To markante hendelser i og rundt Ukraina har vakt stor oppmerksomhet den siste uken: Med missilet ment for å ramme hangarskip men avfyrt mot en boligblokk i Dnepro, har krigen i Ukraina nådd et nytt stadium av råskap, brutalitet og barbarisme. Mange titalls døde og enda flere sårede sivile ble resultatet av det russiske terrorangrepet, som ikke hadde noen militær hensikt og betydning men utelukkende ment for å skape død og lidelse blant sivile. Målet var en russisk form for "fred": Underkastelse. Det motsatte vil skje.
Den andre hendelsen skjedde på Ramsteinbasen i Tyskland (hvor undertegnede en gang var på studiebesøk), og der Ukrainas 54 støttespiller-land var samlet for å "koordinere" våpenhjelpen. Ukrainerne trenger moderne militære ressurser, våpen med lengre rekkevidde, høyere mobilitet og større effekt for å lykkes. Helt siden angrepskrigen startet for 11 måneder siden, har Ukrainas president og samtlige andre talspersoner ved alle anledninger tryglet Vesten: Gi oss moderne våpen, så skal vi klare å hamle opp med angriperne.
Et alvorlig tilbakeslag
Ramstein-møtet ble et enormt tilbakeslag for det ukrainske forsvaret: Tyskland nekter å utstyre de ukrainske forsvarsstyrkene med sine moderne Leopard 2-stridsvogner. Det er et svik, og viser bare hvilkeen svak og prinsippløs ledelse landet har skaffet seg med det sosialdemokratiske politiske styret. Heller ikke Angela Merkells regjeringer var noe å skryte av: Hun og kristeligdemokratene sørget for energiavhengighet av Putin-Russland - med åpne øyne og med vitende og vilje.
Mange land har sendt en - nærmest symbolsk - våpenstøtte, med Storbritannia og USA som unntak. Norges bidrag betyr lite i den store sammenhengen - vi husker jo at Støres puslete innlednings-"gave" var hjelmer og sikkerhetsvester. Så følte man seg presset til å yte noe mer.
For sent og for lite
Problemet er at støtten kommer for sent og i mindre omfang enn hva de ukrainske forsvarerne trenger. Putin-Russland kjører på, har mobilisert ytterligere 300.000 soldater og tar hele tiden sikte på å trappe opp. For russerne er ikke tap eller status quo pr. 24. februar 2022 noe alternativ. Russland vil og må vinne uansett hvor mye det vil koste. Landets rustningsindustri er satt på krigsfot med våpen- og ammunisjonsproduksjon 24 timer i døgnet. Heller ikke for ukrainerne kan krigen tapes, da opphører landet å eksistere som fri og selvstendig nasjon. Moralen er fortsatt høy, men den kan ikke i lengden hamle opp med en overmakt.
Gjennom alle faser av krigen hittil har NATO- og EU-land gitt for liten og for sen våpenstøtte. I enkelte land opptrer statsministre og presidenter som posører for frihetens, demokratiets og fredens sak, men tar ikke konsekvensen av sine løfter. Tyskland er altså nå åpenbart et svakt ledd i bolverket mot Putins angrepskrig. Der diskuterer man hvorvidt stridsvogner av typen Leopard 2 skal sendes til Ukraina. Svaret så langt er NEI.
Det haster
Disse tyske stridsvognene, den britiske Challenger 2, amerikanske Abrams og moderne stormpanservogner er nøyaktig hva det ukrainske forsvaret trenger. Mens NATO- og EU-land diskuterer internt, satser russerne på en motoffensiv før de nye kjøretøyene er på plass. Tiden renner ut. De fleste av de 300.000 tvangsinnkalte rekruttene har snart de grunnleggende ferdighetene inne og blir mer slagkraftige.
I stedet for det som avgjør en krig, er det blitt en mote i vestlige medier å ramse opp russiske tap og løfte ut håpefulle drømmer om at ukrainerne skal lykkes i å drive okkupantene ut av de østlige regionene - med gamle våpen. Amerikanernes Patriot luftvernsystem med langtrekkende raketter - som kunne ha stanset hangarskipsmissilet mot boligblokken i Dnepr - kommer for sent.
Vesten ligger bakpå i krigen, somler og nøler.
Optimisme og advarsler
Meldingene fra, og vurderingene av, Russlands uprovoserte angrepskrig varierer i forhold til forståelse, innsikt og motiver. I noen tilfelle legger medier og regjeringers talspersoner frem optimistiske kommentarer, mye basert på ukrainernes ukuelige motstand og forsvarsvilje. Andre forståsegpåere peker derimot på at ukrainerne står overfor en aggressiv og offensiv imperialistisk stormakt med verdens nest største stående hær - og med taktiske atomvåpen i bakhånd. Det endelige utfallet er gitt, frykter mange.
Til tross for en viss ukrainsk fremgang på slagmarken i fjor høst, er den militære konflikten nå mer fastlåst, en stillingskrig der det brukes store ressurser på begge sider på å vinne eller beholde noen kvadratkilometer, med uhyggelig store tap av menneskeliv som resultat.
Usiviliserte barbarer
Russlands nådeløse og krigsforbryterske angrep mot den ukrainske befolkningens sivile infrastruktur - elektrisitet, lys og varme, gassforsyning, vann og kommunikasjoner, veier, jernbaner, skoler og sykehus - er deler av en ren terrorkrig og brudd på alle internasjonale konvensjoner og avtaler. Ukrainerne står overfor en fiende som opptrer som en banditt- og mafiastat uten demokrati og ytringsfrihet, uten respekt for menneskerettigheter eller individets frihet. En fasciststat, en Hitlerstat. Faller Ukraina, vil angrepene vestover fortsette - etter en taktisk pause som kan vare noen år. Putin vil finne veier utenom "Paragraf 5".
Det er og blir moderne vestlige våpen og utrustning som blir avgjørende: Luftforsvar, dronekapasitet, moderne artilleri og ildledningssystemer, gode stridsvogner og stormpanserkjøretøyer. Og ammunisjon, masse ammunisjon. Ukrainerne selv er i stand til å å holde oppe en effektiv forsyningstjeneste, sanitet, forsvarsvilje og stridsmoral.
Noen lys i tunnelen
Har ikke ukrainerne fått den støtten som kreves, da? Både ja og nei. Det vestlige samholdet i NATO og EU har så langt, og før Ramstein, vært relativt intakt uten synlige sprekker. En god del militært materiell er sendt inn i Ukraina. Løfter om økonomisk bistand har fulgt etter. Sanksjonsvedtak har rammet deler av den russiske krigsmaskinen og den russiske økonomien. Men russerne har mobilisert ytterligere militære mannskaper, og vil helt sikkert på et tidspunkt kalle krigen ved dets rette navn - og erklære almen mobilisering. Putin vil da sette hele landet på krigsfot med tilsvarende krigsøkonomi.
En pinglete støtte
Vi som observerer og noterer oss det som skjer fortløpende, ser nå at det ikke er full enighet om at de ukrainske forsvarerne skal få det beste og mest moderne av forsvarsmateriell - som de siste versjonene av stridsvogner, eller det ypperste av missilforsvar. President Biden har annonsert at Ukraina skal få det de ber om, blant annet Patriot-missilene, men hva når republikanerne får fotfeste i Representantenes Hus og setter foten ned for bevilgninger?
Vi ser altså at Tyskland ikke er en hundre prosent støttespiller for Ukraina. Innflytelsesrike partier og politikere er ikke villig til å gi bort det beste, det som kan avgjøre krigen. Heller ikke den franske presidenten Macron er patent, han som mente at Putin måtte få mulighet til å avslutte angrepene uten å tape ansikt.
Undertegnede ser det fortsatt som sannsynlig at Putin på et gitt tidspunkt i en presset situasjon vil ta i bruk taktiske atomvåpen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar