Regionene rakner, la oss bli kvitt dem

En kommentator i Aftenposten raljerte for noen uker siden over den såkalte regionreformen, som omtrent halverte tallet på landets fylkeskommuner. "Regionene rakner, det er vår", skrev Halvor Hegtun. Hans analyse var treffsikker og hans kritikk var på sin plass, men kommentaren manglet en logisk konklusjon: Den delvis feilslåtte og haltende reformen burde føre til at hele dette forvaltningsnivået mellom primærkommuner og staten blir skrapet. Et land med bare 5,5 millioner innbyggere bør ikke flotte seg med tre forvaltningsnivåer. Med det folketallet ville hele Norge vært én region ellers i Europa.

Upopulære regioner
Her er noen av ankepunktene mot dagens regioner: De er knapt ønsket av innbyggerne, kfr. bråket rundt sammenslutningen av Finnmark og Troms, men også andre steder. Heller ikke Viken-boerne er imponert. Viken er klart det største misfosteret som noen gang har sett dagens lys. For egen del kan jeg vise til det uheldige samrøret mellom Telemark og Vestfold. En kulturkollisjon så det holder.
   De som styrer regionene savner noe å gjøre. Å pusle med samferdsel, videregående skoler, overordnet folkehelse og litt kultur holder ikke i lengden. Disse fagområdene er så lovregulert at de folkevalgte har liten innflytelse, og de mangler dessuten budsjetter til å gjøre en forskjell. Etter at helseforetakene overtok spesialisthelsetjenesten og sykehusene, mistet fylkespolitikerne iallfall to tredjedeler av sine oppgaver. En tid lovet regjeringen å tilføre flere og større oppgaver på kulturfeltet, men dette er nå stilt i bero. Det er også ideen om å gi de nye fylkene mer ansvar for barnevern.

Lange kjøreavstander
De nye fylkene ønsker seg altså mer å drive med, for å forsvare sin eksistens. Det eneste som er gått opp en divisjon, er de folkevalgtes godtgjøringer og reiseutgifter. I disse "klimakrise"-tider: Er det ingen som har tenkt på at med sammenslåtte fylker til større geografiske enheter, vil kjørelengder med bil for både ansatte og politikere, til daglig jobb eller møter, bli mangedoblet? Slitsomme pendleravstander som forsterker tidsknipa og innskrenker fritiden. Reise kollektivt? Glem det. Det er nok å sjekke rutetider og frekvens med buss og tog for å skjønne at det lønner seg å kjøre privatbil. Ingen kan tvinge noen til å kjøre elektrisk heller (for få ladestasjoner), og kjøregodtgjørelse lokker.
   Bare ett parti - mitt eget - har en klar melding til velgerne. I Høyres program for perioden 2017 til 2021 står det krystallklart at "Høyre vil legge ned fylkeskommunen", dog med ett lite forbehold: Nedleggelsen kan først skje når en ny kommunestruktur med betydelig større kommuner er realisert. Vi er på vei dit, og da bør også fylkeskommunens dager være talte. Jeg vil foreslå at det skjer i stortingsperioden 2021-2025. I mellomtiden bør gulroten gjøres søtere og pisken få større snert.

Milliarder å spare
Med større og mer robuste primærkommuner der sterkere fagmiljøer oppstår, vil dagens og fremtidige ansatte få både interessante og mer kortreiste arbeidsplasser, og etter en overgangstid blir det milliarder å spare for skattebetalere og det norske samfunnet i stort. De milliardene trenger vi i en tid der flyktningmottak og integreringsutgifter er kommet opp i 11 milliarder kroner årlig, og da tallet på personer over 80 år fordobles de neste 20 årene.
   Se bort fra "hjemmekontor"-løsningen, det er en kortvarig, trendy sak som ikke får varig virkning. Det sosiale elementet er for sterkt, og dessuten skal offentlig ansatte være både fysisk og digitalt til stede for almenheten. Teams-møtene som nødløsning kan vi heller ikke basere alt mulig på. Fortsatt vil det meste være fysiske arbeidsplasser geografisk samlet.

De små krever talerstoler
Det største problemet med å nedlegge fylkeskommunen/regionene som eget forvaltningsnivå ligger ikke i fornuft, logikk og realisme, men i politikken. Det er de små og mellomstore partiene som setter seg imot skrotingen av fylkeskommunen. Rødt, MDG, SV, Sp, KrF og Venstre ønsker et maksimalt antall arenaer og talerstoler der de kan sende hilsener hjem via lokalpressen (som fra før bare er sånn måtelig interessert i stoffet fra fylkesting, fylkesutvalg og hovedutvalg). Sosiale medier har gitt alle, både store og små partier, nye muligheter for markedsføring av politikk, og det er ingen naturlov i at de største partiene har større fordeler her. Å administrere hjemmesider og Facebook-grupper krever ingen store ressurser.
   Dersom Kristelig Folkeparti og Venstre hadde gått med på det, kunne fylkeskommunen vært en saga blott for flere år siden. Når politikere fra flere partier mot eget standpunkt eller ønske bærer forvaltningsnivået videre, viser de gjerne til at "det ikke er flertall på Stortinget" for å nedlegge fylkeskommunen, og at "vi må gjøre det beste ut av det". En gang på 1990-tallet husker jeg et benkeforslag på et av Arbeiderpartiets landsmøter som foreslo nedlegging av fylkeskommunen. Det ble flertall for forslaget, men siden er vedtaket lagt i en skuff.

Bør med i en ny plattform
Håpet er at Høyre og Frp for perioden 2021-2025 i en ny regjeringsplattform får et flertall med seg for nedleggelse. Eller at Høyre og Arbeiderpartiet slår en strek over gamle motsetninger og gjør det eneste riktige i et resolutt grep. Veien dit kan også indirekte gå via en hevet sperregrense til fem prosent, som i Tyskland (det er ikke mindre demokrati i Tyskland med en slik sperregrense). Det Norge, Europa og forsåvidt verden trenger, er folkestyrte, stabile regjeringer og lokalstyre som kan skyve til side små og eksotiske "ensakspartier" uten bred folkelig forankring. Debatten om saker  og temaer kan fint finne sted innenfor de store partiene.
   Enn så lenge må vi nok "gjøre det beste ut av det". Problemet er at alt for mange av de nye regionene er så upopulære eller så irrelevante, så fjerne fra byen og bygda der folk bor, at de neppe vil påkalle noe forsvar for å opprettholde dem. Ved stortingsvalg skal vi visstnok fortsatt være vestfoldinger og telemarkinger og østfoldinger, ikke "tromsfinner" eller "vikeninger". Identiteten mangler totalt. Stat og kommune er greie størrelser å forholde seg til.