fredag 11. september 2020

Moria og fornuft

 Brannen i flyktningeleiren Moria på den greske øya Lesbos har engasjert mange mennesker som følge av dramatiske TV-reportasjer. Fortvilte mennesker som i det lengste håper å få slippe ut av leiren, roper og skriker ut sin nød og fortvilelse. Hva og hvor vil de? De vil ut av leiren og over til det greske fastlandet selvsagt og helst søke en fremtid i det forjettede Europa, de lovede landene, der fremtidsutsiktene for enkeltpersoner og familier synes lysere. Det er lett å forstå de 13.000 i den trangbodde leiren. Brannene ser ut til å være påsatt av unge og uansvarlige, aktivistiske  unggutter. Det er det vanlige mønsteret.

Og den norske regjeringen har altså - før brannen - vært i beredskap og gjort forberedelser til å ta imot 50 flyktninger, eller rettere sagt migranter. Det er greit når Solbergs mannskap har lovet å ta sin del av ansvaret sammen med 8-10 andre europeiske land. Tallet 50 virker tilfeldig ("ta et tall"), men er egentlig ikke så lite tatt i betraktning vår befolkning på 5,4 millioner - mot EUs 445 millioner. Tar vi med hele Europa (vest for Ural) snakker vi om 750 millioner mennesker. Mange tar ikke dessverre ikke ansvar for verdens flyktninger. Det øker presset på dem som gjør det.

Norge tar imot mange

Norge ligger høyt på listen over land som tar imot flyktninger som trenger et nytt oppholdssted, særlig  i forhold til folketallet vårt. I år skal vi ta imot 3.000 såkalte kvoteflyktninger (overføringsflyktninger) etter avtale med FNs flyktningkommissær. Corona-pandemien har gjort at bare noen hundre er kommet hit til landet i år. Men de kommer. Dette er flyktninger som er "klarert" av FN. De har fått sin status bekreftet og bosettes direkte i norske kommuner uten opphold på asylmottak.

Hvorfor er det oppstått så mye skrik og skrål, moralske pekefingre og krav om mangedobling av flyktninger/migranter til Norge, spesielt fra Moria-leiren? Der er flere årsaker: Vi er visstnok en humanitær stormakt, vi blør når vi ser mennesker i nød, vi vil så gjerne hjelpe. Dessuten styres svært mange av sterke TV-reportasjer som igjen styrer manges følelser. Det er nettopp hva det dreier seg om: Følelser. De blir pisket opp av mediene, som selv ikke har eller tar ansvar for konsekvensene. Det er ikke deres jobb. De skal skape engasjement som gir høye seertall. Konsekvensene av reportasjene er ikke deres ansvar. Det er landets myndigheter som får konsekvensene i fanget, ikke de som formidler inntrykk, eller de som krever og demonstrerer.

Profesjonelle påvirkere

Så må jeg i tillegg nevne de "profesjonelle" påvirkerne som ut fra sitt mandat har interesse av at det kommer et høyest mulig antall flyktninger til Norge: UNICEF, Redd Barna, Amnesty International, Røde Kors, Norsk Folkehjelp (LOs Røde Kors) og et utall andre som gir sitt besyv med. Ingen har eller tar ansvar for konsekvensene av en stor flyktningstrøm til Norge. De har bare i og for seg sin sympatiske formålsparagraf. De har også ivrige generalsekretærer og medlemmer som utgjør en høyttalende pressgruppe. De er interessegrupper med særinteresser. Gode og velmente alle sammen.

Så har vi selvfølgelig noen politiske partier, særlig deres ungdomsorganisasjoner, som gjerne vil opptre prektigere og mer moralsk høyverdige enn andre. Som stadig finner på påskudd til å kritisere "regjeringa". Selvsagt vil noen også gjerne "markere seg" internt og utad, få presseoppslag og bli sett på som menneskehetens mest humane verdensborgere.

Flest mulig bør hjelpes

Men spørsmålet er hva som er det fornuftige å gjøre, slik at flest mulig kan hjelpes. Moria-leiren er nå delvis utbrent, men planer og arbeid er alt satt i gang for gjenoppbygge leiren. Forhåpentlig blir leveforholdene da bedre, og asylsøkerprosessen kan gjennomføres i tryggere former. Her kan Norge bidra, og det er også hva Hellas ønsker. For i Moria-leiren sitter et flertall migranter som har tatt seg ulovlig inn i Europa. Svært mange, kanskje et flertall, er ikke mennesker som har krav på beskyttelse ifølge FNs normer. Det dreier seg om lykkejegere, økonomiske flyktninger som ønsker seg en bedre fremtid. De oppholder seg i leiren mens de venter på å få asylsøknader avgjort i det første EU-landet de er kommet til. At Hellas etterlyser større solidaritet i EU for å avhjelpe presset mot egne strender, er forståelig.

Jeg unntar her de rene krigsflyktningene fra Syria og for eksempel Jemen. Klart de bør få midlertidig opphold i et naboland. Men hva gjør de arabiske rike oljesheiklandene? Så godt som ingenting (unntaket er Syrias naboland, de har virkelig stilt opp siden 2014! Mer støtte til dem!).

En utpresser ved navn Erdogan 

At leiren er overfylt, er egentlig ikke grekernes eller vårt ansvar i utgangspunktet, selv om det er maktpåliggende å hjelpe. Vi må huske at svært mange av migrantene har gitt seg ut på farlige sjøreiser i spinkle farkoster. Noen vil karakterisere reisen over som direkte uansvarlig. Det gjelder i enda større grad sjøreiser fra Tunis og Libya, men Moria-flyktningene kommer for det meste fra Tyrkia, etter at en uforutsigbar  og brutal utpresser ved navn Erdogan har brutt avtalen med EU og "tillatt" migranter å ta seg over til Lesbos.

Norge har store økonomiske ressurser, og vi bruker langt mer av brutto nasjonalprodukt enn andre til u-hjelp og tilgrensende formål. Vi har ingen ting å skamme oss over. Den norske kronen er såpass sterk i forhold til lokale valutaer (gir mer kjøpekraft der) at det mest fornuftige er å bruke kronene lokalt og regionalt i Midt-Østen og Nord-Afrika. Vi får mye mer ut av hjelpen ved å sette inn ressursene i land der de fleste av verdens 70 millioner flyktninger opphold er seg. Det desidert dummeste vi kan gjøre, er å ta imot et stort antall for bosetning i Norge. Det er kostbart, og vi hjelper da langt færre enn vi ellers kunne gjort.

"Vi kan ta imot mange flere"

Hva med alle de norske kommunene som høylydt forteller oss at de "kan ta imot så mange flere", og viser til tomme asylmottak og personale som står klar? Her skal vi være klar over at disse kommunene med sine ordførere kan ha et tilleggsmotiv for å si nettopp det: Det dreier seg ofte om distriktskommuner med fallende innbyggertall. De bygde fortjenstfullt opp en kapasitet etter flyktningkrisen i 2015-16. De har ansatte med kompetanse og erfaring med bosetting av flyktninger. De får store bidrag fra staten gjennom flyktningtilskudd og økt omsetning i kommunen. Flere innbyggere kommer i jobb. Bygdas innbyggertall stiger på papiret. Klart de synes at tallet 50 er pinglete og knusselig. Alle vil ha en del av statsbidragene som følger flyktningene. Men det sier de selvsagt ikke høyt. Det passer seg bedre å snakke moral som et vikarierende argument.

En kynisk betraktningsmåte? Greit, det - men også mer fornuftig.

2 kommentarer: