Bjørn Hoelseths blogg: Har Norge og Norden den adekvate krigsstrategien?

Bjørn Hoelseths blogg: Har Norge og Norden den adekvate krigsstrategien?:  "Angrep er det beste forsvar" heter et gammelt ordtak blant dem som vet mye om militær strategi i moderne tid. Det betyr ikke nød...

Har Norge og Norden den adekvate krigsstrategien?

 "Angrep er det beste forsvar" heter et gammelt ordtak blant dem som vet mye om militær strategi i moderne tid. Det betyr ikke nødvendigvis at en krig skal starte uprovosert. Det vil være usivilisert og umoralsk og i strid med det internasjonale regelverket som møysommelig er bygget opp etter annen verdenskrig. Slik tenker man ikke i frie, demokratiske vestlige land. I disse landene tenker man først på bruk av militære motmidler når et angrep utenfra de facto har skjedd.

Forkjøpsangrep er en annen variant når en nasjon ser seg nødt til å bruke militærmakt før den selv blir utsatt for åpenlys aggresjon. Det beste eksemplet er Israels "6-dagerskrig" i 1967. Da var signalene om et forestående angrep fra de arabiske nabolandene utvetydige: Araberne hadde mobilisert sine militære styrker, og hadde - på papiret - stor tallmessig overlegenhet. De hadde forberedt seg lenge, skaffet seg moderne krigsmateriell og hadde en tilnærmet samordnet strategi. Araberne hadde dessuten den fordelen at de kunne angripe samtidig fra flere himmelretninger. Ser man på kartet over Israel den gangen - stort sett med grenser FN hadde fastsatt ved opprettelsen av staten - var Israels svake punkt "vepsetaljen", det innsnevrede landområdet i midten. Ved et vellykket angrep kunne de fiendtlige araberstatene dele det israelske territoriet i to og nå frem til havet. Det ville skape store problemer for reorganisering, forsyninger og taktiske manøvrer på israelsk side.

Ødela deres luftvåpen

Vi vet hva som skjedde: Israelske kampfly bombet de arabiske aggressorenes flyplasser og luftstyrker før de kom i luften. Med luftherredømme kunne Israel knuse landstyrkene grundig og systematisk både fra luften og med stridsvognavdelinger og infanteri.

Den gang var verden uvitende om cyberangrep, og hybridangrep i stor skala med påvirkningskampanjer over tid slik vi har sett det utvikle seg de siste tiårene. Grensen mellom krigførende avdelinger og sivilsamfunnet var klarere. Man angrep hverandres stridende avdelinger på land, til sjøs og i luften stort sett utenom byene og tett befolkede områder. Å ty til bygeriljaoperasjoner eller teppebombe byene slik de allierte gjorde mot Nazi-Tyskland i slutten av annen verdenskrig, var noe man unngikk i det lengste.

Til dagens situasjon

Ett av Vestens svake punkter er den manglende interessen for historie i betydningen lesning av relevante historiebøker og analyser av et folks sinnelag, tenkemåte og "karakter". Dette til tross for at der finnes et overveldende bibliotek av slik litteratur. I dagens situasjon er det rett og slett livsviktig å forstå russisk tenkemåte og reaksjonsmønster på basis av de historiske erfaringene koloni- og imperiemaktens ledere  har i hodet. 

Jeg har gjentatt det flere ganger i blogger: Russerne er ikke som oss, tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss. De leser sin egen historie annerledes. De ser annerledes (gammeldags) på kvinners rolle og mannens status, de avviser andre seksuelle legninger enn kun "mann og kvinne". De ser opp til og beundrer styrke, fysisk styrke, besluttsomhet, kynisk gjennomføringskraft. Den sterke har rett.

Dette er blitt mer og mer åpenbart etter hvert som Putin har strammet grepet i det russiske sivilsamfunnet, innført sensur i mediene og ensrettet skolenes pensum. Dertil har haninnført  harde fengselsstraffer og trusler mot dem som kritiserer myndighetene, spesielt i forhold til Ukrainakrigen. Russere flest støtter krigen, basert på det falske fiendebildet de blir presentert for.

Vil ikke bli skadet selv

Den strategien vestlige land, EU og USA har valgt i den aktuelle situasjonen, er den tradisjonelle oppfatningen om at bare vi er snille, sitter stille, rekker ut en hånd, gir uttrykk for forhandlingsvilje og fremfor alt fred, så ordner det seg. Vi er et lett bytte for dem som tenker i mye mer kyniske og maktpolitiske baner.

Der finnes likevel ett sårbart punkt hos den mektige russiske makteliten, og som nok av og til dukker opp i hodene deres: Frykten for å bli rammet av de samme militære virkemidlene som benyttes mot Ukraina. Det vil si evne og kapasitet til å bombe russisk militær infrastruktur som militære baser, flyplasser, kommandosentre, våpenlagre, ved siden av kraftverk, veier og jernbaner, og igangsetting av cyberangrep mot kritiske samfunnsfunksjoner.

For svakt europeisk forsvar

Dette er ingen anbefaling av fysisk aggressive tiltak av denne sorten i dagens situasjon. Til det er Europa for svakt militært og motivert. Ukraina selv er med enkelte forbehold for svakt til å skade russisk militær infrastruktur i dybden langt fra Kiev. Årsaken er at vestlige giverland har lagt sterke begrensninger på mengde, type og rekkevidde av raketter og ballistiske missiler langt fra fronten. Ukrainerne må slåss for sin eksistens med en arm bundet bak på ryggen. Vi har sett kun spredte droneangrep i retning Moskva, drivstofflagre og ammunisjonsdepoter. Angrep mor russisk sjømakt i Svartehavet har vært mer vellykket, men ikke avgjørende.

Russerne og makteliten i Moskva kan ikke og vil akseptere våpenhvile eller fredsforhandlinger så lenge de har en viss militær fremgang. Selv om det går langsomt, maler de seg vestover langs deler av frontlinjen. Russerne bryr seg ikke om egne tap så lenge de har mer kanonføde til disposisjon. Det er Stalin-metoden fra annen verdenskrig nok en gang. Russland er de facto satt på krigsfot. Den industrielle kapasiteten er overveldende sammenlignet med den Ukraina kan stille med. Landet er totalt avhengig av NATO-lands militærhjelp og evne til å gjenopprette den sivile infrastrukturen etter bombing fra luften.

For lite og for sent

Hittil kan hjelpen til Ukraina karakteriseres som "for lite og for sent". Det gjelder også Norges bidrag. Det er ukrainernes egen kampvilje, mentale motstandskraft og frykt for å bli rammet av enda flere russiske krigsforbrytelser i okkupert område som opprettholder moralen og motstandskraften.

Hva skjer hvis russerne "vinner" i Ukraina og får beholde det de har okkupert etter sin uprovoserte start på krigen? Det er hevet over tvil at Putin ikke vil slutte der og nøye seg med en bit av Donetsk med Krim. Han har en mer langsiktig plan for Øst- og Sentral-Europa. Drømmen om å gjenopprette Sovjet-Unionens grenser fra etterkrigstiden lurer i bakhodet.

Han har ett problem: De landene han ønsker seg, er medlemmer av NATO. Med USA i ryggen er de trygge. Men hva skjer hvis eller når Trump setter en sluttstrek for de facto amerikansk militært nærvær og ryggstøtte? Da er europeerne overlatt til seg selv. EU og enkeltland i alliansen kappes nå om å ruste opp sin militære og sivile beredskap. Det kan være for sent allerede. Problemet er produksjonskapasitet og tidsvinduet. Hvis Russland vinner krigen mot Ukraina, mener vår egen forsvarssjef og NATOs nye generalsekretær at Russland kan true Europa om to-tre år. "Vi må bruke mye, mye mer for å styrke forsvarsevnen", sier Mark Rutte.

Kapasitet, evne og vilje

Hvis Norden raskt bygger opp en kapasitet til motangrep og viser vilje og intensjon om å benytte harde virkemidler dersom freden blir brutt, vil russerne tenke seg om. Men vil Norge og de nordiske NATO-landene det? Jeg har en følelse av at den norske og svenske befolkningen ikke er mentalt forberedt på krig og hva det innebærer av ofre og redusert personlig levestandard. Rikspolitikerne holder på med sitt og er opptatt av å bli gjenvalgt. Jeg ser få tegn til statsmannsegenskaper og moralsk ryggrad, mot og besluttsomhet. Finnene er en sak for seg. De vil bite fra seg.

Mitt hovedpoeng er at vi i Norge og Norden tenker for mye isolert på forsvar av eget territorium i det øyeblikk en angriper trår en fot over grensen. Vi burde heller vise evne og kapasitet til å ramme russiske kommandosentre, utskytningsplattformer for missiler og de basene hvor bombeflyene letter fra - og de garnisonene der russiske invasjonsstyrker gjøres kampklare. Slik var det under den kalde krigen. Det fikk Sovjet til å tenke seg om to ganger. Vi kan være i samme situasjon nå, eller om noen få år.

Vi har spesialstyrker som kan ramme russisk infrastruktur på oljefeltene, inklusive sjøkabler, for bare å nevne noe. Russerne har for lengst kartlagt de samme objektene i norsk sektor, og har helt sikkert planlagt angrep på dem.

Hvorfor finner vi oss i det?

Et eksempel på den hybride krigføringen som alt er i gang, er russernes jamming av radiosignaler og forstyrrelser av GPS-systemer både for militær og sivil bruk i Finnmark. Det er ganske uforståelig at Norge og NATO ikke setter i verk mottiltak av samme karakter når adressen for uvennlig opptreden er velkjent. Konsekvensene vil være alvorlig for Kola-basene dersom de ikke kan operere etter hensikten.

Gjentagende konklusjon: Norge og nordiske land bør raskest mulig bygge opp kapasitet til å ramme en mulig fiende på hans eget territorium. Det betyr flytting av militære styrker og virkemidler tettere opp mot Russlands grenser. Vi kan ikke sitte stille og vente til krigen er et faktum og vi selv rammes. 

Av og til er evne til angrep det beste forsvar.

Hvem har grunn til å frykte FOR?

Debatten i NRK1 TV tirsdag 20. mai var avslørende, informativ - og urovekkende for noen politiske miljøer og partier. Ikke på grunn av en mulig stor tallmessig oppslutning, men fordi FOR ("Fred og rettferdighet") vil kunne skape sperregrense-problematikk ved det kommende stortingsvalget. For partier på ytterste venstre. 

Svært mange vil undre seg over måten FOR-lederen Marielle Leraand, tidligere nestleder i Rødt, medlem av SV, leder i "kvinnebevegelsen" og frenetisk aktivist -  argumenterte på. Det samme må gjelde en naiv professor Glenn Diesen (Universitetet i Sørøst-Norge) med studier bak seg i St. Petersburg og ansatt ved Økonomihøyskolen i Moskva. Begge talte fritt og uhemmet i tråd med russisk krigspropaganda. Det har de lov til - i Norge. De gjør ikke stor skade, til det er sann motinformasjon for massiv og troverdig.

Vil ta stemmer fra Rødt og SV

Men ledelsen i Sosialistisk Venstreparti og Rødt har absolutt grunn til å frykte nykomlingen i partifloraen. FOR og Marielle Leraand vil ganske sikkert gi usikre velgere i de to partiene et reelt valg. Husk at begge de nevnte partiene har NATO-motstand på programmet, og mange av deres velgere er notoriske USA-kritikere (med eller uten Trump) og motstandere av en sosial og liberal internasjonal markedsøkonomi. En del av den eldre garde (NKP`ere, AKP (ml)-ere med flere) var beundrere av Sovjetunionen og kommunismen.

Ved å stemme FOR vil de stjele marginale stemmer - nok til å sende SV og Rødt ned i retning av sperregrense og tap av utjevningsmandater.

Det er en absurd logikk i Leraands og Diesens argumentasjon, gitt at man for alvor tror på Putins verdensbilde og forklaring på Russlands angrep på, og okkupasjon av, ukrainsk land.

Perfekt timing

FOR vil få en viss forståelse for sitt syn etter det som skjer i Gaza og på Vestbredden. Den jødiske staten Israel er i medier og opinion utpekt som skurken og aggressoren (med støtte av Trump), og araberne bosatt i det tidligere mandatområdet til Storbritannia, "Palestina", er heltene og ofrene. Ved å trekke paralleller til NATO`s bombing i Libya og på Balkan, konstrueres et bilde av "jevnbyrdighet" i internasjonal opptreden.

Dessuten har FOR fått økonomiske ressurser så det holder av den russer- og Putinvennlige Atle Berge, en norsk milliardær bosatt i Murmansk. Ved å støtte FOR og deres programpunkter er han garantert å få mange kontrakter for sin sementbedrift i både Russland og China.

Det er i ettertid kommet frem at Debatten-leder Fredrik Solvang forhandlet med Leraand om at hun skulle få slippe til i det høyt profilerte programmet mot at hun "avslørte" Atle Berge som donator og støttespiller. Undertegnede er faktisk enig i Solvangs vurdering og konklusjon her - selv om Atle Berges navn helt sikkert ville bli kjent før eller siden.

Arbeiderpartiet kan tape valget

Den situasjonen som er oppstått til venstre for sentrum, gir også Arbeiderpartiet noe å tygge på. Meningsmålingene viser at det er dødt løp mellom regjeringsalternativene, og Støre og Stoltenberg kan bli avhengig av SV og Rødt for å få flertall ved Stortingsvalget i september. Senterpartiet er en usikker makker. Sistnevnte parti er gått sterkt tilbake siden 2021, og regjeringsdeltagelse eller støttepartirolle er langt fra noen selvfølge. Ved at det blodrøde venstre smuldrer opp i småpartier, "sperregrensepartier", er det slett ikke sikkert Støre-regjeringen får nødvendig flertall.

Av debatten ellers merket vi oss mottdebattantene til FOR, Sven G. Holtsmark, Erik Schreiner Evans og Aage Storm Borchrevink. Men den desidert mest slagferdige og troverdige og den vi vil huske lengst, er innleggene til tidligere forsvars- og utenriksminister og nå leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Marie Eriksen Søreide (H).

I henne så vi en tøff, modig og langskuende statskvinne. En kvinnelig Churchill.

Nå må europeerne handle smart

Tollbarrierene som president Donald Trump har innført overfor resten av verden har sjokkert regjeringssjefer og finansministre i de fleste land. "Presidentordren" er et nytt utslag av Trumps personlighet. Tollbarrierene er i strid med internasjonale avtaler og rettsregler. Og dessuten i strid med all fornuft. Ikke noe av det som skjedde 2. april 2025 bør imidlertid være noen overraskelse.

Det umiddelbare svaret fra EU, China, G7- og G20-land (minus USA) vil bli tilsvarende skadelig for verdensøkonomi og frihandel. Men det går ingen annen vei utenom å svare på provokasjonene. Det er det eneste språket den nåværende amerikanske presidenten forstår.

Nye allianser kan oppstå som følge av tollskrankene.

Gjør noe der det svir mest

Trump og republikanerne kan i øyeblikket synes uovervinnelige. Men de har noen svake punkter. Enn så lenge må de ta hensyn til sin maktbase blant velgerne, det vil si den tallmessige oppslutningen i Representantenes Hus og Senatet.

Neste år, den 3. november 2026, er det mellomvalg, "Midterm Election" i Representantenes Hus der 479 representanter skal velges. 33 senatorer står på valg. De er mye mer lydhøre overfor stemninger blant velgerne enn presidenten.

Dessuten skal 39 stater og territorier velge guvernører. Og mange delstats- og lokale valg skal finne sted. Der er suppleringsvalg, ordførervalg og valg til delstatlige riksadvokatembeder. Kandidatene har øret mot bakken og følger nøye med på stemningen blant vanlige amerikanere.

Analysér vippestatene

De fleste amerikanske stater heller historisk og faktisk mot demokratisk eller republikansk flertall. Men som ved presidentvalg finnes "vippestater" der det ikke skal så mye til før republikanerne mister den majoriteten de oppnådde i 2024.

Dersom Trumps handelskrig og de internasjonale motreaksjonene  rammer noen av disse vippestatene - der det er mellomvalg - vil mange velgere merke konsekvensene.

Det gjelder nå å analysere økonomien i vippestater, og finne ut hva slags varer eller tjenester de eksporterer til andre land - Canada, Mexico, Europa, Det fjerne Østen. Eller om de importerer en type varer befolkningen og forbrukerne setter pris på. Canada og kanadierne har funnet noe av svaret gjennom forbrukerboikott av amerikanske varer.

Forutsetningen er at EUs kommende tollsatser mot USA og amerikanske varer kan målrettes mot amerikanske eksportvarer som gjør dem dyrere og vanskeligere å selge i utlandet. Helst bør man differensiere tollsatsene - med økonomien i vippestatene i tankene.

Trump har dårlig tid

Trump har dårlig tid. Han kalkulerer med at handelskrigen gjennom høye tollsatser på import av utenlandske varer vil gi en kortsiktig økonomisk nedtur - men så blir alt så mye bedre i etterkant.

Det er imidlertid temmelig opplagt at de eventuelle positive virkningene vil komme for sent til at amerikanske arbeidere og forbrukere ser lyset i enden av tunnelen om bare halvannet år. Det er nå Trump er sårbar. Vinner demokratene tilstrekkelige mange seter i Senatet og i Representantes Hus, blir det vanskeligere for presidenten å gjennomføre sin bøllete polititikk.

Men det forutsetter at Europa og særlig EU gjør noen smarte trekk i dagene og ukene som kommer.

Innvandrere og penger hjem

De siste ukene har det dukket opp en interessant diskusjon, foreløpig i Aftenpostens spalter: Bør det gis skattefradrag når innvandrere i Norge ønsker å sende penger hjem til familie og slekt? Med "hjem" menes her opprinnelsesland. Påstanden er at dette er en effektiv form for bistand.

Den kreative stortingskandidaten for Oslo Venstre, Rodas Tadese Sibathu - som også er blitt "spaltist" i Aftenposten - mener dette. Den 24-årige studenten fra Eritrea forteller at foreldrene hennes sendte penger hjem i hennes oppvekst. De valgte en litt lavere levestandard i Norge for å hjelpe slekten i hjemlandet. En utmerket, sympatisk holdning og gjerning og helt i tråd med norske humanistiske  tradisjoner.

Spaltisten sidestiller et slikt fradrag med skattefradraget på opptil 25.000 kroner til veldedige organisasjoner i Norge. Før var det en lignende ordning for bidrag til kulturelle formål også, men den reverserte Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. De fordrar ikke støtte til kulturlivet fra private. Jeg regner med at en ny borgerlig regjering vil reversere reverseringen.

Får et kontant svar

Rodas Tadese Sibathu får svar så det holder av bystyrerepresentant Arine Aamir i Oslo Høyre. Hun slår kontant fast at å hjelpe sine nærmeste familiemedlemmer er ikke bistandsarbeid. "Samfunnet vil ikke gå rundt hvis du ikke bidrar med din del av skatteinntektene til vårt felles Norge." Arine Aamir har pakistansk bakgrunn.

Hun spør retorisk: Hvorfor flytter man til et annet land dersom man fremfor å bidra til fellesskapet i landet man bor i, vil ha skattefradrag for å sende pengene ut av landet? "Det er tross alt det norske samfunnet som gir deg alle goder, som gratis utdanning, helsehjelp og gratis tanlege til man er 18 år. Det er det samfunnet som har gitt deg jobb, som sikrer inntekten din, og det er det samfunnet som vil ta vare på deg dersom du blir syk, arbeidsløs og pensjonerer deg når du blir eldre".

Det norske samfunnet stiller opp for deg

Det er det norske samfunnet som vil stille opp for deg i hver overgang i livet, i oppturer og i nedturer. Det minste vi kan gjøre til gjengjeld, er å betale skatten som får dette samfunnet og disse godene å gå rundt og fortsette i flere generasjoner etter oss, slår hun fast.

Og Aamir understreker: "Det er igjen disse skattepengene som bidrar til å finansiere det enorme bistandsbudsjettet som Norge hvert år setter av til verdens utviklingsland".

Hennes foreldre har, i tillegg til å betale skatt til Norge som alle andre, også hjulpet familiemedlemmer i Pakistan.

Medmenneskelighet og kjærlighet til ens egne

Denne hjelpen blir gitt i tillegg til å betale skatten fullt ut i Norge. Men det er ikke tale om "bistandsarbeid", det er godhet og medmenneskelighet. Hjelpen blir gitt uavhengig av "skattefradrag".

Det er ikke vanskelig å si seg enig med Høyres bystyrerepresentant i Oslo. Med den store andelen innvandrere i dagens Norge ville det virkelig slå ut i vår felles økonomi hertillands hvis særfradraget skulle bli en realitet. Det er nok å gange ut de kr. 25.000,- i et visst antall for å forstå hva skattefradraget vil redusere beskatnings-grunnlaget i Norge med.

Saken har flere sider

Det er interessant at det er Eritrea som blant andre vil få fordel av en privat bistandspolitikk dersom skattefradraget skulle bli en realitet. Innvandrere fra Eritrea er stort sett politiske flyktninger som har fått asyl og oppholdstillatelse på grunn av forfølgelse. På grunn av sterke rivninger innad i det eritreiske miljøet er det kommet for en dag at overraskende mange eritreere støtter det regimet de i teorien har flyktet fra. Altså er de i Norge på sviktende grunnlag.

Det er heller ikke snakk om bare overføringer av penger til gode formål: Et ukjent antall flyktninger og asylsøkere er kommet hit til landet ad mange omveier og fluktruter. Et ukjent antall har fått hjelp av menneskesmuglere. Flyktningene har satt seg i stor gjeld til "hjelperne". Et skattefradrag blir da en utstrakt hånd til dem som sørger for lykkejegernes ferd mot det rike og velferdsmessig sjenerøse Norge.

Konsekvensen blir blant annet at de som har fått "hjelp" til å slå seg ned i Norge, fortrenger andre typer flyktninger med et langt større behov for bosettelse, blant annet FNs kvoteflyktninger.

Også familie og venner i hjemlandet har stilt opp med lån når man sender et "ankerbarn" eller et voksent familiemedlem, til det rike Europa. Bakgrunnen og hensikten er at resten av familien skal komme etter gjennom familieforening. Da snakker vi om lykkejegere som ønsker en høyere materiell levestandard enn i hjemlandet, ikke reelle flyktninger. 

Hjelp der de er

Venstreradikale her i landet gir gjerne Frp pepper for slagordet "hjelp til mennesker i u-land der de er". I lett sarkastisk stil bruker Rodas Tadese Sibathu (V) nærmest et tanketrick når hun sidestiller dette politiske slagordet med det å gi privat bistand - med skattefradrag.

Selvfølgelig bidrar private bidrag til familier i u-land til økt tilgang på mat, bedre helse og utdanning. Det var en tid da ganske mange nordmenn som utvandret til USA (de som gjorde det godt) sendte penger hjem. Men de gjorde det uten skattefradrag.

Og - er vi nå så sikre på at de skattefrie pengene virkelig går til det gode formålet?

Sibathu har sikkert fått en høy stjerne og fjær i hatten i det eritreiske miljøet etter sitt forslag om skattefradrag. Kanhende vil noen av dem stemme på henne og Venstre ved det kommende valget i Oslo, om de er norske statsborgere og har stemmerett.

Vi andre støtter Oslo Høyres bystyrerepresentant i hennes klare tale og gode argumenter.

Vesten svikter Ukraina og folket der

 Vi har sett tegnene lenge - vestlige land gjør ikke det som er nødvendig for å hjelpe ukrainerne til seier over Putin-Russland og kaste okkupantene ut av Donbas og Krym. NATO, EU og USA har sviktet. De høytidelige løftene om storstilt militær støtte, solidaritetserklæringene og de velformulerte utsagnene om usvikelig forsvar av frihet, nasjonal selvbestemmelsesrett og demokrati var ikke verdt papiret de var skrevet på. Den lovede støtten "as long as it takes" var løgn og forbannet dikt. Dagens vestlige ledere har ikke den moralske ryggraden og den stayerevnen som skal til i en farlig tid for demokrati og varig fred.

Hvorfor svikter de? Fordi vestlige politikere og statsledere - ingen av dem av statsmannsformat - er mer opptatt av å bli gjenvalgt, beholde maktposisjoner og innflytelse, bevare populariteten på hjemmebane. Politikernes standpunktene er korttenkte og historieløse. Samtidig ser vi hvordan Russland lykkes i sin psykologiske krigføring - og venstreorienterte medier som fortsatt flittig formidler                            Russlandsapologetenes retorikk.

Hvem er de? Vi kjenner dem fra mange års formidlinger av intellektuelle kortslutninger: En Julie Wilhelmsen som tror hun har ristet av seg den sviktende dømmekraften før 24. februar 2022 (hun trodde ikke Putin ville gå til fullskala invasjon). En Fritt ord-pris på veggen har vært nok til at hun føler seg rehabilitert. En oberstløytnant Tormod Heier som ikke lenger opptrer i uniform og ikke lenger sier det Putin vil høre i Russia Today, men som stadig gir vurderinger og forklaringer på Russlands politikk som Putin liker å høre. Begge er NRKs yndlinger.

Hva må til for Ukraina?

Det er nok allerede for sent, men Ukrainas behov er åpenbare: Langtrekkende vestlige våpen, missiler, et tilstrekkelig antall droner (og artilleri i nærkamp). Våpen som kan trenge dypt inn i Russland (helt til Kreml) og slå ut basene for russiske angrep: Flyplassene, utskytningsrampene, oljelagrene, forsyningsbasene, logistikksystemene, infrastruktur som veier og broer, jernbaner og energiverk, radaranlegg, kommunikasjonssentra, kommandosentraler, våpenlagre og våpenfabrikker. Vestlige land, spesielt USA i et valgår, setter skranker for de helt åpenbare behovene i en fullskala krig. Ukrainerne blør, sivile tap er store. Ukraina befinner seg i en eksistensiell krise. Løsningen er åpenbar: Ukrainerne må  ramme den angipende fienden der det gjør mest vondt.

Jo, da, det blir fortsatt bevilget tilsynelatende storslagne midler, også av norske oljekroner. Sist 570 millioner til droner og ammunisjon. Men det er for sent.

En desperat handling

Ukrainas i og for seg vellykkede invasjon av Kursk-regionen var et desperat forsøk på å avlede oppmerksomheten og få russiske generaler til å trekke ut styrker ved de strategisk viktige frontavsnittene i Donetsk, der de russiske angriperne har rykket frem de siste ukene og månedene. I stedet rasket de sammen noen titusener fra fjerne strøk i Russland. Prestisjetap, javel, men ikke avgjørende for det endelige resultatet.

Russland vil vinne fordi landets industrikapasitet for våpenproduksjon er størst og har større personellressurser. Landet er satt på krigsfot, våpenfabrikkene lager våpen og ammunisjon 24 timer i døgnet, samtidig som den militære støtten strømmer inn fra diktaturenes onde akse, China, Nord-Korea og Iran.

Russerne benytter den samme taktikken som Stalin gjorde under annen verdenskrig: Sender soldater de vet vil bli drept etter noen minutter og timer i den ene bølgen etter den andre, rett mot ukrainske stillinger. Men til slutt er det kjøttvekta som vinner. Ukrainerne har ikke nok artilleriammunisjon, stridsvogner, miner og droner til å stanse angrepsbølgene.

Vesten svikter Ukraina. Det er et svik av historiske dimensjner.

Ukraina taper krigen

I juli i fjor reiste undertegnede tvil om Ukraina ville makte å stå imot presset fra den russiske krigsmaskinen. Sommeren 2023 ble det klart at vestlig militær hjelp ville komme for sent for en ukrainsk offensiv, og den inneholdt ikke de komponentene som ville gjøre ukrainerne i stand til å gjenerobre okkupert område. Det gjaldt tilstrekkelig artilleri, ammunisjon, stridsvogner, stormpanservogner, droner, missiler, luftforsvar - og F-16-fly.

Det hjalp ikke at Norge, EU-land og USA kom med grandiose løfter. De ble ikke fulgt opp av reelle militære bestillinger og virkelige våpenleveranser. Det er bra at USA`s president endelig fikk igjennom vedtak om økt våpenhjelp, men verdfull tid er gått tapt. De militære leveransene kommer for sent. Heller ikke europeerne har levert. Ukrainerne har slitt seg gjennom vinteren med uhyggelig store menneskelige tap og lidelser, ødeleggelse av sivil infrastruktur og store oppofrelser. Det et er egentlig et under at deres frontlinjer ikke har brutt sammen for lengst. Nå er de i ferd med å rakne, russerne gnager seg vestover og erobrer det ene strategiske området etter det andre.

Vestlige lands politikere bærer et stort og tungt moralsk ansvar for ukrainernes tap  i skyttergravene, for de ødelagte boligblokkene og de raserte sykehusene. Det er ikke bare tale om svikt, det dreier seg om svik.

Putin har satset på militære seire før Russlands "frigjøringsdag" 9. mai, og det har han fått. Knyttet opp mot Stalins triumf i annen verdenskrig vil han piske opp stoltheten og nasjonalfølelsen og gi tilhengerne hans, og det er de aller fleste russere, ny optimisme. Det vil smitte over på moralen hos dem han sender inn i krigshandlinger.

Vi forstår ikke russerne

I den vestlige verden leser vi ikke nok historie. Vi studerer ikke lenger folk og nasjoners utvikling, høydepunkter, tilbakegang og nederlag og hva som har festet seg i menneskenes bevissthet. Vi har mistet lærdommen om og intuisjonen for det man tidligere kalte nasjoners "sjel" og folkekarakter. Slike begreper er bannlyst blant moderne historikere. Å skifte holdninger og reaksjonsmønstre synes å bli oppfattet som en "quick fix". Da kommunismen råtnet på rot og Sovjet-Unionen brøt sammen, innbilte akademikere og intellektuelle seg selv og sitt publikum at 1000-årsfreden ville senke seg over menneskeheten. Vi kunne slappe av, rive ned det militære forsvaret, senke beredskapen og konsentrere oss om å dele ut flere velferdsgoder og økte den materiell velstanden. Norge ikke bare fulgte trenden, men lå et hestehode foran.

Året 2014, da Putin-Russland erobret Krym, burde varsellampene ha lyst opp i nasjonalforsamlinger og statsråd. Det skjedde ikke.

Russerne er ikke som oss, de tenker ikke som oss. Russerne har alltid levd under åket, aldri vært frie og trygge enkeltindivider. De har levd under diktatur og despoti, tsarer og folkekommissærer. De har ikke opplevd antikkens mentale verden, renessansens oppvåkning eller opplysningstidens intellektuelle frigjøring gjennom vitenskapen. De har ikke hatt noen virkelig fri presse, eller et fritt organisasjonsliv. Tilløpene på 1990-tallet og de første årene etter årtusenskiftet var bare et lite blaff, så sluknet ilden, og samfunnet er tilbake i den århundrelange mørke middelalderen.

Kneler for makten

Russerne er vant til å passe seg for makteliten, se seg over skulderen, bøye seg for dem som til enhver tid er i stand til å bruke pisken. Tsarene, aristokratiet, de relativt få rikfolkene i byene, de kommunistiske "rådene", Det øverste Sovjet, Den røde hær, de rå og brutale herrene i Kreml - alt var noe de måtte knele for, adlyde. Det gjør de fortsatt.

Trøsten for det lutfattige folket har vært følelsen av å tilhøre et tilsynelatende stort og sterkt land som andre respekterte - dvs frykter. Erobringer både østover, sørover og vestover på det eurasiske kontinentet har bidratt til det. Den dyrekjøpte seieren over Hitler og nazismen i annen verdenskrig er selvsagt et traume, men også et høydepunkt. "Den store fedrelandskrigen" hadde og har et religiøst anstrøk. Også russerne har sitt "aldri mer 9. april"-løfte. Men i dag blir begrepet dratt ut i meningsløsheten og karikaturen av en smart hjernevasker som Vladimir Vladimirovitsj Putin. Krigen mot Ukraina fremstilles som en fortsettelse av den store fedrelandskrigen. Motstanderne er fortsatt "nazistene".

I de første 14 årene ga han russerne orden og struktur fremfor kaos, en form for sosial trygghet og noe høyere materiell levestandard. Fattige russere satte pris på det.

Mannsideal og styrke

Et gammeldags mannsideal går igjen i russisk litteratur og "psyke", også i dag: Den sterke mannen som familiens overhode - til tross for de mange kvinnene i arbeidslivet og i tidligere mannsdominerte yrker. I krigspropagandaen under Putin blir den sterke, modige og selvoppofrende soldat og fedrelandsforsvarer idealisert.

Kristendommens siviliserende og humaniserende rolle er knapt merkbar. Den russisk-ortodokse kirken er i lomma på diktatoren, prestene gjentar og formidler nøyaktig det budskapet den russiske militærledelsen ønsker. Tanker om en slutt på krigen, forhandlingsvilje, kompromisstenkning er fullstendig fraværende. Så lenge Russland vinner frem på slagmarken er våpenhvile, forhandlinger, tilbaketrekning og fredsavtale fremmedord.

Har planlagt krigen lenge

Putin har planlagt krigen lenge - lenge før de europeiske landene og verden for øvrig oppfattet signalene og forsto hva som var i ferd med å skje. Han vil gjenerobre de baltiske statene, sikre uhindret adgang til Østersjøen, opprette direkte landforbindelse mellom Russland og Kaliningrad - Königsberg og Øst-Preussen - og øke innflytelsen over de tidligere medlemmene i Warszawapakt-landene. Han arbeider systematisk for å destabilisere og erobre land som Georgia, Transnistria og Moldova. Nordområdene med Svalbard og Barentshavet har fått økende betydning i det geostrategiske bildet. Det behøver ikke bety rent militære angrep om to-tre år.  Putin har god tid til å planlegge. Han er sikret gjenvalg til langt ut på 2030-tallet, og han har langt flere redskaper i verktøykassa. Men noe vil opplagt skje innen kort tid.

Hva med norsk og nordisk forsvar? Den oppskrytte nye forsvarsplanen vil ikke bli realisert i de første kritiske årene. Igjen står vi overfor "for sent, for lite". Hverken nye fregatter eller ubåter vil være i tjeneste innen Putin gjør sine neste trekk. Det vil ikke være et tilstrekkelig antall F-35 jagerbombere i beredskap, og flyplassene er ikke godt nok beskyttet.

Hva kan gjøres på kort sikt?

Mens vi venter på at de nye nordiske NATO-medlemmene styrker og samkjører sine militære ressurser, er det bare én ting russerne frykter og respekterer: At egne baser kan utsettes for ødeleggende angrep. De nordiske landene kan kraftsamle nye offensive missilbaser og flystasjoner i sine nordlige områder og utarbeide angrepsplaner mot Kola og nordflåten. Det vil tvinge russerne til å forsterke beskyttelsen av basene gjennom å tilbakeføre styrker som i dag er aktivt med i krigen mot Ukraina.

Norge har verdens beste marinejegere. De bør - om de ikke allerede har gjort det - utarbeide planer for å sprenge undersjøiske installasjoner knyttet til russisk olje- og gassutvinning i Barentshavet. Planer som kan settes ut i livet dersom Putin prøver seg på noe på norsk sokkel.

Og for å repetere noe jeg har skrevet før: Jamming av GPS og navigasjonssystemer for sivil luftfart må møtes med tilsvarende rettet mot russisk flytrafikk. Pluss dataangrep rettet mot det russiske samfunnet.

Dette er det eneste språket Putin forstår.

Vinner Russland krigen?

 Vi ønsker alle ukrainerne lykke til i deres forsvarskrig mot et av verdens mest brutale, aggressive og usiviliserte regimer - Putin-Russland. Men er det så opplagt at Ukraina vil lykkes i å skyve okkupantene ut av landet, bare fordi det har omverdenens støtte og moralen på sin side? Verdenshistorien er full av eksempler på at den som har makten og midlene, vinner.

Jeg tror med andre ord vi må ta høyde for at det kan gå galt, at tapene på ukrainsk side blir for store, oppofrelsene for overveldende, pinslene og tragediene for mange.

Ikke fulgt opp i praksis 

Hovedårsak? Fordi NATOs og EUs og andre lands høyrøstede støtteerklæringer og løfter om våpenhjelp ikke er fulgt tilstrekkelig opp i praksis. Helt fra dag én, den 24. februar 2022, har vestlig hjelp vært på etterskudd og ikke i takt med reelle militære behov der og da. Man har slept beina etter seg, annonsert militær hardware-bistand i lange baner - men for sent. Krigens momentum har tatt regien.

Den såkalte ukrainske motoffensien måtte åpenbart utsettes fordi våpenhjelpen - og først og fremst det enorme ammunisjonsbehovet, ikke ble fulgt opp i praksis, ikke raskt nok og ikke effektivt nok. De oppskrytte F-16-flyene kommer ikke før til høsten. De skulle ha vært på plass i mai eller juni. De langtrekkende missilsystemene er ikke på plass. I mellomtiden har de russiske angrepsstyrkene fått god tid til å grave seg ned, forsterke fronten og vente på ukrainernes neste trekk. Uansett de ukrainske soldatenes heltemodige innsats og deres vilje til å frigjøre Krym, Donetsk og Luhansk, kan de ikke hamle opp med en av verdens største militærmakter uten massiv og tilstrekkelig hjelp fra NATO-land.

For hver dag som går nå, minsker sjansen for at Ukraina lykkes.

Svakheter i vårt folkestyre

Årsaker? Det vestlige demokratiske systemet er, sammnelignet med en diktators mulighet for raske beslutninger og tiltak, tidkrevende og avhengig av befolkningens oppslutning. Demokratiske ledere sjeler alltid til neste valg og mulighetene for gjenvalg. Vi har ingen Churchill i dagens Europa, bare pinglete Stoltz`er.

NATO-landene har alt for lenge lent seg på USAs kolossale militære styrke og har ikke prioritert sitt eget forsvar og militære kapasitet på 30 år. Man har rustet ned jamt og trutt i enfoldig tro på at det ikke blir mer storkrig i vår tid. Å gi befolkningen stadig høyere materiell levestandard har vært populær politikk. Det er sånn man vinner valg. De aller fleste NATO-land er ikke i nærheten av å oppfylle den samstemte beslutningen i 2014 om å bruke minimum 2 prosent av BNP til forsvar. I mellomtiden er verden blitt stadig farligere.

Krigen avgjøres her og nå

Så er våpenfabrikkene og produksjonskapasiteten for ammunisjons- og missil-lagre gått ned til sparebluss-stadiet, og det tar for lang tid å bygge kapasiteten opp til å kunne hjelpe Ukraina her og nå. Landenes militære forsvar, med noen få unntak, mangler personell, kompetanse og utholdenhet.

For lite og for sent. Det er nå, i disse dager, krigen i Ukraina avgjøres. Faller Ukraina, er det andre lands tur. Mye tyder på at det bare er en palassrevolusjon i Kreml som kan endre krigens gang og utfall.

Jeg håper jeg tar feil.

Russlands-apologetene rører på seg igjen

Kjente Russlands-apologeter, de som i flere år før angrepskrigen mot Ukraina jevnt og trutt formidlet og på en måte gikk god for Russlands løgnaktige verdensbilde og Putins argumentasjon for å gjenerobre dets nære utland, er igjen på banen og blir flittig sitert av våre mediehus.

Det siste er vel ut fra et slags ideal om "balanse", slippe alle stemmer til, la være å virke alt for ensidig pro-vestlig, USA-orientert og NATO-vennlig. Greit nok. Men noen særlig profesjonelle motspørsmål blir ikke stilt, apologetene får argumentere for sitt syn uten brysomme innvendinger.

Det er vel sånn vi vil ha det under ytringsfrihetens høyreiste fane.

"Fiendtlighet mot Russland"

Besøket av det amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford, som etter Oslo-visitten er på vei til Vesterålen og NATO-øvelsen Arctic Challenge Exercise er bakgrunnen for denne uttalelsen fra PRIO-forsker Stein Tønnesson: "Besøket kan oppfattes som et tegn på fiendtlighet mot Russland. Det bidrar til å ytterligere skjerpe den russiske reaksjonen mot Norge og NATO."

Han blir imøtegått av forsvarsminister Bjørn Arild Gram som minner om at det er vanlig med alliert tilstedeværelse i norske farvann for å øve og trene. Den øvelsen som starter nå, har vært gjennomført hvert år siden 2014, og er i tillegg til NATO-dimensjonen en del av det nordiske forsvarssamarbeidet. Øvelsen har selvsagt vært varslet overfor Russland på vanlig måte. Øvelsene foregår i passende avstand fra Russlands grenser og territorialfarvann.

Hvor var PRIO da?

Som kjent har russiske flåtestyrker, i takt med Putins økende makt og posisjon på 2000-tallet, trappet opp sin aktivitet i nordlige farvann og langs norskekysten. Opprustningen har vært markant, kall det gjerne "modernisering". Et viktig scenario har vært å stenge GIUK-gapet for alliert hjelp til NATO-medlemmet Norge under en militær konflikt, beskytte militærbasene på Kola som har til oppgave å atombombe vestlige land i en reell konfrontasjon - og sikre egne flåtestyrkers adgang til verdenshavene i det tilfellet at Østersjøflåten ikke slipper ut gjennom Øresund.

Jeg kan ikke huske at PRIO-forskere protesterer nevneverdig mot dette øvingsmønsteret og kaller det for fiendtlig aktivitet som påkalte skjerpede reaksjoner.

Snarere er trusselbildet forklart sett fra utsiktstårnene i Kreml, eksakt slik de russiske makthaverne ønsker det.

Fikk Fritt ords pris

Blant de mest aktive Russlandsapologetene siden tidlig på 2000-tallet, er Julie Wilhelmsen. Tett opp til 24. februar i fjor mente hun hårdnakket at Russland ikke ville gå til krig mot Ukraina. Hele det russiske narrativet ble igjen og igjen brettet ut for norske politiske miljøer, beslutningstagere og nyhetskonsumenter. Hun hadde en betydelig posisjon i samfunnsdebatten, og hun slapp til over alt - enten som støttespiller i USA- og NATO-kritiske diskusjoner, eller for "balansens skyld". Hun var det foretrukne intervjuobjekt i venstresidens hofforganer - og i Aftenposten som ga henne fritt spillerom som en interessant stemme.

Så ble det bråstopp i en kort periode. Alle med tenkeevnen i behold forsto at hun og andre apologeter rett og slett hadde tatt feil, vurderingsevnen hadde sviktet, kunnskaps- og faktagrunnlaget bak meningene ikke solid nok fundert.

Antagelig hadde apologetene vært for opptatt av å være "de andre stemmene" med de alternative analysene. De ville være annerledes. Det får være greit i et demokrati.

Ikke rammet av "no platforming"

Jeg kan ikke minnes at Wilhelmsen og likesinnede på noe tidspunkt, hverken før eller etter 2014 (Krym-erobringen), og etter 24. februar i fjor, har møtt stengte dører eller uinteresserte mediekanaler. Naturligvis var det mer aktuelt, etter at Russland startet invasjonen, å få kommentarer fra dem som hadde fått rett i sine spådommer om at Russland overveiende sannsynlig ville starte en fullskala krig mot Ukraina. Det var tross alt deres analyser som hadde vist seg å være korrekte.

Også meningene til apologeten Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets Høyskole, ble litt mindre interessante etter 24. februar 2022. Han har i en årrekke vært venstreorienterte mediers yndling, først og fremst NRK. Han deltok i utallige debattprogrammer, enten som representant for "hva Forsvaret mener" eller som alternativ stemme. Hans kolleger i Forsvaret må ved flere anledninger ha knyttet en neve i lomma - Heier var ikke og er ikke representativ for hva Forsvaret står for (som igjen er en refleks av hva regjering og stortingsverk mener når det gjelder offisiell politikk).

Men se - begge har sluppet til med kommentarer også etter at Ukrainakrigen startet. Jeg har ikke telt, men rett som det er har de vært benyttet i omtaler og spådommer om krigens gang og utvikling, eller rent militærfaglige vurderinger.

Behov for rehabilitering

Jeg forstår Unni Wilhelmsens behov for å på en måte bli rehabilitert. Hun slåss for sitt omdømme og posisjon i forskermiljøet. Hun oppnådde å få Fritt Ords pris, noe som vel skal gjøre henne mer uangripelig og være et nesepek mot kritikere. Wilhelmsen har publisert artikler der hun febrilsk forsvarer og bortforklarer sine synspunkter rundt bakgrunnen for Russlands angrepskrig. Hun mener politikere og samfunnsdebattanter som kritiserer henne må tåle at hennes analyser rammer dem. Hvem har sagt at de ikke tåler det? Hun slår i realiteten inn åpen dører.

Og hun klippe-klipper som kjerringa i eventyret: "Det er upopulært, men viktig, å si at Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt". Putins oppkonstruerte fiendebilde blir igjen formidlet av forskeren. Som selvsagt ikke forsvarer, men bare "forklarer". 

Det siktes vel her til de øst-europeiske landenes sterke ønske om å søke vestover og bli en del av EU og søke inn under NATOs beskyttende paraply etter å ha levd under 60 års kommunistisk sovjetdiktatur. Som om de ikke skulle ha rett til - som selvstendige demokratiske nasjoner - å søke trygghet der den er å finne.

Dette blir bare patetisk.

For lite og for sent for Ukraina?

Mange optimistiske talemåter, grandiose løfter og symbolske støtteerklæringer til tross: Det er slett ikke sikkert "det går bra" i ukrainernes heltemodige kamp for sin eksistens som selvstendig nasjon og vestlig orientert  demokrati. Mye skyldes for sene reaksjoner fra enkeltland, EU og NATO, og for liten militærhjelp i praksis - i tide. Vestlige land er "på hæla" og sleper beina etter seg.

Et begredelig eksempel er vår egen regjerings somling i forhold til bestillingen hos NAMMO på Raufoss: Først et storartet, poserende medieutspill der både Ukraina og det norske forsvaret skulle få store mengder ammunisjon og andre militære produkter. Det viser seg at man ennå ikke har utarbeidet kontrakt for kjøpet, eller undertegnet den. Produksjonen kan ikke starte før det formelle er i orden. Hallo! Var det ikke snakk om en handlingsdyktig regjering likevel?

Burde vært forutsett

Mye av utviklingen i krigen, selve dynamikken, burde vært forutsett for lengst. Det er nå, i disse timer og dager, at krigen avgjøres, ikke om noen måneder, eller et halvt år når eller - hvis moderne amerikanske jagerfly kanskje, muligens, kommer. Granat-, missil- og ammunisjonsbehovet for de ukrainske styrkene er enormt. Luftherredømmet er usikkert. Den russiske militærindustrien er satt på krigsfot og arbeider døgnet rundt. Russland er ikke mye å skryte av som industrinasjon - i sin fulle bredde -, men lage angrepsvåpen kan de. Putin-diktaturet har store personellreserver - og den hjernevaskede befolkningen støtter i praksis opp om angrepskrigen mot en nabo.

Helt fra dag én har Vestens reaksjon vært forsiktig, timid, egentlig relativt passiv, med en frapperende evne til å reagere for sent og ikke være i stand til å forutse Putins neste trekk. Det ligger i NATO`s sjel å forberede seg på forsvarskrig. USA kan være på offensiven i supermaktens "egne" kriger, men i det store bildet er ikke Vest-Europas NATO-medlemmer innstilt på å gjøre mer enn høyst nødvendig.

Frykt for opinion og neste valg

Mye skyldes interne vest-europeiske forhold, demokratiske statslederes frykt for neste valg og opinionsutviklingen i innenrikspolitiske spørsmål. Med noen få unntak - først og fremst representert ved britenes realistiske situasjonsforståelse og historisk dyrekjøpte erfaringer.

Vest-europeiske medier kan sende ut optimistiske meldinger om ukrainsk fremgang, sende heiahilsener til den ukrainske presidenten og og gi uttrykk for en naiv tro på at det gode vil seire til slutt. Sånn er ikke verdenshistoriens facit. Vi kan som borgere gjøre litt i opinionskampen, oppfordre våre ledere til å gjøre mer av det som virker og som monner til ukrainernes fordel - men ellers er vi jo aller mest opptatt av tariffoppgjør, levestandardutvikling, neste feriereise, renteøkninger og det gode liv i hverdagen. Og våre regjeringer - inklusive den norske - er aller mest opptatt av å vinne et valg og beholde makt og posisjoner.

Mangler historiekunnskaper

Årsaken er mangel på ekte empati i praksis, manglende historiekunnskaper og og for overfladisk kjennskap til "den russiske sjel", til russerne måte å tenke på.

Det nytter blant annet ikke kun å forsterke egen cyberberedskap, selv om det både er rett og riktig og nødvendig. Det russerne har respekt for, er om cyberkrigen føres inn på deres egne områder, i den militære strukturen, i det russiske sivilsamfunnet. Det er ikke nok bare å forsterke beredskap og forsvar mot sabotasjeaksjoner rettet mot oljeinstallasjoner og tusenvis av kilometer med gassrør pluss annen kritisk infrastruktur -  hvilket i praksis er en umulig oppgave. Det som nytter, er en tilsvarende reell og signalisert trussel mot russernes egne energisektor, rørledninger, strømforsyning og digitale infrastruktur. Det er det som kan føre til russisk tilbakeholdenhet.

Russerne respekterer kun maktbalanse, kall det gjerne en terrorbalanse.

Ingen flexible response

Det aller verste ved den vestlige strategien er "flexible response": Tilpasse motreaksjoner til et fiendtlig utspill, på samme nivå, i samme mengde. Når en krig først er i gang, skal den vinnes. Derfor må Ukraina bli gjort i stand til å vinne. Det krever militærhjelp av helt andre dimensjoner enn dagens. Forhandlinger om fred må dreie seg om russisk kapitulasjon og tilbaketrekning fra de områdene Putin-Russland har okkupert i strid med internasjonale lover og folkeretten. Skal vestlige demokratier ha håp om å leve i trygghet og fred for generasjoner fremover, må Russland bli varig svekket. Intet mindre.

Her er det store svakheter ved vesteuropeiske ledere: Macron som har uttalt at Putin må gis anledning til å trekke seg fra krigen "uten å miste ansikt". Naive tyske ledere som gjorde seg avhengig av russisk energitilførsel og legger ned sine kjernefysiske strømforsyningsanlegg midt oppe i en krig og i en energikrise. Med blikket hypnotisk vendt mot neste riksdagsvalg.

Som sagt: Det er ikke sikkert at "det går bra" for Ukraina og det frie Europa.

Når byråkrater blir politikere

 Etter at undertegnede skrev om de nye, "bærekraftige", kostholdsrådene fra Nordisk råd ("mindre rødt kjøtt - for klimaets skyld"), har debatten rast i enkelte medier, først og fremst i det MDG-styrte Aftenposten. Landbruksministeren har fått komme til orde i avisen og forklart sitt landbruksfaglige - og bondevennlige - syn på en god måte.

Men så skjer noe ganske oppsiktsvekkende: Divisjonsdirektør Linda Granlund i Helsedirektoratet "reagerer" på uttalelsene fra landbruks- og matminister Sandra Borch, og gir "en advarsel" (Aftenpostens ord). Granlund mener statsråd Borch sår tvil om faglige råd. - Det er skummelt om vi beveger oss i den retningen, sier divisjonsdirektøren.

Det virkelig oppsiktsvekkende her er at en toppdirektør i regjeringens eget byråkrati går løs på et medlem av regjeringen - offentlig. Det burde være uhørt i et land som setter strenge skiller mellom statlig og kommunalt ansatte (administrasjon og byråkrati) og den faktisk utøvende makt som er demokratisk valgt - politikerne. Statsråder må forvente et minimum av lojalitet fra ansatte i statsadministrasjonen, og ikke offentlige angrep av denne typen.

Jo, de tenker på et tall

Det er direkte lattervekkende at divisjonsdirektøren mener forslaget til nye kostholdsråd er basert på kunnskap. "Vi tenker ikke på et tall", sier Granlund. Jo, hun og de andre "ekspertene" tenker nettopp på ett, eller, flere, tall. Inntak av rødt kjøtt bør reduseres fra 500 gr. pr. uke til 350. Her er det nettopp begrunnelsen som man må sette store spørsmålstegn ved: Det er nemlig "klima-ideologi" bak henvisningen til bærekraft. Dette er et usaklig argument (har ikke noe med saken å gjøre), det å blande bærekraft sammen med kostholdsråd. Kostholdet vårt har med proteiner, vitaminer og fiber (bl.a.) å gjøre - alt det kroppen vår trenger for å kunne fungere. Hva er galt med at denne maten i størst mulig grad er kortreist og norsk? Mat som utnytter norske arealer på en god og bærekraftig økonomisk måte?

Det er helt på sin plass at landbruks- og matministeren sår tvil om kunnskapsgrunnlaget og prosessen bak forslaget til nye kostholdsråd. "Kostholdsekspertene" har tatt utenforliggende hensyn i sin konklusjon, ikke kun de rent helsemessige.

Fortjener refs

Det ligger nå an til at Helsedirektoratet vil gå inn for en nær halvering av nordmenns kjøttforbruk. Helsedirektoratets divisjonsdirektør raser mot det hun oppfatter som "politisk innblanding" i det påstått vitenskapelige faktagrunnlaget. Hun setter saken på hodet: Det er nettopp fordi begrunnelsen for nye kostholdsråd er basert på klima-ideologi, som igjen er politikk, at det landbruksfaglige Norge reagerer.

Både Bondelaget og andre har kommet med innspill etter at forslaget fra de nordiske ekspertene er lagt frem og før den endelige innstillingen kommer. Det er deres rett og plikt, og Helsedirektoratet må finne seg i at innspillene ikke støtter varmt opp om de nye kostholdsrådene. Det har hendt før - mange ganger før - at råd fra fagorganer ikke blir regjeringspolitikk. Det er ikke en gang nødvendig å nevne eksempler.

Divisjonsdirektøren fortjener refs når hun går løs på landbruks- og matministeren offentlig.

Hva med frie kostholdsvalg?

Selvfølgelig bør vi ikke få nye kostholdsråd tredd nedover halsen, slik klima-ideologene i direktoratet og deres nordiske fagfeller egentlig ønsker. Det får være opp til den enkelte hva slags mat man velger. Greit å få ekte kostholdsråd som bunner i menneskelige behov, men ikke råd som tar utgangspunkt i utenforliggende forhold.

Vi skal selvsagt spise mest mulig sunn mat, noe som organismen, kroppen vår, trenger og setter pris på. Kostholdet varierer kolossalt fra land til land og fra kontinent til kontinent. Overalt er utgangspunktet lokal produksjon at de matvarene man kan få ut av karrig eller fruktbar jord. Produseres det for mye av noe, kan overskuddet eksporteres. Det gir økonomisk inntekt som kan brukes til andre nyttige investeringer innenlands. Menneskene trenger mer enn en mett mave.

Nei, vi "tar" ikke fra andres matfat. I en internasjonal markedsstyrt økonomi gjør enkeltpersoner og myndigheter det man mener er best for egen befolkning. Det er ikke vanskeligere enn det.

Og så er det et spørsmål om frie forbrukervalg. Vi nordmenn bør få velge hvor mange kjøtt- og fiskemåltider vi foretrekker pr. uke. Eller pasta. Eller kikerter og byggryn. De fleste menneskene i Norge spiser ikke så mye usunt. Det viser levealderutviklingen, sunnhetstilstanden og folkehelsen.

Når politikk og ideologi trumfer alt

Denne uken har et knippe av selverklærte eksperter via Helsedirektoratet sendt ut utkast til nye nordiske kostråd. I de MDG-styrte mediene er ekspertene for lengst genierklært. Snart får vi en serie svulstige lederkommentarer (og hele kommentariatet får marsjordre om å følge opp): "Spis mindre kjøtt", blir hovedbudskapet. For miljøet og klimaets skyld.

Kjernen i saken er fyordet "rødt kjøtt". Forbruket av det må ned! Vi må slutte å spise tradisjonsrikt og norsk. Det er forkastelig, for det er ikke "bærekraftig".

Kostholdsrådet er et resultat fra en arbeidsgruppe nedsatt av Nordisk ministerråd, og skal visstnok være basert på omfattende forskning. "Hundrevis av eksperter deltar i forskningen". Denne setningen skal gi rådene ekstra tyngde. For "forskning" er jo vitenskapens bror og søster, ikke sant? Det går da ikke an å sette spørsmålstegn ved de rådene som kommer fra vitenskap og forskning? 

Bærekraft som marsjordre

Sammensetningen av nordmenns kosthold bør, objektivt sett, være et resultat av etterspørsel i kroppen vår. Det har noe med personlig helse å gjøre - og, i videre forstand - folkehelse. Et sunt og variert kosthold, altså inntak av riktig næring, legger grunnlaget for personlig velbefinnende, et langt liv - og reduserer trykket mot fastleger, sykehus og andre helseinstitusjoner.

Kostholdet kan vi påvirke selv gjennom egne valg av matvarer i dagligvarebutikkene. Vi kan gjøre kloke valg, eller dumme valg. Gjør vi det siste, altså spiser usunt, må vi ta konsekvensene. Dessverre belaster de samme ukloke valgene samfunnets felles ressurser gjennom almen, gratis helsehjelp.

Et helt nytt element er altså ved denne korsveien trukket inn i ekspertenes kostråd: "Bærekraft". Det er i denne sammenheng et usaklig og irrelevant begrep, et moteord som henges på et argument i nær sagt alle diskusjoner. 

De nye kostrådene

Norske kroppers fordøyelsessystemer har selvsagt ikke endret karakter siden forrige nordiske kostråd i 2014 - som fortsatt gjelder. Rådene for rødt kjøtt i dag går ut på at vi ikke bør spise mer enn 500 gr. tilberedt vare pr. uke, noe som tilsvarer ca 750 gr. råvare. Dette igjen tilsvarer to-tre middager og litt kjøttpålegg. Ifølge ekspertene nå i 2023 bør vi - av bærekraftsgrunner  - redusere inntaket drastisk til "vesentlig lavere enn 350 gr."

Og ikke nok med det: Vi må ikke gå over fra rødt kjøtt (svin, storfe/kalv, sau/lam og geit/kje) til hvitt kjøtt (kylling, høne, kalkun, and, mm). Ekspertene mener selvsagt ikke at vi skal sulte. De oppfordrer oss til å øke forbruket av plantebasert kost, som belgfrukter (linser, bønner, kikerter og andre typer erter og peanøtter). Og helst skal vi basere oss på norskproduserte belgfrukter, ikke importerte.

Her er bragt inn en rekke usaklige hensyn: Politikk og ideologi i form av miljø- og klimahensyn - "det store globale bildet". I tillegg mangler ekspertene åpenbart kunnskap om norsk landbruk med sine begrensede ressurser og arealer.

Alvorlige konsekvenser

Timingen av nye kostråd kunne ikke vært dårligere. Krig i Europa, internasjonale motsetninger og  langsiktige konfliktlinjer har allerede forstyrret globale handelsruter og forsyningskjeder. Kampen om Ukrainas kornkammer er bare en del av bildet, men alvorlig nok for fattige land som trenger import av både denne og andre matvarer.

Alt dette betyr at Norge må tenke og planlegge mer for beredskap og egen matsikkerhet. Nye kostråd er nøyaktig hva norske bønder ikke trenger i 2023. Advarslene kommer fra både næringen og andre som kjenner norsk landbruk bedre enn "ekspertene" i Nordisk ministerråd.

Senterpartiets Jenny Klinge og lederen i Norges Bondelag har helt rett i sine advarsler.

Mangler virkelighetsforståelse

La meg minne om noen kjensgjerninger vi ikke kan gjøre noe med hverken på kort eller lang sikt:

Kun 3 prosent av det norske arealet er dyrkbar mark. Av dette er to tredjedeler ikke egnet for så mye annet enn gressproduksjon. Siden menneskene ikke kan spise gress (annet enn når politikere må bite i det), må drøvtyggende dyr - kuer, sauer og geiter - gjøre for at nordmenn i det hele tatt skal få nok mat. Vi må rett og slett ha egenprodusert mat.

Det er liten tvil om at arbeidsgruppen som har landet på de nye kostrådene, har et konsekvent og gjennomført negativt syn på animalsk produksjon. Den har svak forankring i nasjonale forhold og tillater ikke en bredere definisjon av "bærekraft". Mye av den "erstatningsmaten" som skal erstatte rødt kjøtt, må importeres. Det gjør oss mer utsatt for forstyrrelser i forsyningslinjene.

Spis mere rødt kjøtt!

Forslaget til nye kostholdsråd - i den grad de blir fulgt av befolkningen - vil opplagt føre til reduksjon i norsk husdyrproduksjon og dermed redusert sysselsetting i en næring som har nok av problemer å håndtere fra før. Det er stor tvil om det arealet som visstnok kan "overføres til korn, frukt og grønt" virkelig egner seg for belgfrukter, i norsk klima.

Jeg ser at "MDG-journalistrer" i mediene benytter visse begreper og ord som viser hvor de personlig står i debatten. Når de pliktskyldigst refererer motargumenter fra bondelag og Sp-representanter, bruker de ord som "mener". Sitater fra miljø- og klimaeksprertene blir slått fast nærmest som vitenskapelige fakta. Kostholdsrådene "vil ha stor klimaeffekt".

Hvilket får undertegnede, som selv spiser relativt lite kjøtt, men desto mer fisk, frukt og grønt ("8 om dagen"), til å ønske seg mer av saftige biffer, fårefrikassé og svinekoteletter. Og ekte geitost.

Nygaardsvold II?

 Ukraina-krigen utvikler seg med krigens logikk og uunngåelige barbari. Putin-Russland bryter alle avtaler, konvensjoner, FN-pakten, humanitære lover og hele det internasjonale regelverket for sivilisert opptreden - med unntagelse av de betalingsreglene som gjelder for egen olje- og gasseksport med sikte på krigsfinansiering.

FN`s høykommissær for menneskerettigheter har denne uken oppsummert krigsforbrytelsene russerne begår i Ukraina: Minst 7.945 sivile ukrainere er dokumentert drept. I tillegg er 621 sivile rett og slett bortført. Noen er funnet drept og mishandlet, de fleste fortsatt "foprsvunnet". FN-granskerne har til nå funnet bevis på systematisk bortføring av flere hundre barn fra de russisk-okkuperte områdene. De sendes til Russland for "omskolering", dvs hjernevask. Mange millioner ukrainere er på flukt, i eget land eller i utlandet.

Systematiske angrep mot sivile mål

De systematiske missilangrepene på ukrainske byer vil ifølge FN bli stående som en av de største enkeltforbrytelsene. Fra oktober ifjor, da den russiske militærledelsen innså at de var i ferd med å tape krigen, har de russiske invasjonsstyrkene bombet strømanlegg, kraftverk, veier og broer og annen sivil infrastruktur. 598 skoler, sykehus og medisinske sentre er ødelagt eller skadet i de okkuperte områdene. Det er registrert og bevist 133 tilfelle av seksuell vold og voldtekt. 21 sivile er bekreftet henrettet av russiske soldater. Mørketallene er selvsagt enorme. Rapporten inneholder kun det som kan bevises.

Alt dette er "gammelt nytt" hva angår russernes kriger de siste hundreårene, fra Tsaren til Stalin. De "er ikke som oss", russerne tenker annerledes og er villig til å begå enhver forbrytelse om det gavner det de innbiller seg er i fedrelandets, Moder Russlands, interesse, og særlig om de er forledet til å tro at det står om eksistensen. Under og etter annen verdenskrig var vi villig til å akseptere metodene og råskapen - de var jo på "vår" side mot Hitler. Ikke nå.

Soldater som kanonføde

Så ser vi at Putin og generalene hans ikke bryr seg om egne soldaters liv. De blir tvunget inn i det ene håpløse motangrepet etter det andre, selv om det dreier seg om motoffensiver der egne styrker bare blir kanonføde. Flykter de, blir de skutt i ryggen av egne spesialavdelinger som desertører - nøyaktig slik det ble gjort ved Kursk og Stalingrad. Den gang var det riktignok snakk om Sovjetunionens overlevelse som stat. I 2023 er det ikke slik. Nå opptrer Putin-Russland som Hitler-Tyskland og vil legge under seg et annet land.

Selv tror jeg Putin etter hvert blir så desperat at han tyr til taktiske atomvåpen. I en mellomfase bruker det russiske militæret nå langtrekkende, kraftige missiler som er vanskeligere å skyte ned før de når målet. Med hypersoniske missiler er sjansen for å bli stoppet mikroskopiske.

Propagandaløgnene

Russerne, som er uten frie medier og kritiske røster av betydning, blir utsatt for et bombardement av løgner og halvsannheter 24 timer i døgnet. Barn og ungdom blir opplært til å oppføre seg som "patrioter". Unge menn i vernepliktig alder får høre at det er deres moralske plikt å ofre seg, dø for fedrelandet fordi en stor og farlig fiende står ved grensene og bare venter på en anledning til å invadere.

Alle vi i Vesten vet det er løgn. Ingen av NATO-styrkene i 30 land har intensjon om, er forberedt på, har trent på eller har ressurser til å invadere det svære landmassivet kalt Russland. Dersom det var i NATO-landenes interesse, ville angrep ha skjedd på 90- og tidlig 2000-tall da Russland var svakt, kaotisk og lå med brukket rygg både militært, økonomisk og moralsk. I stedet fikk Jeltsins Russland massiv humanitær hjelp, blant annet korn og og andre livsnødvendigheter.

Hva med Norges posisjon?

Har Norge svart til forventningene når det gjelder hjelp og bistand til Ukraina? Etter min mening er svaret nei. Som vanlig reagerte Ap/Sp-regjeringen med puslete og pinglete militære forsyninger, nærmest symbolsk. Det første man gjorde, var å love skuddsikre vester, hjelmer og litt sanitet. Det var EU og NATO som startet den militærhjelpen som virkelig monnet, som reagerte adekvat. Etter hvert kom Norge med, men først etter oppfordringer og press.

Noe av årsaken ligger selvfølgelig i egne begrensede ressurser, et nedbygd forsvar som i realiteten er dimensjonert for å stanse en angriper i et fylke eller bydel i Oslo. Jo, vi har besluttet å sende kortholds missilforsvar og noen panserbrytende granatkastere, og etter hvert noen gamle stridsvogner.

For lite, for sent - og det gjelder også andre europeiske land.

Forsvarssjefen som gissel

Det var patetsisk å se forsvarsminister Bjørn Arild Grams posør-visitt til Kyiv der han stolt som en hane overrakte et par NASAMS luftforsvarsbatterier - eller rettere stilte slik hjelp i sikte. De skal jo fraktes, opplæring tar tid, og hjelpen kommer antagelig for sent. Naturligvis viser ukrainerne et takknemlig ansikt utad.

Det verste ved besøket var at forsvarsministeren hadde dratt med seg vår forsvarssjef, som selv har tryglet om flere NASAMS-luftvernenheter til utsatte steder i Norge. Pluss droner. Ap/Sp-regjeringen avviste hans militærfaglige råd og bestilte stridsvogner i stedet som førsteprioritet. Jeg følte virkelig med forsvarssjef Eirik Kristoffersen under det Kyiv-besøket.

Nygaardsvold II?

Hvorfor overskriften Nygaardsvol II?

Fordi den regjeringen som nærmest la ned forsvaret i Norge mellom 1935 og 1940, besto av de samme partiene som nå styrer landet. Nygaardsvold-regjeringen hadde bare Ap-statsråder før flukten til London, men hadde Bondepartiet (Senterpartiet) som parlamentarisk støttespiller i Stortinget. Da fikk bøndene alle sine krav oppfylt. De ble finansiert med manglende styrking av Forsvaret.

Under Ukraina-krigen har vi i praksis ikke sett noen vesentlig styrking av vårt eget forsvar. Litt høyere beredskap, nen militære bestillinger for levering langt inn i fremtiden er besluttet, og høyere produksjon av ammunisjon på "Raufoss" har fått klarsignal. That`s it.

Fortsatt timid, halvveis og halvgodt

Styrking av et lands forsvar må alltid måles opp mot trusselsituasjonen og en mulig angripers potensiale. Norge kan selvsagt ikke hamle opp med, enn si stanse, et russisk angrep i nord eller hybridangrep  mot oljeinstallasjoner. Vi er helt avhengig av alliert hjelp.

Men Norge kan si ifra at NATO og USA vil bli invitert til å opprette baser så raskt som fysisk mulig, dersom "noe skjer". Det skjer faktisk noe positivt på Rygge, og godt er det. Det er imidlertid Kola-basene Putin er mest opptatt av. En trussel mot disse basene er noe han forstår betydningen av. Eller egne oljeinstallasjoner og -rør.

Norge har ikke innført de sanksjonene vi kunne og burde, og tar fortsatt imot russisk fisk i tre utvalgte havner. Inntektene derfra er selvsagt med på å finansiere angrepskrigen mot Ukraina.

Hva ville ellers være adekvate forberedelser i dagens situasjon? Jeg ville antyde en "stille" forholdsordre om mulig mobilisering av de siste fem års vernepliktskull og gjenopprette "Forsvarssjefens utrykningsstyrke" for innsetting i våre nordlige områder på kort varsel.

Da må antagelig de militære lagrene og depotene bunnskrapes, for pr. i dag har vi ikke nok av noe. Men det går jo an å starte planleggingen, innkjøpene og repetisjonsøvelser av de grunnleggende militære ferdighetene.

Forsvarssjefen har rett

Forsvarssjefens fagmilitære råd er avvist av landets politiske ledelse, i dette tilfelle ved forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). Han og regjeringen vet best hvordan Norge skal forsvares. Faciten er nå at Norge kjøper 54 moderne stridsvogner av typen Leopard 2 av fra Tyskland med "opsjon" på 18 vogner. Prislapp: 20 milliarder kroner. Denne siste opsjonen blir helt sikkert ikke benyttet. Kjøpet er et ynkelig forsøk på kompromiss: Opsjonsbeløpet vil bli benyttet til det forsvarssjef Eirik Kristoffersen aller helst ønsker seg: Langtrekkende missilforsvar, droner og et effektivt luftvern rundt kritiske militære anlegg, som Luftforsvarets baser med kampflyet F-35 og militære helikoptre.

Formelt har forsvarsministeren sitt "på det tørre". Han kan vise til tidligere stortingsvedtak, langtidsplanen for Forsvaret, landmarksutredningen - og ikke minst Hurdalsplattformen. Senterpartiet er aller mest opptatt av landforsvar av bygde-Norge. Det er en form for distriktspolitikk og betyr mye for økonomien i forsvarskommuner. Helst så man at det var en god, gammeldags "mo" i hver bygd.

Hvorfor det andre?

Men forsvarssjefen har lært sin lekse på den harde måten. Han har krigserfaring fra Afghanistan, og har observert - og grundig analysert - krigen i Ukraina. Her er landskap og manøvreringsmuligheter for stridsvogner og stormpanservogner nærmest ideelle, særlig om man skal erobre okkuperte landområder fra fienden slik ukrainerne til en viss grad har klart. Det kan også tenkes at norske stridsvogner er brukbare i landforsvaret av Finnmark. Her vil imidlertid russerne - hvis og når de kommer - gå inn via Nord-Finland og falle norske forsvarsstyrker i ryggen. Det er så mye lettere etter Finlands NATO-medlemskap.

Forsvarssjefen vet utmerket godt at langtrekkende missiler er å foretrekke, og noe som Russland vil ha respekt for. Ikke bare vil missilforsvar og luftvernraketter kunne holde russerne unna norske kampflybaser - et mobilt missilsystem kan flyttes så nær Kolabasene at de i en gitt situasjon vil være utsatt for angrep og  ødeleggelse. Da må russerne binde opp forsvarsressurser i nord, med den følge at andre frontlinjer i Europa blir avlastet.

Krever mye "logistikk"

Stridsvogner krever mye logistikk, drivstoff og vedlikehold. Når de skal flyttes, skjer det ikke på egne larveføtter. Under transport er de sårbare. Store ammunisjonsmengder må følge med, og forsyningskjedene blir lange. Satelittbilder vil vise hvor de befinner seg. Relativt enkle luftforsvarssystemer kan flyttes raskere og komme på skuddhold i en helt annen skala.

Dronene er kommet for å bli i alle lands forsvar, enten de overvåker, angriper eller styres som selvmordsvåpen. Derfor må anskaffelse av droner i flere kategorier raskt være på plass i det norske forsvaret. Anskaffelsen av dem bør starte nå, og opplæringen må komme raskt.

Når fienden er i landet

Stridsvogner er ikke noe avskrekkende våpen i seg selv, noe som får en aggressor til å tenke seg om. Norske stridsvogner på norsk jord er bare brukbare når fienden allerede er i landet og presumptivt skal jages ut igjen. Det er andre forsvarssystemer, andre "kapasiteter" som virker reelt avskrekkende - utsikten til å bli rammet fra fjernt hold før landgangen og luftlandsettinger finner sted.

Norge kan ikke stå opp mot et russisk angrep alene. Hele vår forsvarsplanlegging er basert på alliert hjelp. Den kommer sjøveien og luftveien. Da må forhåndslagre, unnsetningssteder langs kysten og på  lufthavner kunne forsvares. Det kan ikke skje med stridsvogner. Raketter og langtrekkende missiler er det eneste som duger. Dette vet forsvarssjefen. Ap-og Sp-regjeringen har valgt å ikke lytte, men overkjøre ham. Der må være mange lysende militære talenter i den regjeringen.

Hardere fronter

Norske radiosamband og GPS-systemer blir jammet og gjort ubrukelige i Finnmark når det passer russerne. Det eneste de respekterer, er om noe tilsvarende blir gjort mot dem. Dagsordren burde være: Hver gang russiske militære styrker i nord jammer, bør vi (NATO) gjøre det samme. Hver gang de hacker norske kommuner, landets nasjonalforsamling, sykehus, kraftanlegg og annen kritisk infrastruktur bør russerne selv angripes med de samme metodene. Evnen har nok NATO, muligens også norske sikkerhetsmiljøer - eller operatører og digitale sabotører kan hyres i trollfabrikker - nøyaktig slik de russiske driver på med.

Det gjelder å bygge opp en cyberkapasitet som ikke bare forsvarer, men angriper.

Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før russerne "gjør noe" med olje- og gassrørledninger i Nordsjøen og Barentshavet og muligens ved norske kraftverk og ilandføringssteder.

Norge bør gjøre det klart på forhånd - før dette skjer - at den norske baseerklæringen og de selvpålagte restriksjonene fra 1949 øyeblikkelig blir opphevet om noe skjer. Etterfulgt av en invitasjon om NATO-baser på norsk jord.

For lite og for sent

De siste dagene har Ap/Sp-regjeringen gjort et stort nummer av å foreslå en "pakke" av militær og sivil hjelp til Ukraina, og fått deler av opposisjonen med seg. Også andre "fattige land i verden" skal få sitt.

Alt vel og bra, og lykke til. Men man starter i feil ende: Den militære hjelpen til Ukraina må prioriteres og forseres nå. Det er nå ukrainerne trenger det de har behov for. I de aller nærmeste ukene, ikke måneder og år fremover. Gjenoppbyggingen er ennå et fjern scenario. Ukraina må rett og slett vinne denne krigen og påføre Putin-Russland et sviende nederlag som får folk flest i det tilsynelatende mektige imperiet til å ta affære.

Alle deler av Ukraina, inklusive Krym må gjenerobres. Deretter kan internasjonalt overvåkede, frie valg gjennomføres, og russerne i Ukraina få valget mellom å være lojale ukrainske borgere - eller flytte til det forjettede Moder Russland. Vel bekomme!

Høres fint ut, men

"Gjenreisning" og "gjenoppbygging" høres så fint og snilt ut. Men det forutsetter et fritt Ukraina, med EU-medlemskap og blikket vendt vestover. Et demokratisk Ukraina tuftet på våre egne felles verdier. Et land som i fredstid i en helt annen skala kan bekjempe korrupsjon og oligark-reir. Det er gjort mye, og EU er tilfreds med innsatsen og tempo, men mye gjenstår.

I mellomtiden får vi i Norge ta imot et maksimalt antall ukrainske flyktninger så lenge det er nødvendig. Lykkes Ukraina og Vesten, vil de reise hjem igjen for å delta i gjenoppbyggingen.

Men først må krigen vinnes.