onsdag 26. august 2020

Blir de noen gang norske?

De voldelige opptøyene i Bergen der en motdemonstrasjons-mobb gikk til fysisk angrep på lederen av SIAN og kastet stein på politifolk, får meg og vel også andre til å stille noen spørsmål:

- Vil de unge muslimene som brøt politisperringene og klarte å skade frontfiguren i "Stopp islamiseringen av Norge" - kanskje med hensikt å drepe ham - noen gang bli norske?

- Hva slags miljø er motdemonstrasjons-mobben oppvokst i? Hva slags oppdragelse har de fått? Hvilke påvirkninger er de blitt utsatt for i moskéene? Hvor mye innsikt har de fått i norske holdninger til ytringsfrihet? Hva slags ukultur er de preget av? Hva gjør dem så usiviliserte i denne type situasjoner?

I Norge er rammene for å ytre seg fritt vide, selv om grenser finnes. Man kan - i ettertid - bli tiltalt og dømt for injurier, eller for brudd på rasismeparagrafen. Men en ytring, også en usaklig, beinhard kritikk, blir ikke stoppet i forkant i det norske samfunnet. Det har noen av demonstrantene åpenbart ikke lært.

 Noe unorsk

Det var noe fremmed og unorsk over motdemonstrasjonen. Med fysisk makt skulle SIAN hindres i å fremføre sitt budskap. Jeg tar overhodet ikke stilling til innholdet i dette budskapet, det er irrelevant i denne sammenheng. Prinsippet om ytringsfrihet trumfer den konkrete situasjonen.

De "etnisk norske" som også deltok i motdemonstrasjonen, var litt mer tilbakeholdne med maktbruk, men de brukte alle andre metoder for å overdøve SIAN-lederen: Høye brøl og ukvemsord, trommer og trompeter skulle forhindre at budskapet ble hørt og oppfattet.

Dette er et klart svakhetstegn ved noen antirasister: De tør ikke lytte - eller la andre lytte - til meningsytringer de ikke liker. Ytringene skal stanses, kveles og feies bort i det offentlige rom. Med fysisk makt og personangrep.

Gjorde en god jobb

Politiet, som stilte mannsterkt for å holde SIAN og motdemonstranter fra hverandre, gjorde jobben sin. Norsk politi tar ikke stilling til innholdet i det som sies foran mikrofonen. Norske politifolk sørger for at ytringsfriheten lever og blir respektert - uansett ideologisk eller politisk bakgrunn. Punktum.

Da mobben brøt sperringene og gikk til angrep på bred front, måtte politiet ty til sterke virkemidler som pepperspray og tåregass. Ut fra situasjonen som ble skapt av mobben, var det helt på sin plass. Fra TV-opptakene kunne jeg ikke se at noen "ansvarlige" forsøkte å stanse dem.

Jeg oppfattet det som noe puerilt og umodent når en demonstrasjonstalskvinne får seg til å gjøre politiets opptreden til hovedsak. "Det var da ikke nødvendig å ty til tåregass". En dum uttalelse.

Ti dem ihjel

Demonstrant-mobben har åpenbart ikke lært noe av det mest grunnleggende i debatt-teknikk som svar på usaklige og krenkende ytringer: Ti dem ihjel. Still ikke opp for å høre på provoserende budskap. La dem være luft. Eller - om man likevel vil være til stede: Snu ryggen til og ti stille. Det er alltid mer frustrerende for SIAN-lignende kretser å bli latterliggjort på denne måten.

Og så må vi andre ikke gå med på den flaue reaksjonen som enkelte ikke helt oppegående og klarttenkende kommentatorer har fremført: De stakkars muslimske voldsdemonstrantene må "forstås". De er jo krenket, stakkar. De får høre at religionen deres ikke er noe tess, den er farlig, umenneskelig og kan føre til sharialover. Da må man vel være overbærende med litt knuffing og slåssing? Og se litt stort på steinkasting mot politiet?

Nei, voldsbruk i den offentlige debatten skal ikke "forstås", aksepteres eller unnskyldes. Uansett fra hvilken hold den kommer, fra høyre eller venstre. I dette tilfellet var det den ekstreme venstre-raddisen som viste sitt sanne ansikt. I andre tilfelle kan voldsbruken komme fra høyre.

Ikke gjør dem til martyrer

Angrepet på SIAN-lederen kan lett få en annen uønsket virkning - at den vesle flokken kan bli oppfattet som martyrer, først og fremst i egne rekker, men muligens også i en utvidet krets. Disse enkle mekanismene er åpenbart ikke forstått eller påaktet av dem som ikke synes visse ytringer skal være "innafor".

Tilbake til spørsmålet om de muslimske tenåringene noen gang vil bli, eller oppføre seg, som "norske":

Selvsagt håper alle det. Jeg ser at flere moskéledere har bedt "sine" ungdommer besinne seg, ikke stille opp når SIAN fremfører sine ideer og påstander på gater og torv. Jeg hører ledere i ungdomsklubber advare, jeg oppfatter at moderate antirasister forsøker å dempe reaksjonsmåtene.

Så finnes sikkert også de i miljøet som dessverre hisser til mer aktivisme, mer hat og mer sinne - for å forsvare religionen - det helligste og mest dyrebare av alt.

Det vi kan håpe på, er at religionskritikk også innen islam etter hvert får en naturlig - og større - plass. Eller aller helst: at sekulariseringen skyter fart og at våre gode innvandrere lærer å tilpasse seg og respektere norske verdier. Det er i Norge de skal leve og bo i generasjoner fremover. De aller, aller fleste gjør det allerede.


1 kommentar: