Svarteperspill i NRK-regi

Lokførerstreiken er over, og titusener arbeidspendlere og andre togpassasjerer kan puste lettet ut, ihvertfall fra tirsdag av når alle tog igjen er i rute.

   Streiken var i og for seg en lovlig tariff-tvist der arbeidslivets lover regulerer hvordan partene skal oppføre seg. Det er partene – arbeidsgiver og arbeidstagere – som har ansvaret for å forhandle seg frem til enighet gjennom kompromisser eller andre grep. Myndighetene, les: regjeringen, skal bare foreslå tvungen lønnsnevnd når liv og helse og store samfunnsverdier står på spill.

   Det vet partene godt, og det vet mediene. Ved avslutningen på en streik, enten det skjer på den ene eller andre måten, strever de involverte vettet av seg for å stå fram i best mulig lys, og det er viktig å skylde på motparten siden streiken ble langvarig og skapte problemer for en uskyldig tredjepart – de reisende. I dette tilfellet var det om å gjøre for Lokførernes streikeledere sammen med NRK å gi regjeringen ved samferdselsministeren «skylden» for at myndighetene ikke løste konflikten tidligere.

Tydelig mønster og vinkling

NRK spiller her en viktig rolle. Gjennom søndagen var mønsteret helt tydelig: Man kalte som vanlig inn en kritisk røst fra SV som hamret inn budskapet om at regjeringen kunne ha løst konflikten tidligere ved å komme «raskere på banen» (skinnegangen heter det vel her). SVs stortingsrepresentant mener at «regjeringen er blitt presset på plass», og det bildet NRK tegner gjennom sin vinkling er at «samferdselsministeren måtte gi seg».

   Både partene og NRKs medarbeidere vet utmerket godt at en samferdselsminister ikke kan gripe inn før partene direkte eller gjennom riksmeglingsmannen gjør en henvendelse for å få løst den floken de selv har skapt og ikke har klart å håndtere. Dersom regjeringen for fjorten dager siden hadde engasjert seg, ville NRK ha kjørt en hylekampanje med håndplukkede sannhetsvitner fra opposisjonen.

Stedfortredende argument

Der er andre sider ved denne streiken vi bør merke oss. Det å presse kompetansekrav og standarder for lokførerutdannelse inn i en tariffavtale, er så uvanlig at langt flere burde ha reagert på det fra streikens første dag. Det er norske utdanningsmyndigheter som har ansvaret for hvilke krav som skal settes til spesielle yrker. Det er ikke lastebileiere og lastebilsjåfører som bestemmer hva en sjåfør skal kunne og beherske i jobben. Det er nasjonale kompetanseorganer som avgjør hva en lege skal kunne, en sykepleier, en lærer osv.

   Lokførerstreiken var en politisk streik først og fremst, satt i scene av folk i fagbevegelsen som ikke vil akseptere den jernbanereformen Stortinget har vedtatt. NSB skal nemlig få konkurranse om noen år: Flere togselskaper enn det gamle statlige monopolet skal få anledning til å legge inn anbud på å kjøre visse togstrekninger – på jernbaneskinner og annen infrastruktur Jernbaneverket disponerer. Det vil bli skjerpet konkurranse, ansatte og ledelse i NSB får et puff i ryggen til å skjerpe seg, bli mer effektive, være enda mer serviceminded. NSBs ledelse er klar for dette, og vil etter all evne gjøre togselskapet mer konkurransedyktig. Slik at det blir i stand til å vinne anbud.

Konkurranseutsetting er bra

Det er bra for togpassasjerene, bra for folk flest. Konkurranseutsetting er allerede blitt vanlig når det gjelder bussruter og på en rekke andre områder. Leverandører til det offentlige Norge må konkurrere om anbud. Entreprenører konkurrerer om statlige bygg og om veibygging. Lenge hadde det gamle Televerket monopol, det samme hadde Posten – tungrodde byråkratier som ikke alltid var kjent for sin konkurranseånd og service. Nå må alle skjerpe seg, og det tjener kundene på. NRK var monopol før medierevolusjonen og politiske grep fra høyresiden tvang fram en modernisering, slik det var vanlig i alle andre land. Norge var en sinke på så mangt.

   Lokførerstreiken var som sagt politisk. Til tross for at forskrifter for lokførerutdannelse foreligger, Jernbaneskolen har sine standarder, og det jobbes i departementet om nasjonale kompetansekrav. Her var det mange vikarierende utsagn.

Vise sin misnøye

Men fagforbundene Lokomotivmannsforbundet og LO Stat kunne eller ville ikke vente. De ville streike, vise muskler, vise sin misnøye med den vedtatte jernbanereformen.

   Mest av alt minner lokførerstreiken om 70-årenes ulovlige, «ville» streiker (selv om den vi nettopp har hatt, var formelt lovlig). Så var da også dagens streikeleder Rolf Ringdal i sin tid medlem både av Norges Kommunistiske Parti, senere Arbeidernes Kommunistparti (m-l) som støttet «væpna revolusjon» i Norge og hadde Mao-Tse Tungs China, Pol Pots Kambodsja og Albania som forbilde og ideologiske veiviser. Etterfølgerne ble som kjent Rød Valgallianse, nå bare kalt «Rødt». De samme overvintrerne som sto bak flere års uro på norske arbeidsplasser med en serie ville og ulovlige arbeidsnedleggelser. Med store tap av inntekter for bedriftene, tap av skatteinntekter og andre skadelige utslag som resultat.

Fra Linjegods til CargoNet

Det går en linje fra Linjegodsstreiken på Alnabru i 1976 (AKP m-l-inspirert) til de siste ukenes streik. Det er neppe noen tilfeldighet at de som først ble tatt ut i streik, var de ansatte i etterfølgeren til Linjegods og NSB Gods – CargoNet.

   Dette bør alle de som ble rammet av streiken merke seg. De får ikke slike opplysninger, sammenligninger eller problemstillinger fra NRK-reportere. De har knapt stilt ett kritisk spørsmål til streikelederne. Til syvende og sist gjaldt det å gi Svarteper til regjeringen og en populær samferdselsminister som nøye har fulgt regelverket og de uskrevne lover som gjelder under under arbeidskonflikter.