Bjørn Hoelseths blogg: Har Norge og Norden den adekvate krigsstrategien?

Bjørn Hoelseths blogg: Har Norge og Norden den adekvate krigsstrategien?:  "Angrep er det beste forsvar" heter et gammelt ordtak blant dem som vet mye om militær strategi i moderne tid. Det betyr ikke nød...

Har Norge og Norden den adekvate krigsstrategien?

 "Angrep er det beste forsvar" heter et gammelt ordtak blant dem som vet mye om militær strategi i moderne tid. Det betyr ikke nødvendigvis at en krig skal starte uprovosert. Det vil være usivilisert og umoralsk og i strid med det internasjonale regelverket som møysommelig er bygget opp etter annen verdenskrig. Slik tenker man ikke i frie, demokratiske vestlige land. I disse landene tenker man først på bruk av militære motmidler når et angrep utenfra de facto har skjedd.

Forkjøpsangrep er en annen variant når en nasjon ser seg nødt til å bruke militærmakt før den selv blir utsatt for åpenlys aggresjon. Det beste eksemplet er Israels "6-dagerskrig" i 1967. Da var signalene om et forestående angrep fra de arabiske nabolandene utvetydige: Araberne hadde mobilisert sine militære styrker, og hadde - på papiret - stor tallmessig overlegenhet. De hadde forberedt seg lenge, skaffet seg moderne krigsmateriell og hadde en tilnærmet samordnet strategi. Araberne hadde dessuten den fordelen at de kunne angripe samtidig fra flere himmelretninger. Ser man på kartet over Israel den gangen - stort sett med grenser FN hadde fastsatt ved opprettelsen av staten - var Israels svake punkt "vepsetaljen", det innsnevrede landområdet i midten. Ved et vellykket angrep kunne de fiendtlige araberstatene dele det israelske territoriet i to og nå frem til havet. Det ville skape store problemer for reorganisering, forsyninger og taktiske manøvrer på israelsk side.

Ødela deres luftvåpen

Vi vet hva som skjedde: Israelske kampfly bombet de arabiske aggressorenes flyplasser og luftstyrker før de kom i luften. Med luftherredømme kunne Israel knuse landstyrkene grundig og systematisk både fra luften og med stridsvognavdelinger og infanteri.

Den gang var verden uvitende om cyberangrep, og hybridangrep i stor skala med påvirkningskampanjer over tid slik vi har sett det utvikle seg de siste tiårene. Grensen mellom krigførende avdelinger og sivilsamfunnet var klarere. Man angrep hverandres stridende avdelinger på land, til sjøs og i luften stort sett utenom byene og tett befolkede områder. Å ty til bygeriljaoperasjoner eller teppebombe byene slik de allierte gjorde mot Nazi-Tyskland i slutten av annen verdenskrig, var noe man unngikk i det lengste.

Til dagens situasjon

Ett av Vestens svake punkter er den manglende interessen for historie i betydningen lesning av relevante historiebøker og analyser av et folks sinnelag, tenkemåte og "karakter". Dette til tross for at der finnes et overveldende bibliotek av slik litteratur. I dagens situasjon er det rett og slett livsviktig å forstå russisk tenkemåte og reaksjonsmønster på basis av de historiske erfaringene koloni- og imperiemaktens ledere  har i hodet. 

Jeg har gjentatt det flere ganger i blogger: Russerne er ikke som oss, tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss. De leser sin egen historie annerledes. De ser annerledes (gammeldags) på kvinners rolle og mannens status, de avviser andre seksuelle legninger enn kun "mann og kvinne". De ser opp til og beundrer styrke, fysisk styrke, besluttsomhet, kynisk gjennomføringskraft. Den sterke har rett.

Dette er blitt mer og mer åpenbart etter hvert som Putin har strammet grepet i det russiske sivilsamfunnet, innført sensur i mediene og ensrettet skolenes pensum. Dertil har haninnført  harde fengselsstraffer og trusler mot dem som kritiserer myndighetene, spesielt i forhold til Ukrainakrigen. Russere flest støtter krigen, basert på det falske fiendebildet de blir presentert for.

Vil ikke bli skadet selv

Den strategien vestlige land, EU og USA har valgt i den aktuelle situasjonen, er den tradisjonelle oppfatningen om at bare vi er snille, sitter stille, rekker ut en hånd, gir uttrykk for forhandlingsvilje og fremfor alt fred, så ordner det seg. Vi er et lett bytte for dem som tenker i mye mer kyniske og maktpolitiske baner.

Der finnes likevel ett sårbart punkt hos den mektige russiske makteliten, og som nok av og til dukker opp i hodene deres: Frykten for å bli rammet av de samme militære virkemidlene som benyttes mot Ukraina. Det vil si evne og kapasitet til å bombe russisk militær infrastruktur som militære baser, flyplasser, kommandosentre, våpenlagre, ved siden av kraftverk, veier og jernbaner, og igangsetting av cyberangrep mot kritiske samfunnsfunksjoner.

For svakt europeisk forsvar

Dette er ingen anbefaling av fysisk aggressive tiltak av denne sorten i dagens situasjon. Til det er Europa for svakt militært og motivert. Ukraina selv er med enkelte forbehold for svakt til å skade russisk militær infrastruktur i dybden langt fra Kiev. Årsaken er at vestlige giverland har lagt sterke begrensninger på mengde, type og rekkevidde av raketter og ballistiske missiler langt fra fronten. Ukrainerne må slåss for sin eksistens med en arm bundet bak på ryggen. Vi har sett kun spredte droneangrep i retning Moskva, drivstofflagre og ammunisjonsdepoter. Angrep mor russisk sjømakt i Svartehavet har vært mer vellykket, men ikke avgjørende.

Russerne og makteliten i Moskva kan ikke og vil akseptere våpenhvile eller fredsforhandlinger så lenge de har en viss militær fremgang. Selv om det går langsomt, maler de seg vestover langs deler av frontlinjen. Russerne bryr seg ikke om egne tap så lenge de har mer kanonføde til disposisjon. Det er Stalin-metoden fra annen verdenskrig nok en gang. Russland er de facto satt på krigsfot. Den industrielle kapasiteten er overveldende sammenlignet med den Ukraina kan stille med. Landet er totalt avhengig av NATO-lands militærhjelp og evne til å gjenopprette den sivile infrastrukturen etter bombing fra luften.

For lite og for sent

Hittil kan hjelpen til Ukraina karakteriseres som "for lite og for sent". Det gjelder også Norges bidrag. Det er ukrainernes egen kampvilje, mentale motstandskraft og frykt for å bli rammet av enda flere russiske krigsforbrytelser i okkupert område som opprettholder moralen og motstandskraften.

Hva skjer hvis russerne "vinner" i Ukraina og får beholde det de har okkupert etter sin uprovoserte start på krigen? Det er hevet over tvil at Putin ikke vil slutte der og nøye seg med en bit av Donetsk med Krim. Han har en mer langsiktig plan for Øst- og Sentral-Europa. Drømmen om å gjenopprette Sovjet-Unionens grenser fra etterkrigstiden lurer i bakhodet.

Han har ett problem: De landene han ønsker seg, er medlemmer av NATO. Med USA i ryggen er de trygge. Men hva skjer hvis eller når Trump setter en sluttstrek for de facto amerikansk militært nærvær og ryggstøtte? Da er europeerne overlatt til seg selv. EU og enkeltland i alliansen kappes nå om å ruste opp sin militære og sivile beredskap. Det kan være for sent allerede. Problemet er produksjonskapasitet og tidsvinduet. Hvis Russland vinner krigen mot Ukraina, mener vår egen forsvarssjef og NATOs nye generalsekretær at Russland kan true Europa om to-tre år. "Vi må bruke mye, mye mer for å styrke forsvarsevnen", sier Mark Rutte.

Kapasitet, evne og vilje

Hvis Norden raskt bygger opp en kapasitet til motangrep og viser vilje og intensjon om å benytte harde virkemidler dersom freden blir brutt, vil russerne tenke seg om. Men vil Norge og de nordiske NATO-landene det? Jeg har en følelse av at den norske og svenske befolkningen ikke er mentalt forberedt på krig og hva det innebærer av ofre og redusert personlig levestandard. Rikspolitikerne holder på med sitt og er opptatt av å bli gjenvalgt. Jeg ser få tegn til statsmannsegenskaper og moralsk ryggrad, mot og besluttsomhet. Finnene er en sak for seg. De vil bite fra seg.

Mitt hovedpoeng er at vi i Norge og Norden tenker for mye isolert på forsvar av eget territorium i det øyeblikk en angriper trår en fot over grensen. Vi burde heller vise evne og kapasitet til å ramme russiske kommandosentre, utskytningsplattformer for missiler og de basene hvor bombeflyene letter fra - og de garnisonene der russiske invasjonsstyrker gjøres kampklare. Slik var det under den kalde krigen. Det fikk Sovjet til å tenke seg om to ganger. Vi kan være i samme situasjon nå, eller om noen få år.

Vi har spesialstyrker som kan ramme russisk infrastruktur på oljefeltene, inklusive sjøkabler, for bare å nevne noe. Russerne har for lengst kartlagt de samme objektene i norsk sektor, og har helt sikkert planlagt angrep på dem.

Hvorfor finner vi oss i det?

Et eksempel på den hybride krigføringen som alt er i gang, er russernes jamming av radiosignaler og forstyrrelser av GPS-systemer både for militær og sivil bruk i Finnmark. Det er ganske uforståelig at Norge og NATO ikke setter i verk mottiltak av samme karakter når adressen for uvennlig opptreden er velkjent. Konsekvensene vil være alvorlig for Kola-basene dersom de ikke kan operere etter hensikten.

Gjentagende konklusjon: Norge og nordiske land bør raskest mulig bygge opp kapasitet til å ramme en mulig fiende på hans eget territorium. Det betyr flytting av militære styrker og virkemidler tettere opp mot Russlands grenser. Vi kan ikke sitte stille og vente til krigen er et faktum og vi selv rammes. 

Av og til er evne til angrep det beste forsvar.

Hvem har grunn til å frykte FOR?

Debatten i NRK1 TV tirsdag 20. mai var avslørende, informativ - og urovekkende for noen politiske miljøer og partier. Ikke på grunn av en mulig stor tallmessig oppslutning, men fordi FOR ("Fred og rettferdighet") vil kunne skape sperregrense-problematikk ved det kommende stortingsvalget. For partier på ytterste venstre. 

Svært mange vil undre seg over måten FOR-lederen Marielle Leraand, tidligere nestleder i Rødt, medlem av SV, leder i "kvinnebevegelsen" og frenetisk aktivist -  argumenterte på. Det samme må gjelde en naiv professor Glenn Diesen (Universitetet i Sørøst-Norge) med studier bak seg i St. Petersburg og ansatt ved Økonomihøyskolen i Moskva. Begge talte fritt og uhemmet i tråd med russisk krigspropaganda. Det har de lov til - i Norge. De gjør ikke stor skade, til det er sann motinformasjon for massiv og troverdig.

Vil ta stemmer fra Rødt og SV

Men ledelsen i Sosialistisk Venstreparti og Rødt har absolutt grunn til å frykte nykomlingen i partifloraen. FOR og Marielle Leraand vil ganske sikkert gi usikre velgere i de to partiene et reelt valg. Husk at begge de nevnte partiene har NATO-motstand på programmet, og mange av deres velgere er notoriske USA-kritikere (med eller uten Trump) og motstandere av en sosial og liberal internasjonal markedsøkonomi. En del av den eldre garde (NKP`ere, AKP (ml)-ere med flere) var beundrere av Sovjetunionen og kommunismen.

Ved å stemme FOR vil de stjele marginale stemmer - nok til å sende SV og Rødt ned i retning av sperregrense og tap av utjevningsmandater.

Det er en absurd logikk i Leraands og Diesens argumentasjon, gitt at man for alvor tror på Putins verdensbilde og forklaring på Russlands angrep på, og okkupasjon av, ukrainsk land.

Perfekt timing

FOR vil få en viss forståelse for sitt syn etter det som skjer i Gaza og på Vestbredden. Den jødiske staten Israel er i medier og opinion utpekt som skurken og aggressoren (med støtte av Trump), og araberne bosatt i det tidligere mandatområdet til Storbritannia, "Palestina", er heltene og ofrene. Ved å trekke paralleller til NATO`s bombing i Libya og på Balkan, konstrueres et bilde av "jevnbyrdighet" i internasjonal opptreden.

Dessuten har FOR fått økonomiske ressurser så det holder av den russer- og Putinvennlige Atle Berge, en norsk milliardær bosatt i Murmansk. Ved å støtte FOR og deres programpunkter er han garantert å få mange kontrakter for sin sementbedrift i både Russland og China.

Det er i ettertid kommet frem at Debatten-leder Fredrik Solvang forhandlet med Leraand om at hun skulle få slippe til i det høyt profilerte programmet mot at hun "avslørte" Atle Berge som donator og støttespiller. Undertegnede er faktisk enig i Solvangs vurdering og konklusjon her - selv om Atle Berges navn helt sikkert ville bli kjent før eller siden.

Arbeiderpartiet kan tape valget

Den situasjonen som er oppstått til venstre for sentrum, gir også Arbeiderpartiet noe å tygge på. Meningsmålingene viser at det er dødt løp mellom regjeringsalternativene, og Støre og Stoltenberg kan bli avhengig av SV og Rødt for å få flertall ved Stortingsvalget i september. Senterpartiet er en usikker makker. Sistnevnte parti er gått sterkt tilbake siden 2021, og regjeringsdeltagelse eller støttepartirolle er langt fra noen selvfølge. Ved at det blodrøde venstre smuldrer opp i småpartier, "sperregrensepartier", er det slett ikke sikkert Støre-regjeringen får nødvendig flertall.

Av debatten ellers merket vi oss mottdebattantene til FOR, Sven G. Holtsmark, Erik Schreiner Evans og Aage Storm Borchrevink. Men den desidert mest slagferdige og troverdige og den vi vil huske lengst, er innleggene til tidligere forsvars- og utenriksminister og nå leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Marie Eriksen Søreide (H).

I henne så vi en tøff, modig og langskuende statskvinne. En kvinnelig Churchill.