntektene mer enn noe annet land. Den russiske økonomien er i en kritisk fase, flere russere er blitt fattige, og all den tid store deler av statsbudsjettet går til opprusning militært, er Putin i en skvis. Hans manglende popularitet og dalende oppslutning på meningsmålinger gjør at den russiske presidenten vil tenke seg godt om før han fjerner sugerøret på inntektssiden.

Norge et alternativ
De fleste europeiske land trenger mer gass, inkludert Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Er Russland eneste mulige leverandør? Nei, Norge er et alternativ, og kan bli et enda mer nærliggende alternativ om vi holder fast ved et høyt produksjonsnivå og stabilt høy leteaktivitet på nyåpnede felt. Da bedrer Norge sikkerheten og uavhengigheten til store deler av de sentral- og østeuropeiske landene som for noen tiår siden var underlagt Sovjet-Unionens som vasallstater. Jeg sikter til Baltic Pipe-prosjektet som starter i 2020 og fullføres to år senere. Rørledningen har forbindelse til norske gassfelter på norsk kontinentalsokkel gjennom Danmark til Polen. Den skal frakte opptil 10 milliarder kubikkmeter gass årlig til Polen. Norge har i tillegg stor økonomisk fortjeneste av leveransene.

Pålitelig NATO-kollega
Norge er en pålitelig leverandør med politisk stabile forhold og dessuten NATO-kollega. Gassen selges på vanlige økonomiske betingelser, men gir i tillegg Øst-Europa flere valg. Russlands nabostater blir ikke så totalt avhengig av russiske leveranser. Sikkerhetspolitisk må det være en stor fordel. Det mulige pressmidlet fra Putins side blir svekket.
   Baltic Pipe gjelder ikke bare leveranser til Polen. Det planlegges å bygge såkalte interconnectors mellom Polen og Slovakia, Litauen, Tsjekkia og Ukraina. Norsk overskuddsgass vil kunne tilføre alle disse landene mer stabile og sikre tilførsler.
   For svært mange vil det naturligvis bli ansett som en fordel om bruk av forurensende kull i disse landene blir byttet ut med langt mindre forurensende gasskraft.

Samarbeidspartner i olje og gass
En av de største polske gassleverandørene, PGNIG, har vært til stede på norsk kontinentalsokkel i over ti år og planlegger økt tilstedeværelse. Det betyr utvidet samarbeid og flere utstyrskontrakter med norske leverandører. Dessuten har Baltic Pipe fått anerkjennelse av EU-kommisjonen i form av merkelappen PCI-prosjekt (Project of Common Interrest) fordi det bidrar til ytterligere integrering av markedet og økt konkurranse i energisektoren.
   Selvsagt er Trump også opptatt av amerikanske leveranser av skifergass til Europa når han kritiserer Tyskland for dets russiskvennlige forbindelser. Den dyre skipsfrakten av LNG fra USA gjør imidlertid at både russisk - og norsk - gass gjennom rørledninger kommer bedre ut i konkurransen.
   Derfor er det Norge som sitter på nøkkelen til en mer diversifisert og sikker leveransesituasjon i "den vennligsinnede" delen av Sentral- og Øst-Europa. Når norsk gass blir et alternativ, vil den russiske tommelskruen miste mye av sin kraft og betydning.

Overraskende inkompetent

Man skal lese og høre mye før øyne og ører faller av. SV-ideologen, nå generalsekretær i WWF, Bård Vegar Solhjell, har sammen med en kollega skrevet et leserbrev i Aftenposten der de hevder at "fremtidens velferd betales ikke av olje". De er overrasket over at sentrale ledere i det norske samfunn ikke tillegger vår egen klimainnsats større vekt i 2019. Solhjell går løs på sentralbanksjef Øystein Olsen og finansminister Siv Jensen fordi de tillater seg å peke på behovet for fortsatt høy oljeaktivitet på norsk sokkel.
   Den inkompetente argumentasjonen og manglende evnen til å tenke realistisk starter med et tullete eksempel på fortidens transportmiddel - hester med kjerre - som på 1800-tallet ikke kunne vite at de snart ville bli utkonkurrert av bilen. Så sammenligner man denne tilstanden med oljealderens endeligt - den som skal gi plass til de velsignede nye grønne næringene. Helst i går.

Langt frem
Det sentralbanksjefen har minnet om er at oljealderen i Norge og internasjonalt ikke vil være over før om flere, faktisk ganske mange tiår, og at Norge ikke i alenegang bør redusere sin produksjon den nærmeste tiden. Da vil andre og mer forurensende oljekilder ta over og eksportere like mye. Det har neppe klimaet noen fordel av. Norsk olje og gass forurenser mindre enn de fleste andre kilder både ved utvinning og bruk. Alle beregninger og prognoser peker på høyere, ikke mindre fossilbehov i årene som kommer, og spesielt hvis de fattigste i verden skal løftes ut av armoden, sulten og ledigheten.
   Jo, vår velferd, både nå og langt inn i fremtiden, er helt avhengig av inntektene fra olje og gass. Nordmenn får færre barn som skal sørge for velferdssamfunnets bærekraft (sykehus, omsorg, pensjoner og trygder). Høy innvandring og for mange uføre som ikke er i arbeid svekker den samme bærekraften. En god del av de rundt 250 milliardene som årlig tilføres statsbudsjettene går direkte til velferd.

Trengs i overgangen
Men viktigere er det at oljefondet, riktig og smart brukt, nettopp sørger for overgangen til andre nasjonale inntektskilder: Når oljepenger sørger for en historisk satsing på samferdsel (tog, veier, gang- og sykkelstier) øker transporteffektiviteten, produktiviteten og økonomien i mange næringer som er avhengig av god logistikk. Når den nåværende regjeringen bevilger historisk høye beløp til utdannelse, forskning, innovasjon og digitalisering er det en forutseende politikk som gjør det norske samfunnet mindre avhengig av oljeinntekter om noen tiår. Svært mye av det oljepenger brukes til i dag, er nettopp formål som skal redusere avhengigheten og brolegge overgangen til et markant mindre forurensende og "grønn" tilværelse.
   Helt i tråd med Parisavtalens hensikt og forpliktelser.

Den farlige idealismen
Solhjell får seg til å hevde at Norge må kutte i leting og utvinning fordi det vil gi et signal om at vi støtter den samme avtalen. Han henviser til en artikkel i Samfunnsøkonomen. For når Norge kutter, vil andre oljeproduserende land ta signalet, ta til fornuften og bli motivert til å gjennomføre større utslippskutt, de også! SV-ideologen er åpenbart ingen realist, men en fantast som innbiller seg at gode eksempler redder verden på en grunnleggende måte.
   Men verden der ute er ikke slik. I de fleste land som produserer olje og gass må myndigheter snarere holde produksjonen oppe, helst øke den, for å mette befolkninger som ellers ville kunne gjøre opprør. Putins Russland vil ikke følge en slik from oppfordring. I en vaklende økonomi og med synkende popularitet må han skaffe større statsinntekter for å kunne tilfredsstille alle kravene om både smør (velferd) og kanoner (opprustning). Kutter Norge, vil han og tyranner i Midt-Østen med glede fylle gapet med økt produksjon.

Kan ikke erstatte
Vi vet godt innerst inne at sol og vind ikke kan erstatte fossilt brensel før kjernefysikk eller hydrogendrift fyller gapet. Derfor er inntektene fra oljeutvinning helt nødvendig i rom tid fremover. Gradvis bør gass erstatte kull i store deler av verden (Sentral- og Øst-Europa, China og India). Det vil være et gigantsteg mot en verden med mindre "klimautslipp". Bare dette i seg selv vil oppfylle Parisavtalens foreløpige og nære mål.
   Den ustabile og upålitelige vindkraften i Norge står for 1,5 prosent av energibehovet, og må backes opp av med bruk av fossilt brensel. Vindparkene ødelegger for reiseliv og landskapsforvaltning. Solen skinner ikke hele året, og heller svakt i lange perioder. Den synker faktisk under horisonten her og der også. De idealistiske og studentikose ideene fra klima-lobbyen bør møtes med mer kontant argumentasjon ut fra fornuft og realisme.
   Solhjell og hans SV`ere trenger ikke minst oljeinntektene i mange stortingsperioder fremover for - på papiret - å finansiere 6-timersdag, større bevilgninger til de fattige familiene - og deres frislepp av innvandrerbølger. Alle andre må basere seg på bruk av virkelighetssansen.
 
 

Selvfølgelig skal de ikke hjem igjen

Det er ganske utrolig sett med moralske øyne og reflekterte tanker at vestlige land skal ønske IS-frivillige kvinner og menn "hjem igjen" til de bostedene de forlot for fire-fem år siden. Blant dem skal det være et hundretalls med norsk statsborgerskap. Jeg skriver med vilje ikke "nordmenn", bare personer med et pass, et formelt identitetsbevis.
   IS-krigerne og deres underkastede og underdanige kvinner ga ved avreisen mot kalifatet uttrykk for ikke bare kritikk og uvilje mot det samfunnet de forlot, men forakt og direkte hat. De avviste våre verdier. De ville ikke leve i våre fellesskap. De ville søke sin egen "frihet" i et religiøst og verdslig diktatur - og jobbe aktivt for å utvide det. Frivillig og med stolthet og begeistring ga de sin støtte til et bestialsk terrorregime - med ledere som kort og godt kan karakteriseres som monstere i menneskeskikkelse.
   Nå må de ta konsekvensene av sine valg. For de hadde en valgmulighet: Bli boende i Vesten og forholde seg passivt, eller reise for å støtte det muslimske tyranniet. De som valgte å dra, visste hva de gikk til. Historiene om IS-kalifatets massedrap, rettsstridige domsavsigelser og blodige henrettelser kom ut i vestlige medier fra dag én. Ikke bare det: IS selv laget propagandavideoer om drapene, der bødlene nøt sine halshugginger i triumf, viste frem avkuttede armer og bein og steining av mennesker til døde.
   Listen over drap, tortur og intoleranse var uten ende i den korte stunden IS dominerte en del av Midt-Østens ørkenlandskap og byer. De som dro fra Norge og andre ikke-muslimske land må stå ansvarlig for ikke bare sine personlige ugjerninger, men også den moralske støtten de ga til den islamske "staten".
   Vi kan gjerne diskutere hva som førte til "radikalisering" for å forhindre gjentagelser i fremtiden. Men det norske samfunnet tar en altfor stor risiko ved å ta dem tilbake. Vi vet ikke hva som skjer i fengslene der de eventuelt skal sitte noen få år som følge av en rettskraftig dom. Blir IS-tilhengerne omskolert til "snille mennesker", eller danner de nye nettverk bak murene? Den angeren noen av dem beleilig skilter med utad - er den ekte og dyptfølt? Vil den føre til renselse i sjelen og et nytt og bedre liv?
   Jeg er for min del ikke klar for å ta den sjansen. Uskyldige nordmenns liv kan stå i fare om vi tar imot noe som kan bli tikkende bomber i årene som kommer. For husk: I kalifatet fikk IS-tilhengerne også en grundig skolegang i hva som for dem er "rett liv og lære" i en islamsk stat. Er lærdommen avlært? Er holdninger endret? Er tankene under kontroll? Traumene tilstrekkelig bearbeidet?
   Selvsagt kan vi se for oss at PST kan "kontrollere" dem man har mistanke om ikke er omvendt til vestlig sivilisasjon og væremåte. Men det er også et ressursspørsmål: Hvorfor i all verden skal vi bruke tid og krefter på overvåkning av flere titalls hjemvendte IS-krigere når Politiets Sikkerhetstjeneste har mer enn nok å gjøre på andre felter som også er viktige for nasjonens sikkerhet?
   Så kommer selvfølgelig snørr-og-tåre-argumentene: Disse stakkars IS-kvinnene har jo barn! Dem må vi selvsagt ta imot, sammen med kvinnene og eventuelt mannfolkene som har sneket seg tilbake til et land de hatet, spyttet på og tok avstand fra. Jeg faller heller ikke for slike argumenter. Barn velger ikke sine foreldre, men foreldre, særlig mødrene, gjør valg for sine barn. Man kan kalle deres valg uansvarlige, ufornuftige, umoralske. Men de har gjort sine valg og må ta konsekvensene av dem.
   Er det umulig å frata noen passet og statsborgerskapet? Umulig å nekte innreisetillatelse? Flere land i Europa har sagt klart ifra om at IS-krigerne ikke er velkommen tilbake. Noen IS-tilhengere som har bedt om å få komme "hjem", har fått rødt kryss over sitt statsborgerskap allerede. Undertegnede har lenge gått inn for at innvandrere skal få anledning til å ha to statsborgerskap. Da blir det lettere å frata dem det norske dersom statsborgerskapet misbrukes til kriminalitet, eller til å støtte en krigsreligion lik den Kalifatet forfektet.
   Selvsagt kan det tenkes enkelttilfelle der "omvendelsen" bort fra IS og nyfrelst omfavnelse av liberale vestlige verdier, er ekte og angeren åpenbar. Slike tilfelle får bli prøvet og vurdert. Men i det store og hele synes jeg IS-krigerne og deres familie bør stanses ikke bare ved den norske grensen, men ved den europeiske.
 

Er Vedum "Norges Trump"?

Undertegnede har lenge karikert Senterpartiet som "Norges populistiske, reformfiendtlige, nasjonalkonservative Trump-parti". At betegnelsen holder vann, får vi stadig nye eksempler på. Partiet nikker helt sikkert til ordet nasjonalkonservativt, kanskje også merkelappen "populistisk" - men da i betydningen "folkelig" og "populært". At det er populistisk (ingen hedersbetegnelse i mitt hode) henger sammen med at partiet hevder å være "folkets røst" mot den fæle eliten, en stemme for distriktene mot sentrum, for bygdene mot det stygge urbane sentraliseringsspøkelset.

Reformfiendtlig
Reformfiendtlig? Djevelen ligger i partiets populistiske standpunkter: Mot kommunereform, mot regionreform, mot politireform, mot EU- og EØS-samarbeid, mot kraftkabler til utlandet. Mot sykehusnedleggelser uansett begrunnelse, mot endringer i Postens distribusjonsnett, mot ditten og mot datten. En seig, konservativ - noen vil si reaksjonær - bevegelse som tviholder på det gamle og det eksisterende.
   Selvsagt er partiet også for noe, som et sterkt HV, helst også en mo i hver bygd. Sånn at vi kan vinne krigen vi tapte i 1940. Mange hæravdelinger spredt ut over hele landet er dessuten god distriktspolitikk, selv om det er dårlig forsvarspolitikk. En basestruktur for gårsdagen (Andøya-Elvenes m.m.) er egentlig bra. I sum: Alt som tilfører lokalsamfunn på landsbygda ekstra inntekter gjennom militær aktivitet, dvs. innkjøp, leveranser og arbeidsplasser, er av det gode. Effektivisering, en viss sentralisering og nedleggelse av baser er av det onde. Ved å stå bastant på lokalbefolkningens side i slike saker håper Senterpartiet på å vinne stemmer ved lokalvalgene og beholde alle ordførerne de har vært en mester i å hestehandle seg frem til.

En norsk Trump?
Hva så med Trump-betegnelsen? Her kommer fake news-begrepet inn. Trygve Slagsvold Vedum hevder i alle fora og kanaler som ynder eller gidder å ta imot ham - pluss i spørretimen på Stortinget - at nåværende regjeringspartier siden 2013 har økt strømavgiftene med 36 prosent. Så har Aftenposten gjennomført en faktaundersøkelse som viser at Vedum hverken har tatt med pris- og lønnsutviklingen eller andre saklige forhold med i beregningen. Avisen har regnet seg frem til at strømprisen for en norsk gjennomsnittshusstand har økt slik at strømregningen er blitt 400 kroner dyrere (i 2019-kroner), ikke "36 prosent høyere avgifter".
   Det viser seg nemlig at Senterpartiet selv gjennom sin stemmegivning i Stortinget har vært med på å øke elavgiften til et nivå som bare er 1 øre - ett øre - lavere enn det regjeringen står for. På dette syltynne grunnlaget mener Vedum at nå må regjeringen få strømprisen ned. Han sier det under henvisning til at elavgiftene i hans hode har økt med 36 prosent. Uten å spesifisere hvor mye ned, eller hvilken dekning han har budsjettmessig.

Med buksa nede
Trygve Slagsvold Vedum er her tatt "med buksa nede", og da dreier det seg ikke bare om den berømte underbuksa til Per Borten, som han stilte til NRK-intervju med tidlig på 1970-tallet.
   Det ville lønne seg for partivennene rundt Vedum å få lederen til å dempe seg litt og ikke opptre så åpenbart lettbent populistisk. Og gi ham en kalkulator i gave. Forresten, Vedum vil antagelig nekte å ta imot en kalkulator. Han vil nok foretrekke en god, gammeldags kuleramme.
 

De kriminelle har mange venner

De kriminelle her i landet har mange venner. Noen er nærmest et fast inventar i debatten om virkemidler mot forbrytere og forbrytelser, andre kaster seg på når man ser en sjanse til å svekke myndigheter og autoriteter. De nærmeste dagene vil det falle mange skulderklapp i kantina på Marienlyst når man feirer at landets tollinspektører er fratatt sitt selvforsvarsvåpen - pepperspray.
   Selvsagt var "skandalen" blant toppoppslagene i fredagens dagsrevy. Reportere og ankere struttet av stolthet og tilfredshet over at de mest utsatte i tolletaten måtte fjerne peppersprayen fra beltet.
   Det hele skyldes noen tullete saksbehandlingsfeil og byråkratiske frister: Tolletaten hadde søkt om å sette i gang et prøveprosjekt der inspektørene kunne ha pepperspray som siste ledd i situasjoner hvor deres personlige sikkerhet var truet. Enn så lenge har sprayen ikke vært utløst, men vissheten om at man hadde dette alternativet i en farlig situasjon, har gitt en form for trygghet.
   Så har etaten ved en glipp glemt å søke om eller forlenge ordningen, og det er uklart om man har fulgt reglene rundt almen bruk av pepperspray. Politidirektoratet morsker seg, det er de som gir slike tillatelser, enten til forsøk eller almen bruk. Direktoratets uttalelser kunne godt ha vært mer dempet og vist større forståelse.
   Ett av innslagene i saken dreide seg om en tenkt situasjon der en smugler i stanset bil løfter kniv mot en tjenestemann. Som vi vet, er pepperspray et effektivt våpen uten å skade den som blir utsatt for det. Vi vet også at på grensestasjone våre eller i sonen rundt kan tollinspektører risikere å bli konfrontert av mange typer desperate kriminelle: De som smugler mennesker, narkotika, sprit eller andre ulovlige produkter. Det burde være en selvfølge at inspektørene blir gitt et minimum av forsvarsmidler. De er ikke utstyrt med andre våpen, kun emblemer med den norske løven på.
   Selvsagt bør man følge regelverk, rutiner og frister. Men når noe glipper, bør det vises stor forståelse og en viss konduite. Den enkelte inspektør bør ikke lastes for en byråkratisk arbeidsulykke lenger opp i systemet. Deres personlige sikkerhet er viktigere.
   Både toppledelsen i Tolletaten og Politidirektoratet bør nå snakke sammen og finne en pragmatisk løsning som både sikrer kontroll over bruk av pepperspray og gir en slags midlertidig dispensasjon. Sånt finnes i alt lovverk her i landet.
   Jeg har stor tro på at den kommende sjef i Politidirektoratet, Marie Benedicte Bjørnland, vil håndtere både denne og andre tilfelle på en bedre måte enn forgjengeren.
   Så får main stream media og NRK skrike og skråle så mye de vil. Jeg er overbevist om at tollinspektørene har det store flertallet i folkedypet med seg i denne saken. Kanskje har ikke NRK så mange klakkører og tilhengere likevel, når det kommer til stykket.

Over og under streken

Den siste uken har vi hatt en til dels fornøyelig debatt om hvorvidt Solbergregjeringens økonomiske politikk er ansvarlig, eller det motsatte. Opposisjonen mener selvsagt at regjeringen bruker for mye oljepenger (det er mens den er nettopp det - opposisjon), og samfunnsøkonomer av den mer teoriorienterte sorten følger opp med gravalvorlige pekefingerminer og maner til en strammere politikk. Altså bruke mindre penger. Jonas Gahr Støre får seg til å uttale at "Høyre har abdisert som ansvarlig styringsparti", og at Solberg har lagt frem et "juksebudsjett". Det sosialdemokratiske Aftenposten er påpasselig med å plassere uttalelsen som toppoppslag på førstesiden.
   Går man nærmere inn på intervjuet med Støre, viser det seg at hans påstand er oppsiktsvekkende dårlig fundert med fakta og logikk. Han toner faktisk ned sin motstand mot å la nytt regjeringskvartal og ny fregatt bli finansiert "under streken", altså utenom det ordinære statsbudsjettet, ved å uttale at "han skal se på vurderingene". Her opptrer han igjen som tåkefyrste og vingle-per. Han ønsker primært at de to prosjektene skal være en del av budsjettet, men... Igjen ser vi et taktisk prosjekt gå av stabelen: Ved å presse på med krav om budsjettdisiplin, håper han å tvinge regjeringen til å gi færre skattelettelser - som Støre i utgangspunktet vet er populært i vide kretser.

Både A og B inn i økonomien
"Om pengene kommer fra et A- eller B-budsjett skal de likevel inn i økonomien", hevder Støre. Han tar feil. Byggingen av et regjeringskvartal erstatter delvis et eksisterende kvartal, en ny fregatt erstatter et skip som går ut av sirkulasjon. Ingen tror at KNM "Helge Ingstad" vil seile igjen. Det beste man kan håpe på, er at enkelte deler kan kannibaliseres og bli reservedeler.
   Arbeiderpartiets leder sammenligner Erna Solbergs nåværende budsjettlinje med Fremskrittspartiets grunnholdning om at mye kan kjøpes inn med oljepenger direkte fra utlandet uten skadelige konsekvenser for nasjonaløkonomien: Politibiler, sykehus og militærutstyr kan kjøpes fra utlandet, mente i sin tid Carl I. Hagen. Støre minner om at politibiler skal vedlikeholdes og sykehus betjenes og på den måten likevel blir en del av norsk økonomi.
   Han glemmer at innkjøp av politibiler fra utlandet ikke kommer i tillegg til den eksisterende bilparken, men erstatter deler av den. Vedlikeholdsbudsjettet blir omtrent det samme. Sannsynligvis går vedlikeholdsutgiftene ned med en mer moderne bilpark. Et nytt sykehus kommer ikke i tillegg til alle de andre sykehusene, for dem er det blitt færre av, mens de som fortsatt er der, eller nye, sentraliseres og får mer effektiv drift.
   Også selskapet Nye Veier tar opp lån i stedet for budsjettbevilgninger til sin forsering av veiutbyggingen her i landet. Jeg mener å huske at denne glimrende ideen opprinnelig var et Venstreforslag.

Strammere handlingsregel
Også andre, ikke bare Støre, glemmer at handlingsregelen har vært respektert, og regjeringen har såmenn ført en ansvarlig økonomisk politikk under Solberg. Hun har aldri vært i nærheten av å benytte seg av den gamle regelens grense på fire prosent, men tvert imot fått Stortinget med på å senke grensen til tre prosent. I inneværende budsjett bruker regjeringen 2,7 prosent av avkastningen.
   Og når vi ser på Arbeiderpartiets alternative budsjett, ser vi at partiet bruker det samme antall oljekroner som Solbergregjeringen. Faktisk bruker ikke Erna Solberg og hennes mannskap mer oljepenger enn de gjorde i 2016. Dermed er kritikken til Støre fullstendig pulverisert.
   Det som er foreslått "under streken" - finansiering av nytt regjeringskvartal og en fregatt - er nettopp helt ekstraordinære hendelser som ikke kommer til å bli en regel eller (u)vane. Særlig fordi staten ikke kan forsikre et slikt fartøy noe sted, og da er det logisk at pengene hentes utenfor statsbudsjettet.
   Jeg er forøvrig helt enig med Erna Solberg i at dersom man ikke bygde nytt regjeringskvartal, ville spøkelseskvartalet etter Breiviks terror-ugjerning bli et monument over terroristens suksess.
   Norsk økonomi vokser, skatteinntektene når nye rekorder, kommuneøkonomien har neppe noen gang vært bedre. Ledigheten går ned og sysselsettingsgraden opp.
   Selvsagt skal regjeringen vise budsjettdisiplin og stramme inn i gode tider. Men det måtte først et strategisk grep til for å sikre denne disiplinen i kommende budsjetter. Ved å hanke inn Venstre og KrF i regjering, får Erna Solberg kontroll over de verste utgifts-utskeielsene fra uansvarlige utpressingspartier på innsiden. Det vil vise seg i budsjettet for i år (revideringen av nasjonalbudsjettet) og for budsjettene i 2020 og 2021.

Endelig støtte til Israel

Pensjonert Aftenposten-medarbeider Harald Stanghelle besværer seg over at den jødiske staten Israel har fått det han kaller "særstatus" i Granavolden-plattformen til Høyre, Frp, Venstre og KrF. Der nevnes nemlig Israel ved navn, og det i positive ordelag. For i et avsnitt om Norges forhold til andre land er det kommet et tillegg. Firepartiregjeringen vil "legge til rette for å styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel".
   Det er en av sterkeste solidaritetserklæringene noen norsk regjering er kommet med siden Haakon Lies og Einar Gerhardsens dager. Det er et brudd med den ensidige kritikken, demoniseringen, mistenkeliggjøringen og boikottholdningen som spesielt har preget de røde og de rødgrønne plattformene gjennom flere tiår.

Oppskrytt Osloprosess
Bakgrunnen for den påstått "balanserte" norske politikken i Midt-Østen hittil er selvsagt den oppskrytte og totalt mislykkede Oslo-prosessen, der Norge og stormaktene, FN og regionale aktører presset fram et slags gjennombrudd langs diplomatiske spor. Terroristen og jødehateren Arafat må ha ledd helt til sitt eget gravfølge.
   Stanghelle får seg til å hevde at formuleringen til regjeringen er et "solid skulderklapp til Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel". Det er det selvsagt ikke. Statsministre kommer og går i et demokrati som Israel. Det er valg der denne våren, og flertall og regjeringer kan skifte. Ordene som er brukt om Israel er en støtte til staten Israels rett til å eksistere, jødenes rett til et hjemland i Midt-Østen, slik FN la opp til i 1948.

Sympati og støtte
Erklæringen i Granavolden-plattformen er et uttrykk for ønske om normale forbindelser, men også sympati og støtte til israelerne og de andre folkegruppene som lever innenfor Israels grenser. Den er et kontant svar på truslene om boikott og sanksjoner. Vi har sett tendenser til boikott, og noen vedtak om nettopp det, i akademiske kretser her hjemme (for meg er ikke de ekte akademikere, men politiske fjols), i fagbevegelsen, i politiske partier på ytterste røde bredd og terroristvennene i Palestinakomiten. Jeg legger liten vekt på diverse "kulturarbeider"-opprop og resolusjoner om det samme.
   Selvfølgelig er israelerne bekymret for den internasjonale boikottbevegelsen BDS. Den heier på boikott av varer, desinvesteringer og sanksjoner. Formelt vil bevegelsen "bare" bidra til at at Israel opphever okkupasjon av palestinske landområder, men i realiteten dreier det seg om å undergrave hele den jødiske statsdannelsen og legge til rette for å øke Hamas- og Fatah-terroristers innflytelse. Det er dette som blir resultatet uansett gode hensikter.

Overraskende konklusjoner
For et drøyt halvår siden besøkte en norsk fagforeningsdelegasjon Israel og de palestinske områdene på Vestbredden. De skrev et langt referat i Dagsavisen om sine inntrykk. De kom til noen overraskende konklusjoner: Palestinerne selv følte seg riktignok som annenrangs borgere og undertrykket av Israel, særlig ved grenseovergangene ved reiser til og fra jobb. Men mange av dem foretrakk likevel israelske arbeidsgivere (både inne i Israel og på Vestbredden) fremfor sine egne arabiske. Det hadde noe med lønnsnivå å gjøre, og en bedre arbeidsmiljølovgivning.
   Legg merke til at i de israelske industri- og næringsparkene som israelerne har opprettet på Vestbredden innimellom bosetninger, der er forholdet mellom israelsk ledelse og palestinske arbeidere godt og uproblematisk. Det er ikke her terrorhandlinger finner sted. For disse palestinerne ville det bety økonomisk katastrofe dersom boikottvåpnet skulle ble brukt effektivt. Jeg har stor forståelse for at Israel nekter BDS-aktivister innreise til landet. Spesielt om de reiser i regi av Palestinakomiteen, som ikke kan beskyldes for å ha noen balansert forhold til Midtøsten-konflikten.

Meningsmålinger
Årlig blir det i Israel foretatt meningsmålinger blant de palestinerne (eller rettere arabere bosatt i staten Israel) som spør om deres holdninger til det å være borgere av Israel. De siste årene har resultatet vært at flere arabere ønsker å være nettopp det, fremfor å tilhøre en egen  palestinsk stat. I Israel kan de fritt forfekte et slik standpunkt, under Hamas-regimet i Gaza eller under Fatah-styret på Vestbredden ville de neppe våget å innta slike standpunkter.
   Innenfor norsk fagbevegelse er det sterk uenighet om boikottvåpnet. LO-leder Hans Gabrielsen (som kanskje etter hvert overtar for en mislykket Støre?) har vært motstander av boikott og er det nok fortsatt innerst inne. Men LO-kongressen i 2017 var av en annen oppfatning. Til og med Stanghelle skriver at Gabrielsens standpunkt var klokt: "I en verden av kjeltringstater er det en meningsløshet å utpeke Israel som verstingen vi bør boikotte".

Ikke ubalansert
Norge har ikke gjennom regjeringserklæringen "gått bort fra en balansert linje", den har endelig falt ned på et moralsk høyverdig standpunkt, slik vi har gjort det til fordel for Ukraina mot Russlands overgrep på Krim og i Donbass, slik vi har støttet Sør-Korea mot Nord-Koreas krigsretorikk, eller tar opp menneskerettigheter med China. Verden rundt støtter Norge demokratiske regimer mot diktatoriske og autoritære.
   Samtidig har Norge et godt og normalt samarbeid med både Russland og China, når det for eksempel gjelder import og eksport. Sanksjoner til tross, vi prøver å være gode og skikkelige naboer også med Russland. Hvorfor skulle vi gjøre noe unntak for Israel?
   Jeg er overbevist om at den norske utenriksministeren fortsatt vil vite å sette ord på standpunkter når hun mener Israel "ikke oppfører seg". Det kan skje helt greit parallelt med at Norge "styrker forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling". Ifjor kommenterte Ine Eriksen Søreide i skarpe ordelag rapporter fra for eksempel israelske overgrep i Hebron. Tror virkelig noen at den norske regjeringen vil endre denne linjen med innholdet i Granavolden-plattformen?

Reis til Israel!
Visste du at det nå går en direkte flyrute mellom Oslo og Tel Aviv? Det ville være å ønske at langt flere nordmenn besøkte Israel og fikk israelernes versjon av situasjonen deres. Den får man stort sett ikke fra main stream media her i landet, der er Palestinakomiteen totalt dominerende. Reiser du på Vestbredden eller i Gaza er det kun regimetro guider (Hamas og Fatah) som spyr ut hets mot Israel ved alle sightseeingmål. Kunne det ikke være av interesse om vi fikk en mer balansert informasjon?
   Det er en underlig kritikk Stanghelle retter mot formuleringen fra Granavolden Gjæstgiveri. Skal vi la folk-til-folk-samarbeid vike når Israels statsminister heter Benjamin Netanyahu? Skal vi oppfordre folk til å sky Polen eller Ungarn fordi lederne deres ikke oppfører seg som ekte sosialdemokratiske demokrater?
   Hadde Norge vært i samme situasjon som Israel, omgitt av blodtørstige og aggressive land som vil knuse staten og kaste jødene på sjøen, mens terrororganisasjoner undergraver innenfra (ref. Hamas`og Fatahs grunnlover), ville vårt land antagelig for lengst ha innført unntakslover og krigsberedskap.
 
 
 
 
 

Hvorfor slår vi ikke tilbake?

De såkalte hybride trusler fra Putin-Russlands nettroll- og spamfabrikker er et økende og alvorlig problem. De siste fem årene har koordinerte angrep fra hackere betalt av de russiske hemmelige tjenestene rammet alt fra elektrisitetsforsyningen i Ukraina til vestlige politikere, partier og statsinstitusjoner. Her i Norge har hackerne vært innom alt fra helseforetak og forsvarsbedrifter til fylkesmenn. Sporene peker i de aller fleste tilfellene mot statsfinansierte russiske og kinesiske hackerfabrikker som Cozy Bear (APT29), Fancy Bear, Stone Panda og Lazarus.
   Den norske (militære) etterretningstjenesten nevner i sin siste trusselrapport for 2018 Russland 132 ganger, China 98 ganger.
   Angrepene på nettet dreier seg om alt fra datasnoking, påvirkningsaksjoner (som det amerikanske presidentvalget i 2016) til operasjoner som går ut på å lamme bestemte samfunns- og beredskaps-institusjoner. Russland har bygget opp stor kapasitet til å påvirke vestlige land på denne måten. I disse dager kommer meldingene om at en rekke tyske politikere og partier er blitt hacket og utvalgt personlig korrespondanse lagt ut offentlig. Det er betegnende at angrepene ikke inkluderer Alternativ for Tyskland, et parti Putin har et godt øye til. Som Le Pens Nasjonale Front i Frankrike.
   Svenskene har opplevet tjenestenektangrep mot jernbanen, som har lammet og forsinket jernbanetrafikken, finnene har fått føle problemene som oppstår når varmeanlegg blir utkoblet utenfra - med samme type teknologi. 
   For Norges del er det særlig infrastruktur av typen tele, kraft og olje og gass som angrepene retter seg mot.
   En stiller seg spørsmålet: Hvorfor finner vi oss i det? I Vestens demokratier svarer vi med forsvarsmekanismer som skal stanse eller reparere avanserte, systematiske nettangrep. Det holder ikke i lengden. Det eneste russerne forstår, er kraftige motangrep som lammer deler av deres egen infrastruktur. Både amerikanske hemmelige tjenester og NATO`s senter for antihybridkrigføring i Estland bør ha kapasitet (eller få bygget opp sin kapasitet) til å rette lammende angrep den andre veien.
   Det er på tide at vestlige demokratier slår tilbake med samme mynt, med så kraftige motangrep at Putin-Russland forstår at en terrorbalanse er oppstått, omtrent som på atomvåpnenes område.

Fattigdom og forskjeller

Jeg starter med dette sitatet:
"Regjeringen vil føre en politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid. Kamp mot arbeidsledighet er en høyt prioritert oppgave. Arbeid til alle er det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller."
   Et sitat fra Høyres program, statsministerens nyttårstale eller Jeløyaplattformen? Nei, det er ordrett hentet fra de rødgrønne partienes regjeringsprogram, også kalt Soria Moria 1, i 2005. Et program som skulle gjelde for stortingsperioden 2005-2009. Undertegnet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Brageløftet og den høytidelige garantien ble gitt i en periode med skyhøye oljepriser - opptil 120 dollar fatet, noe som ga Ap, Sp og SV et økonomisk handlingsrom uten sidestykke i historien. Sysselsettingen var god, ledigheten lav. Oljeprisen og statsinntektene holdt seg høyt oppe selv etter en kortvarig finanskrise der Norge raskt hentet seg inn igjen. Det store oljeprisfallet kom ikke før i 2014-15.
   I to stortingsperioder hadde Audun Lysbakken, SV og deres koalisjonspartnere en unik sjanse til å "avskaffe fattigdommen". Så skjedde ikke. Under valgkampen i 2009 måtte partileder og finansminister Kristin Halvorsen beklage overfor det norske folk at fattigdommens totale avskaffelse var lagt på vent. Soria Moria-erklæringen II for neste periode ble adskillig mer rund og mindre forpliktende.
   Oljeprisfallet under H/Frp-regjeringen førte til høyere ledighet, og i 2015 og 2016 veltet asylsøkerflommen over vårt og andre europeiske land. Ap og Sosialistisk Venstreparti kappedes om å åpne dørene på vidt gap. Senere har den ene kommisjonen og den andre undersøkelsen etter de andre slått fast at en viktig grunn til økende lavinntektsfamilier, barnefattigdom og økte sosiale forskjeller nettopp skyldes økt flyktningestrøm, innvandring og familiegjenforening. Innvandrerkvinner som ikke jobber eller jobber for lite, for dårlige norskkunnskaper for jobbmarkedet og kanskje litt for overdådige  velferdsordninger gjør at for mange står utenfor arbeidslivet og ikke bidrar til velferdsstatens bærekraft. I tillegg kommer den høye lediggangen blant ungdom i aldersgruppen 18-25 år, en stor andel uføretrygdede og manglende vilje til å flytte dit arbeid er å finne.
   Å åpne for mange flyktninger er det samme som å importere flere "fattige" husholdninger, så enkelt er det. Det er helt ok, og sympatisk, å mene at Norge skal ønske flere velkommen, men da må man ikke samtidig geberde seg over at forskjellene øker.
   Audun Lysbakken og andre rødgrønne politikere har frekkhetens nådegave og satser på at folk ikke husker. Lysbakken får seg til å kritisere Erna Solbergs nyttårstale der hun varmt talte barnas og ungdommens sak og tok for seg sperrer og hindre mot flere barnefødsler. "Utviklingen går i feil retning", liret SV-lederen av seg. Til stadighet får vi nå høre at forskjellene øker, fattigdommen når nye høyder - takket være "høyrekreftene" og dagens blågrønne regjering.
   Påstanden er absurd, usaklig og usann, men vi kommer til å høre den gjentatt og gjentatt i valgåret 2019. "Arbeid til alle er det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller", het det i Soria Moria 1. Ved årsskiftet 2018-2019 er imidlertid AKU-ledigheten kommet ned i 4,0 prosent (de som sier de ønsker å komme i jobb, men som ikke har fått det) til, mens den registrerte ledigheten hos NAV er på 2,8 prosent - jevnt fallende etter at regjeringen tok grep og oljeindustrien tok seg opp igjen etter nedturen. 55.000 flere mennesker har nå arbeid sammenlignet med situasjonen for ett år siden.
   Sysselsettingen øker også - andelen av befolkningen mellom 15 og 74 år som har inntektsgivende arbeid - er i vekst, og er nå over 67 prosent. Investeringene i norsk næringsliv er på vei opp, både på fastlandet og i olje- og gassnæringen. I flere bransjer er det mangel på arbeidskraft. SSB og bankøkonomer spår høyere reallønn i 2019. Det er satt i verk en lang rekke tiltak for å få flere innvandrere og flyktninger i jobb, forbedre norskopplæringen og integrere og inkludere flere av våre nye landsmenn og -kvinner (integrerings- og inkluderingsløftet). I skolen går fraværet ned, langt flere lærere er ansatt, og det satses mye mer enn tidligere på lærernes kompetanse. Ungdom med hull i CV`en blir løftet inn i arbeidslivet.
   Det går rett vei i Norge, utviklingen går ikke i "feil retning". Regjeringens mange målrettede tiltak, ekstrabevilgninger og innretningen på de økonomiske virkemidlene begynner så smått å virke. Men vi har fortsatt en vei å gå. Perioden 2005-2009 var på flere måter den tapte tid, da alle forutsetninger for å avskaffe fattigdom lå godt til rette for de rødgrønne, men de lyktes bare ikke.
   Jeg tviler ikke på deres gode hensikter og ønskemål. Men de tre partiene som nå er i opposisjon, har ikke den rette holdningen og den rette politikken. De ville ikke tillate midlertidige ansettelser som ville gjøre det lettere for arbeidsgivere å la folk prøve seg. De strittet imot å innføre fraværsgrense i den videregående skolen, noe som har økt elevenes nærvær og kompetanse. De har mer sans for trivselsskolen enn innsatsskolen. De synes det er viktigere med skolemåltider enn tydeligere og mer kompetente lærere. De synes ikke krav om aktivitet fra sosialhjelpsmottagere er noen god løsning, til tross for suksesshistoriene fra kommuner som har gjennomført lovpålegget.
   De høye klageropene fra Audun Lysbakken og hans våpendragere om fattigdom og forskjeller er rent ut sagt patetisk. De hadde selv sjansen, men grep den ikke. I åtte lange år.

Hvorfor det gikk som det gikk

Utfallet av den dramatiske debatten rundt Kristelig Folkepartis retningsvalg ble som forventet. Flere av dem som har kommentert Knut Arild Hareides soloreise ut i ukjent terreng og inn i urent farvann har kalt hans valg og anbefaling modig, nærmest et eksempel på statsmannskunst. Jeg er dypt uenig. For meg var KrF-lederens høstjakt på Solberg-regjeringens fortsatte liv og eksistens dumdristig. Dumt og dristig.
   Hareide holdt sine aller nærmeste partivenner uvitende om hva han hadde i tankene. Han hadde hemmelige møter med Jonas Gahr Støre på forhånd, satte i gang et taktisk bokprosjekt og hadde lagt opp sin strategiske plan etter eget hode. Først i de aller siste dagene før landsstyremøtet der han offentliggjorde sin anbefaling, fikk nestlederne klar beskjed, selv om de nok hadde en mistanke.

Etter eget hode
Hareide brydde seg ikke noe om at hans to nestledere var uenig i retningsvalget, eller at flertallet i sentral- og landsstyre var det. Han trosset flertallet i stortingsgruppen som ønsker regjeringsforhandlinger med Solberg-regjeringen. Enda verre: Han gikk i clinch med flertallet blant egne velgere. Partilederen må åpenbart ha levd for lenge i Oslo, hans grasrotkontakt   i partietsd kjerneområder må ha vært svakt. De fleste meningsmålingene blant KrF-velgerne var ikke til å misforstå.
   Noen prøvde seg med egne "galluper" som var svakt fundert for å hjelpe Hareide. De skulle vise at partilederen hadde de fleste av egne velgere med seg på ferden mot venstresiden. NRK offentliggjorde en måling der utvalget av KrF`ere var for lite. Det statistikkfaglige grunnlaget var for svakt, og NRK ble tvunget til å trekke undersøkelsen tilbake. Det ynkelige tilbaketoget publiserte NRK selv i beste Dagsnytt 18-tid et par dager før landsmøtet 2. november, riktignok ved bruk av kun 10 sekunders sendetid. Målingen hadde sikkert til hensikt å påvirke delegatene på landsmøtet.

Svak og famlende
Kommunikasjonsbyrået First House har omtalt Knut Arild Hareide som en usikker og famlende leder, noe undertegnede også har gjort i egne blogger. I mine øyne viser ikke Hareide noen sterk personlighet eller utpreget klokskap som kan stå imot for eksempel forsøkene fra "de syvende fedre i huset" (med Kjell Magne Bondevik i spissen) på å påvirke partilederens retningsvalg.
   Jeg har skrevet det før: Det virker på meg som om Hareide de siste månedene har vært på et personlig hevntokt mot Fremskrittspartiet, som sikkert har såret ham med enkeltpersoners karakteristikker (islamsleiking). Det er i så fall ikke statsmannskunst, men en menneskelig svakhet: hevngjerrighet.

Tvang frem en avgjørelse
Bare på ett område er det grunn til å gi Knut Arild Hareide anerkjennelse: Han har tvunget frem en avgjørelse om retningsvalg. Utfallet ble ikke som han hadde håpet, og resultatet var "close race". Men jeg er temmelig sikker på at flertallet for landsmøtets vedtak er større der ute blant KrF-velgerne og -sympatisørene enn marginen i landsmøtesalen.
   Det vil helt sikkert komme utmeldelser blant de 2.600 kristensosialistene som nylig har meldt seg inn blant annet for å påvirke fylkesårsmøtenes valg av delegater Samtidig er jeg helt sikker på at det ville blitt langt flere utmeldelser om Hareide hadde fått viljen sin.
   Kristelig Folkeparti har vært, er og vil bli et splittet parti. Kristeligdemokrater står mot kristensosialister. Det er ikke sikkert partiet overlever, eller kommer over sperregrensen i 2021. Men utsiktene er bedre nå med gårsdagens retningsvalg.

Enighet med regjeringen
Nestleder Kjell Ingolf Ropstad og stortingsgruppen vil nok komme til enighet i regjeringsforhandlingene og om statsbudsjettet. Knut Arild Hareide vil holde profilen lav og følge opp lojalt. Noe annet valg har han ikke. Ropstad som skal lede samtalene, sier at "forhandlingene vil bli tøffe". Det sier alle forhandlere ved begynnelsen av slike runder. Det er vanlig taktikk og retorikk.
Nestlederen har forøvrig uttalt at det Fremskrittspartiet han snakker med i dag, er adskillig mer moderat og samarbeidsvillig enn i 2013. I fem år har KrF fått gjennomslag for mye av sin politikk og satt sitt fotavtrykk på Solbergregjeringens budsjetter. Det vil skje i enda større grad denne gangen, for Erna Solberg og hennes kolleger vil høyst sannsynlig gi den nye regjeringspartneren en velkomstbonus.

Statsråder på plass
Spørsmålet om statsrådstaburetter er ikke så viktig og avgjørende. Noen partier må kanskje avgi noe, og KrF vil helt sikkert få bestyre departementer som ligger tett opptil partiets hjertesaker. Departementer kan bli delt opp for at ikke nåværende regjeringspartnere ikke skal tape for mye. Likevel er det ingen tvil om at Frp blir noe svekket internt i statsrådet. Tyngdepunktet vil flytte seg noe nærmere sentrumsdelen. Høyre, Venstre og KrF vil kunne holde de mest ytterliggående kreftene i Fremskrittspartiet på avstand. Frp er blitt et realistisk og jordnært styringsparti.
   Vi får ingen regjeringskrise i høst, hverken i objektsikringssaken eller på andre minelagte områder. Jonas Gahr Støre har ikke andre utveier enn å gå til venstre på sin politiske kurs - slik "alle" i partiet anbefalte etter fjorårets sviende nederlag i stortingsvalget. Det vil skremme bort velgere i sentrum.
   KrF har forskrevet seg i de senere år: Tallet på hjertesaker partiet har kjørt frem, har vært for stort.

Abortloven
Under Hareide har man fokusert på bistandspolitikk og en svært liberal innvandringslinje. Man har fremstilt seg selv som forsvarer av barnefamilier, kontantstøtte og høyere barnetrygd. Man har kvesset profilen som distriktsparti og klimaparti. Fremfor alt ønsker man en ny vurdering av enkelte sider ved abortloven. Det siste er en flaggsak. Men alt det som her er nevnt, har KrF ingen mulighet til å få eierskap til. Der er for stor konkurranse fra mer profilerte partier. Ropstad må konsentrere seg om noen få saker og ikke spre seg på alt fra mindre sentralisering til kamp mot barnefattigdom. Da blir profilen uklar.
   Kanskje bør man også i mindre grad stå frem som det varme verdipartiet. Det kan bli oppfattet som at andre er kalde og ufølsomme. At andres verdier har lavere status. Godhetsposituren skaper reaksjoner og motvilje. Det kan bli for svulstig selvskryt.
   Men alt i alt: KrF skal være velkommen i det store borgerlige, ikkesosialistiske fellesskapet. Retningsvalget er gjort. Erna Solberg kan notere seg for en historisk seier. En borgerlig firepartiregjering er på trappene.