Endelig støtte til Israel

Pensjonert Aftenposten-medarbeider Harald Stanghelle besværer seg over at den jødiske staten Israel har fått det han kaller "særstatus" i Granavolden-plattformen til Høyre, Frp, Venstre og KrF. Der nevnes nemlig Israel ved navn, og det i positive ordelag. For i et avsnitt om Norges forhold til andre land er det kommet et tillegg. Firepartiregjeringen vil "legge til rette for å styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel".
   Det er en av sterkeste solidaritetserklæringene noen norsk regjering er kommet med siden Haakon Lies og Einar Gerhardsens dager. Det er et brudd med den ensidige kritikken, demoniseringen, mistenkeliggjøringen og boikottholdningen som spesielt har preget de røde og de rødgrønne plattformene gjennom flere tiår.

Oppskrytt Osloprosess
Bakgrunnen for den påstått "balanserte" norske politikken i Midt-Østen hittil er selvsagt den oppskrytte og totalt mislykkede Oslo-prosessen, der Norge og stormaktene, FN og regionale aktører presset fram et slags gjennombrudd langs diplomatiske spor. Terroristen og jødehateren Arafat må ha ledd helt til sitt eget gravfølge.
   Stanghelle får seg til å hevde at formuleringen til regjeringen er et "solid skulderklapp til Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel". Det er det selvsagt ikke. Statsministre kommer og går i et demokrati som Israel. Det er valg der denne våren, og flertall og regjeringer kan skifte. Ordene som er brukt om Israel er en støtte til staten Israels rett til å eksistere, jødenes rett til et hjemland i Midt-Østen, slik FN la opp til i 1948.

Sympati og støtte
Erklæringen i Granavolden-plattformen er et uttrykk for ønske om normale forbindelser, men også sympati og støtte til israelerne og de andre folkegruppene som lever innenfor Israels grenser. Den er et kontant svar på truslene om boikott og sanksjoner. Vi har sett tendenser til boikott, og noen vedtak om nettopp det, i akademiske kretser her hjemme (for meg er ikke de ekte akademikere, men politiske fjols), i fagbevegelsen, i politiske partier på ytterste røde bredd og terroristvennene i Palestinakomiten. Jeg legger liten vekt på diverse "kulturarbeider"-opprop og resolusjoner om det samme.
   Selvfølgelig er israelerne bekymret for den internasjonale boikottbevegelsen BDS. Den heier på boikott av varer, desinvesteringer og sanksjoner. Formelt vil bevegelsen "bare" bidra til at at Israel opphever okkupasjon av palestinske landområder, men i realiteten dreier det seg om å undergrave hele den jødiske statsdannelsen og legge til rette for å øke Hamas- og Fatah-terroristers innflytelse. Det er dette som blir resultatet uansett gode hensikter.

Overraskende konklusjoner
For et drøyt halvår siden besøkte en norsk fagforeningsdelegasjon Israel og de palestinske områdene på Vestbredden. De skrev et langt referat i Dagsavisen om sine inntrykk. De kom til noen overraskende konklusjoner: Palestinerne selv følte seg riktignok som annenrangs borgere og undertrykket av Israel, særlig ved grenseovergangene ved reiser til og fra jobb. Men mange av dem foretrakk likevel israelske arbeidsgivere (både inne i Israel og på Vestbredden) fremfor sine egne arabiske. Det hadde noe med lønnsnivå å gjøre, og en bedre arbeidsmiljølovgivning.
   Legg merke til at i de israelske industri- og næringsparkene som israelerne har opprettet på Vestbredden innimellom bosetninger, der er forholdet mellom israelsk ledelse og palestinske arbeidere godt og uproblematisk. Det er ikke her terrorhandlinger finner sted. For disse palestinerne ville det bety økonomisk katastrofe dersom boikottvåpnet skulle ble brukt effektivt. Jeg har stor forståelse for at Israel nekter BDS-aktivister innreise til landet. Spesielt om de reiser i regi av Palestinakomiteen, som ikke kan beskyldes for å ha noen balansert forhold til Midtøsten-konflikten.

Meningsmålinger
Årlig blir det i Israel foretatt meningsmålinger blant de palestinerne (eller rettere arabere bosatt i staten Israel) som spør om deres holdninger til det å være borgere av Israel. De siste årene har resultatet vært at flere arabere ønsker å være nettopp det, fremfor å tilhøre en egen  palestinsk stat. I Israel kan de fritt forfekte et slik standpunkt, under Hamas-regimet i Gaza eller under Fatah-styret på Vestbredden ville de neppe våget å innta slike standpunkter.
   Innenfor norsk fagbevegelse er det sterk uenighet om boikottvåpnet. LO-leder Hans Gabrielsen (som kanskje etter hvert overtar for en mislykket Støre?) har vært motstander av boikott og er det nok fortsatt innerst inne. Men LO-kongressen i 2017 var av en annen oppfatning. Til og med Stanghelle skriver at Gabrielsens standpunkt var klokt: "I en verden av kjeltringstater er det en meningsløshet å utpeke Israel som verstingen vi bør boikotte".

Ikke ubalansert
Norge har ikke gjennom regjeringserklæringen "gått bort fra en balansert linje", den har endelig falt ned på et moralsk høyverdig standpunkt, slik vi har gjort det til fordel for Ukraina mot Russlands overgrep på Krim og i Donbass, slik vi har støttet Sør-Korea mot Nord-Koreas krigsretorikk, eller tar opp menneskerettigheter med China. Verden rundt støtter Norge demokratiske regimer mot diktatoriske og autoritære.
   Samtidig har Norge et godt og normalt samarbeid med både Russland og China, når det for eksempel gjelder import og eksport. Sanksjoner til tross, vi prøver å være gode og skikkelige naboer også med Russland. Hvorfor skulle vi gjøre noe unntak for Israel?
   Jeg er overbevist om at den norske utenriksministeren fortsatt vil vite å sette ord på standpunkter når hun mener Israel "ikke oppfører seg". Det kan skje helt greit parallelt med at Norge "styrker forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling". Ifjor kommenterte Ine Eriksen Søreide i skarpe ordelag rapporter fra for eksempel israelske overgrep i Hebron. Tror virkelig noen at den norske regjeringen vil endre denne linjen med innholdet i Granavolden-plattformen?

Reis til Israel!
Visste du at det nå går en direkte flyrute mellom Oslo og Tel Aviv? Det ville være å ønske at langt flere nordmenn besøkte Israel og fikk israelernes versjon av situasjonen deres. Den får man stort sett ikke fra main stream media her i landet, der er Palestinakomiteen totalt dominerende. Reiser du på Vestbredden eller i Gaza er det kun regimetro guider (Hamas og Fatah) som spyr ut hets mot Israel ved alle sightseeingmål. Kunne det ikke være av interesse om vi fikk en mer balansert informasjon?
   Det er en underlig kritikk Stanghelle retter mot formuleringen fra Granavolden Gjæstgiveri. Skal vi la folk-til-folk-samarbeid vike når Israels statsminister heter Benjamin Netanyahu? Skal vi oppfordre folk til å sky Polen eller Ungarn fordi lederne deres ikke oppfører seg som ekte sosialdemokratiske demokrater?
   Hadde Norge vært i samme situasjon som Israel, omgitt av blodtørstige og aggressive land som vil knuse staten og kaste jødene på sjøen, mens terrororganisasjoner undergraver innenfra (ref. Hamas`og Fatahs grunnlover), ville vårt land antagelig for lengst ha innført unntakslover og krigsberedskap.