torsdag 22. april 2021

Desperate menn i Kreml

 7. februar skrev jeg en blogg med overskriften "Hva finner Putin på nå?". Den tok utgangspunkt i fengslingen av opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Jeg antydet at fengslingen var funnet nødvendig fordi Putin og hans oligarkstyre er livredde for "folket", for fredelige demonstrasjoner, for reell opposisjon, for bruk av det frie ord.

Bloggen ble avsluttet slik: "En utenrikspolitisk krise vil passe perfekt inn i håndteringen av brysomme, og farlige, demonstrasjoner på egen jord".

Russland under Putin har lært av sine sovjet-kommunistiske forgjengere (dagens president var jo i hele sitt yrkesliv et underdanig og lydig redskap for sine overordnede i det gamle regimet). De pleide også å skape kriser i forhold til Vesten når det gikk dårlig på hjemmebane.

Problemer på hjemmebane

Og nå går det virkelig dårlig på hjemmebane. Russlands brutto nasjonalprodukt er - offisielt - gått ned med 3-5 prosent, sannsynligvis er tallet fikset og frisert. Coronaen herjer fortsatt, og vaksinasjonen går tregt pga skepsis og konspirasjonsvisdom i befolkningen. Den vanlige russers levestandard har sunket. Borgere med oppsparte midler bruker nå av denne reserven for å opprettholde en normal, anstendig livsførsel.

Jeg tror Putin overveide flere alternativer for å avlede oppmerksomheten (mens han samtidig gav ordre om at Navalnyj skulle oppleve et så strengt fengselsregime at hans helse ville svekkes og kanskje føre til døden). Mulig han lekte med tanken om å gjøre noe i nord i forhold til Norge og de amerikanske bombeflyenes gjestevisitt. Haken ved et slikt alternativ var at bombeflyene bare hadde base på norsk jord i noen uker.

Valgte Ukraina

Det var altså Ukraina han landet på. Ved å sende store "forsterkninger" til sine lyd-republikker i den østlige delen av landet, visste han at spenningen både regionalt og mellom stor- og supermakter ville øke og at både Ukraina selv, USA og NATO ville måtte foreta seg noe som en markering - som igjen ville gi et påskudd til å eskalere konflikten enda mer. Ved å hevde at "Moderlandet" var i fare, visste de autoritære oligarkene i Kreml at vanlige russere ville samle seg om flaggets heder. Dessuten ville opinionen hjemme få annet å tenke på enn opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Regimetro medier ville hamre inn budskapet.

Den nyvalgte amerikanske presidenten har fulgt en klok linje i forhold til Putin-Russland. Han markerer avsky mot regimets metoder mot opposisjonelle som Navalnyj samtidig som han inviterer til toppmøte for å diskutere motsetningene ansikt til ansikt. De vil ta mål av hverandre og kanskje finne en dialogform som gavner avspenning og en mer fredelig internasjonal utvikling.

Sverige og Finland har nøkkelen

Det er likevel ikke USA som sitter med nøkkelen til en mulig løsning på den negative utviklingen i det østlige Ukraina. Det er våre naboer i øst, Sverige og Finland som gjør det. Ukraina kan tenke seg, ja, ønsker, medlemskap i NATO slik de baltiske landene oppnådde tidlig på 2000-tallet. Det er neppe aktuelt i overskuelig fremtid. De baltiske statenes medlemskap i forsvarsorganisasjonen kan Russland egentlig leve med, Putin regner innerst inne ikke med Estland, Latvia og Litauen blir noe oppmarsjområde for et gammeldags konvensjonelt angrep, det han sier er ren propaganda for et hjemmepublikum. En krig i dag vil ikke bli en kopi av Hitler-Tysklands angrepskrig i 1941.

Men dersom ett eller begge disse landene - Sverige og Finland - begynner å orientere seg mot et NATO-medlemskap, vil varsellampene lyse så rødt de bare kan i Kreml. Oppbygging av en NATO infrastruktur i Finland, for eksempel, vil totalt forrykke balansen i nord, og Russland vil måtte binde opp store militære ressurser mot Finlands grense. Det har landet ikke råd til om de skal stå rimelig sterkt også i sør og øst.

Sant og si regner jeg ikke med svenskene. De vil i det lengste først og sist tenke på seg selv.

Innenrikspolitikk

Uansett: Hver gang Putin rasler med sablene mot sine naboer, i dette tilfellet Ukraina, er det først og fremst innenrikspolitiske årsaker som ligger bak. Regimet sitter i virkeligheten på en svak grunnvoll. Putins popularitet faller, og snart er det "parlamentsvalg". Etter hvert som krigs- og etterkrigsgenerasjonene dør ut, og den friserte historien om annen verdenskrig slipper taket i sinnene, vil en yngre generasjon russere kreve å få leve i et normalt samfunn med større personlig frihet og høyere materiell levestandard. Fra før er de lut lei korrupsjonen og de søkkrike oligarkenes levestil og forakt for folk flest. 

Husk at dagens russere aldri har opplevd noen trussel i form av opprustning fra vest som har hatt erobring av moderlandet som mål. Selv ikke på slutten av 90-tallet da landet lå med brukket rygg både militært, økonomisk og moralsk, så ikke NATO sitt snitt til å utnytte svakhetene.

Det er bare å ønske Biden lykke til med et toppmøte. Jeg ser at flere land nå kappes om å være vertskap.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar