Opp som en løve, ned som en . . .

De borgerlige støttepartiene har igjen måttet foreta et ynkelig og pinlig tilbaketog, denne gang i et miljø- og klimaspørsmål der Venstre og KrF har lite å vinne men mye å tape: «Full elektrifisering av oljeinstallasjonene på Utsirahøyden ved utbygging i fase én». Broder-ringen med de rødgrønne og Miljøpartiet i Stortinget 16. mai var ikke til å misforstå, hverken av politiske forståsegpåere eller menigmann. Men ringen er brutt.

   Tilsynelatende var regjeringspartiene Høyre og Frp delvis tatt på sengen, dels forsøkt puttet i en skammekrok. Så viser det seg at LO umiddelbart visket Arbeiderpartiet ett og annet ord i øret, og dermed snudde partiet trill rundt. Man er likevel mer enig med olje- og energiminister Tord Lien (Frp) og den blå-blå regjeringen enn KrF og Venstre. Statoil gir nemlig klar beskjed om at utbyggingen av olje- og gassfeltene på Utsira, og spesielt gigantfeltet Johan Sverdrup, vil bli vesentlig forsinket dersom Stortinget forlanger strømkabler ut til installasjonene omtrent fra dag én.

Arbeidsplasser i fare

Siden både oljeutvinning og investeringer i olje og gass er på vei ned, er det reell fare for at verkstedindustrien på Vestlandet og andre steder vil miste ordrer og gå på tomgang – med tap av mange arbeidsplasser som resultat. Da tar LO ansvar for egne medlemmer: Fagforbundet Industri Energi setter foten ned for kravet om tidlig elektrifisering.    Arbeiderpartiets saksordfører i Stortingets energikomite, Terje Lien Aasland, skjønner alvoret og går fra sitt tidligere standpunkt. KrF og Venstre må plutselig innse at de er blitt lurt inn i en flertallskonstellasjon som ikke eksisterer lenger.

   Så må Høyre og Frp rykke de forlatte støttepartiene til unnsetning, og man utarbeider et slags kompromiss slik at KrF og Venstre ikke taper fullstendig ansikt. Energikomiteen samler seg om en utsettelse av hele strømkabelnettet ut i Nordsjøen. Elektrifiseringen skal nå senest finne sted i 2022, og det gir Statoil tid nok til å starte utbygging, beskjeftige verkstedsindustrien og skape arbeidsplasser.

Ap-kræsj

Kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skriver rett ut at «Ap kræsjet på Utsira», og leder for Industri Energi, Leif Sande, antyder overfor avisen Vårt Land at han frykter «miljø-Støre». Han er skeptisk til hva slags politikk Støre vil føre når han tar over. Det har han god grunn til. Den kommende Ap-lederen prøver seg med ridning på to hester samtidig. Han vil at partiet skal «nærme seg LO» samtidig som han skal spille stor miljøpolitiker for galleriet. Ved denne første prøvestenen har partiet under hans innflytelse deiset i bakken mellom de to hestene.

   Vi husker Støre godt fra den totalt mislykkede klimakonferansen i København der han sto skulder til skulder med propagandisten Al Gore og lovet verden at Norge skulle bidra til at klodens oppvarming ble begrenset til to grader. Omtrent som å gjøre et politisk vedtak mot tyngdekraften og andre naturlover. Etter det skjedde kræsjmånelandingen på Mongstad, og Arbeiderpartiet mistet ytterligere troverdighet i miljøspørsmål.

Ikke noe miljøparti

Men Arbeiderpartiet er ikke noe miljøparti. Arbeiderpartiet bygger landet og bidrar til økonomisk vekst og høy sysselsetting. Forlater partiet denne hovedlinjen, er man dømt til å tape ytterligere oppslutning i vestlandsfylkene. Alle vet at partiet ønsket konsekvensutredning med sikte på prøveboring og produksjon utenfor Lofoten, Ofoten og Senja, men at de bøyde kne for regjeringspartnerne SV og Senterpartiet i åtte år. Med det resultat at store deler av velgerefolket i nord forlot partiet ved siste valg.

   Mye negativt kan sies om Jens Stoltenberg, men som sosialøkonom kjente han godt til sammenhengene i en kapitalistisk vekstøkonomi. Støre har ikke den bagasjen. Han er ideolog og surfer på de populære stemningene i tiden og tror han kan vinne velgernes respekt ved kortsiktige standpunkter, særlig de som kan lure KrF over på sin side. Der har han faktisk utsikter til å lykkes. Kristelig Folkeparti er og blir det svakeste leddet på borgerlig side. KrF har allerede ved flere anledninger svekket Solberg-regjeringens omdømme, først med reservasjonsretten for fastleger, deretter ved KRLE-kravet. I begge tilfelle har partiet trukket seg tilbake og endret syn under press fra deler av velgerne. En slik vingling er ikke særlig imponerende.